Forfatter: Håvard Simonsen

– Målet er å få organisasjonene til å arbeide med bosetting og integrering og at minoritetsgrupper blir sterkere engasjert i norsk organisasjonsliv, sier Eva Kahn, leder for Dialog og mangfold i IMDi.

– Alle de frivillige organisasjonene har allerede satt i verk integreringstiltak. Dette arbeidet ønsker vi å bygge videre på og utvikle, og spre erfaringer og kunnskap, sier Kahn. Hun understreker at de frivillige organisasjonene er viktige arenaer for å lykkes med integrering, og at organisasjonene kan ha stor nytte av å få med mennesker med innvandrerbakgrunn.

IMDi har inngått samarbeidsavtaler med paraplyorganisasjonen Frivillighet Norge, Røde Kors, Redd Barna og Norsk Folkehjelp. Målet med avtalene er:

• å rekruttere flere medlemmer og tillitsvalgte med minoritetsbakgrunn frivillige organisasjoner
• å skape flere møteplasser mellom majoritet og minoriteter som gir grunnlag for deltagelse og vennskap
• å gjøre det lettere for kommuner å ta imot og bosette flere nye innbyggere når enkelte har behov for aktivitet ut over introduksjonsprogram på dagtid

Avtalene innebærer at IMDi støtter og bevilger midler til konkrete prosjekter som organisasjonene gjennomfører for å inkludere flyktninger i lokalsamfunnet og skape gode møteplasser mellom minoritets- og majoritetsgrupper. Noe av hensikten er å utvikle nye metoder og tiltak i integreringsarbeidet, og at kunnskapen om de ulike tiltakene spres gjennom organisasjonene.

– Staten kan ikke «tvinge» mennesker til å bli venner, men vi kan legge forholdene til rette for å ­stimulere til sosiale relasjoner, sier Kahn.

Organisasjons-Norge er fortsatt monokulturelt
Et annet viktig mål er å rekruttere personer med minoritetsbakgrunn inn i de frivillige organisasjonene. Og potensialet er stort. En undersøkelse som Frivillighet Norge gjennomførte i 2008, avslører at Organisasjons-Norge fortsatt er monokulturelt. Resultatene er presentert i rapporten Velkommen inn! En erfaringsrapport om inkludering i frivillige organisasjoner, som ble lagt frem i november.

To tredjedeler av medlemsorganisasjonene i Frivillighet Norge sier de har under 5 prosent medlemmer med minoritetsbakgrunn, og bare 1 prosent av organisasjonene har en minoritetsandel på over 20 prosent.

Mange organisasjoner har imidlertid tatt opp temaet og fattet vedtak om at de skal drive aktivt med ­inkludering. 61 prosent av organisasjonene sier de har satt i gang konkrete inkluderingstiltak.

– Dette viser at viljen er der, og at flere organisasjoner er kommet godt i gang. Men innvandrere er generelt underrepresentert, og vi har et godt stykke igjen før vi har nådd målet om at det frivillige Norge skal representere like mange medlemmer og tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn som i befolkningen som helhet, sier Kahn.

Mangfold av aktiviteter
Frivillighet Norge, som er et samarbeidsforum for frivillige organisasjoner, har satt i gang et mer overordnet prosjekt, «Inkludering i frivillig sektor». Arbeidet består av samarbeidsprosjekter mellom innvandrerorganisasjoner og tradisjonelle norske organisasjoner.

Frivillighet Norge har satt gang workshops i praktisk inkludering som et tilbud til organisasjonsledere både på sentralt plan og i lokale lag og foreninger over hele landet.

– Det norske idealet er åpenhet, og lokale lag og foreninger har et ansvar for å ta imot minoriteter. Vi vil ut i lokalmiljøene for å snakke om integrering, og vi er strålende fornøyd med den store ­etterspørselen, sier generalsekretær Birgitte Brekke, som også un­derstreker at de frivillige organisasjonene ikke har råd til å overse de 10 prosentene av befolkningen som minoritetene utgjør.

Viser vei til det norske
Samarbeidet mellom Røde Kors og IMDi handler blant annet om nettverksarbeid, leksehjelp, Barnas Røde Kors, besøkstjeneste og hjelpekorpset. Et av målene er å få flere flyktninger og innvandrere til å delta i Røde Kors’ aktiviteter, og at Røde Kors kommer i gang med sine aktiviteter i enda flere kommuner. Avtalen er inngått på nasjonalt nivå, men skal utvikles til å omfatte regionalt arbeid.

Røde Kors’ Flyktningguide, der flyktninger får sin egen hjelper inn i det norske samfunnet, er i dag etablert i 110 kommuner over hele landet. Og det er ikke vanskelig å rekruttere frivillige guider.

– Interessen er stor, spesielt i Oslo. Det er ikke kommunen eller Røde Kors som tvinger dette frem, men frivillige som kommer til oss fordi de vil være med, sier Ellen Kahrs, som leder Røde Kors’ aktiviteter overfor flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Hun tror jobb som flyktningguide appellerer til mange fordi det er en konkret oppgave som er avgrenset i tid og gjør at man treffer folk man ellers ikke ville møtt.

Også mange innvandrere er guider. En av dem er Shorish Azori (21) som kom fra Irak i 1997. I dag er han flyktningguide for burmesisk-thailandske Chai Aung (17).

– Fordelen er at jeg har vært flyktning selv. Jeg var også ung da jeg kom til Norge og skjønner mye av det Chai går gjennom, sier Shorish.

– Foreldrene mine hadde flyktningguider da vi kom hit, så jeg fikk også lyst til å ha det. De fikk hjelp til ulike ting, som å finne jobb og snakke norsk, sier Chai.

Innvandrerkvinner kan
Norsk Folkehjelp bruker støtten blant annet til aktiviteter overfor innvandrerkvinner. De startet sitt «InnvandrerKvinnerKan»-program i 2005. Fatima A. Madar var blant de første deltagerne, og nå er hun selv instruktør.

– Det som driver meg, er at jeg ser hvor store ressurser innvandrerkvinner har, ressurser som ­samfunnet har bruk for. Jeg ønsker at flere skal ­delta, og det er flott hvis jeg kan være en rolle­modell, sier hun. Interessen for integrering fikk ­Fatima i studietiden da hun så hvor få innvandrerjenter det var på høgskolen hvor hun gikk.

Fatima Madar understreker at utdanning og jobb er nøkkelen til integrering. – Du treffer mennesker, får selvtillit og blir i stand til å klare deg selv. Flere jenter med innvandrerbakgrunn må ta utdanning, og kvinner må hjelpe andre kvinner med å få jobb, sier hun. «InnvandrerKvinnerKan»-kursene er en god start. På et av kursene Madar holdt for somaliske kvinner, fikk samtlige av de 15–16 kvinnene som fullførte kurset, jobb etterpå.

Møteplasser for flyktningbarn
Avtalen med Redd Barna har som utgangspunkt å øke den frivillige innsatsen for å få bosatte flyktningbarn og deres familier til å delta mer i det norske samfunnet. Et viktig mål er sterkere søkelys på barnas behov ved bosetting og integrering i kommunene.

Redd Barna har lenge arbeidet med å skape bedre forhold for asyl- og flyktningbarn. Til å begynne med var arbeidet i hovedsak siktet inn mot barn i en asylsøkersituasjon, men nå rettes også mye av innsatsen mot flyktningbarn som har fått fast opphold.

– En nøkkelaktivitet er å skape naturlige møteplasser for folk med ulik bakgrunn. Når folk møtes i idrett, kultur, friluftsliv og annet, skapes relasjoner uavhengig av kulturell bakgrunn, og mangfoldet blir større, sier Ane Hagen Kjørholt, Redd Barnas koordinator for frivillig arbeid med asyl- og flyktningbarn.

I 2007 startet Redd Barna prosjektet «Engasjement for inkludering». Prosjektet er finansiert av Stiftelsen Helse og Rehabilitering, som består av 26 landsomfattende organisasjoner som har konsesjon til å drive TV-spillet Extra.

– Hensikten er å lette overgangen til et nytt samfunn både for barn og for voksne. Prosjektet skal opprette aktiviteter for og med bosatte flyktningbarn etter samme modell som brukes når det gjelder barn i mottak. Dette skjer ved å introdusere lokalsamfunnets tilbud og muligheter og ved å støtte barn og foreldre slik at barna blir med i organiserte fritidsaktiviteter. Da møter de også andre barn i Norge, forteller Hagen Kjørholt.