Endrede ekteskapsmønstre de senere årene viser tydelig at vi lever i en globalisert verden. Det blir stadig mer vanlig blant personer uten innvandrerbakgrunn å finne seg en ektefelle som ikke bor i Norge – det som i statistikken kalles «transnasjonale ekteskap». Særlig er det menn som gifter seg med utenlandske kvinner, og i perioden 1996–2007 ble det inngått over 21 000 slike ekteskap. Av de utenlandske kvinnene kom flest fra Thailand, Russland og Filippinene.26
Også mange innvandrere finner ektefeller utenfor Norge. For eksempel giftet omtrent tre av fire fra Pakistan og Tyrkia seg med en som ikke var bosatt i Norge (i perioden 2002–2007). Også norskfødte barn av innvandrere (etterkommere) som har bakgrunn fra disse landene, og som har giftet seg, velger i overveiende grad ektefeller fra samme opprinnelsesland som dem selv. Det er imidlertid få etterkommere som har giftet seg, og det gjenstår å se om de som gifter seg fremover følger giftemønsteret til de som var tidligst ute.
Norskfødte barn av innvandrerforeldre er imidlertid langt eldre enn foreldregenerasjonen når de gifter seg.27 Også alder for når man innvandret, ser ut til å påvirke når man gifter seg. De som kom til Norge i skolealder, gifter seg senere enn de som kom i voksen alder.
Innvandrerne hever det generelle fruktbarhetsnivået i Norge marginalt.28 Det er innvandrere som kom som voksne fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, som har et fruktbarhetsmønster som skiller seg fra resten av befolkningen. De får barn tidligere, og de får flere barn enn det som er gjennomsnittet i Norge. Derimot har de som kom til Norge fra disse verdensdelene som barn, nærmet seg de norske fruktbarhetsmønstrene. De får barn senere, og de får færre barn enn foreldregenerasjonen som kom som voksne. Men de får likevel flere barn enn snittet for hele befolkningen. Også pakistanerne, som er den store ikke-europeiske innvandrergruppen som har bodd lengst i Norge, har utviklet et fruktbarhetsmønster som nærmer seg gjennomsnittet i Norge.
Vi ser dermed at innvandrerbefolkningen nærmer seg majoritetsbefolkningens mønster når det gjelder giftealder og fruktbarhetsmønster. Det er likevel enkelte praksiser innenfor ekteskap og familieliv som i enkelte miljøer ser ut til å overleve, og som majoritetssamfunnet ikke aksepterer. Kompetanseteamet mot tvangsekteskap melder at det har vært en økning i antall henvendelser til dem på 28 prosent sammenlignet med 2007, fra 177 til 248 saker. Det finnes ingen sikre opplysninger om hvor mange jenter og gutter i Norge som utsettes for alvorlig press og tvang for å inngå ekteskap. Det siste året har det vært en styrket innsats på dette området, noe som også forklarer økningen i antall innrapporterte saker. I forbindelse med handlingsplanen mot tvangsekteskap har minoritetsrådgivere startet arbeidet ved utvalgte skoler, noe som har ført til en økning i henvendelser.
Det finnes heller ingen eksakt kunnskap om hvor stort problemet med kjønnslemlestelse er i Norge, men Institutt for samfunnsforskning har gjort en kartleggingsstudie av kjente tilfeller av kjønnslemlestelse i barnevernet, helsetjenesten, skoler og barnehager i 2006 og 2007.29 Ifølge studien befant 3700 jenter seg på samme tid i en alder der omskjæring er vanlig i opprinnelseslandet. Det var innrapportert 15 tilfeller av kjønnslemlestelse i Norge i 2006 og 2007. Rapporten konkluderer med at omfanget av kjønnslemlestelser er begrenset i forhold til størrelsen på den aktuelle gruppen, og at mange har sluttet med praksisen.
Utfordringer:
