Integreringen går i riktig retning, men tar lang tid og er komplisert og utfordrende. På sentrale områder viser integreringen gode resultater. På andre er utfordringene store. Denne artikkelen har satt søkelys på noen områder av integreringsarbeidet, men den gir ikke et fullstendig bilde. Vi har valgt ut tema som står sentralt i integreringspolitikken nasjonalt og internasjonalt, og hvor det finnes gode data. Det ligger ingen prioriteringer eller rangering av temaene. En mer fullstendig analyse ville inkludere tema som helse, kultur og media, og visse tema krever en mer kvalitativ tilnærming, som rasisme og diskriminering. Vår ambisjon har vært å starte en prosess for å få et gradvis bedre oversiktsbilde over utviklingen i integreringsprosessene i Norge.
Vi ser en positiv tendens når det gjelder målet om at innvandrere og deres etterkommere i økende grad får tilknytning til arbeidsmarkedet. I 2008 var sysselsettingen høyere og arbeidsledigheten for innvandrere på et historisk lavt nivå. Innvandrere nøt godt av den gunstige situasjonen på arbeidsmarkedet, mange er i jobb og klarer seg selv. Men fortsatt er ledigheten tre ganger høyere for innvandrere sammenlignet med den øvrige befolkningen. Noen grupper har en tyngre og lengre vei inn i arbeidsmarkedet og oppnår en svakere tilknytning. Arbeidsinnvandrere opplever andre utfordringer, og har selv med tilknytning til arbeidsmarkedet behov for informasjon og norskopplæring. Utfordringene er særlig knyttet til at kvinner, ufaglærte og personer med bakgrunn fra enkelte land i større grad enn andre står utenfor arbeidsmarkedet. Det er også en utfordring at en del innvandrere ikke får full uttelling for utdanning og kompetanse.
I årsrapporten for 2007 pekte IMDi på at integreringstiltakene må være robuste nok til å tåle en lavkonjunktur. Den senere tids endringer i arbeidsmarkedet gjør det enda viktigere å fokusere på kvaliteten på kvalifiseringstiltak for innvandrere. Gjennom introduksjonsloven, introduksjonsprogrammet og rett og plikt til norsk har Norge utformet tydeligere og mer målrettede integreringstiltak. Resultatene fra introduksjonsprogrammene er gode. Over halvparten av deltagerne er i arbeid og utdanning etter endt program. Utfordringen er nå å sikre kvaliteten i programmene og koblingen til arbeidslivet når ledigheten går opp.
Norskopplæringen for voksne innvandrere fungerer godt for mange som oppnår gode ferdigheter i norsk. Men resultatene på de skriftlige prøvene er ikke gode nok når halvparten stryker. Det trengs mer oppmerksomhet rundt mål- og resultatoppnåelse og kvaliteten i undervisningen. Det er særlig personer med svak utdanningsbakgrunn som trenger et mer tilpasset tilbud. For denne gruppen har man ikke nådd målet om at voksne innvandrere skal lære tilstrekkelig norsk til å fungere i samfunnet i løpet av de første fem årene de bor i landet.
I arbeidet med bosetting av flyktninger i kommunene har man de siste årene lyktes med å redusere antallet som må vente lenge på bolig, antallet i mottak som venter på bosetting, og gjennomsnittlig ventetid. Bosettingen gikk opp i 2008, og kommunene er også jamt over positive til å bosette flere når behovet øker dramatisk i 2009. Men fortsatt er det mye å hente på å korte ned ventetid og lange mottaksopphold som svekker flyktningenes integreringsevne og bidrar til passivisering. Raskere bosetting av flere er utfordringen når 8000 flyktninger skal bosettes i norske kommuner i 2009.
For innvandreres og etterkommeres utdanningsløp er det satt opp flere mål for inkludering fra førskolealder til fullført videregående skole. Bøygen for de fleste er å fullføre videregående. Karakterene fra grunnskolen er avgjørende. Dette er igjen avhengig av at barna behersker norsk språk så tidlig som mulig i skolegangen. Ikke alle behersker norsk tidlig nok til å ha et godt læringsutbytte. Det trengs fortsatt satsing på gratis kjernetid for å få flere barn med innvandrerbakgrunn inn i barnehager. Målet om at en like høy andel skal gjennomføre videregående skole er heller ikke nådd. Men bildet er sammensatt. Blant de som fullfører, tar stadig flere høyere utdanning, og andelen blant etterkommere er høyere enn i befolkningen for øvrig. Innvandrere og etterkommere med høyere utdanning får uttelling gjennom lavere ledighet enn andre innvandre. Men det siste spørsmålet gjenstår å besvare fullgodt: Lønner utdanning seg like mye, får de like mye uttelling som andre?
Når det gjelder levekår, er det tydelige forskjeller på sentrale velferdsområder mellom minoritetsgrupper som har innvandret, og majoritetsbefolkningen. Innvandrere har generelt dårligere levekår enn befolkningen for øvrig. Dette er forskjeller som må utjevnes for å nå målet om like muligheter og levekår. Årsaken er i hovedsak svakere tilknytning til arbeidsmarkedet. Når flere gjennomfører og består utdanning, og sysselsettingen øker, bedres også levekårene. Det har de senere årene vært en forbedring når det gjelder målet om at innvandrere skal sikres botrygghet og forhindres fra utstøting i boligmarkedene. Til tross for betydelige utfordringer virker integreringstiltakene og gir resultater, og levekårene bedres over tid.
Det er viktig å ha et samfunnsøkonomisk perspektiv på integreringen. Kost/nytte-vurderinger bør systematisk gjennomføres for alle større integreringstiltak. Det er mange gode resultater å vise til i integreringsarbeidet. Men noen av integreringstiltakene kan bli mer effektive og bedre til å dra nytte av innvandrernes ressurser og kompetanse.
For at Norge skal lykkes i integreringsarbeidet, trengs innvandrernes egen stemme. Innvandreres erfaringer er viktige for å kvalitetssikre at tiltakene holder en god kvalitet og har den tilsiktede virkningen. Men også befolkningens holdninger og velvilje overfor innvandrere er sentrale for at integreringsarbeidet skal lykkes.
