Ved inngangen til 2008 bodde det innvandrere med bosnisk bakgrunn i 272 av landets 430 kommuner. Det er noe flere kommuner enn for innvandrere med bakgrunn fra Kosovo, som er noe færre i Norge enn de fra Bosnia-Hercegovina. Tabell 4.1 viser de 20 kommunene hvor det bor flest innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra Bosnia-Hercegovina. I disse 20 kommunene bor 59 prosent av alle innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra Bosnia-Hercegovina. Kun 15 prosent av de bosniske innvandrerne i Norge bor i Oslo. Dette gjelder 12 prosent av de norskfødte barna med bosniske innvandrerforeldre. Bosettingen blant de med bakgrunn fra Bosnia-Hercegovina er omtrent like lite konsentrert i Oslo som for de med bakgrunn fra Kosovo, Russland og Thailand. Dermed er bosnierne blant de gruppene i denne rapporten som har lavest andel bosatt i hovedstaden, men på nivå med det en finner for hele befolkningen i Norge. Bosniske innvandrere og norskfødte med bosniske foreldre har langt mer spredt bosetning enn de fleste eldre flyktninggruppene i denne rapporten, og de har mer til felles med bosettingsmønsteret blant nyere flyktninggrupper slik som de fra Kosovo, og blant befolkningen generelt i Norge. Blant bosniere bor 6 av 10 i sentrale kommuner[7], sammenlignet med over 8 av 10 blant de med bakgrunn fra Iran, Sri Lanka, Vietnam og Chile. Som for andre flyktninggrupper, og særlig for de med kort botid, har bosettingsmønsteret sammenheng med myndighetenes bosettingspolitikk, og med innenlandske flyttinger etter bosetting. Flyktninger bosettes gjennom avtaler mellom staten og utvalgte kommuner, og deres bo­settings­mønster blir derfor annerledes (og mer spredt) enn om de skulle finne bosted selv. For 2009 ble nær 300 av Norges 430 kommuner anmodet om å bosette flyktninger. Bosettingsmønsteret til innvandrere fra Bosnia-Hercegovina gjen­speiler kommunenes bosetting av flyktninger, men også at bosniere flytter mindre rundt i Norge enn andre flyktninggrupper etter bosetting, og at de er mindre preget av flytting til Oslo (Høydahl og Selboe 2008). Det var i stor grad familier som ble bosatt (Kjeldstadli 2003).

Det bodde totalt 13 130 bosniske innvandrere og 2 519 norskfødte med bosniske innvandrerforeldre i Norge ved inngangen til 2008. De norskfødte med innvandrer­foreldre utgjorde 16 prosent av de med bosnisk bakgrunn (Tabell 4.1), langt lavere enn blant de med bakgrunn fra Kosovo hvor flere kom til Norge allerede før Jugoslavias oppløsning (se informasjonsboks om nye land). Sammen med Iran er dette en lavere andel enn den vi finner for andre eldre flyktninggrupper i Norge, og mer på linje med grupper som har kortere botid i Norge eller oftere får barn med noen fra den øvrige befolkningen.

Det bor flest innvandrere og norskfødte med bosniske innvandrerforeldre i Oslo, totalt 2 386 personer. Disse utgjør til sammen 0,4 prosent av folketallet i hoved­staden. Deretter følger Bergen, Sarpsborg, Drammen, Fredrikstad og Trondheim med over 500 personer med bosnisk bakgrunn. Høyest konsentrasjon av personer med bosnisk bakgrunn finner vi i Sarpsborg og Horten, der de utgjør over 1 prosent av det totale folketallet i kommunen.

Norskfødte med bosniske innvandrerforeldre har stort sett det samme bosettings­mønsteret som foreldregenerasjonen. De utgjør 0,1 prosent av Oslos befolkning. Det er en del bosniere som har giftet seg eller blitt samboere med personer uten innvandrerbakgrunn, og 742 personer er født i Norge med en norskfødt og en bosnisk forelder. Blant de eldste flyktninggruppene vi ser på i denne rapporten, er dette et lavt antall og skyldes blant annet at det primært var familier som kom til Norge, og ikke enslige menn som ofte ellers er tilfellet blant flyktninger. Disse regnes imidlertid ikke med blant norskfødte med innvandrerforeldre, og blir derfor ikke beskrevet videre i dette kapitlet.

Tabell 4.1.        Innvandrere og norskfødte med foreldre fra Bosnia-Hercegovina, etter kommune. 1.1.2008. Antall og prosent