Valgdeltakelse og politisk representasjon

Jo nærmere den utøvende makten man kommer, desto mindre speiles mangfoldet i befolkningen. I utøvende politiske organer som regjering og formannskap i kommunene er innvandrere svakt representert.

Innvandrere er også underrepresentert i kommunestyrene, selv om det har vært en positiv utvikling: Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2015 var det en noe større andel representanter med innvandrerbakgrunn enn ved valget i 2011, og i noen få byer er de overrepresentert. Innvandrere er også underrepresenterte som medlemmer i frivillige organisasjoner og politiske partier[1].

Personer med innvandrerbakgrunn stemmer i mindre grad i stortingsvalg og kommunestyre- og fylkestingsvalg enn resten av befolkningen. 

Valgdeltakelse ved stortingsvalget i 2017

Det er kun personer med norsk statsborgerskap som kan stemme ved stortingsvalget.

Ved stortingsvalget 2017 utgjorde personer med innvandrerbakgrunn 6 prosent av velgere; til sammen 213 000 av dem hadde stemmerett. Om lag en tredjedel av dem hadde europeisk bakgrunn, mens to tredjedeler hadde bakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika[1]. 76 000 hørte til i Oslo, hvor de utgjorde 17 prosent av velgerne[2].

Ved stortingsvalget deltok 78 prosent av alle stemmeberettigede i Norge. For innvandrere var valgdeltakelsen på 55 prosent, og på 54 prosent for norskfødte med innvandrerforeldre[3].

Det var stor variasjon i valgdeltakelsen mellom ulike grupper av innvandrere: Kvinner stemmer i noen større grad enn menn. Det samme gjelder personer med høyere utdanning og deltakelse i arbeidslivet, samt de med lengre botid. Blant personer med europeisk landbakgrunn finner man både den høyeste (Sverige, Danmark og Tyskland) og den laveste deltakelsen (Kroatia, Makedonia og Kosovo). Innvandrere fra Sri Lanka, Somalia og Eritrea har høyest valgdeltakelse av de fra land utenfor Europa, og over gjennomsnittet for alle innvandrere[3].

Hva stemmer innvandrere?

Innvandrere fra Afrika, Asia, etc. ser ut til å foretrekke partier på venstresiden, og særlig Arbeiderpartiet. Innvandrere fra Europa ligner derimot mer på øvrig befolkning[1].

Deltakelse i frivillige organisasjoner

Det er utfordrende å få gode data på frivillig deltakelse, og utfordrende å si noe om utvikling over tid. Undersøkelser som lar seg generalisere til hele gruppa, viser et mønster av lavere deltakelse i frivillighet blant innvandrere enn blant befolkningen for øvrig. Innvandrere har i mindre grad formaliserte medlemskap og organisasjonsverv. En har imidlertid også funnet at innvandrere deltar mer enn øvrig befolkning i religiøse foreninger og innvandrerorganisasjoner[4].

Levekårsundersøkelsen 2016, som ble gjennomført blant innvandrere fra 12 land, viser at mens 37 prosent av hele befolkningen oppgir å ha utført gratisarbeid for en frivillig organisasjon de siste 12 månedene, oppgir 16 prosent av innvandrerne fra de utvalgte landene det samme. Forskjellen er særlig stor når det gjelder gratisarbeid for idrettslag. Den eneste organisasjonsformen hvor forskjellen går andre veien, er i arbeid for religiøse foreninger[5]. 

Deltakelsen er høyere blant personer med lengre botid, gode eller svært gode norskferdigheter, god helse, personer som er sysselsatt og som oppgir å føle stor grad av tilhørighet til Norge. Ingen av gruppene kommer opp på gjennomsnittsnivået i befolkningen totalt sett[5]. 

Samtidig oppgir de innvandrerne som har jobbet gratis for en organisasjon, å ha bidratt med flere timer enn gjennomsnittet blant gratisarbeidende i befolkningen totalt[5].

Innvandrerorganisasjoner

Mange med innvandrerbakgrunn deltar i innvandrerorganisasjoner og migrantmenigheter hvor medlemskap er basert på felles landbakgrunn, eller religiøs eller kulturell tilhørighet. Slike nettverk er ofte mer uformelt organisert enn annet foreningsliv i Norge.

Innvandrerorganisasjoner er viktige arenaer for å vedlikeholde medlemmenes kulturelle og religiøse identitet, men de kan også være viktige springbrett for kontakt med og deltagelse i andre deler av samfunnet. Mange organisasjoner sliter med å balansere disse to rollene, og opptrer som innadvendte fellesskaper.

Innvandrere i mediene

Innvandrere er underrepresentert i mediene, både som nyhetsformidlere, kilder og intervjuobjekter. Mediekartlegginger utført de 10 siste årene viser at personer med innvandrerbakgrunn er representert som kilder i bare 2 prosent av artiklene. Mens innvandrerandelen i befolkningen stiger, er representasjonen i mediene konstant. Tall fra 2017 viser også en nedgang i bruk av personer med innvandrerbakgrunn som kilde i oppslag om innvandrerrelaterte temaer[6].

Framstillingen av innvandrere er ofte problemfokusert og lite nyansert. Det er imidlertid en tendens til at innvandrere i større grad enn før opptrer som «vanlige borgere» i nyhetssaker[6].

Holdninger og diskriminering

Undersøkelser viser at mange innvandrere opplever diskriminering på ulike samfunnsarenaer, og særlig i arbeidslivet. Studier av diskriminering i Norge har vist at innvandrere har problemer med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, at de jobber mer deltid, er oftere overkvalifiserte og har dårligere lønnsutvikling enn majoritetsbefolkningen.

Holdninger til innvandring, integrering og mangfold

Et viktig spørsmål er hvordan økt innvandring påvirker befolkningens holdninger, og graden av samhold og tillit i samfunnet. SSB har siden 2002 gjennomført en årlig undersøkelse der holdningene til innvandring, innvandringspolitikk og integreringspolitikk måles.

Undersøkelsen fant fram til 2015 stort sett enten stabile holdninger, eller svak økning i positive holdninger til innvandring og innvandrere. I 2016 ble det imidlertid registrert en økning i negative holdninger. I 2017 hadde igjen holdningene beveget seg i innvandrervennlig retning siden den forrige målingen, og var tilbake omtrent der de var to år tidligere, før den store tilstrømningen av flyktninger høsten 2015[7].

Ved hjelp av tidsserier fra Norsk Monitor 1993-2015 har Hellevik og Hellevik undersøkt utviklingen i befolkningens holdninger til innvandring og integrering. Monitors tidsserier viser en utvikling i retning av mer positive holdninger til innvandrere og innvandring. Tendensen viser seg å være en økende overvekt av positive over negative oppfatninger når det gjelder innvandreres kulturelle og økonomiske rolle, villigheten til å hjelpe flyktninger, ønske om å begrense innvandringen eller holdningen til muslimske trossamfunn. I løpet av høsten 2015 skjedde det en dreining i motsatt retning. Forskerne omtaler denne som nokså svak, gitt dramatiske hendelser som man kunne forventet skulle ha en større påvirkning[8].

IMDis Integreringsbarometer er gjennomført åtte ganger fra 2005 til 2017. Det viser at folks holdninger til innvandring og integrering holder seg relativt stabile over tid, til tross for høy innvandring og endringer i arbeidsmarkedet[9].

I 2014 kartla IMDi også holdninger til innvandring, integrering og mangfold blant ulike innvandrergrupper. Undersøkelsen viser at det er mindre skepsis til innvandring i de fleste innvandrergrupper enn i befolkningen generelt. Innvandrere er dessuten mer positive til hvordan det går med integreringen. Religion er viktigere for de fleste innvandrergruppene enn for befolkningen som helhet[10].

Diskriminering

Innvandrere opplever diskriminering på de fleste samfunnsområder. Studier av selvopplevd diskriminering antyder at menn opplever mer diskriminering enn kvinner; yngre mer enn eldre; og enkelte innvandrergrupper mer enn andre. Norskfødte med innvandrerforeldre rapporterer å oppleve like mye diskriminering som innvandrere på samme alder i utdanningssystemet[11].

I levekårsundersøkelsen for 2016, som ble gjennomført blant innvandrere fra 12 land, er arbeidslivet den arenaen der flest innvandrere oppgir at de har opplevd å bli forskjellsbehandlet. 28 prosent av dem som hadde søkt en jobb det siste året svarte at de hadde opplevd å ikke bli ansatt på grunn av sin innvandrerbakgrunn. 16 prosent av dem som var i jobb hadde opplevd å bli forskjellsbehandlet på arbeidsplassen på grunn av sin innvandrerbakgrunn, og blant de studerende oppga 15 prosent å ha blitt forskjellsbehandlet ved en utdanningsinstitusjon, i løpet av det siste året[12].

Kilder

[1] Øyvin Kleven (2017). Lavere deltakelse blant innvandrere.

[2] Stortingsvalget, valgdeltakelse

[3] Åsmund Gram Dokka (2017). Valgdeltakelsen blant innvandrerne økte svakt.

[4] Ivar Sognnæs Eimhjellen (2016). Innvandrarar si deltaking i norsk frivilligliv. Nye tal og metodiske utfordringar.

[5] Mari Lande With (2017). Ubetalt arbeid, i Vrålstad og Wiggen (red). Levekår blant innvandrere i Norge 2016. SSB-rapport 2017/13

[6] Retriever (2018). Innvandring og integrering i norske medier 2017. En medieanalyse utført på oppdrag fra IMDi.

[7] Svein Blom (2017). Mer innvandrervennlige holdninger.

[8] Ottar Hellevik og Tale Hellevik (2017). Utviklingen i synet på innvandrere og innvandring i Norge. Tidsskrift for samfunnsforskning 03/2017.

[9] Jan Paul-Brekke og Ferdinand Andreas Mohn. Holdninger til innvandring og integrering i Norge. Integreringsbarometeret 2018.

[10] Integreringsbarometeret 2013/2014. Innvandring og integrering - holdninger og erfaringer blant personer med innvandrerbakgrunn (IMDi).

[11] Arnfinn Midtbøen og Hilde Lidèn (2015). Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge. En kunnskapsgjennomgang (Institutt for samfunnsforskning, rapport 2015:001).

[12] Karin Hamre (2017). Diskriminering, i Vrålstad og Wiggen (red). Levekår blant innvandrere i Norge 2016. SSB-rapport 2017/13.

Andre temaer