Manglende omsorg og ekstrem kontroll i oppveksten kan være et signal om at tvangsekteskap også kan bli en del av problematikken.

• Ekstrem kontroll vil si den sosiale kontrollen og volden som utøves i enkelte familier og miljøer for å sikre at familiemedlemmer oppfører seg i tråd med det som er familiens/miljøets normer.
• På familiens vegne blir den enkelte overvåket i det offentlige rom, og eventuelle brudd på ”ærbar oppførsel ” eller rykter om dette, blir rapportert til familien.

Særlig lærere og andre ansatte i skolen bør være vare for disse mekanismene, og kjenne til de vanligste reaksjonsmønstrene og tegnene på omsorgssvikt.

Kommer man tidlig inn i en sak, har man mulighet til å komme i dialog med familiene gjennom å koble inn relevante hjelpeinstanser og myndigheter.

Styrking av samarbeidet på tvers

Det er ofte mange hjelpeinstanser involvert i de enkeltsakene IMDis minoritets- og integreringsrådgivere arbeider med på de skolene og utenriksstasjonene der de er utplassert.

• Handlingsplanen mot tvangsekteskap fremhever kompetanseheving og styrking av samarbeid på tvers av sektorer som et sentralt virkemiddel for å styrke den offentlige forankringen av arbeidet mot tvangsekteskap.
• Institutt for samfunnsforskning (ISF) har i sin følgeevaluering pekt på at dette er en krevende oppgave både fordi mange instanser er involvert i saker om tvangsekteskap, og fordi disse instansene er det ut i fra ulike typer kompetanse, lovverk og arbeidsmåter.
• I en undersøkelse gjennomført blant minoritets- og integreringsrådgivere i 2010, har vi sett nærmere på arbeidet med enkeltsaker innenfor kategoriene gjennomført tvangsekteskap, frykt for tvangsekteskap og ekstrem kontroll siden oppstarten av prosjektet i 2008. Hensikten har vært å få frem gode grep og anbefalinger når det gjelder det tverrfaglige samarbeidet.

Kompetanse er å vite hva man ikke kan

Når en ungdom henvender seg til kontaktlærer eller rådgiver på skolen og ber om hjelp, er det skolens oppgave å foreta en første vurdering av om det på dette tidspunktet i denne konkrete saken er nødvendig å bringe inn ekstern kompetanse, f.eks helsefaglig, barnevernfaglig, politifaglig, sosialfaglig osv. 

Når det gjelder saker der det er frykt for tvangsekteskap, gjennomført tvangsekteskap eller personen utsettes for ekstrem kontroll, vil det ofte være nødvendig for skolen å bringe inn ekstern kompetanse.

Som en minoritetsrådgiver uttrykte det: ”Det viktigste er å vite hva man ikke kan. Det er nødvendig med vurderingskompetanse. Man må vite når det er nødvendig å bringe inn andre fagpersoner og/eller henvise til andre instanser.”

Man må ikke bli sittende med en sak alene

Flere peker på at skolen ofte mangler systemforståelse. Skolen må vite hvilke lovverk de ulike etatene jobber under og hva som er mulig å få til innenfor disse rammene.

Det grunnleggende er å vite hva meldeplikten, avvergingsplikten og opplysningsplikten innebærer. Men her er også rolleforståelsen viktig. Hvor slutter skolens ansvar?

Flere understreker at skolen må sette grenser for sin oppfølging i denne typen saker. Samtidig ble det ettelyst mer kunnskap i de ulike hjelpeinstansene om hva slags hjelpetilbud som finnes, hvilke roller de ulike instansene kan ha/har og sist, men ikke minst man må bli flinkere til å bruke hverandres kompetanse.

Som en minoritetsrådgiver har sagt det:

”Det er sjeldent åpenbart hva som er riktig å gjøre, det er alltid snakk om utøvelse av skjønn og det må foretas en vurdering i den enkelte sak. Særlig vil dette gjelde i saker som handler om ekstrem kontroll. Fordi skjønn og vurdering er så viktig, er det nødvendig å diskutere saken med andre. Man må ikke bli sittende med en sak alene.”

Viktig med anonym drøfting

IMDis klare råd er at alle saker som handler om ekstrem kontroll, frykt for tvangsekteskap, gjennomført tvangsekteskap eller andre former for æresrelatert vold bør drøftes anonymt med barnevern og/eller politi.

Anonym drøfting vil kunne gi en pekepinn i forhold til om dette er en sak som utløser meldeplikt og samtidig vil man gjennom en slik drøfting kunne få veiledning i forhold til hvordan formulere en eventuell bekymringsmelding – slik at den utløser handling fra ansvarlig myndighet.

Hvem koordinerer saken?

I en enkeltsak som dreier seg om tvang, kontroll og vold vil det være de instansene som har et lovverk å jobbe ut i fra som har det formelle koordineringsansvaret (dvs. barnevern, politi eller NAV).

Skolens oppgave er å sluse sakene videre til disse instansene. Det fremkom i undersøkelsen at mange minoritetsrådgivere likevel oppfatter seg selv som koordinator i saken.

Dette er en utfordring fordi det kan bety at andre instanser i noen saker fraskriver seg ansvaret, eller ikke er seg sitt ansvar bevisst.

Det er viktig at minoritetsrådgiverne/skolen trekker seg ut og at de rette instansene overtar. Mange peker imidlertid på at det i noen av de litt mindre alvorlige sakene vil være utydelig hvilken instans som /bør ha koordineringsansvaret.

Minoritetsrådgiverordningen er et lavterskel tilbud som fanger opp elever i faresonen for tvangsekteskap. Det er IMDIs erfaring at mange elever i den aktuelle målgruppen, både i ungdomskolen og på videregående skole, trenger noen voksne å snakke med og at det er behov for lavterskel samtaletilbud i tilknytning til skolen.

Oppfølging over tid i form av lange og vanskelige samtaler, krever at det er satt av ressurser til dette og at tilbudet er satt i system. Mange er bekymret for hvordan dette behovet skal ivaretas når minoritetsrådgiverne trekkes ut av skolen.

Hva må de samarbeidende instansene ha kunnskap om?

Handlingsplanen definerer arbeidet mot tvangsekteskap innenfor arbeidet mot vold i nære relasjoner, og forankrer det dermed i et bredere fagfelt som angår både majoritets- og minoritetsbefolkningen.

Videre ses tvangsekteskap som en del av æresrelatert vold, dvs. noe som har sitt utspring i en æreskultur og som må forstås med utgangspunkt i denne kulturen.

Gjennom arbeidet med kompetanseheving har IMDi erfart at det er viktig ikke å overfokusere på det spesielle ved tvangsekteskapssaker. Samtidig er det nødvendig for hjelpeapparatet å ha en grunnleggende forståelse for, og kunnskap om, æresbegrepet/æreskulturer for å kunne håndtere denne typen saker på en god måte.

Manglende kompetanse kan få alvorlige følger

Økt kompetanse, i form av grunnleggende kunnskap og forståelse for ærskultur/æresbegrepet, er viktig for å forstå alvoret i en situasjon og kunne gripe inn før situasjonen har tilspisset seg.

Minoritetsrådgiverne og integreringsrådgiverne beskriver kompetansen hos de viktigste samarbeidspartnerne som svært varierende. De gir mange eksempler på situasjoner der de mener den utsatte ungdommen ikke har blitt trodd eller blitt tatt på alvor av ansatte i barnevernet eller i NAV.

Sakene er enten blitt avsluttet fordi de feilaktig er blitt vurdert som generasjonskonflikt/tenåringsopprør, eller blitt avvist fordi den aktuelle hjelpeinstansen ikke har trodd på det den/de utsattes historie. Konsekvensene av manglende kompetanse om tvangsekteskap og annen æresrelatert vold kan være svært alvorlige.

En av de som er blitt assistert hjem fra opprinnelseslandet ved hjelp av norske myndigheter fortalte integreringsrådgiver i ettertid om sin opplevelse:

”Jeg trodde jeg skulle dø der nede. Foreldrene mine sa til meg at om jeg ikke gjorde som de sa så ville jeg aldri få se solen igjen. Rett før jeg ble tatt med til utlandet var jeg i kontakt med barnevernet. Når jeg fortalte dem om at jeg fryktet for å bli tvangsgiftet, trodde de ikke på meg og kalte det jeg sto midt oppi for en generasjonskonflikt og et tenåringsopprør. Jeg prøvde å forklare dem at det ikke var det og at dette har med kultur å gjøre. Da sa de til meg at dette var noe jeg var nødt til å leve med.”

Kompetanseheving skjer gjennom tverrfaglig samarbeid

Samarbeidspartnere som i utgangspunktet ikke har kunnskap på området kan gjennom samarbeid i en konkret sak få kompetanse. IMDi erfarer at det er gjennom praksis og samarbeid i konkrete saker man får kompetanse og at slike prosesser representerer en gjensidig kompetanseheving. 

Som en minoritetsrådgiver uttrykte det:

”Det er slik vi lærer og det er gjennom tverrfaglig/etatlig samarbeid at denne typen saker må løses/håndteres. Vi løfter hverandre og blir bedre sammen.”

Dette kommer tydeligst frem på de stedene der minoritetsrådgiver inngår i et større formalisert lokalt samarbeid eller nettverk slik som i Stavanger, Drammen eller Bydel Stovner i Oslo.

Drøftingsgruppe om tvangsekteskap og æresrelatert vold

I Bydel Stovner samarbeider minoritetsrådgiver tett med SaLTo koordinator og inngår i flere formaliserte nettverk og tverretatlige samarbeidsfora.

Det er blant annet opprettet en såkalt ”Drøftingsgruppe om tvangsekteskap og æresrelatert vold”. Dette er en intern gruppe/nettverk i bydelen der representanter fra ulike tjenestesteder deltar.

Gruppen ble opprettet fordi man så at det var ulik praksis i forhold til håndtering av tvangsekteskapssaker (både internt i bydelen og i forhold til de eksterne samarbeidspartnerne). Til hvert møte inviteres ulike eksterne samarbeidspartnere (politi, NAV, skole etc).

Målet med drøftingsgruppen er kompetanseheving. Arbeidet har resultert i at hver instans har fått klarere rutiner for håndtering av enkeltsaker og økt fokus på det forebyggende arbeidet.

Bydelen vektlegger flerkulturell kompetanse i tjenesteapparatet. Dette innebærer blant annet at de har et bevisst forhold til og er flinke til å bruke ressurspersoner/innvandrerorganisasjoner som brobyggere for å nå ut til ulike befolkningsgrupper i bydelen. Dette gjøres som en del av arbeidet med å tilrettelegge bydelens tjenester og fremheves også som viktig for å forebygge tvangsekteskap og annen æresrelatert vold.