Statlige virkemidler ved bosetting av flyktninger med særlige behov

Rambøll og Oslo Economics har undersøkt hvordan offentlig forvaltning kan legge til rette for raskere bosetting av flyktninger med særlige behov.

Utgitt: August 2020

Rapporten er bestilt av IMDi, i samarbeid med Utlendingsdirektoratet, Husbanken, Bufdir og Helsedirektoratet. 

Rapporten undersøker hvordan økonomiske, pedagogiske og organisatoriske
faktorer påvirker kommunenes vilje og mulighet til å bosette denne gruppa flyktninger. Det er også gjort en samfunnsøkonomisk analyse.

Bakgrunn

En del flyktninger med særlige behov opplever spesielt lang ventetid før de blir bosatt. Mens flyktninger har en gjennomsnittlig ventetid på tre til syv måneder før bosetting, er ventetiden for de som bor i tilrettelagte avdelinger, særlig bo- og omsorgsløsning eller institusjon betydelig lengre, ofte to til fire år etter innvilget oppholdstillatelse. Det er altså de flyktningene med størst behov som må vente lengst på å få en avklart livssituasjon.

Lang ventetid preget av usikkerhet og lite informasjon kan også føre til nye og økte helseplager, passivisering og demotivering.

IMDi arbeider kontinuerlig med å finne løsninger for hver og en av disse personene, men opplever at det er utfordrende å finne en kommune som aksepterer bosetting. Når en kommune først har akseptert å bosette personen, kan det gå ytterligere tid, i enkelte tilfeller ett år eller mer, før personen faktisk flytter fra mottakssystemet og til kommunen.

Hovedfunn

Samfunnsøkonomi

Den samfunnsøkonomiske analysen i rapporten viser at bosetting av lengeventende flyktninger med særlige behov i en kommune kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt selv om den ikke er kommunaløkonomisk lønnsomt. Rapporten identifiserer tre nyttevirkninger som følge av raskere bosetting; to ikke-prissatte og en prissatt. Ingen av disse kommer kommunen til gode. Det finnes dermed få insentiver for kommuner for å bosette flyktninger med særlige behov. Dersom staten ønsker at kommuner tar på seg oppgaven med å bosette vanskelige saker i en bosettingsmodell basert på frivillighet, bør lønnsomheten for kommuner økes.

Informasjonstilgang og informasjonsflyt

Mangel på god og utfyllende informasjon om den enkeltes helsesituasjon og tilretteleggingsbehov kan gjøre det vanskelig for enkelte kommuner å svare positivt på IMDis henvendelser om bosetting, og føre til at bosettingen tar lengre tid.

Begrenset tilgang til helseopplysninger kan blant annet skyldes manglende deling av helseopplysninger mellom helsepersonell (i vertskommunen for mottaket) og andre instanser som UDI, IMDi og ansvarlig kommunal enhet for bosetting av flyktninger. Det kan være behov for å tydeliggjøre handlingsrom innenfor lovverket som regulerer deling av helseopplysninger.

Det påpekes likevel at denne problemstillingen er noe mindre aktuell for personer som oppholder seg i særskilte botiltak, da det ofte vil foreligge en del informasjon om disse.

Finansiering

De mest aktuelle tilskuddene er IMDis tilskudd ved bosetting av personer med nedsatt funksjonsevne eller atferdsvansker, og Helsedirektoratets tilskudd ved særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester. Rapporten peker både på utfordringer mht. størrelsen på de aktuelle tilskuddene, og på hvordan de forvaltes av statlige aktører.

IMDis tilskudd kan maksimalt utløses i fem år etter bosetting, og Helsedirektoratets tilskudd har et innslagspunkt på kroner 1.360.000 (2020), hvoretter kommunene kan søke om dekning av inntil 80 % av lønnskostnadene som overstiger innslagspunktet. Dette innebærer en risiko for betydelige kommunale kostnader, særlig etter de fem første årene, når IMDis tilskudd faller bort.

Rapporten viser også til at IMDis tilskudd 2 utbetales etterskuddsvis, etter søknad, og at det må søkes årlig. Dette gjør at en kommune ikke vil ha oversikt over hva de får i tilskudd før etter at personen er bosatt, og søknad er sendt og behandlet av IMDi. Dette medfører en betydelig usikkerhet med tanke på hva de økonomiske konsekvensene vil bli.

Andre svakheter som påpekes er søknadsfristen (13 måneder etter bosetting) som gjør at en del helsemessige forhold ikke er avdekket, strenge krav til dokumentasjon, samt at administrative forberedelser, reiser, møter osv. ikke faller inn under kriteriene for hva som kan dekkes.

Organisering

Rapporten peker på manglende samarbeid og koordinering mellom berørte etater, og på forbedringspunkter i hvordan staten tilnærmer seg kommunene i disse sakene.

Det trekkes også fram at IMDi har behov for mer kunnskap om kommunenes kompetanse og kapasitet når det gjelder bosetting av flyktninger med store bistandsbehov, for å kunne treffe bedre med sine forespørsler til kommuner om å bosette personer av denne kategorien.

Se flere rapporter om

bosetting.

Fant du det du lette etter?