Hverdagsintegrering utgjør det tredje innsatsområdet i regjeringens integreringsstrategi[1]. Mens utdanning, arbeid og økonomi er selvskrevne områder når vi skal gjøre opp status for integreringen, vet vi samtidig at dette ikke er uttømmende og at det finnes andre viktige arenaer for integrering. Fremveksten av begrepet «hverdagsintegrering» har bidratt til å synliggjøre at viktige integreringsprosesser også finner sted i mellommenneskelige relasjoner i det hverdagslige livet[2].

Dette leder oppmerksomheten til forhold som sosiale bånd, tillit og tilhørighet, og til frivillig sektor som en viktig arena. Videre er naturligvis den politiske arenaen en viktig arena for samfunnsdeltakelse, der man har muligheten til å la sin stemme bli hørt og påvirke hvordan vi styres, på statlig og lokalt nivå. Vi bør også være oppmerksomme på at integrering ikke bør forstås som en enveis prosess, og at storsamfunnet og den øvrige befolkningen også spiller en viktig rolle. Rasisme og diskriminering kan åpenbart utgjøre en trussel mot integreringen, og er noe myndighetene har klare mål om å bekjempe[3]. Kriminalitetsstatistikk gir også relevante mål for den sosiale integreringen, om enn som et uttrykk for antisosial atferd som bryter med samfunnets regler.

Til forskjell fra indikatorene vi har omtalt i de foregående kapitlene, er det ikke mulig å hente ut registerstatistikk på alle disse områdene. I mange tilfeller hviler kunnskapen vi har på spørreskjemadata som ikke nødvendigvis kan fremskaffes årlig. IMDi ønsker fremover å bidra til å styrke og oppdatere kunnskapsgrunnlaget på disse områdene.

Opplevd tilhørighet til Norge

Figur 1. Uttrykt tilhørighet til Norge og til opprinnelsesland[4]

Figur 1

De fleste innvandrere uttrykker en høy grad av tilhørighet til Norge. Mange har samtidig en sterk tilknytning til opprinnelseslandet. I figur 1 ser vi at respondentene i LKI 2016 i gjennomsnitt uttrykker en høy grad av tilhørighet til Norge. I mange landgrupper velger nær halvparten det sterkeste alternativet langs en 7-punkt-skala, mens gjennomsnittet i undersøkelsen er 5,5. Dette virker ikke å gå på bekostning av en samtidig opplevd tilhørighet til opprinnelseslandet. Langs den samme skalaen er gjennomsnittet for dette 5,2. Respondentene med lengst botid uttrykker en sterkere tilhørighet til Norge, og en noe svakere tilhørighet til opprinnelseslandet[5].

Norskfødte med innvandrerforeldre[6] uttrykker en sterkere tilhørighet til Norge. Over halvparten velger det sterkeste alternativet, og gjennomsnittet i utvalget er 6,2 langs 7-punkt-skalaen. Mange etterkommere uttrykker også en viss tilhørighet til foreldrenes hjemland, men her er det større spredning i svarene. Gjennomsnittet i utvalget er 4,5[7].

Tillit

Figur 2. Uttrykt horisontal og vertikal tillit[8]

Figur 2

I forskningen på tillit er det vanlig å skille mellom horisontal og vertikal tillit. Horisontal tillit viser til tilliten til folk flest, mens vertikal tillit viser til tilliten til sentrale samfunnsinstitusjoner. I internasjonale sammenligninger scorer de nordiske landene som regel høyt på begge typer tillit. Et sentralt tema for Brochmann II-utvalget[9] var hvorvidt innvandring innebærer en utfordring for tillit og samhold i det norske samfunnet.

I LKI 2016 ble respondentene bedt om å uttrykke sin tillit til folk flest langs en skala fra 0 til 10, der 0 betyr at man «ikke kan være for forsiktig når en har med andre å gjøre» og 10 betyr at «folk flest er til å stole på». Her tyder resultatene på at innvandrere i gjennomsnitt har mindre horisontal tillit enn befolkningen som helhet (figur 2). Gjennomsnittet var 1,5 poeng lavere på 11-punkt-skalaen enn gjennomsnittet i et utvalg blant hele befolkningen i 2013[10]. Norskfødte med innvandrerforeldre uttrykker i gjennomsnitt noe høyere horisontal tillit enn innvandrere i samme aldersgruppe, men lavere enn nivået blant jevnaldrende i hele befolkningen[11]. Det er en sammenheng mellom selvopplevd diskriminering og horisontal tillit. Både blant innvandrere og etterkommere uttrykker personer som har opplevd diskriminering en lavere grad av tillit til folk flest[12].

I Erdal og kollegers undersøkelse blant unge voksne med og uten innvandrerbakgrunn[13] er den horisontale tilliten målt ved spørsmål om i hvor stor grad man vurderer folk flest til å være hjelpsomme, rettferdige og til å stole på. Her uttrykker unge voksne med norske foreldre en noe høyere grad av horisontal tillit enn unge voksne med innvandrerbakgrunn.

Når det gjelder vertikal tillit tyder resultatene fra LKI 2016 på at innvandrere har tillit til viktige samfunnsinstitusjoner minst på nivå med befolkningen for øvrig (figur 2)[14]. Gjennomsnittet for tillit til det politiske systemet var her 0,5 poeng høyere langs en 11-punkt-skala, enn det var i en sammenlignbar undersøkelse blant hele befolkningen i 2013. I alle de tolv landgruppene er den politiske tilliten målt til å være høyere eller på nivå med tilliten i hele befolkningen. Videre har politisk tillit en sammenheng med alder ved innvandring, på den måten at den er høyest blant dem som innvandret da de var 40 år eller eldre, og lavest blant dem som innvandret som barn. I gjennomsnitt er tilliten til politiet også litt høyere blant innvandrere, mens tilliten til rettsvesenet er på nivå med befolkningen for øvrig[15].

Blant etterkommere i alderen 16-39 år er tilliten til politi, rettsvesen og det politiske system omtrent på nivå med jevnaldrende i hele befolkningen[16]. Både blant innvandrere og etterkommere uttrykker personer som har opplevd diskriminering en lavere grad av politisk tillit[17]. I Erdal og kollegers undersøkelse blant unge voksne[18] var det små forskjeller mellom grupper i den uttrykte tilliten til stat, storting, politikere og politi.

Sosiale bånd

Figur 3. Andel som har kontakt med innvandrere, 2002-2019[19]

Figur 3

I SSBs årlige spørreundersøkelse om holdninger til innvandrere og innvandring svarer 80 prosent av respondentene i 2019 bekreftende på at de har kontakt med innvandrere, «(…) f.eks. på jobben, i nabolaget, blant venner, familie e.l.». I figur 3 ser vi at andelen har økt gradvis siden 2002, da 67 prosent oppga at de hadde slik kontakt. Andelen som oppgir at de har innvandrere i sin vennekrets har også gått opp i perioden, fra 27 prosent i 2002 til 39 prosent i 2019[20].

I LKI 2016 oppgir 96 prosent av utvalget at de har minst en god venn. Videre er det 23 prosent av disse som kun har personer med innvandrerbakgrunn blant deres gode venner[21]. Ut fra dette kan vi beregne at 71 prosent av utvalget har personer uten innvandrerbakgrunn i sin nære vennekrets. Dette er en høyere andel enn det som ble målt ved de tidligere levekårsundersøkelsene blant innvandrere i 2006 og 1996. I begge disse undersøkelsene var det om lag seks av ti som svarte bekreftende på at de hadde minst en god norsk venn[22]. Ulikheter i spørsmålsformulering og utvalgssammensetning gjør imidlertid at disse tallene ikke er direkte sammenlignbare.

Blant norskfødte med innvandrerforeldre er det færre som oppgir at de ikke har personer med norske foreldre i sin nære vennekrets. Dette gjelder om lag en av ti av etterkommerutvalget i LKI 2016[23].

Deltakelse i frivillighet

Figur 4. Andel som har utført gratisarbeid for en organisasjon siste året[24].

Figur 4

Internasjonale sammenligninger tyder på at Norge er blant landene i verden som har høyest deltakelse i frivillig arbeid[25]. Undersøkelser av frivillig deltakelse blant innvandrere i Norge har ikke gitt entydige resultater, men samlet tyder den tilgjengelige empirien på at innvandrere deltar i mindre grad enn befolkningen for øvrig. Blant personer som er aktive bruker imidlertid innvandrerne i snitt mer tid enn øvrige på frivillig deltakelse. Personer som har høy utdanning og høy inntekt deltar oftere i frivillighet. Blant innvandrere spiller også landbakgrunn, botid og norskferdigheter en rolle[26].

Figur 4 viser andelene som har oppgitt å ha utført gratisarbeid for en organisasjon i løpet av det siste året, i et innvandrerutvalg, et etterkommerutvalg og et befolkningsutvalg. I LKI 2016 oppgir 16 prosent av utvalget å ha utført gratisarbeid for en organisasjon i løpet av det siste året. Til sammenligning var det 37 prosent i en undersøkelse blant hele befolkningen i 2014 som oppga det samme[27]. På det samme målet er det imidlertid små forskjeller mellom norskfødte med innvandrerforeldre og jevnaldrende i øvrig befolkning. I aldersgruppen 16-39 år er det 32 prosent av etterkommerne og 35 prosent av et befolkningsutvalg som oppgir å ha utført slikt gratisarbeid[28].

Valgdeltakelse

Figur 5. Valgdeltakelse i stortings- og kommunevalg blant personer med norsk statsborgerskap, 2009-2019[29]

Figur 5

Ved stortingsvalg må man være norsk statsborger for å ha stemmerett. Ved kommunevalg har også utenlandske statsborgere med minimum tre års lovlig opphold, stemmerett. I figur 5 ser vi at forskjellen i valgdeltakelse mellom befolkningen uten innvandrerbakgrunn og innvandrere med statsborgerskap har vært nokså stabil rundt 25 prosentpoeng de siste 10 årene, både ved stortingsvalg og kommunevalg.

Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2019 fikk en total valgdeltakelse på 65 prosent. Deltakelsen blant innvandrere med norsk statsborgerskap var 45 prosent, mens den var 31 prosent blant stemmeberettigede utenlandske statsborgere. Valgdeltakelsen er jevnt over høyere ved stortingsvalg. Ved valget i 2017 deltok 55 prosent av innvandrere med norsk statsborgerskap og 57 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre, mens den samlede valgdeltakelsen var 78 prosent. Det er tydelige forskjeller i valgdeltakelse ut fra landbakgrunn, mens betydningen av botid anslås å være moderat[30].

I alle grupper økte valgdeltakelsen i 2019 fra forrige kommunevalg. Den største økningen kom blant norskfødte med innvandrerforeldre, fra 38 prosent til 46 prosent. Som vi vet er dette en yngre gruppe enn de andre gruppene. Økningen kan dermed delvis skyldes en effekt av at gruppen blir eldre og at mange når en alder der deltakelsen typisk er høyere. Fra analyser av tidligere valg vet vi at etterkommerne stemmer i høyere grad enn innvandrere i samme alder, men at avstanden opp til jevnaldrende i øvrig befolkning er større[31].

Politisk representasjon

Figur 6. Andel med innvandrerbakgrunn av stemmeberettigede, listekandidater og representanter til kommunevalg, 2007-2019[32]

Figur 6

Personer med innvandrerbakgrunn er underrepresentert i viktige politiske institusjoner, som regjeringen, stortinget og kommunestyrer. Underrepresentasjonen har blitt større de siste årene i tråd med at andelen med innvandrerbakgrunn blant
stemmeberettigede har økt.

Ved kommunevalget i 2019 hadde omtrent 680 000 personer med innvandrerbakgrunn stemmerett, omtrent 2 800 personer med innvandrerbakgrunn stilte som kandidat, og i underkant av 300 personer med innvandrerbakgrunn ble stemt inn i et kommunestyre. Siden 2007 har det vært en moderat økning i andelen kandidater, og en minimal økning i andelen representanter, som har innvandrerbakgrunn. I samme periode har det vært en brattere økning i andelen stemmeberettigede som har innvandrerbakgrunn. Vi kan hevde at en gruppe er underrepresentert når den utgjør en betydelig mindre andel av representantene enn av befolkningen.

I figur 24 ser vi at underrepresentasjonen dermed har blitt sterkere heller enn svakere. En tilsvarende utvikling er også mulig å spore ved stortingsvalgene[33].

Oppfatninger om innvandrere

Figur 7. Andeler som er helt/nokså enig og helt/nokså uenig i to påstander, 2002-2019[34]

Figur 7

Innvandring diskuteres mye i norsk offentlighet, og ofte er debattene nokså polariserte. Forskningen viser også at befolkningen er delt i sitt syn. Valgundersøkelsene knyttet til stortingsvalg har helt siden 1989 dokumentert at innvandring er det temaet der velgerne er mest konsistente, det vil si at dersom man uttrykker innvandringsskepsis på ett spørsmål, er sannsynligheten stor for at man også vil gjøre det på andre spørsmål[35]. Samtidig tyder resultater fra European Social Survey på at Norge er blant de europeiske landene som i gjennomsnitt er mest positive til innvandring[36].

Det fremgår av flere undersøkelser at en betydelig andel av befolkningen har negative holdninger til muslimer spesielt. Antisemittisme og utpregede fordommer mot jøder har også en viss forekomst[37]. I Integreringsbarometeret 2018 uttrykker 56 prosent av utvalget skepsis til tanken om en muslimsk svigersønn eller svigerdatter, og 47 prosent uttrykker at de er skeptiske til personer med muslimsk tro generelt[38]. I HL-senterets undersøkelse om holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017 er 13 prosent enige i en påstand om at «verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser», mens 30 prosent slutter seg til en påstand om at «muslimer ønsker å ta over Europa»[39].

Det er mulig å spore en langsom utvikling over tid i retning av mer positive holdninger til innvandrere. Hellevik og Hellevik[40] finner en økende overvekt av positive over negative holdninger mellom 1993 og 2015, basert på en gjennomgang av spørreskjemadata fra Norsk Monitor i perioden. SSBs årlige undersøkelse om holdninger til innvandrere og innvandring viser en tilsvarende utvikling mellom 2002 og 2019[41]. På mange spørsmål i undersøkelsen ble 2016 et midlertidig brudd i utviklingen. Blom[42] og Strøm[43] sporer dette til den såkalte flyktningkrisen høsten 2015, på den måten at den kan ha ledet til økt frykt for konsekvensene av høy asylinnvandring, før tallene i 2017 igjen var tilbake på 2015-nivå[44]. Resultatene fra Norsk medborgerpanel, som hadde syv måletidspunkter mellom desember 2013 og mars 2017, viser en lignende utvikling på spørsmålet om man ser på innvandring som en ulempe for Norge[45].

I SSBs årlige undersøkelse er utviklingen tydeligst på negativt formulerte påstander, som at «innvandrere flest er en kilde til utrygghet i samfunnet». Som vist i figur 25 over er det 20 prosentpoeng flere som avviser dette, og 21 prosentpoeng færre som sier seg enig med påstanden, i 2019 enn i 2002. Også på de positivt formulerte påstandene, som at «innvandrere flest gjør en nyttig innsats i arbeidslivet», kan man se en utvikling i retning av mer positive oppfatninger om innvandring. Denne påstanden er det 10 prosentpoeng flere som sier seg enig i, og 7 prosentpoeng færre som avviser, i 2019 enn i 2002[46].

Integreringsbarometeret 2018 tyder på at det er flere (40 prosent) som mener at innvandring i hovedsak er bra for Norge, enn at integreringen av innvandrere fungerer bra (kun 18 prosent). Rapporten viser hvordan oppfatninger om innvandrere, innvandring og integrering varierer med andre kjennetegn ved respondentene, som blant annet kjønn, alder, utdanning, bosted og partipreferanse. For eksempel oppgir over halvparten av de med videregående skole som høyeste utdanning at de er skeptiske til personer med muslimsk tro, mens om lag en fjerdedel av de med utdanning tilsvarende mastergrad som gjør det samme[47].

Diskriminering

Figur 8. Andel som har opplevd diskriminering på minst ett av fire områder siste år[48]

Figur 8

I LKI 2016 oppgir 22 prosent av innvandrerne og 27 prosent av tterkommerne (figur 8) at de har blitt diskriminert på minst ett av fire områder det siste året (i en ansettelsesprosess, på arbeidsplassen, ved en utdanningsinstitusjon eller i
kontakt med helsevesenet). Blant dem som hadde søkt jobb det siste året opplevde 28 prosent av innvandrerne og 22 prosent av etterkommerne at de hadde blitt forbigått på grunn av sin innvandrerbakgrunn. Blant studentene i utvalgene hadde 15 prosent opplevd å bli forskjellsbehandlet i en studiesituasjon på grunn av sin innvandrerbakgrunn. Færre opplever å bli diskriminert i kontakt med helsevesenet. Dette gjaldt 6 prosent av dem som hadde hatt noe med helsevesenet å gjøre det siste året[49].

I Erdal og kollegers[50] undersøkelse blant unge voksne oppgir over 40 prosent av de med innvandrerbakgrunn at de har opplevd diskriminering på minst ett av syv områder det siste året (i møte med politiet, i møte med offentlig tjenesteperson, på jobb eller utdanningsinstitusjon, på restaurant eller cafe, i butikk, på offentlig transport, eller på gata). Andelen som oppgir å ha blitt diskriminert er høyest blant etterkommerne av innvandrere. Dette gjaldt mer enn halvparten av etterkommerne med foreldre fra Somalia, Pakistan, Irak og Tyrkia.

Undersøkelser av selvopplevd diskriminering hviler på subjektive oppfatninger og kan dermed tenkes å over- eller underestimere fenomenet[51]. I tillegg har måten spørsmålene legges opp på, en del å si for hva slags resultater man får. Resultatene fra LKI 2016 og tidligere spørreundersøkelser blant innvandrere[52] kan imidlertid underbygges av eksperimentstudier av diskriminering i en norsk kontekst[53]. Eksperimenter med fiktive søknader i ansettelsesprosesser kan isolere betydningen av en enkelt faktor, som for eksempel om søkeren har et pakistansk navn eller et norsk navn. En slik studie viste at det var 25 prosentpoeng mindre sjanse for å bli innkalt til jobbintervju for søkere med pakistansk navn, til tross for ellers identiske kvalifikasjoner[54]. En annen norsk eksperimentstudie fant at personer med minoritetsbakgrunn, og særlig menn med arabiske navn som jobbet i lavstatusyrker, hadde mindre sannsynlighet for å få tilslag på søknad om leie av bolig[55].

Kriminalitet

Figur 9. Andel siktede blant personer over 15 år, 1992-2015[56]

Figur 9

Andersen m.fl.[57] viser at innvandrere og særlig norskfødte med innvandrerforeldre har vært overrepresentert i statistikken over siktede personer[58] gjennom hele perioden 1992-2015. Som vi ser i figur 9, gikk andelen siktede ned i alle grupper fra årtusenskiftet frem til 2015. Nedgangen var størst blant norskfødte med innvandrerforeldre. På det høyeste inngikk 6 prosent av etterkommerne i statistikken, mens 4 prosent var siktet i 2015. Blant innvandrere har på det meste 3 prosent vært siktet, mens 2 prosent var siktet i 2015. I øvrig befolkning lå nivået på det meste på 2 prosent, og var nede på 1,5 prosent i 2015. Overrepresentasjonen av etterkommere henger delvis sammen med at sannsynligheten for kriminalitet er størst blant unge menn, og at unge personer utgjør en mye større andel av etterkommere enn av øvrig befolkning.

I LKI 2016 oppgir mer enn 6 prosent av innvandrerne at de har blitt utsatt for vold eller trusler i løpet av det siste året. Andelen som oppgir å ha vært utsatt i en sammenlignbar undersøkelse blant hele befolkningen i 2015, var nesten 2 prosentpoeng lavere[59]. Blant norskfødte med innvandrerforeldre i alderen 16-39 år oppgir mer enn 8 prosent at de har vært utsatt for vold eller trusler i løpet av de siste året[60]. At andelen er høyest i denne gruppen, handler delvis om at utsatthet for vold og trusler er høyest blant ungdom og unge voksne. På samme måte som med sannsynligheten for å bli siktet for lovbrudd, er også sannsynligheten for å være utsatt for vold og trusler, høyest blant unge menn. I LKI 2016 oppgir 15 prosent av menn i alderen 16-24 år at de har blitt utsatt for vold eller trusler. Dette er en dobbelt så høy andel som blant menn i samme aldersgruppe i den brede befolkningsundersøkelsen[61].

Fant du det du lette etter?