Fylkesmannen kan bare endre vedtak på bakgrunn av kommunens frie skjønnsutøvelse, hvis skjønnsutøvelsen er "åpenbart urimelig", jf. introduksjonsloven § 22 annet ledd.

Regelverk

Forvaltningsloven gjelder på introduksjonslovens område, med de særregler som er fastsatt i introduksjonsloven (introduksjonsloven § 21 første ledd, jf. forvaltningsloven § 34). Introduksjonsloven § 22 annet ledd er en slik særregel – der står det at fylkesmannen er klageinstans for klager på enkeltvedtak etter introduksjonsloven.

Selvstendig vurdering av kommunens vedtak

Hovedregelen etter introduksjonsloven § 22 er at fylkesmannen skal vurdere alle sider av saken, og etter forvaltningsloven § 34 annet ledd innebærer det å vurdere klagerens anførsler. Det betyr at er ikke tilstrekkelig å konkludere med at kommunens vedtak ikke kan overprøves ved kun å vise til kommunens frie skjønn uten å vurdere hvorvidt skjønnsutøvelsen er "åpenbart urimelig". Dette vil være en gyldighetsprøving, ikke en ny selvstendig vurdering av vedtaket.

For å avgjøre hvorvidt kommunens skjønnsutøvelsen er "åpenbart urimelig", må fylkesmannen foreta en selvstendig vurdering av vedtaket. Det må i denne sammenheng derfor gjøres to vurderinger. Det første er hva som vil være "åpenbart urimelig" skjønnsutøvelse. Det andre er hva som inngår i forvaltningens frie skjønn.

Åpenbart urimelig skjønnsutøvelse

Ordene "åpenbart urimelig" kan tolkes slik at det kreves en høy grad av urimelighet for at fylkesmannen skal kunne kjenne kommunens vedtak ugyldig. Det vil i utgangspunktet ikke være nok at et klageren opplever vedtaket som "urettferdig"; vedtaket må være så urimelig at det er åpenbart.

Ved en vurdering av om skjønnsutøvelsen er åpenbart urimelig "må det ses hen til lovens formål, og særlig hvor tyngende vedtaket vil virke for den enkelte deltaker. Det må her foretas en konkret vurdering av deltakerens totalsituasjon", jf. rundskriv til introduksjonsloven del 2, kapittel 4, §22.2.

Hvis kommunen kunne ha fattet vedtak som er mindre til skade for en person i en konkret sak, og som ivaretar de samme hensyn og formål i saken, kan dette i visse tilfeller tale for at skjønnsutøvelsen er åpenbart urimelig. Dette er en konkret vurdering fylkesmannen må ta i den enkelte sak. I vurderingen vil det være naturlig å vektlegge reelle hensyn og rimelighetsbetraktninger.

Forvaltningens frie skjønn

Det er vanskelig å klart definere innholdet i forvaltningens frie skjønn. Fylkesmannens rett til å prøve det frie skjønn er innskrenket i introduksjonsloven § 22 annet ledd, i forhold til det som fremgår av forvaltningsloven § 34.

Hva som hører til forvaltningens og kommunens frie skjønn avhenger av en helhetsvurdering. «Det er særlig grensen mellom skjønnspregede kriterier i lovteksten og selve forvaltningsskjønnet som kan være problematisk», jf. rundskriv til introduksjonsloven del 2, kapittel 4, §22.2.

Det frie skjønnet er ikke uten grenser, se mer informasjon om dette under myndighetsmisbruk.

Eksempler på saker som ligger innen- og utenfor forvaltningens frie skjønn

Rene skjønnsvurderinger hører til forvaltningens frie skjønn

Eksempler på dette er avgjørelse om at introduksjonsprogram skal stanses på grunn av den enkeltes forhold, eller avslag på introduksjonsprogram til personer i kan-gruppen, jf. introduksjonsloven § 3 tredje ledd.

Rettsspørsmål hører ikke til forvaltningens frie skjønn

  • Lovbunde rettsspørsmål er fullt ut regulert av lovregler og inneholder ikke skjønnsvurderinger. Eksempel på dette er objektive krav som alder og grunnlag for oppholdstillatelse.
  • Rettsanvendelsesskjønn er rettsspørsmål som inneholder skjønnsvurderinger.

Rettsspørsmål kan prøves fullt ut av fylkesmannen, men hvorvidt et spørsmål hører til forvaltningens frie skjønn eller er rettsanvendelsesskjønn, kan være en vanskelig vurdering. Har lovgiveren brukt vage eller skjønnsmessige formuleringer for å forklare hva forvaltningen kan bestemme, taler dette for at det er snakk om rettsanvendelsesskjønn.

Videre kan fylkesmannen som hovedregel prøve forvaltningens anvendelse av tolkede rettsregler på sakens faktum (subsumsjon).

Myndighetsmisbruk

Ulovfestede prinsipper om myndighetsmisbruk kan avgrense det frie skjønnet. Disse prinsippene skal brukes med forsiktighet. Fylkesmannen kan overprøve kommunens vedtak hvis de avdekker myndighetsmisbruk, uavhengig av om feilen er knyttet til forvaltningens frie skjønn, jf. rundskriv til introduksjonsloven, del 2, kapittel 4, §22.2.

Eksempler på myndighetsmisbruk er saker hvor kommunen:

  • har fattet et vedtak på bakgrunn av utenforliggende hensyn
  • har oversett viktige momenter ved skjønnsutøvelsen
  • har fattet vedtak på bakgrunn av vilkårlighet eller uforholdsmessighet
  • har fattet vedtak som medfører usaklig forskjellsbehandling

I forvaltningsloven § 41 stilles det krav om at det må være grunn til å tro at en feil «kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold» for at et vedtak kan kjennes ugyldig. Denne regelen gjelder også ved myndighetsmisbruk.

Regelverk