Slik vurderer du om personen er grunnleggende kvalifisert

Med "grunnleggende kvalifisering" menes informasjon, kunnskaper og ferdigheter som gjør at personen kan fungere i ordinært arbeid og samfunnsliv, eller kan benytte seg av det ordinære utdannings- og opplæringstilbudet.

Vilkår om grunnleggende kvalifisering er nærmere omtalt i rundskrivet til introduksjonsloven kapittel 2, § 2.1. Klagebehandlingen på introduksjonslovens område viser at kommunene vektlegger dette når de vurderer om en person er grunnleggende kvalifisert:

  • arbeid i Norge
  • tilbud om eller deltakelse i høyere utdanning
  • tidligere gjennomført høyere utdanning fra hjemlandet/utenfor Norge
  • personens norskkunnskaper
  • personens engelskkunnskaper
  • botid i Norge
  • gjennomførte kurs og tiltak, for eksempel: arbeidsmarkedskurs, språktrening, truckførerbevis, arbeidspraksis og helsefagarbeiderkurs

Disse momentene inngår i en helhetsvurdering, og det er ikke mulig å si generelt hvor tungtveiende de ulike momentene er. 

Behov for grunnleggende kvalifisering ved ordinært arbeid eller utdanning

Personer som er i ordinært arbeid eller utdanning anses som hovedregel ikke for å ha behov for grunnleggende kvalifisering. De skal dermed ikke delta i introduksjonsprogram.

Hva som regnes som "ordinært arbeid" må kommunen vurdere i den enkelte sak. Et sentralt moment i vurderingen er hvorvidt personen anses for å kunne delta i yrkeslivet på sikt og kunne forsørge seg gjennom arbeidet. Andre relevante momenter i vurderingen er arbeidets varighet og omfang, om personens kvalifikasjoner samsvarer med stillingen, samt utsiktene for videre tilpasning til yrkeslivet.

Høyere utdanning på fulltid regnes som ordinær utdanning og kan ikke inngå i introduksjonsprogrammet. Innføringskurs eller språkurs for å fylle inntakskrav til senere utdanning kan inngå i programmet. Det samme gjelder videregående opplæring på fulltid og fag i videregående opplæring, samt grunnskoleopplæring for voksne.