Innvandreres deltakelse i arbeidsliv står sentralt i norsk integreringspolitikk, og utgjør det andre innsatsområdet i regjeringens integreringsstrategi[1]. Målet om økt deltakelse i arbeidslivet begrunnes på flere måter. Arbeidsdeltakelse er en kilde til selvstendighet for den enkelte, og er den viktigste veien til økonomisk selvforsørgelse. Arbeidslivet er også en viktig arena for sosial integrering, og gir muligheter til å utvikle sosiale bånd, nettverk og tilhørighet. Målet om høy sysselsetting blant innvandrere har også en samfunnsøkonomisk begrunnelse, og anses av flere som en forutsetning for den norske velferdsstatsmodellen på sikt[2].

Den norske samfunnsmodellen bygger på et mål om små forskjeller[3]. Store forskjeller i levekår mellom innvandrere og øvrig befolkning kan være til hinder for integreringen. Utjevning av levekårsforskjeller er derfor et sentralt mål i integreringspolitikken. Veien til dette går primært gjennom arbeidsdeltakelse og økonomisk selvforsørgelse. Samtidig kan mange arbeidsforhold være preget av midlertidighet, ufrivillig deltid og lav inntekt. Dermed er det verdifullt å følge med på utviklingen i inntektsforhold uavhengig av sysselsettingsstatistikken.

Videre danner også boforhold viktige rammer for folks økonomi og levekår. I internasjonale sammenhenger utmerker den norske boligmodellen seg med en høy eierandel, en høy andel lånefinansierte boliger, og en lav andel offentlig subsidierte leieboliger[4]. Videre har det norske boligmarkedet vært preget av sterk prisstigning gjennom 1990-, 2000- og 2010-tallet. Boligeiendom utgjør en stor andel av formuen for mange. Mekanismene på boligmarkedet har dermed potensiale til å skape økonomiske vinnere og tapere, og til å videreføre økonomisk ulikhet fra generasjon til generasjon[5].

Arbeidsledighet

Figur 1. Registrert arbeidsledige som andel av arbeidsstyrken (15-74 år), fjerde kvartal, 2001-2019[6]Figur 1

Innvandrere har betydelig større sannsynlighet for å være arbeidsledig enn befolkningen ellers. Per fjerde kvartal 2019 var om lag 24 400 innvandrere og 35 000 i øvrig befolkning registrert helt ledige[7]. Som andel av arbeidsstyrken[8] i alderen 15-74 år utgjorde dette 5,0 prosent av innvandrere og 1,5 prosent av befolkningen eksklusive innvandrere. Ledigheten er høyere blant innvandrere fra landgruppe 2 enn blant innvandrere fra landgruppe 1 (henholdsvis 6,0 og 4,1 prosent per fjerde kvartal 2019)[9].

I figur 1 ser vi at arbeidsledigheten gikk ned mellom 2015 og 2019. Forskjellen mellom innvandrere og øvrige har også blitt mindre. Differansen på 3,5 prosentpoeng i 2019 er den laveste for fjerde kvartal siden 2008.

Sysselsetting

Figur 2. Andel sysselsette[10] blant personer 20-66 år, 2001-2019[11]

Figur 2

Sysselsettingen var moderat stigende i Norge mellom 2016 og 2019. I figur 2 ser vi at dette gjelder økningen har vært noe sterkere blant innvandrere enn i øvrig befolkning. I 2019 var 67 prosent av innvandrerne i aldersgruppen 20-66 år sysselsatt, mot 79 prosent i den øvrige befolkningen. Forskjellen på 11 prosentpoeng er den minste i hele perioden 2001-2019. Størst var den i 2003 og 2004 med 18 prosentpoeng, før den markante økningen i arbeidsinnvandring som skjedde fra og med 2005.

Olsen[12] har undersøkt sysselsetting blant norskfødte med innvandrerforeldre fra landgruppe 2. Denne avgrensningen kan begrunnes med at gruppen utgjør over 9 av 10 av alle norskfødte med innvandrerforeldre i de mest yrkesaktive aldersgruppene. Andelen som er sysselsatt i denne gruppen er høyere enn blant jevnaldrende innvandrere, men lavere enn blant jevnaldrende i befolkningen for øvrig. I aldersgruppen 20-39 år var 70 prosent av de norskfødte med innvandrerforeldre fra landgruppe 2, sysselsatt i 2018. Den tilsvarende andelen blant jevnaldrende i øvrig befolkning var 79 prosent. Blant unge voksne innvandrere fra landgruppe 2 i samme aldersgruppe var andelen 60 prosent[13].

Sysselsetting og innvandringsgrunn

Figur 3 Andel sysselsatte (20-66 år) fordelt på kjønn og innvandringsgrunn, 2001-2018[14]

Figur 3

Bak sysselsettingsandelen for alle innvandrere ligger det mye variasjon mellom grupper. Ikke minst har den opprinnelige årsaken til at en person har innvandret til Norge, mye å si for sannsynligheten for sysselsetting. Mens mange arbeidsinnvandrere har en arbeidstilknytning fra dag én, er det mange grunner til å forvente at veien til (varig) sysselsetting kan være lengre og mer krevende for mange flyktninger. I aldersgruppen 20-66 år var 78 prosent av arbeidsinnvandrerne sysselsatt i 2018. Dette er omtrent på nivå med sysselsettingsandelen for denne aldersgruppen i den øvrige befolkningen. Blant flyktninger og deres familiegjenforente mellom 20 og 66 år var 52 prosent sysselsatt i 2018.

Sysselsettingsandelene er høyere blant menn enn blant kvinner. Mens dette gjelder både i ulike innvandrergrupper og i majoritetsbefolkningen, er kjønnsforskjellene vesentlig større blant flyktninger og familieinnvandrere. I 2018 utgjorde kjønnsforskjellen i aldersgruppen 20-66 år 10 prosentpoeng både blant flyktninger og blant familieinnvandrere, mot kun 1,5 prosentpoeng blant arbeidsinnvandrere og 3,5 prosentpoeng i den øvrige befolkningen. Kvinner med fluktbakgrunn er den eneste gruppen der under halvparten er sysselsatt, 46 prosent i 2018. Figur 3 viser at menn med fluktbakgrunn er den gruppen der sysselsettingen har økt mest de siste årene, fra 49 prosent i 2016 til 56 prosent i 2018.

I statistikken som er omtalt så langt omfatter de ulike gruppene både personer med kort og lang botid i Norge. Særlig blant flyktninger med kort botid forventer vi å finne lav sysselsetting. Gjennom registerstudier som følger individer over lengre perioder har forskere undersøkt betydningen av botid for flyktningers sysselsetting. Bratsberg m.fl.[15] har dokumentert at sysselsettingen blant flyktninger stiger raskt de første årene etter bosetting, før det er en tendens etter 7-10 års botid til at andelene faller noe for menn, og stagnerer for kvinner. Røed m.fl.[16] finner at et lignende mønster også gjør seg gjeldende for de første årskullene med flyktninger som deltok i introduksjonsprogrammet.

Hernes og kolleger[17] undersøker sysselsettingsandeler blant flyktninger i de tre skandinaviske landene frem til 8 år etter bosetting. Mens man i Danmark har lagt mest vekt på å få flyktninger raskt i arbeid, ser vi at andelen sysselsatte i Norge og Sverige overstiger den i Danmark etter 3-5 år. Ved 8 års botid er andelen noe høyere i Norge enn i Sverige. Samtidig tyder svensk forskning med et lengre tidsperspektiv på at man der ikke ser den samme stagneringen ved 7-10 års botid som i Norge, men heller at andelene der fortsetter å stige sakte frem mot 15-20 års botid[18].

Arbeidstid

Figur 4 Andel av lønnsmottakere (20-66 år) som jobber 35 timer eller mer i uken, 2018[19]

Figur 4

Blant lønnsmottakere[20] i alderen 20-66 år jobbet 63 prosent av innvandrere heltid, definert som 35 timer eller mer i uken i 2018 (figur 4). Til sammenligning var den tilsvarende andelen 70 prosent blant lønnsmottakere i den øvrige befolkningen. Videre jobber 56 prosent av lønnsmottakende innvandrere fra landgruppe 2 heltid, mens det samme gjelder 70 prosent av lønnsmottakende innvandrere fra landgruppe 1. Andelen som jobber mindre enn 10 timer i uka er tilnærmet lik blant innvandrerne (7 prosent) som blant lønnsmottakere i befolkningen for øvrig (6 prosent).

I arbeidskraftundersøkelsen 2019 svarte 17 prosent av de deltidsansatte innvandrerne at de har forsøkt å få avtalt lengre arbeidstid. Dette kan omtales som undersysselsetting eller ufrivillig deltid. Den tilsvarende andelen blant deltidsansatte i øvrig befolkning var 9 prosent. Om man ser nærmere på kjønn og todelt landbakgrunn, er det menn fra landgruppe 2 som i størst grad rapporterer om undersysselsetting. Av de deltidsansatte i denne gruppen hadde 21 prosent forsøkt å få avtalt en større stillingsprosent[21]. Gruppeforskjellene i arbeidstid og undersysselsetting har sammenheng med at særlig innvandrere fra landgruppe 2 er overrepresentert i yrker der deltid er utbredt. Dette gjelder blant annet yrker innen renhold, pleie og omsorg[22].

Inntekt

Figur 5 Medianinntekt etter skatt i 2018-kroner, justert for husholdningsstørrelse, 2009-2018[23]

Figur 5

Innvandrere har lavere medianinntekt enn befolkningen som helhet. Figur 5 viser medianinntekt etter skatt[24], justert for husholdningsstørrelse[25], og med hjelp av konsumprisindeksen[26] beregnet til 2018-kroner.

Samlet har både innvandrere og befolkningen som helhet hatt en positiv inntektsutvikling mellom 2009 og 2018. Inntektsnivået blant innvandrere ligger imidlertid omtrent 100 000 kroner lavere enn inntektsnivået i befolkningen som helhet. Forskjellen økte mellom 2009 og 2014, før den har gått noe ned mellom 2014 og 2018. I 2018 var forskjellen på omtrent 98 000 kroner, mens den var omtrent 108 000 kroner i 2014.

Norskfødte med innvandrerforeldre har som gruppe et inntektsnivå som er høyere enn jevnaldrende innvandrere, men lavere enn jevnaldrende i øvrig befolkning[27]. Videre har det blitt vist at de har et høyere inntektsnivå enn foreldrene deres hadde i tilsvarende alder[28].

Inntekt og innvandringsgrunn

Figur 6 Medianinntekt etter skatt i 2017-kroner, justert for husholdningsstørrelse, 2009-2018[29]

Figur 6

Inntektsnivået er særlig lavt blant personer med fluktbakgrunn, med en medianinntekt på 229 000 kroner i 2018. I løpet av perioden 2009 til 2018 har heller ikke inntektsnivået for denne gruppen steget mer enn konsumprisindeksen (figur 6). Blant arbeidsinnvandrere har det vært en nokså sterk vekst i inntektsnivået mellom 2011 og 2018.

I alle grupper er medianinntekten høyest blant dem med botid over 10 år, og lavest blant dem med botid under 3 år. Arbeidsinnvandrere med over 10 års botid oppnår en medianinntekt omtrent på nivå med befolkningen som helhet. I 2018 hadde flyktninger med botid over 10 år en medianinntekt på 277 000 kroner, noe som var omtrent 100 000 kroner mer enn dem med under 3 års botid, 75 000 kroner mer enn dem med 3 til 6 års botid, og 44 000 kroner mer enn dem med 6 til 10 års botid – men fremdeles mer enn 100 000 kroner mindre enn medianinntekten for hele befolkningen[30].

Igjen kan man finne ut mer om betydningen av botid i registerstudier med longitudinelt design. Røed m.fl.[31] finner at gjennomsnittlig årsinntekt stabiliserer seg og flater ut ved omtrent 10 års botid for de fleste undergrupper av personer med fluktbakgrunn. I en gjennomgang av inntektsforløp for tidligere deltakere i introduksjonsprogrammet, finner Riksrevisjonen[32] at 16 prosent av de som er i jobb fem år etter avsluttet program, har en årsinntekt før skatt på under 100 000 kroner. Videre er det bare 10 prosent som oppnår en inntekt på nivå med medianinntekten for hele befolkningen, syv år etter avsluttet program.

Vedvarende lavinntekt

Figur 7 Andel personer som bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt, 2010-2012 til 2016-2018[33]

Figur 7

Med lavinntekt menes inntekt (etter skatt og justert for husholdningsstørrelse) under 60 prosent av den nasjonale medianinntekten[34]. Vedvarende lavinntekt defineres som å ha en lavere gjennomsnittsinntekt over en periode på tre år enn den gjennomsnittlige lavinntektsgrensen for de samme årene. Dette gjaldt 28 prosent av innvandrere i perioden 2016-2018, mot 7 prosent av den øvrige befolkningen. Andelen er særlig høy blant innvandrere fra landgruppe 2. Hele 36 prosent av denne gruppen opplevde vedvarende lavinntekt i perioden, mens det samme gjaldt 18 prosent av innvandrere fra landgruppe 1. I figur 7 ser vi at andelen har økt med fire prosentpoeng blant innvandrere i løpet av perioden fra 2010-2012 til 2016-2018, mens den har vært stabil i den øvrige befolkningen.

I Levekårsundersøkelsen blant innvandrere (LKI 2016)[35] opplever 21 prosent av respondentene at det er vanskelig å få pengene til å strekke til. Til sammenligning var det 6 prosent i en undersøkelse blant hele befolkningen i 2015 som uttrykte det samme. 12 prosent av innvandrerutvalget oppgir at de har problemer med å betale husleie, 22 prosent oppgir at de ikke har råd til en ukes ferie, og 41 prosent oppgir at de ikke ville klart en uforutsett utgift på 10 000 kroner. De tilsvarende andelene i befolkningen som helhet er betydelig lavere, henholdsvis 3, 6 og 20 prosent[36].

Barnefattigdom

Figur 8 Andel barn som bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt, 2006-2008 til 2016-2018[37]

Figur 8

Andelen av alle barn under 18 år som bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt i Norge har økt fra 4 prosent i år 2000 til 11 prosent i 2018[38]. Blant barn av innvandrere bor hele 39 prosent i husholdninger med vedvarende lavinntekt. I figur 8 ser vi at denne andelen har variert noe, og til sammen økt med 3 prosentpoeng fra 2008 til 2017. Det er altså en stor, men nokså stabil forskjell i andelen som opplever vedvarende lavinntekt mellom barn av innvandrere og barnebefolkningen samlet.

Når antallet barn i innvandrerfamilier har økt betraktelig i perioden, betyr det samtidig at barn av innvandrere utgjør en stadig voksende andel av barna som opplever vedvarende lavinntekt. Til sammen bodde omtrent 111 000 barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt i 2018, hvorav 57 prosent er barn av innvandrere. Dette er en økning på 15 prosentpoeng siden 2008[39].

Boforhold

Figur 9 Andel som bor i selveid bolig, 2019[40]

Figur 9

Eierandelen er betydelig lavere blant innvandrere enn den er i befolkningen for øvrig. Per 2019 bor 57 prosent av innvandrerne fra landgruppe 2 og 61 prosent av innvandrere fra landgruppe 1 i en selveid bolig, mot 86 prosent i den øvrige befolkningen. Som vi ser i figur 9 er det ikke store endringer i perioden der vi har tilgjengelig statistikk. Eierandelen blant innvandrere fra landgruppe 2 har imidlertid gått ned med tre prosentpoeng fra 2015 til 2019. Dette kan nok forklares med tilfanget av nyankomne innvandrere fra landgruppe 2 i perioden, som i liten grad blir boligeiere de første årene. Eierandelen blant innvandrere er høyest for dem med lengst botid. Blant innvandrere fra landgruppe 2 er halvparten eiere ved 6 års botid, og ved 22 års botid eier 79 prosent egen bolig. Blant innvandrere fra landgruppe 1 er omtrent halvparten eiere ved 4 års botid, mens 80 prosent eier egen bolig ved 15 års botid[41].

Mens det er nokså små forskjeller i eierandel mellom innvandrere fra landgruppe 1 og innvandrere fra landgruppe 2, er det betydelige forskjeller mellom innvandrere fra ulike enkeltland. For eksempel er eierandelen høy blant innvandrere fra Sri Lanka, Vietnam og Pakistan, men svært lav blant innvandrere fra Somalia, Syria og Eritrea[42].

Norskfødte med innvandrerforeldre flytter i gjennomsnitt senere hjemmefra enn jevnaldrende i øvrig befolkning. I 2016 bodde 47 prosent av etterkommere i alderen 18-35 år sammen med sine foreldre, mot 28 prosent av jevnaldrende i øvrig befolkning. Blant unge voksne som har flyttet hjemmefra, er imidlertid eierandelen ikke så ulik mellom de to gruppene. 61 prosent av etterkommerne som hadde flyttet hjemmefra bodde i en selveid bolig, mot 68 prosent av jevnaldrende i øvrig befolkning[43].

Trangboddhet er mer utbredt blant innvandrere enn i befolkningen for øvrig. Husholdninger regnes som trangbodde av SSB når det er under 25 kvadratmeter per person, og færre rom enn beboere. I 2019 gjaldt dette 30 prosent av innvandrere fra landgruppe 2. Samme år var det 16 prosent av innvandrere fra landgruppe 1 og 8 prosent av den øvrige befolkningen som bodde trangt. Disse andelene har endret seg lite i perioden der vi har tilgjengelig statistikk, mellom 2015 og 2019[44]. I Oslo er det en særlig høy andel trangbodde husholdninger, og her er det også større forskjeller mellom innvandrerhusholdninger og øvrige husholdninger[45].

I LKI 2016 oppgir 34 prosent av utvalget at det enten er færre rom enn beboere i deres husholdning, eller at de bor alene på ett rom. Samtidig er andelen som opplever boligen som for liten, noe mindre (19 prosent)[46]. I tilleggsutvalget blant norskfødte med innvandrerforeldre[47] er det også 34 prosent som oppgir at enten bor alene på ett rom eller at det er færre rom enn beboere i boligen. Dette kan sammenlignes med 15 prosent i samme alder som oppgir det samme i en undersøkelse blant hele befolkningen. Kun 10 prosent av etterkommerne vurderer imidlertid at boligen er for liten[48].

Fant du det du lette etter?