Kommunene får tilbud om å delta i et kulturorienteringsprogram (CO) som driftes av International Organization for Migration (IOM). Her får de opplysninger om flyktningenes opprinnelseland og kulturbakgrunn. Disse opplysningene er nyttige å ha med og gjør det enklere å bosette flyktningene. Sju av ti kommuner er fornøyde med dette tilbudet.

Helse en utfordring

Det er særlig opplysninger om helse, utdanning, arbeid, religion, språk og familieforhold som kommunene mener er viktige for å få til en god bosettingsprosess.
Kommunene er minst fornøyd med informasjonen de får om personenes helse. Opplysninger om helse er en utfordring og årsaken kan være flere:

• Personene selv kan tenkes å utelate opplysninger om eventuelle sykdommer av frykt for at det kan slå negativt ut på vedtaket.
• De som gjennomfører kartleggingsintervjuene har ikke fagkompetanse på helse.
• Sykdommen kan ha utviklet seg fra uttak og utover i bosettingsperioden.
• Helseopplysninger blir sendt til helsetjenesten, ikke flyktningskontoret.
• Større geografisk spredning i bosetting

Overføringsflyktninger som skal til Norge deltar også i informasjonsprogrammet i regi av IOM. Her får de informasjon om norsk kultur og samfunn. Resultatene fra spørreundersøkelsen kan tyde på at en del kommuner synes det er enklere å bosette overføringsflyktninger enn flyktninger som har bodd i mottak.

Vanskelig å skaffe tolk

Å jobbe med overføringsflyktninger kan medbringe større utfordringer enn vanlig når det gjelder kommunikasjon. Hvor flyktningene kommer fra varierer over tid, men ofte kommer det mange fra samme land på en gang. Noen ganger påbegynner Norge bosetting av overføringsflyktninger fra land vi ikke har tatt imot flyktninger fra tidligere.

Det oppstår da en situasjon hvor tilgangen til en tolk som både behersker det 'nye flyktningespråket' og norsk er vanskelig. Slik har situasjonen blant annet vært for de kommunene som har bosatt burmesere, mens dette var en ny nasjonalitetsgruppe i Norge. I slike situasjoner uttrykker kommunene ønske om at IMDi gjør mer for å bedre tilgangen på tolk og på den måten gjøre kommunene bedre rustet til å ta imot nye grupper.

Flere funn i undersøkelsen:

Personer fra Burma, Kongo, og Liberia utgjorde de tre største gruppene av overføringsflyktningene i perioden 2003-2007.
Små kommuner (færre enn 30 000 innbyggere) er mest aktive i bosettingsarbeidet.
I hastesaker (der UNHCR mener flyktningene er i en umiddelbar faresituasjon) bosettes de fleste i større byer.

Undersøkelsen ble gjennomført i april 2007 blant kommuner som hadde bosatt mer enn ti overføringsflyktninger i løpet av perioden 2003-2007. I alt 81 av 100 kommuner svarte på undersøkelsen. Målet var å innhente kunnskap om hvordan statlige myndigheter kan tilrettelegge bedre for kommunenes arbeid med overføringsflyktninger.