Det finnes mange årsaker til at folk innvandrer til Norge. Noen kommer hit for å arbeide, andre for å ta utdanning, andre igjen flykter fra krig og forfølgelse, eller de kommer fordi de har funnet kjærligheten i Norge. Hver tolvte person bosatt i Norge i 2008 har innvandret, og til sammen er over 200 land representert i Norge.1 Innvandrernes eneste fellesnevner er at de ikke er født i Norge. De 380 000 innvandrerne utgjør derfor ikke én minoritetsgruppe, men mange minoriteter. Fra og med 2006 har arbeid i økende grad vært hyppigste innvandringsgrunn, fulgt av familie, samtidig som antall asylsøkere (flyktninger) også har økt fra og med 2007.

Etter EU-utvidelsen i 2004 har det kommet mange arbeidsinnvandrere til Norge fra de nye medlemslandene. Særlig har mange funnet veien hit fra Polen, og på få år har polakkene blitt den største innvandrergruppen, fra å være den 14. største i 2003. Ved inngangen til 2008 var det 30 600 folkeregistrerte polske innvandrere i Norge. Nest største innvandrergruppe utgjorde svenskene (25 100 innvandrere) mens det var 18 100 fra Irak.

Ved inngangen til 2008 bodde det 79 000 norskfødte barn av innvandrere i Norge (ofte kalt etterkommere). Disse er fremdeles unge, nær tre av fire er yngre enn 15 år.2  Mange er altså fremdeles for unge til at man kan si noe om hvordan det går med dem i utdanningssystemet og arbeidslivet. Men som vi skal se, klarer etterkommerne seg relativt godt, de som etter hvert har blitt voksne.

Hvor godt innvandrerne har funnet seg til rette og blitt integrert i Norge, henger i stor grad sammen med deres botid, noe som er viktig å ha i mente når man skal gjøre opp status over innvandrernes integrering. Det tar tid å lære seg norsk, eventuelt ta utdanning, finne arbeid og på andre måter orientere seg i et nytt samfunn. Når det gjelder botid, er det store variasjoner innad i innvandrergruppene. Ser man på alle innvandrere, har fire av ti mindre enn fem års botid, og særlig har mange fra Polen, Afghanistan, Somalia og Irak bodd i Norge i kort tid.