Fra rapporten: «Er tiltakene utformet og dimensjonert slik at de fyller gapet mellom hva slags kompetanse deltakerne har i utgangspunktet, og hva som kreves i det norske arbeidsmarkedet? Funnene i denne og tidligere evalueringer av introduksjonsordningen peker klart i retning av at svaret på dette spørsmålet er nei».

– Etter 11 år med introduksjonsloven, viser evalueringen at flyktningene ikke får et likeverdig tilbud om norskopplæring og introduksjonsprogram i alle kommuner. Her blir vi alle utfordret; kommuner, arbeidsmarkeds- og utdanningsmyndighetene – og IMDi, sier Libe Rieber-Mohn, direktør i IMDi.

Hvorfor oppnår noen kommuner mye bedre resultater enn andre kommuner? Evalueringen dokumenterer mange kjente utfordringer og identifiserer nye.

En del av variasjonen kan forklares med egenskaper ved deltakerne og ulike rammebetingelser i kommunene. Men det er også store variasjoner i måloppnåelse og arbeidsmetoder mellom kommuner med tilsynelatende like rammebetingelser. Det som fungerer i en kommune, fungerer ikke nødvendigvis i en annen kommune. 

Til tross for at det ikke eksisterer en oppskrift på hva som fungerer, er det likevel noen sentrale virkemidler som har en positiv effekt på overgangen til arbeid. Disse er:

  • arbeidsretting
  • brukermedvirkning 
  • heldagsprogram 
  • norskopplæring

Dette er hovedfunnene fra rapporten

  • Introduksjonsprogrammet skal være helårlig og på fulltid. Over 20 prosent av kommunene tilfredsstiller ikke kravet om å tilby fulltids program. Over 15 prosent møter ikke kravet om helårlig introduksjonsprogram.
  • Kommunene har utfordringer med å tilby tiltak som er tilpasset deltakere med lite skoleerfaring og svake norskferdigheter. 
  • En tredjedel av deltakere mangler grunnskoleopplæring, men bare 17 prosent får grunnskole for voksne som del av sitt introduksjonsprogram. I tillegg deltar svært få i videregående opplæring. 
  • Mange kommuner oppgir at arbeidet med individuell plan bortprioriteres i en hektisk hverdag. Oppslutning om individuell plan og brukermedvirkning blant programrådgiverne er merkbart redusert siden 2007.
  • Kommuner der introduksjonsarbeidet er politisk forankret, har tilgang på et bredere spekter av utdannings- og samfunnsrettede tiltak. De har også flere etablerte samarbeidsrelasjoner. 
  • Majoriteten av voksenopplæringssentrene rapporterer at de tilrettelegger for at deltakerne skal kunne ta del i ulike kvalifiseringstiltak samtidig. Evalueringen viser at det skjer i liten grad i praksis. Det er spesielt utfordrende å kombinere norsk- og videregående opplæring, hovedsakelig på grunn av manglende samarbeid mellom kommune og fylkeskommune.
  • Dokumenterte norskferdigheter har stor betydning for overgang til arbeid. Høy formell kompetanse hos lærerne og bruk av tospråklige lærere ser ut til å gi bedre resultater hos deltakerne. 
  • Programrådgivernes holdninger og kunnskap ser ut til å påvirke hva slags opplæringstilbud deltakeren får som en del av sitt introduksjonsprogram.

– Kvalitet på norskopplæringen og introduksjonsprogram gir resultater. Vi får ikke endret at mange flyktninger er uten grunnskole når de kommer til Norge, men selve opplæringen og programinnholdet kan vi gjøre noe med – og det må bli mer treffsikkert, sier Libe Rieber-Mohn.

Dette anbefaler Fafo

  • Utvikle utdanningsløp, spesielt fagopplæring, som er tilpasset voksne innvandrere, og som resulterer i formell kompetanse
  • Prøve ut pedagogiske metoder i norskopplæring for voksne med lite eller ingen utdanning
  • Se nærmere på de økonomiske virkemidlene til kommunene, for eksempel integreringstilskuddet
  • Få mer kunnskap om deltakernes erfaringer med introduksjonsprogrammet, norskopplæringen, arbeidsgivere, naboer og sivilsamfunn, og hvordan dette påvirker tilhørighet og integrering