Integrering er i økonomisk sammenheng ressursforvaltning. Viktige spørsmål i et slikt perspektiv er blant annet: Hvor godt brukes den arbeidskraftsressursen innvandrere representerer? Hvilken kost/nytte gir ulike integreringstiltak? Hvor er potensialet for produktivitetsforbedringer størst? Vi skal her trekke frem noen områder hvor forbedringer av tiltak vil kunne ha både integreringsmessige og samfunnsøkonomiske positive konsekvenser.

For flyktninger som får beskyttelse i Norge, tar det i gjennomsnitt 25 måneder fra søknad om asyl registreres til de flytter til en kommune. Tiden fra vedtak om opphold til bosetting i en kommune utgjør i gjennomsnitt 5,9 måneder av de over to årene med passiv venting. IMDi har fått utarbeidet forslag som i sum kan redusere tiden for bosettingsprosessen til én måned. Staten kan alene spare mellom 100–150 millioner kroner årlig på en slik effektivisering. I tillegg kommer økt verdiskaping ved raskere overgang til arbeid.

Introduksjonsordningen gir nasjonalt om lag 50 prosent av deltagerne overgang til arbeid eller utdanning ved fullført program. Ett år etter fullført program er 60−70 prosent i arbeid eller utdanning og en tilsvarende andel økonomisk selvhjulpne. Det er et potensial for å øke denne andelen, særlig blant kvinner og i visse nasjonalitetsgrupper. Noen kommuner har et forbedringspotensial for å komme opp mot snittet nasjonalt. Staten gir gjennom integreringstilskuddet økonomisk støtte til dekning av kommunenes kostnader til introduksjonsprogram og andre integreringstiltak. Integreringstilskuddet utgjør i 2009 nær 3,5 milliarder kroner.

Norskopplæring finansieres hovedsakelig av tilskudd til norskopplæring. I 2009 utgjør dette over 1,5 milliarder kroner. Rundt ni av ti består muntlige prøver, mens omtrent halvparten består skriftlige. Det er et potensial for å øke bestått-andelen på skriftlige prøver. Å bestå prøver gir uttrykk for bedre ferdigheter og dermed økt mulighet for videre utdanning, arbeid og evne til å klare seg selv i samfunnet.

Andelen som er helt eller delvis avhengig av offentlige overføringer, er høyest blant flyktninger med kort botid. Det er god ressursforvaltning å redusere tiden flyktninger er avhengige av offentlige ytelser. Innvandrerne utgjør om lag 8,6 prosent av den samlede arbeidsstyrken. Den lavere sysselsettingen blant innvandrere betyr tapt verdiskapning og dårlig ressursutnyttelse. Hadde sysselsettingen vært like høy blant innvandrere som blant befolkningen som helhet, ville 28 000 flere innvandrere vært sysselsatt. Manglende bruk av medbrakt utdanning og yrkeserfaring er et tap for samfunnet og for den enkelte.

Arbeidsinnvandrere har høy yrkesdeltagelse. Manglende språkkunnskaper og lite tilgjengelig informasjon om arbeids- og samfunnsliv øker faren for produktivitetstap på arbeidsplassen og lavere omstillingsevne ved konjunkturendringer. Tilsvarende vil familieforsørging av ektefelle utgjøre ubrukt arbeidskraftreserve.

Arbeidsinnvandrere fra EU omfattes ikke av integreringstiltak som norskopplæring og samfunnskunnskap. Landgrupper som fra 1970-tallet kom som arbeidsinnvandrere, har lav sysselsetting blant kvinner også etter lang botid, og det er høy overgang til uførepensjon blant disse gruppene.51 Det er grunn til å spørre om investering i integreringstiltak som norskopplæring og fagopplæring ville bidra til økt sysselsetting blant kvinner og økt omstillingsevne blant ufaglærte.

Kost/nytte-vurderinger bør systematisk gjennomføres for alle større integreringstiltak. For eksempel har Econ Pöyry, på oppdrag fra IMDi, beregnet at den samfunnsøkonomiske gevinsten av kvalifiseringsprogrammet Ny sjanse i årene 2005−2007 kan være på hele 450 millioner kroner (IMDI-rapport 4-2008). Beregningene viser at det har vært god samfunnsøkonomi å investere i dette tiltaket, som er rettet mot langtids sosialhjelpsklienter med innvandrerbakgrunn.

Utfordringer:

• Utvide opplæring i norsk og samfunnskunnskap til grupper som i dag ikke får opplæring, og til personer som ikke har nødvendige ferdigheter til å delta i arbeid eller utdanning.
• Redusere tidsbruken i tiltakskjeden for mottak, bosetting og introduksjonsprogram for nyankomne flyktninger og familiegjenforente til disse.
• Kartlegge systematisk samfunnsøkonomisk kost/nytte ved ulike integreringstiltak og gjennomføre tiltak der hvor nytteverdien er størst.