Levekår

En beskrivelse av levekår må i tillegg til arbeid, utdanning og fellesskap, se på hvordan personer har det på andre områder. Generell økonomisk situasjon, helse og boligsituasjon er også viktig for gode levekår. 

Inntekt

Innvandrere tjener stadig mindre enn befolkningen for øvrig, og det er flere som har lavinntekt.

Medianinntekt for befolkningen unntatt innvandrere var 367 400 kroner etter skatt i 2016. For innvandrere fra EU/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand var tilsvarende inntekt på nær 299 100 kroner. Innvandrere fra Afrika, Asia, Latin-Amerika, Europa utenom EU/EØS og Oseania utenom Australia og New Zealand hadde en medianinntekt på 249 700 kroner.

Henter figur...

Forskjeller i inntekt henger sammen med mange forhold. Innvandrere har generelt en svakere tilknytning til arbeidsmarkedet enn befolkningen som helhet. For de som er på arbeidsmarkedet, kan vi se på lønnsstatistikken at innvandrere både tjener mindre enn øvrig befolkning i samme yrker, og at innvandrere gjerne har andre yrker enn øvrig befolkning[1]. Dette henger videre sammen med blant annet utdanning og kompetanse, omsorgsoppgaver, alder, tilgjengelige jobber, med mer.

Generelt øker innvandrerhusholdningenes inntekt med økende botid i Norge.

Velferdsytelser og sosialhjelp

Sett under ett har innvandrerhusholdninger en høyere andel yrkesinntekter enn øvrig befolkning. Dette henger sammen med at innvandrergruppen har annen alderssammensetning, og en annen opptjening av rettigheter enn øvrig befolkning. Særlig er det færre pensjonister blant innvandrerne.

Personer som har kommet som flyktninger og har kort botid er et unntak. De har i gjennomsnitt en større andel av inntektene fra offentlige overføringer, enn befolkningen unntatt innvandrere (og andre grupper av innvandrere)[1].

Sosialhjelp skal slå inn når en person ikke har andre måter å overleve på. Ytelsen utgjør en liten andel av de offentlige budsjettene, og av gjennomsnittlige inntekter, men er en interessant indikator for hvem som har behov for dette sikkerhetsnettet[2]. Av 129 878 sosialhjelpsmottakere i 2017, var 45 prosent innvandrere. Det betyr at 9 prosent av innvandrere i Norge mottok sosialhjelp, mot 2 prosent i resten av befolkningen.

Henter figur...

Lavinntekt

Innvandrere lever i større grad enn resten av befolkningen i husholdninger med såkalt vedvarende lavinntekt, det vil si en periode med lave inntekter som strekker seg over tre år.

Henter figur...

Barnefattigdom

De siste årene er det blitt flere barnefamilier, spesielt de med innvandrerbakgrunn, som har vedvarende lavinntekt.

  • Antall barn med innvandrerbakgrunn som bor i familier med lav inntekt har fordoblet seg fra 26 100 i perioden 2004-2006 til drøye 55 200 i perioden 2014-2016. Antallet barn uten innvandrerbakgrunn i lavinntektsgruppen har økt noe, fra 41 200 til nesten 46 100 barn.
  • Barn med innvandrerbakgrunn utgjorde 55 prosent av alle barn i familier med lav inntekt i perioden 2014-2016, en økning fra 39 prosent i perioden 2004-2006.
  • Mer enn ett av tre barn med med innvandrerbakgrunn vokste opp med vedvarende lavinntekt i 2014-2016. Andelen er høyest blant barn med foreldre fra Somalia (79 prosent), Syria (76 prosent) og Irak (57 prosent).

Oslo og flere av fylkene på Østlandet har størst andel barn med vedvarende lavinntekt, mens andelen er minst på Vestlandet og i Nord-Norge. Dette henger sammen med at det er mange barnefamilier med innvandrerbakgrunn på Østlandet, og mange med bakgrunn som flyktninger[3].

Helse

Innvandrere er ingen homogen gruppe og innvandreres helse varierer etter sosioøkonomiske faktorer, landbakgrunn, innvandringsgrunn og botid i Norge. Kunnskapen om innvandrerbefolkningens helse er fragmentert[11].

Folkehelseinstituttet trekker i Folkehelserapporten fram at "generelt er innvandrere mindre syke og bruker helsetjenester i mindre grad enn befolkninga forøvrig, men det er store forskjeller mellom grupper[11].

Det er store systematiske helseforskjeller i den norske befolkningen: De som har lang utdanning og god økonomi, har færre helseproblemer og lever lengre enn de som har kortere utdanning og dårligere økonomi. De sosiale helseforskjellene gjelder for nesten alle sykdommer, skader og plager. Blant innvandrere som gruppe er det en større andel med kort utdanning og lav inntekt enn i resten av befolkningen[4]. Vi kan dermed anta at enkelte grupper av innvandrere også er overrepresentert når det gjelder sykdommer, skader og plager.

Levekårsundersøkelsen fra 2016, som ble gjennomført blant innvandrere fra 12 land, viser også at innvandrere fra de utvalgte landene i mindre grad vurderer sin helse som god eller svært god: 73 prosent av innvandrerne vurderer sin helse som god eller svært god, mot 83 prosent i befolkningen ellers. 12 prosent av innvandrere rapporterer om indikasjoner på psykiske problemer, mot 6 prosent i øvrig befolkning[5].

Forskjellen mellom andelen innvandrere og øvrig befolkning som vurderte egen helse som god var i LKI 2005/-06 21 prosentpoeng. Forskjellen er blitt mindre. Dette gjelder også forskjellene i rapportering av psykiske problemer[5].

Både 45 prosent av innvandrere og øvrig befolkning oppgir at de har hatt minst en helseplage de siste 12 månedene. Det er forskjeller i hvilke sykdommer som oppgis – innvandrere oppgir i større grad rygglidelser, nakkelidelser, diabetes og sterk hodepine. Blant eldre er innvandrere mer utsatt for helseproblemer og rapporterer om dårligere helse enn befolkningen ellers. 

Kriminalitet og trygghet

Av befolkningen som hadde fylt 15 år i 2010, begikk 185 021 personer minst ett lovbrudd i perioden 2010-2013 . Av disse var 15 prosent innvandrere og 1,5 prosent norskfødte med innvandrerforeldre.  Innvandrere og norskfødte med innvandrerforelder er dermed overrepresentert i statistikken: 4,5 prosent i den øvrige befolkningen hadde begått minst ett lovbrudd, 6,7 prosent blant innvandrere og 11,3 prosent blant norskfødte med innvandrerforeldre. Overrepresentasjonen har gått ned siden årtusenskiftet[6].

En årsak til at innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er overrepresentert, er at disse gruppene består av flere unge menn. Hvis disse gruppene hadde hatt samme alders- og kjønnssammensetning og øvrig befolkning, ville andelene gjerningspersoner gått ned til 5,8 prosent blant innvandrere og 6,8 prosent blant norskfødte med innvandrerforeldre. Forskjellen blir altså langt mindre, men er fortsatt tilstede[6].

Innvandrere oppgir også i større grad å bli utsatt for kriminalitet: 6 prosent av innvandrerne i levekårsundersøkelsen oppgir at de har blitt utsatt for vold og trusler siste 12 måneder, mot 4 prosent i befolkningen som helhet. Unge gutter mellom 16 og 24 år er spesielt utsatt[7].

Bolig og nærmiljø

Bolig er et velferdsgode og en form for formue. I motsetning til andre velferdsgoder, som utdanning og helsetjenester, fordeles bolig i Norge i et fritt marked. Boligeierskap har dermed potensialet til å forsterke eller minske ulikheter i samfunnet, også mellom generasjoner.

Boligeiere har bedre helse, har barn som gjør det bedre på skolen, og får større formue[12].

  • 59 prosent av innvandrerne fra Asia, Afrika etc. og 57 prosent av innvandrere fra EU/EØS bodde i 2017 i en bolig som husholdningen eier. Dette er betydelig lavere enn for befolkningen for øvrig, hvor 86 prosent eier boligen selv[8].
  • Tre av ti personer som har innvandret fra Asia, Afrika etc., bor trangt. Blant innvandrere fra EU/EØS etc. er andelen om lag to av ti. I den øvrige befolkningen bor om lag en av ti trangt[8].

Inntektsforskjeller er en viktig forklaringsfaktor for å forstå forskjellene mellom innvandrere og resten av befolkninga i trangboddhet og andel vanskeligstilte på boligmarkedet. Å bo i store byer og alder spiller også inn.

Barnevern

Barn og unge med innvandrerbakgrunn er overrepresentert når det gjelder mottak av barnevernstjenester.

  • Blant de 55 697 barn og unge (0-22 år) som fikk tiltak fra barnevernet i 2017, var 8 741 innvandrere og 6 834 norskfødte med innvandrerforeldre. Dette tilsvarer en andel på 28 prosent[9]. 
  • Det er særlig barn og unge som har innvandra til Norge som er overrepresentert. I denne gruppen fikk 54 per 1000 barn og unge tiltak i 2017. 32 per 1000 norskfødte med innvandrerforeldre fikk tiltak i 2015, mens det tilsvarende tallet for den øvrige befolkningen var 24 per 1000[10]. 

Kilder

 

[1] Frøydis Strøm og Knut Bye (2017). Norskfødte med innvandrerforeldre har høyere inntekter enn sine foreldre.

[2] Stein Langeland m.fl. (2017). Fattigdom og levekår i Norge. Tilstand og utviklingstrekk 2017. NAV-rapport nr. 4-2017.

[3] Jon Epland (2018). Flere barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt

[4] Folkehelseinstituttet (2018). Folkehelserapporten (nettutgaven) - Helsetilstanden i Norge. Versjon hentet 31. januar 2018.

[5] Svein Blom (2017). Helse, i Vrålstad og Wiggen (red). Levekår blant innvandrere i Norge 2016. SSB-rapport 2017/13.

[6] Synøve N. Andersen m.fl. (2017). Kriminalitet blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. En analyse av registerdata for perioden 1992-2015. SSB-rapport 2017/36.

[7] Kristin Egge-Hoveid (2017). Utsatthet for lovbrudd, i Vrålstad og Wiggen (red). Levekår blant innvandrere i Norge 2016. SSB-rapport 2017/13.

[8] SSB (2018). Boforhold, registerbasert.

[9] SSB (2018). Barnevern

[10] Tone Dyrhaug (2018). Fleire og fleire med innvandrarbakgrunn i barnevernet. 

[11] Folkehelseinstituttet (2018). Helse i innvandrerbefolkningen.

[12] Janis Umblijs mfl. (2019). Boligens betydning for annen velferd. En gjennomgang av nasjonal og internasjonal forskning. ISF-rapport 2019:1

Andre temaer