Blant innvandrergruppene i Norge utgjør innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra Bosnia-Hercegovina den sjette største gruppa blant de 17 som omtales i denne rapporten, etter Polen, Pakistan, Irak, Somalia og Vietnam. Av alle innvandrergrupper utgjør personer med bakgrunn fra Bosnia-Hercegovina den niende største innvandrergruppen.

Det bodde totalt 13 130 bosniske innvandrere og 2 519 norskfødte med bosniske innvandrerforeldre i Norge ved inngangen til 2008. De norskfødte med innvandrer­foreldre utgjorde 16 prosent av de med bosnisk bakgrunn, langt lavere enn blant de med bakgrunn fra Kosovo hvor flere kom til Norge allerede før Jugoslavias oppløsning.

Innvandrere fra Bosnia-Hercegovina er stort sett kommet til Norge som flyktninger på begynnelsen av 1990-tallet, og har gjennomsnittlig 12 års botid i Norge. De fikk kollektiv beskyttelse i Norge og er i stor grad kommet som familier. Noen er også kommet som arbeidsinnvandrere før Jugoslavias oppløsning.

Ved inngangen til 2008 bodde det innvandrere med bosnisk bakgrunn i 272 av landets 430 kommuner. Bosniske innvandrere og norskfødte med bosniske foreldre har langt mer spredt bosetning enn de fleste eldre flyktninggruppene i denne rapporten, og de har mer til felles med bosettingsmønsteret blant nyere flyktning­grupper slik som de fra Kosovo, og blant befolkningen generelt i Norge.

Bosettingsmønsteret gjenspeiler kommunenes bosetting av flyktninger, men også at bosniere flytter mindre rundt i Norge enn andre flyktninggrupper etter bosetting, og at de er mindre preget av flytting til Oslo. Kun 15 prosent av de bosniske inn­vandrerne i Norge bor i Oslo. Dette gjelder 12 prosent av de norskfødte barna med bosniske innvandrerforeldre.

De med bakgrunn fra Bosnia-Hercegovina har en annen alderssammensetning enn det en finner blant mange andre flyktninggrupper, og dette har sammenheng med at mange har kommet som familier. Det er relativt sett flere eldre og ikke så stor overrepresentasjon av barn og unge blant innvandrere fra Bosnia-Hercegovina som det er i mange andre flyktninggrupper. Innvandrere fra Bosnia-Hercegovina er blant de eldste (i alder) innvandrergruppene i Norge. Kjønnsfordelingen er svær jevn.

I Oslo er det en noe høyere andel som er kommet på grunn av arbeid, sammen­lignet med innvandrere fra Bosnia-Hercegovina generelt, og her finner vi også høyest andel med lang botid. Dette er arbeidsinnvandrere som kom før Jugoslavias oppløsning.

Innvandrere 19-24 år fra Bosnia-Hercegovina var i større grad under utdanning enn snittet for innvandrere. Av de under utdanning var de aller fleste under høyere utdanning.

Det er nesten like høy andel innvandrere fra Bosnia-Hercegovina i arbeidsstyrken som snittet for befolkningen sett under ett, og det er mindre forskjell mellom kvinner og menn enn det som er vanlig i hele befolkningen. Andel i arbeidsstyrken er også høyere enn andre etablerte flyktninggrupper (fra Iran, Chile, Sri Lanka, Vietnam), til tross for at de fra Bosnia-Hercegovina har kortest botid.

En høyere andel av innvandrere fra Bosnia-Hercegovina enn innvandrersnittet bor i husholdninger med høy eller middels høy grad av økonomisk selvhjulpenhet, to av fem.

De to byene i Østfold, Sarpsborg og Fredrikstad, utmerker seg med en særlig lav andel av innvandrere fra Bosnia-Hercegovina i arbeidsstyrken, og at relativt sett færre bor i husholdninger med høy og middels høy økonomisk selvhjulpenhet. Dette gjelder i større grad for dem bosatt i Sarpsborg enn i Fredrikstad. Bergen er en annen by med samme mønster, selv om det ikke er like sterkt som i Østfold.

I Oslo er det særlig mange som bor i husholdninger med høyest grad av økonomisk selvhjulpenhet. Kvinner og menn fra Bosnia-Hercegovina bosatt i hovedstaden er i like stor grad innenfor arbeidsstyrken. Asker og Bærum utmerker seg med en høy andel i arbeidsstyrken, og særlig mange som bor i husholdninger med høy og middels høy økonomisk selvhjulpenhet.

Innvandrere fra Bosnia-Hercegovina bosatt i byer på Vestlandet (Stavanger, Sandnes, Haugesund) har en høyere andel i arbeidsstyrken enn snittet, mens det er en lavere andel i byene i Agder og Telemark (Kristiansand, Arendal, Skien, Porsgrunn).