I 2010 var innflyttingen av innvandrere høyere enn utflyttingen i 409 av landets 430 kommuner. Det viser at innvandrere er viktige for å opprettholde befolkningsgrunnlaget i mange distriktskommuner. Innvandring til distriktskommuner påvirkes av politikken for bosetting av flyktninger og av økonomiske konjunkturer og arbeidsmuligheter.

Samtidig påvirkes innvandrernes lyst til å bo i Distrikts-Norge også av hva slags lokale holdninger og praksiser til innvandring og integrering som dominerer lokalt.

Vestvågøy, Tynset og Haram

Undersøkelsen er gjennomført i distriktskommunene Vestvågøy, Tynset og Haram, som alle har hatt en svak befolkningsvekst som følge av innvandring. Kommunene representerer tre bo- og arbeidsmarkedsregioner med ulik geografi, næringsstruktur og sammensetning av innvandrerbefolkningen.

I Haram er det stort fokus på hvordan arbeidsinnvandrere kan bidra til økonomisk utvikling, mens Tynset og særlig Vestvågøy er mest opptatt av å sikre gode levekår for flyktningene.

Både fordeler og ulemper

Av positive egenskaper ved stedet de bor på, trekker innvandrerne fram barns oppvekstvilkår, trygghet, det rolige livet på bygda, et godt lokalmiljø og vakker, ren natur. Negative egenskaper som blir trukket fram, er stedets størrelse med få tilbud og møteplasser, klima og mørketid, samt isolasjon, store avstander og savn av familie og andre man har kulturell nærhet til.

Vil eie egen bolig

Innvandrerne i undersøkelsen er sterkt motivert for å eie egen bolig. Det er like vanlig å eie som å leie blant innvandrerne. Kjøp av bolig signaliserer et langsiktig ønske om å bo i kommunen, noe som gir tillit hos lokalbefolkningen. Men flere har opplevd problemer med å få banklån på grunn av sikkerhet og krav til egenkapital. Det var lite kjennskap til startlån fra Husbanken.

Sosialt nettverk er viktig

Innvandrere med stort sosialt nettverk som inkluderer nordmenn, er de som trives best på stedet. Det å bli kjent med i hvert fall én nordmann lokalt har betydning for trivsel og integrering i lokalsamfunnet. Det å bli sett, inkludert og verdsatt kan være utslagsgivende for om en velger å bli boende eller ikke.

Ulike innvandrerkategorier har ulike tilpasninger. I motsetning til flyktninger, som gjerne trenger bistand til å komme inn i arbeidslivet, skaffer arbeidsinnvandrere jobb selv. Kjønnsforskjeller er betydelige i arbeidsmarkedet. Kvinners medbrakte kompetanse og ressurser blir dårligere kartlagt og sjelden tatt i bruk.

Helt ulike erfaringer

Flyktninger og arbeidsinnvandrere har helt ulike erfaringer med lokale myndigheter. Mens flyktninger får oppfølging gjennom godt organiserte flyktningetjenester lokalt, opplever arbeidsinnvandrere at de mer er overlatt til seg selv. Familieinnvandrere har gjerne gode nettverk lokalt, og vil lettere kunne tilegne seg informasjon og finne ut av norsk regelverk, det offentlige tjenesteapparatet og alt man trenger å vite som nyinnflyttet innvandrer i en kommune.

Arbeidsinnvandrere etterlyser informasjon om etablering i arbeids- og boligmarked og uttrykker frustrasjon over norsk regelverk og byråkrati. Kommunene organiserer sitt arbeid overfor innvandrere på ulikt vis, men mangler en helhetlig tilnærming til alle kommunens innvandrere.

Mange gode forslag

Innvandrerne gir en rekke råd til lokale og nasjonale myndigheter om hva som bør gjøres for at de skal bli boende i distriktskommuner. Mye dreier seg om praktisk tilrettelegging som vil gjøre det enklere å etablere seg lokalt. En rådgivningstjeneste der innvandrere kan henvende seg med ulike spørsmål, blir etterlyst. Målrettet arbeidsformidling, tilbud om tolketjenester, enklere tilgang til lån til egen bolig, velkomstbrev fra kommunen og gratis norskkurs for alle er andre forslag.

Filmen "Derfor blir vi her" forteller med arbeidsinnvandrernes egne ord hva som får dem til å bli i Norge.