Nylig publiserte vi en rapport fra fjorårets arbeid mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Utgangspunktet for rapporteringen er erfaringen fra integreringsrådgivere på norske ambassader i utlandet og IMDis minoritetsrådgivere, utplassert på skoler rundt i hele Norge.

Over 500 enkeltsaker knyttet til tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, negativ sosial kontroll og æresrelatert vold ble registrert i 2019. Antallet saker i 2018 var på knappe 300. Årets tall er nærmere virkeligheten, men fortsatt vet vi for lite om det reelle omfanget.

Det er en hel del forbehold som er viktig og nødvendig å ta på dette området. En økning i antall saker kan betyr at flere tør å oppsøke hjelp. En nedgang i saker kan bety større utrygghet og at mange saker aldri kommer til overflaten. Det siste opplevde vi for eksempel da skolene stengte ned grunnet covid-19. Vi vet at mange utsatte barn og unge har hatt det tøft hjemme, men antall henvendelser til IMDis minoritetsrådgivere gikk ned. Det bekymrer oss. Derfor er vi ekstra oppmerksomme på de barna og ungdommene som vender tilbake til skolene i disse dager.

IMDis minoritetsrådgiverordning har blitt styrket og utvidet siden forrige rapportering i 2018. Flere voksne på jobb som kan gi råd og veiledning gjør også at vi oppdager og kan følge opp flere unge i faresonen eller som er utsatt. Det klan tyde på at en målrettet og systematisk innsats rettet mot ukulturen som truer friheten til unge mennesker har effekt.

Å ha mange på jobb er likevel ikke nok. Det må være de riktige folkene og de må vite hva de skal se etter, hvordan de skal snakke med ungdom og hvordan de skal bygge tillit. Det siste tar tid. Det er et stort skritt å henvende seg til en offentlig ansatt for å snakke om noen av de aller såreste og vondeste tingene i livet.

Dette vet våre minoritetsrådgivere godt. Derfor er langsiktig tillitsbygging og en forståelsesfull tilnærming til opplevelsene til barn og unge blant de viktigste redskapene de har i verktøykassen.

Allikevel er det ikke slik at vi når frem til alle. Langt fra alle kommer dit at de tar sjansen på å betro seg til hjelpeapparatet med problemer. For en del kan det dessuten ha store konsekvenser å bryte med familie og kulturelle eller religiøse æreskodekser. Det betyr at det fortsatt finnes mørketall. Resten av kunnskapsgrunnlaget vårt peker i samme retning. Utfordringene er fortsatt større enn vi klarer å fange opp.

Det er umulig å ikke la seg berøre når unge jenter forteller om en kultur der en må passe på hver eneste bevegelse de tar for ikke å bryte ut av stadig trangere normer. Der hele familien holdes kollektivt ansvarlig for «forbrytelser» som å like noen av samme kjønn, holde hender med en kjæreste eller rett og slett bare å være ute med venner på kvelden.

Derfor er det viktig å forstå de kollektivistiske mekanismene som holder æreskulturen i live, også i moderne og sekulære land som Norge. Æreskulturen utføres av individer, men holdes oppe av kulturelt og religiøst betingede strukturer som stikker dypt i en del miljøer. På samme måte som det kan forventes at en jente skal dekke seg til og holde seg unna gutter, kan det være en like sterk forventning at broren skal passe på at hun overholder normene. Slik kan enkeltpersoner både være utsatt og utsette andre for negativ sosial kontroll på samme tid. Det betyr selvsagt ikke at individet er fritatt for ansvar, men det sier noe om kraften som kan ligge innvevd i kulturelle normer.

Sterke og skadelige strukturer trenger kraftfulle motsvar. Derfor er det ikke tilfeldig at regjeringen lanserer en ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Det nytter å være tydelige ovenfor unge og usikre jenter og gutter. De skal vite at de har myndighetene i ryggen når de søker råd og veiledning, eller vil bryte med ufrihet.

Arbeidet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, negativ sosial kontroll og æresrelatert vold er på ingen måte over og problemene blir ikke borte av seg selv. Allikevel er det viktig å anerkjenne at det hjelper med målrettet innsats fra myndighetene og frivillige organisasjoner.  Derfor vil IMDi fortsette å prioritere dette arbeidet også framover.

Fant du det du lette etter?