Mange flyktninger og familiegjenforente trenger ekstra økonomisk bistand den første tiden i Norge, inntil de har fått en selvstendig inntekt. Bostøtte og sosialhjelp er eksempler på slike støtteordninger fra det offentlige. Bostøtte skal bidra til at utsatte grupper skal kunne anskaffe seg og bli boende i en god bolig. Mens 4 prosent i hele befolkningen bodde i husholdninger som mottok bostøtte i 2006, gjaldt det samme 15 prosent av innvandrerne. På samme tid bodde 6 prosent i hele befolkningen i husholdninger som mottok sosialhjelp, mot 20 prosent av innvandrerne.22

Flertallet lykkes imidlertid med å bli økonomisk selvhjulpne med tiden. I inntektsstatistikken vises dette ved at med økt botid utgjør yrkesinntekt en stadig større andel av inntekten i innvandrerhusholdninger, mens en stadig mindre andel kommer fra offentlige overføringer som sosialhjelp.23 Som figuren viser blir sosialhjelp mindre viktig med økende botid, og for noen grupper, som innvandrere fra Sri Lanka og Pakistan, er sosialhjelpsbruken alt fra begynnelsen relativt lav.24

De fleste innvandrergrupper er såpass unge at det er for tidlig å si noe om deres bruk av uførepensjon og alderspensjoner. Frisch-senteret har imidlertid gjort en studie av arbeidsinnvandrerne som kom fra Pakistan, India, Tyrkia og Marokko i perioden 1971–1975. Fra å ha en svært høy sysselsetting årene etter ankomst, ble en stor andel av innvandrerne etter relativt kort tid uførepensjonister. Forskerne peker på at den svake utnyttelsen av innvandrernes arbeidskraft i særlig grad skyldes en kombinasjon av dårlige jobbmuligheter, utsatte yrker og gode velferdsordninger.25

Utfordringer:

• Kartlegge bedre hva som lønner seg for den enkelte familie i valg av arbeid versus velferdsordninger i ulike familiesituasjoner.
• Kartlegge effektene av kort botid i forhold til ulike medlemskapsbaserte ordninger som folketrygden og pensjonsordninger.