Bruk av språkpraksis i norskopplæringen

Språkpraksis må ha en kvalitet som fører til språkutvikling for at den skal kunne inngå i norskopplæringen. Nå har Justisdepartementet presisert hvilke forutsetninger som må være oppfylt for at språkpraksis skal kunne telles med som norsktimer.

Sist oppdatert: 10. januar 2018

I et brev til IMDi og Kompetanse Norge fastslår departementet at språkpraksis kan telles med som en del av norskopplæringen dersom:

  • Det er en reell mulighet for deltakeren til å bruke språket og utvikle egne språklige ferdigheter på praksisplassen.
  • Deltakeren får pedagogisk oppfølging underveis. Læreren kan gi oppfølgingen på praksisplassen, eller den kan gis ved at oppgaver og arbeid i klasserommet henger sammen med de språklige handlinger deltakeren gjennomfører på praksisplassen. Også en kollega eller mentor på praksisplassen kan gi den pedagogisk oppfølgingen hvis han eller hun har fått særskilt opplæring eller veiledning på en slik rolle.

Språkpraksis kan ikke telles med som en del av norskopplæringen dersom:

  • det primære formålet er å prøve ut deltakerens arbeidsevne
  • deltakeren i hovedsak jobber alene
  • det brukes et annet språk enn norsk i den daglige kommunikasjonen

Det er opp til kommunen å vurdere om deltakeren skal ha språkpraksis og hvor mange timer den skal utgjøre. Per i dag finnes det ingen maksgrense for hvor stor andel av den pliktige opplæringen som kan være språkpraksis. Det vil departementet se nærmere på ved en eventuell gjennomgang av regelverket.

IMDi og Kompetanse Norge anbefaler at kommunen begrunner eventuelle timer i språkpraksis i deltakerens individuelle plan for norskopplæringen.

Les brevet fra departementet her.

Fant du det du lette etter?