I Aalandslids rapport fra 2007, så vi hvordan sysselsettingsnivået blant innvandrere fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa varierte fra kommune til kommune, men vi viste til at disse forskjellene kunne skyldes at sammensetningen av inn­vandrer­gruppen varierer. Kommuner hvor det bor mange nyankomne flyktninger vil naturligvis ha lavere gjennomsnittlig sysselsetting i innvandrergruppa som helhet enn kommuner hvor det bor mange arbeidsinnvandrere. Et mål med denne rapporten var å redusere denne ”sammensetningseffekten” og komme nærmere et svar på hvilken betydning trekk ved kommunene har for innvandrernes integrering på arbeidsmarkedet.

Slike sammensetningseffekter får vi redusert når vi sammenligner landgrupper på tvers av kommuner, men sammensetningseffektene blir ikke eliminert. Det er for eksempel ikke slik at innvandrerne fra Russland er like mht innvandringsgrunn, botid, etc., i alle kommuner. I Sør-Norge har innvandrere fra Russland i langt større grad flyktningbakgrunn fra Tsjetsjenia enn i Nord-Norge. I Nord-Norge har russiske innvandrere i større grad kommet for å studere, og mange russiske kvinner kommer for å gifte seg med menn uten innvandringsbakgrunn (se kapittel 14). Dette vil helt klart påvirke russernes ulik tilpasning i de ulike kommunene.

Derfor kan vi ikke si at de forskjeller vi her finner utelukkende skyldes trekk ved kommunene, eller mer spesifikt: kommunenes integreringsarbeid. Likevel er det for enkelte kommuner gjennomgående at sysselsettingen i de enkelte landgruppene er høyere enn landsgjennomsnittet for gruppene. I Sandnes, Stavanger og Akershus-kommunene nord og vest for Oslo er sysselsettingen i de 17 gruppene gjennomgående høyere enn landsgjennomsnittet, mens Østfolds-kommunene og Skien kommer relativt dårlig ut. Vi har pekt på flere grunner til disse forskjellene. Til dels er det generelle arbeidsmarkedet bedre og sysselsettingsnivået noe høyere i noen av de kommunene som kommer best ut sammenlignet med kommunene som kommer dårligst ut. Ingenting er bedre for innvandrernes integrering enn et fordelaktig arbeidsmarked. Samtidig varierer boligpriser og kostnader ved å etablere seg i kommunene betydning. Vi vet for eksempel at mange innvandrere flytter ut av Oslo og til kommuner som Lørenskog, Asker og Bærum, mange fordi de får bedre råd med tiden. Boligprisene, særlig i Asker og Bærum, gjør at det til en viss grad er spesielle innvandrergrupper som flytter hit; grovt sagt de som har jobb og har råd.

Videre vet vi at også flyktningene som flytter til Østfold skiller seg ut, men på en annen måte enn de som flytter til Akershus-kommunene: Flyktningene som har flyttet til fylket er mindre økonomisk selvhjulpne (definert som andel av samlet inntekt som kommer fra egen opparbeidet inntekt, se definisjoner på side 13) enn flyktningene som opprinnelig bor i fylket. Dette kan bidra til å forklare flyktninggruppenes lave sysselsetting i fylket. Tilflytterne mottar også mer sosialhjelp enn de bofaste flyktningene i fylket

Til sist skal vi ikke se bort fra at integreringsarbeidet som gjøres i kommunene har en innvirkning på innvandrernes, og særlig flyktningenes, integrering i arbeids­markedet. Dette er kanskje integreringsmyndighetene og kommunene selv de beste til å vurdere.