Denne evalueringen tar utgangspunkt i at integreringsrådgiverne har både et operativt og strategisk oppdrag. Det operative gjelder arbeidet med enkeltsaker, som råd og veiledning til utsatte og ansatte i hjelpeapparatet, og assistanse til hjemreiser. Det strategiske oppdraget inkluderer nettverksarbeid på tjenestestedet og i Norge, oppfølging av bistandsprosjekter og kompetanseheving i utenrikstjenesten og i Norge.

Fafo har gjennomført kvalitative intervjuer med 43 aktører som har hatt erfaring med IR-ordningen. Dette inkluderer tidligere og nåværende integreringsrådgivere, ledere og ansatte ved utenriksstasjonene, aktører i forvaltningen og tjenesteapparatet i Norge. Fafo har også gjennomført en spørreundersøkelse til minoritetsrådgivere i skolene, og gjennomgått relevant dokumentasjon, som årsrapporter og anonymiserte omtaler av enkeltsaker.

Hovedfunn

Et overordnet funn i rapporten er at det er stor variasjon mellom de ulike utenriksstasjonene når det gjelder hvordan mandatet fungerer i praksis. Fafo ser flere årsaker til dette, som påvirker både den operative og den strategiske delen av arbeidet.

  • Integreringsrådgiverne har håndtert 904 saker i perioden 2008-2015. Disse hører i hovedsak inn under tre kategorier: Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og andre oppvekst- og ekteskapsrelaterte saker. Sistnevnte er den kategorien som øker mest, og den står nå for 60 prosent av sakene 40 prosent gjelder tvangsekteskap og frykt for tvangsekteskap. Svært få saker gjelder kjønnslemlestelse eller frykt for kjønnslemlestelse.
  • Integreringsrådgiverne jobber med forskjellige saker. Ulike geografiske områder med ulike utfordringer gir ulikt innhold i og omfang av den operative delen av arbeidet.
  • Det varierer hvordan den strategiske delen av oppdraget er prioritert. Dette blir forklart med ulike kontekster, tolkninger og handlingsrom ved tjenestestedene. Men Fafo påpeker også uklarheter i selve mandatet og svak oppfølging fra IMDi om hvordan den strategiske delen av mandatet skal implementeres.
  • Tilpasninger med tanke på lokale forhold, ulike integreringsrådgivere og stasjonsledelsens prioriteringer har tidligere vært påpekt som en suksessfaktor. Fafo anerkjenner dette og at man har fått til mye. Samtidig mener de at slagsiden ved en slik fleksibilitet er at arbeidet har manglet en helhetlig tilnærming.
  • Integreringsrådgiverne oppleves som godt integrerte ved utenriksstasjonene og at de styrker stasjonenes arbeid på utlendingsfeltet. Det er noen variasjoner og uklarheter når det gjelder samarbeidet mellom integreringsrådgiverne og andre ansatte på konsulærfeltet og involvering i bistandsarbeid.
  •  Fafo finner at integreringsrådgiverne fungerer som brobyggere mellom «ute og hjemme» i det operative arbeidet og at de på den måten utgjør en del av en tiltakskjede. I den strategiske delen av arbeidet er en tilsvarende tiltakskjede ikke på plass. Fafo etterlyser en overordnet strategi for kunnskapsbygging og formidling, og et tydeligere støtteapparat for implementering av denne fra integreringsrådgivernes faglige ledelse.

Anbefalinger

Fafos overordnede konklusjon er at ordningen med integreringsrådgivere bør videreføres som en fast stillingsfunksjon, som del av det langsiktige arbeidet med å forebygge og bistå i tilfeller av familievold i transnasjonale familier. Dette begrunnes blant annet i at antall saker til integreringsrådgiverne øker, og barnevernet får et utvidet ansvar for norske borgere i utlandet på grunn av Norges tilslutning til internasjonale konvensjoner. Et økende antall flyktninger som kommer til Norge kan også føre til flere transnasjonale familivoldssaker.

Fafo gir fire konkrete anbefalinger til det videre arbeidet:

  • Det bør presiseres hvilken type familievold stillingene skal jobbe med. Fafo foreslår at den fortsatt bør gjelde tvangsekteskap, frykt for tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og frykt for kjønnslemlestelse. I tillegg bør den gjelde arbeid med barn, unge og kvinner som er etterlatt eller holdes tilbake i utlandet mot sin vilje, og enkelte tilfeller av barnebortføringer.
  • Den faglige forankringen og ledelsen for stillingene bør flyttes fra IMDi til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), da Bufdir har fagkompetansen på voldsfeltet. Integreringsrådgiverne bør fortsatt være spesialutsendinger med ansettelse i UD. Fafo foreslår at stillingen kan endres til familierådgiver, familieattaché eller spesialutsending for familiesaker.
  • Det bør gjøres en avklaring av forholdet mellom konsulært arbeid og bistandsarbeid i mandatet og virksomhetsplaner for stillingene. Fafo mener dette vil bidra til en mer lik forståelse av mandatet ved utenriksstasjonene. Det bør utredes hvordan det kan knyttes en økonomisk ramme til stillingen for å støtte opp om nettverksarbeidet. De anbefaler at forvaltningen av refusjonsordningen bør flyttes fra Bufdir til utenriksstasjoner med spesialutsending, og at den dekker alle typer familievold. Føringen om at refusjonsordningen skal dekke vold som er æresrelatert bør fjernes, men alvorlighetsgrad bør vurderes presisert.
  • Det bør etableres et apparat og en strategisk plan for den strategiske delen av oppdraget som gjelder kunnskapsbygging og formidling, ledet av fagansvarlig direktorat (Bufdir foreslått). Dette bør skje i samarbeid med Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, som Bufdir koordinerer.

Når det gjelder antall stillinger og geografisk plassering har Fafo ikke gitt anbefalinger, da de mener det først må avklares hva framtidig mandat og organisatorisk forankring skal være. Men antall utsendinger bør være slik at det kan forekomme faglig utveksling og diskusjon på tvers av stillinger og utenriksstasjoner, også med stasjoner uten utsending. Geografisk plassering må vurderes fortløpende, sett i lys av sakstilfang, forhold i diasporaen og mulighetene for å kunne jobbe i et område.

Se flere rapporter om

tvangsekteskap .