Ved inngangen til 2008 bodde det 15 134 iranske innvandrere og norskfødte med iranske innvandrerforeldre i Norge. 75 prosent bodde i de 20 kommunene som belyses i dette kapittelet, og 33 prosent av disse bor i Oslo. Deretter bor det flest med iransk bakgrunn i Bærum, Trondheim, Bergen, Skedsmo og Stavanger. I hovedstaden utgjorde iranerne og deres barn 0,9 prosent av befolkningen.

Personer med bakgrunn fra Iran har en noe mer spredt bosetning enn det vi for eksempel ser hos de med bakgrunn fra Pakistan og Marokko, og har mange trekk til felles med bosettingsmønsteret blant andre flyktninggrupper.

Det bodde totalt 12 600 iranske innvandrere og 2 500 norskfødte med iranske inn­vandrerforeldre i Norge ved inngangen til 2008. De norskfødte med innvandrer­foreldre utgjorde 17 prosent av de med iransk bakgrunn. Sammen med Bosnia-Hercegovina er dette en lavere andel enn den vi finner for andre eldre flyktning­grupper, og mer på linje med nyere innvandrergrupper med kortere botid.

De fleste iranske innvandrerne er kommet til Norge som flyktninger. De har gjen­nom­snittlig 12,2 års botid i Norge.

Lengst gjennomsnittlig botid finner vi i Oslo (13,8), der iranere også er noe eldre enn i de øvrige kommunene. Iranske innvandrerfamilier med barn bor i større grad utenfor Oslo, i nærliggende kommuner slik som Skedsmo, Rælingen og Asker, og på Sør-Østlandet slik som Fredrikstad, Sarpsborg og Moss. Fredrikstad og Sarps­borg utmerker seg ved kortere botid (9,8 år) i Norge og med relativt sett flere flyktninger.

Innvandrere fra Iran i alderen 19-24 år var ofte under utdanning ved inngangen til 2008, til sammen 41 prosent under en eller annen form for utdanning. Dette er langt på vei likt med det vi ser for hele befolkningen. I andre eldre flyktning­grupper som Bosnia-Hercegovina og Sri Lanka ser vi en noe høyere deltakelse i utdanning blant innvandrere i denne alderen (46 og 44 prosent), mens iranere er oftere under utdanning enn vietnamesere (38 prosent) og chilenere (34 prosent).

Iranere er innenfor arbeidsstyrken (sysselsatt og registrert arbeidsledig) omtrent i samme grad som snittet blant innvandrere, men skiller seg fra de andre etablerte flyktninggruppene med en lavere deltakelse på arbeidsmarkedet. Det er imidlertid mindre forskjell mellom kvinners og menns arbeidsdeltakelse enn innvandrer­snittet, på samme måte som de fleste andre etablerte flyktninggruppene. Det vil si at iranske kvinner deltar i større grad i arbeidsmarkedet enn snittet for innvandrer­kvinner, mens iranske menn deltar i noe mindre grad sammenlignet med snittet for innvandrermenn.

Iranere skiller seg også fra de andre etablerte flyktninggruppene ved oftere å bo i husholdninger med lavest grad av økonomisk selvhjulpenhet.

Både når det gjelder deltakelse i arbeidsstyrken og grad av økonomisk selvhjulpen­het gjør iranere i de største byene (Oslo, Bergen, Trondheim) det bedre enn snittet for iranere. Stavanger og Sandnes skiller seg ut med en særlig høy andel iranere i hushold med høy grad av økonomisk selvhjulpenhet. De fleste forstadskommuner rundt Oslo ligger også på landssnittet for sysselsetting og økonomisk selvhjulpen­het. Drammen skiller seg ut sammen med byene i Østfold ved at iranere har en særlig lav andel innenfor arbeidsstyrken og bor i hushold med lav grad av økonomisk selvhjulpenhet. Noe av det samme mønsteret finner vi i sørlandsbyene Kristiansand og Arendal, samt i Skien. Det er også i disse kommuner iranere har kortest botid sammenlignet med iranere i andre kommuner, bortsett fra Trondheim. I Trondheim er botiden like kort, men her skårer iranere høyere både på andel i arbeidsstyrken og grad av økonomisk selvhjulpenhet.