Integrering er en toveis prosess som innebærer at innvandrere blir inkludert, deltar i arbeidsmarkedet og samfunnslivet og opplever like muligheter til arbeid, utdanning, bolig, fritid og levekår for øvrig. Dette krever at innvandrere må tilpasse seg norske forhold blant annet ved å lære seg norsk, kvalifisere seg for arbeidslivet og følge norske lover og regler. Det krever også at majoriteten tilpasser seg til mennesker med innvandrerbakgrunn på arbeidsplasser, i det offentlige rom og i nærmiljøer, som tjenesteleverandører, som brukere av tjenester og som naboer. Denne forståelsen av integrering skiller seg fra assimileringsbegrepet, som innebærer at innvandrere blir like majoritetssamfunnet, særlig kulturelt sett. Integreringen skjer i dagliglivet mellom innvandrere og majoritet der hvor folk lever, arbeider og utfolder seg.

Det er mange innvandrere i Norge som er godt integrert. Dette viser statistikk og analyser av arbeidstilknytning, økonomisk selvstendighet, norskkunnskaper og sosiale relasjoner. Samtidig har mange innvandrere utfordringer med å få et økonomisk og sosialt fotfeste i Norge – et fotfeste som er nødvendig for å få frihet til å velge hvordan man vil leve. Det er store forskjeller mellom innvandrergruppers og -personers tilpasning til et liv i Norge, hvordan de møtes og inkluderes i samfunnet, hvilke muligheter de får, og hvilke levekår de ender opp med.