Vi har her funnet tydelige forskjeller i sysselsettingsnivået blant innvandrere etter kommunenes størrelse, sentralitet, antall og andel innvandrere, samt etter landsdel. Disse forskjellene finner vi ikke for hele befolkningen.

Ser vi på innvandrere fra det vi tidligere kalte ”ikke-vestlige land”, er syssel­settingen høyest i små kommuner, lite sentrale kommuner, kommuner med få innvandrere og kommuner hvor innvandrere utgjør en liten andel av befolkningen. Videre er sysselsettingen blant innvandrere høyest på Vestlandet og lavest i Hedmark/Oppland.

Som Tabell 21.13 viser, er det bare Irak blant de fire gruppene vi ser spesielt på, som noenlunde følger det samme mønstret som innvandrere i alt.

Tabell 21.13.    Sammenhenger mellom sysselsetting og sentralitet, antall innbyggere, antall innvandrere og andel innvandrere.

Her har vi ikke analysert de forskjellene vi finner, vi har bare beskrevet dem. Vi har for eksempel ikke undersøkt hvorvidt innvandrere i små kommuner har lenger botid enn innvandrere i store kommuner, eller i hvor stor grad innvandrere i små kommuner i større grad preges av arbeidsinnvandrere enn i de store kommunene, noe som kan bidra til å forklare forskjellene i sysselsetting.

Noen spekulasjoner kan vi imidlertid tillate oss. Forskjellene kan skyldes trekk ved små kommuner, som at det i mindre kommuner, eller i kommuner hvor det ikke bor mange andre innvandrere, kan være lettere å få en tett oppfølging, å bli kjent i lokalsamfunnet og å orientere seg i arbeidsmarkedet. Videre kan man tenke seg at innvandrerne i små kommuner lærer norsk bedre eller raskere enn i store byer hvor det bor flere fra samme land som man kan prate eget språk med. Godt norsk er igjen en stor fordel på arbeidsmarkedet.

Men forskjellene kan også skyldes at sammensetningen av innvandrerne er annerledes i små kommuner enn i store. Vi vet at innvandrernes sysselsetting blant annet henger sammen med deres utdanningsnivå, innvandringsgrunn, botid og yrkeserfaring. Dersom det for eksempel er slik at innvandrere i store kommuner i større grad er flyktninger enn i små kommuner, kan dette bidra til å forklare sysselsettingsforskjeller mellom små og store kommuner.

I kapitlet om Polen skrev vi at polske innvandrere bor mindre konsentrert, og i større grad i spredtbygde strøk, enn andre mer etablerte innvandrergrupper (som for eksempel de fra Pakistan, Tyrkia, Marokko og Vietnam). Denne spredte bo­settingen er først og fremst et resultat av hvor de har fått jobb, og ikke av bosettingspolitikken, som jo påvirker flyktningers bosettingsmønster. Arbeids­innvandrere vil trekke gjennomsnittlig sysselsetting opp for innvandrere i denne analysen, siden vi også inkluderer nye EU-land i Øst-Europa i gjennomsnittet for ”innvandrere” (se faktaboks tidligere i kapitlet).

Vi vet også at for noen landgrupper preges innvandringen av kvinner som har kommet for å gifte seg med menn uten innvandrerbakgrunn, slik tilfellet er med mange fra Thailand, Russland og Filippinene (Daugstad 2008a). Disse land­gruppene bor mindre sentralt enn andre landgrupper, og de har relativt høy sysselsetting (Daugstad 2008b). Vi vet også at bosniere har høy sysselsetting, samtidig som de bor relativt spredt i Norge. Også disse vil trekke opp syssel­settingen blant innvandrere i utkantsnorge.

Kan det tenkes at det er de som ikke har arbeid som flytter fra mindre kommuner til større kommuner, noe som kan bidra til å forklare det høyere sysselsettingsnivået i små/lite sentrale kommuner? SSB har imidlertid gjort analyser som tyder på at dette ikke er tilfelle. Vi har sett på hvordan de som flytter klarer seg økonomisk i forhold til de som ikke flytter fra sin kommune (Høydahl 2007). Vi fant at flyktninger som flyttet fra den kommunen de først ble bosatt i utgangspunktet generelt var mer økonomisk selvhjulpne enn de som blir boende.[51] Det er med andre ord ikke slik at den relativt høyere sysselsettingen i små kommuner og i kommuner hvor det bor få innvandrere, kan forklares ved at arbeidsledige innvandrere flytter til større byer. Dette er imidlertid på generelt nivå – det kan godt tenkes at mange enkelt­kommuner ikke kjenner seg igjen i dette mønsteret – fordi det først og fremst er innvandrerne uten jobb som flytter ut fra ”deres” kommune. Vi vet for eksempel at det er store regionale forskjeller i grad av økonomisk selvhjulpenhet mellom bofaste flyktninger og flyktninger som har flyttet. I Østfold, Buskerud og Telemark er de bofaste faktisk mer selvhjulpne enn de som har flyttet til en kommune i disse fylkene. Innflyttere til Vestfold og Oslo er på den andre siden svært mye mer økonomisk selvhjulpne enn de bofaste i de to fylkene (Høydahl 2007).