Om undersøkelsen

Rapporten er en del av Integreringsbarometeret som IMDi har gjennomført jevnlig siden 2005 i hele befolkningen. Nå er spørsmålene for første gang også besvart av egne innvandrerutvalg, fra ti forskjellige land, og deres norskfødte barn.

På denne siden kan du lese hovedfunn fra undersøkelsen og laste ned hele rapporten.

Hovedfunn om holdninger til innvandring, integrering og mangfold

Holdninger til innvandring generelt

Det er mindre skepsis til innvandring i de fleste innvandrergrupper enn i befolkningen generelt. Mellom 50 og 70 prosent i de fleste grupper mener vi bør kunne slippe inn flere innvandrere i Norge. Innvandrere fra Bosnia er mest positive til innvandring.

Flertallet er uenige i at innvandring er en trussel mot den norske velferdsstaten. Blant innvandrere fra Somalia, Pakistan, Bosnia og Chile, og norskfødte barn av innvandrere, er det omkring åtte av ti som tar avstand fra denne påstanden, mot seks av ti i befolkningen generelt.

De fleste mener at innvandring er positivt for norsk økonomi. I seks av innvandrergruppene (Somalia, Irak, Pakistan, Sri Lanka, Polen og Bosnia) og blant barn av innvandrere gjelder det mer enn 80 prosent.

Det er en tendens til at personer med høyere utdanning har mer positive holdninger til innvandring.

Innvandrere som har bodd lenge i Norge er mer negative til å slippe inn flere innvandrere enn de med kort botid. Eldre mener noe oftere enn yngre at innvandring er en trussel mot den norske velferdsstaten.

Innvandrere fra Thailand skiller seg ut som mest skeptiske, i noen tilfeller mer enn befolkningen generelt.

Holdninger til innvandring av flyktninger

Det er færre som er positive til at egen kommune skal bosette flere flyktninger, og til etablering av asylmottak i eget nærmiljø, enn til at Norge skal ta imot flere flyktninger. Flertallet i alle grupper mener det bør bli lettere for flyktninger å gjenforenes med ektefelle og barn.

Holdninger til arbeidsinnvandring

Det er svært høy oppslutning om at personer som er tilbudt ansettelse i Norge må få komme hit for å arbeide uansett hvilket land de kommer fra. Mellom 80 og 90 prosent slutter seg til påstanden i alle landgrupper, med unntak av Thailand med en andel på 68 prosent.

Innvandrere fra Øst-Europa mener i større grad enn andre innvandrere at arbeidsinnvandrere fra ØstEuropa gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv.

Syn på hvordan det går med integreringen

Innvandrere er mer positive enn befolkningen generelt til hvordan det går med integreringen. I hele befolkningen mener mer enn 40 prosent at integreringen går dårlig, og kun 22 prosent at den går bra. I alle andre grupper, unntatt Skandinavia og Chile, er det langt vanligere å mene at integreringen går bra enn dårlig. Innvandrere fra Pakistan er de som er mest positive: 64 prosent mener integreringen går bra.

Ansvar for problemer med integreringen

Ansvar for problemer med integreringen plasseres hos både innvandrere, befolkningen og myndighetene. De fleste mener innvandrere har mer ansvar enn befolkning og myndigheter. Det er størst forskjeller mellom gruppene i synet på om problemer med integrering skyldes mangelfull innsats fra innvandreres side: Eksempelvis mener ni av ti i hele befolkningen dette, mot fem av ti blant innvandrere fra Somalia.

Et klart flertall i alle grupper mener at innvandrere selv har hovedansvaret for å bli integrert. Andelen varierer fra 60 prosent blant innvandrere fra Somalia og Polen, til rundt 80 prosent i befolkningen generelt og blant innvandrere fra Danmark og Thailand.

Mindre religiøsitet, lengre botid og høyere utdanning går sammen med økt sannsynlighet for å se negativt på integreringen.

Holdninger til mangfold

Innvandrere mener i større grad enn befolkningen generelt at innvandrere kan passe inn i det norske samfunnet og samtidig beholde sine tradisjoner. Blant innvandrere fra Bosnia, Sri Lanka, Pakistan, Irak og Somalia, samt norskfødte barn av innvandrere, mener rundt 90 prosent dette, mot 64 prosent i hele befolkningen.

Innvandrere er mindre negative enn befolkningen generelt til å ha egne barn på skole der flertallet av elevene har innvandrerbakgrunn, eller å skulle bo i et område der flertallet har innvandrerbakgrunn. I hele befolkningen, og blant innvandrere fra Skandinavia, er mellom 47 og 60 prosent negative til dette. I de fleste andre innvandrergrupper, og blant norskfødte med innvandrerforeldre, er det mindre enn 40 prosent, og i noen mindre enn 30 prosent, som er negative.

Hovedfunn om diskriminering, tillit og tilhørighet

Opplevd diskriminering

Det er flest som har opplevd diskriminering det siste året blant innvandrere fra Irak og Somalia (ca. 75 prosent), etterfulgt av innvandrere fra Pakistan, Sri Lanka og Polen (ca. 60 prosent). Det er færrest som har opplevd diskriminering blant innvandrere fra Sverige og Danmark (ca. 25 prosent), dernest blant innvandrere fra Bosnia (mindre enn halvparten).

Blant norskfødte barn av innvandrere har seks av ti opplevd å bli diskriminert siste året.

Personer med høy utdanning opplever diskriminering noe oftere enn personer med ingen/lav utdanning. Dette gjelder i særlig grad for innvandrere fra Somalia, der kun 13 prosent med høyskole/universitetsutdanning ikke har opplevd å bli diskriminert det siste året, mot 37 prosent av de uten utdanning/grunnskole.

Personer som ikke er religiøse, har mindre sannsynlighet for å oppleve diskriminering enn personer som er svært religiøse, personer over 60 år har mindre sannsynlighet enn personer under 30 år, og menn har større sannsynlighet enn kvinner.

Diskriminering i ulike situasjoner

Innvandrere opplever mest diskriminering i arbeidslivet. 24 prosent av alle respondenter (unntatt Skandinavia) har opplevd å bli diskriminert på arbeidsplassen i løpet av det siste året, og 12 prosent har opplevd dette tre ganger eller mer. De tilsvarende andelene når det gjelder å søke ny jobb eller stilling er 27 og 15 prosent. Færrest eksempler på opplevd diskriminering finner vi «ved kontakt med politiet» og «ved kontakt med helsevesenet», som er noe færre enn én av ti har opplevd.

Fire av ti innvandrere fra Pakistan, Polen, Somalia og Irak har opplevd diskriminering på arbeidsplassen i løpet av det siste året. Innvandrere fra Polen skiller seg ut med å ha en spesielt høy andel, 23 prosent, som oppgir at dette har skjedd 3 ganger eller mer. Innvandrere fra Bosnia, Thailand og Chile har de laveste andelene.

Typer av diskriminering

Rundt halvparten oppgir at de har opplevd diskriminering/urettferdig behandling gjennom å bli ignorert eller bevisst oversett, og en tilsvarende andel gjennom å bli utsatt for fornærmende ord eller nedlatende kommentarer. På tredjeplass i forekomst kommer det å ha fått avslag på en søknad.

Innvandrere fra Somalia har opplevd å bli nektet adgang til utesteder atskillig oftere enn de andre innvandrergruppene.

Tilhørighet

I alle innvandrergrupper er det mange som føler tilhørighet til Norge.

Ni av ti blant innvandrere fra Sverige, Danmark, Thailand og Pakistan, føler sterk eller ganske sterk tilhørighet til Norge. Andelen er lavest blant innvandrere fra Sri Lanka, Polen og Somalia, men også blant disse er det over seks av ti som oppgir sterk eller ganske sterk tilhørighet til Norge.

Ni av ti norskfødte med innvandrerforeldre føler sterk eller ganske sterk tilhørighet til Norge, mens bare to av ti føler sterk tilhørighet til foreldrenes opprinnelsesland.

Innvandrere fra Skandinavia opplever i omtrent like stor grad som hele befolkningen at de blir sett på som likeverdige medlemmer av det norske samfunnet. Av de andre gruppene, er det innvandrere fra Bosnia, Chile og Thailand, samt norskfødte barn av innvandrere, som i størst grad har denne opplevelsen, om lag åtte av ti.

Fire av ti norskfødte barn av innvandrere opplever at de i stor grad blir sett på som likeverdige medlemmer av det norske samfunnet, og tre av ti at de i stor grad blir sett på som norske av folk flest, mot mer enn ni av ti i befolkningen generelt.

Opplevelsen av å bli sett på som et likeverdig medlem av samfunnet eller som norsk av folk flest, varierer betydelig med omfang av opplevd diskriminering. Det er ingen klar sammenheng mellom opplevd diskriminering og følelse av tilhørighet.

Personer med lang botid føler sterkere tilhørighet til Norge enn personer med kort botid. Å ha en høyskole- eller universitetsutdanning, sammenliknet med å ikke ha noen utdanning eller kun grunnskole, har også positiv betydning for tilhørighet til Norge. Personer som ikke er religiøse har høyere sannsynlighet for å føle tilhørighet til Norge enn personer som er sterkt religiøse.

Tillit til andre mennesker og til institusjoner

I hele befolkningen, og blant innvandrere fra Skandinavia, mener syv av ti at man «kan stole på de fleste». I alle andre grupper er det betydelig færre som uttrykker dette: Fra halvparten blant innvandrere fra Pakistan, til kun to av ti blant innvandrere fra Thailand.

Institusjonene som oppnår lavest tillit er media og politikere, og dernest barnevernet og NAV. De andre institusjonene ligger jevnt over høyt, med Stortinget så vidt bak politi, domstoler, skoler, barnehager og helsevesen. For syv av ti institusjoner er innvandrere fra Polen blant dem med lavest tillit, for innvandrere fra Chile gjelder dette fem av ti institusjoner. Innvandrere fra Bosnia ligger i motsatt ende av skalaen: for fem av ti institusjoner er gruppen blant dem med høyest tillit.

Flertallet av innvandrere fra Somalia, Pakistan og Bosnia, samt norskfødte barn av innvandrere, opplever at bildet av innvandrere som kommer fram i media er for negativt. I resten av landgruppene er det flest som mener bildet i media er balansert. Generelt er det få som synes at innvandrere blir for positivt presentert; høyeste andel finner vi i det representative befolkningsutvalget med 17 prosent.

Hovedfunn om verdier og religion

Religiøsitet

Religion er viktigere for de fleste innvandrergruppene enn for befolkningen som helhet. Hvor religiøs man er, varierer i stor grad med landbakgrunn. Nesten ni av ti innvandrere fra Pakistan oppgir at religion er svært eller ganske viktig for dem. Andelen som oppgir dette er også høy blant innvandrere fra Irak og Somalia, og blant norskfødte barn av innvandrere.

Personer som har bodd mer enn 30 år i Norge er mindre religiøse enn de som har bodd i landet i mindre enn ti år. Personer med en høyskole-/universitetsutdanning er mindre religiøse enn personer uten utdanning eller kun grunnskole. Religiøsitet øker med alder, og kvinner er mer religiøse enn menn.

Grunnleggende verdier og religion

Et stort flertall i alle grupper mener det er fullt mulig å dele grunnleggende verdier til tross for ulik religiøs tilknytning.

Flertallet av innvandrere med muslimsk bakgrunn og norskfødte barn av innvandrere mener at verdiene innenfor islam er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet. I hele befolkningen og blant innvandrere fra ikke-muslimske land er det et mindretall som mener dette.

Oppslutning om ulike verdier

Over 90 prosent i alle landgrupper svarer at demokrati og vern av barns rettigheter er viktige verdier. Verdiene likhet for loven, familiesamhold, ytringsfrihet, personlig frihet, og likestilling mellom kjønnene har også svært høy tilslutning i alle grupper, fra 84 til 99 prosent. Ser man kun på hvor mange som oppgir at en verdi er «svært viktig», blir variasjonen større, både mellom verdier og mellom landgrupper.

Forskjellen mellom landgruppene er størst i synet på hvor viktig det er med respekt for homofile: Andelene som mener det er svært eller ganske viktig varierer mellom 53 (Polen) og 91 (Sverige) prosent. For åtte av tolv grupper er respekt for homofile den verdien med lavest tilslutning.

Blant dem med høyere utdanning, er det flere som mener respekt for homofile er en viktig verdi. Andelen synker jo større betydning religion spiller i livet.

Innvandrere fra muslimske land og norskfødte barn av innvandrere mener i større grad enn innvandrere fra ikke-muslimske land at religionsfrihet er en «svært viktig» verdi.

Blant innvandrere fra Somalia og Pakistan mener litt over halvparten at ytringsfrihet er «svært viktig», mot mer enn åtte av ti blant innvandrere fra Irak – som er det samme nivået som i hele befolkningen.

Det er blant innvandrere fra Sverige og Chile at det er flest, 80 prosent, som mener likestilling mellom kjønnene er en «svært viktig» verdi, og færrest, 60 prosent, blant innvandrere fra Somalia og Pakistan. Det er like mange blant norskfødte barn av innvandrere som i hele befolkningen som vurderer likestilling som «svært viktig», 75 prosent.

Holdninger til personer med ulik religiøs tro

Der er klart flest som er skeptiske til muslimer. Blant innvandrere fra ikke-muslimske land og befolkningen generelt varierer andelen skeptiske fra en tredjedel (Chile) til over halvparten (Thailand) og litt under halvparten (hele befolkningen). Blant gruppene fra muslimske land er det de fra Irak som er mest skeptiske til muslimer (22 prosent). En høy andel av dem svarer at religion overhodet ikke er viktig i livet deres.

Det er mindre skepsis til jøder enn til muslimer i alle grupper. Høyest andel skeptiske til jøder, ca. en fjerdedel, finner man blant innvandrere fra Sverige, Polen, Chile, Thailand og Sri Lanka, samt i hele befolkningen. Blant innvandrere fra muslimske land og norskfødte barn av innvandrere, er det færrest som er skeptiske til jøder. De fleste som er skeptiske til personer med jødisk tro, er også skeptiske til personer med muslimsk tro. Andelen som kun oppgir at de er skeptiske til personer med muslimsk tro ligger jevnt over mye høyere enn andelene som kun er skeptiske til jøder.

I alle landgrupper er det færre som er skeptiske til kristne enn til personer med noen annen tro. Innvandrere fra muslimske land og norskfødte barn av innvandrere er de minst skeptiske.

Flere er skeptiske til «religiøse personer generelt» enn til kristne og jøder i alle grupper. Sammenhengen mellom hvor religiøs man selv er og om man er skeptisk til religiøse personer, varierer mellom landgruppene og etter hvilke religioner det er snakk om. I landgruppene der kristendom er dominerende religion (dvs. Sverige, Danmark, Polen, Chile og i hele befolkningen), innebærer økt religiøsitet at man er mindre skeptisk til personer med jødisk tro. Andelene som er skeptiske til muslimer er høy i hele befolkningsutvalget, uavhengig av religiøsitet. I hele befolkningen og blant innvandrere fra ikke-muslimske land, er kvinner mindre skeptiske enn menn til både muslimer og jøder, og personer under 30 år er mindre skeptiske enn dem over 30.

Holdninger til potensielt svigerbarn med ulik religiøs tro

Nær seks av ti i hele befolkningen er negative til å få et svigerbarn med muslimsk tro, mens to- tre av ti er negative til svigerbarn med jødisk, hinduistisk eller buddhistisk tro. Også blant innvandrere fra ikke-muslimske landgrupper er det betydelig høyere skepsis til et svigerbarn med muslimsk tro enn med annen tro.

Halvparten av innvandrerne fra Pakistan er negative til et svigerbarn med hinduistisk eller buddhistisk tro, og fire av ti er negative til svigerbarn med jødisk eller kristen tro. Blant innvandrere fra Irak og Somalia er tre av ti negative til svigerbarn med hinduistisk eller buddhistisk tro, mens noe færre er negative til svigerbarn med jødisk tro.

For barn av innvandrere er om lag tre av ti negative til svigerbarn med hinduistisk, buddhistisk eller jødisk tro. Mindre enn to av ti er negative til kristen eller muslimsk tro.

Syn på om foreldre bør engasjere seg for å finne ektefelle for sine barn

Blant innvandrere fra Pakistan mener nær 80 prosent at foreldre bør engasjere seg for å finne en egnet ektefelle for sine barn. Også blant innvandrere fra Sri Lanka og norskfødte barn av innvandrere er det mange som er positive til dette, henholdsvis 68 og 57 prosent. Færrest positive finner man blant innvandrere fra Bosnia, Danmark, Chile og Sverige, mellom 8 og 5 prosent. I hele befolkningen er det kun 4 prosent som deler dette synet

Se flere rapporter om

Holdninger og mangfold.