Alvorlige begrensninger av individuell frihet er til hinder for deltakelse og integrering. Negativ sosial kontroll forekommer i ekstreme tilfeller som tvangsekteskap, kjønnslemleste, æresrelatert vold og saker der unge har blitt etterlatt i utlandet mot sin vilje, men det forekommer også i mer diffuse former i enkeltes hverdagsliv, som ulike former for oppsyn, press, trusler eller tvang[1].

Mens bekjempelse av negativ sosial kontroll har blitt en stadig viktigere del av integreringspolitikken, er dette fenomener det er vanskelig å operasjonalisere og måle. Dermed er det også i begrenset grad utviklet statistikk og indikatorer på dette området, slik det er gjort på andre områder som for eksempel  utdanning og arbeid. IMDi vil fremover bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget på dette området.

Foreldrerestriksjoner

Mange unge med innvandrerbakgrunn opplever at foreldrene begrenser deres sosiale liv. Undersøkelsen Children of immigrants longitudinal study in Norway[2] gir et grunnlag for å si noe om omfanget av visse typer av foreldrerestriksjoner. I Friberg og Bjørnsets rapport[3] brukes begrepet foreldrerestriksjoner om tilfeller der unge oppgir at de sjelden får lov til å være med venner på fritiden eller å være sammen med noen av det motsatte kjønn uten voksne til stede. Unge med foreldre fra Afrika, Asia og Latin-Amerika oppgir i høyere grad slike restriksjoner enn unge med norske, europeiske eller amerikanske foreldre. Videre ser jenter ut til å være mer utsatt enn gutter. Blant jenter med foreldre fra Pakistan og Somalia oppgir nær to av ti at de sjelden får lov å være med venner på fritiden.

Etterlatt i utlandet mot sin vilje

En svært alvorlig form for negativ sosial kontroll er tilfeller der barn og unge blir etterlatt og tilbakeholdt i foreldrenes opprinnelsesland mot sin vilje. I en nasjonal kartlegging oppgir omtrent en av fire av kommunene at de har hatt saker om etterlatte barn i perioden 2016 til 2018. Kommunene som har rapportert et anslag, har til sammen erfaring med 415 etterlatte personer. Flesteparten av disse rapporteres fra storbykommuner, mens øvrige kommuner har et begrenset omfang. Kommunene rapporterer om flest barn i aldersgruppen 6-13 år, flest jenter og flest barn med bakgrunn fra Somalia, Syria og Polen[4].

Rapporterte saker i hjelpeapparatet

Det er viktig å understreke at antall rapporterte saker om ulike former for negativ sosial kontroll ikke kan leses som dokumentasjon på det reelle problemomfanget. Det er for eksempel sannsynlig at det skjer tvangsekteskap og ufrivillige utenlandsopphold som ikke fanges opp av hjelpeapparatet. Slik statistikk kan imidlertid gi oss verdifulle minimumsanslag.

Minoritetsrådgivere har spisskompetanse på problemstillinger knyttet til negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og æresrelatert vold. De gir råd og oppfølging til ungdom som er utsatt for negativ sosial kontroll, og samarbeider tett med skolens elevtjeneste. Antallet minoritetsrådgivere har økt fra 21 ved utgangen av 2017, til 30 ved utgangen av 2018, til 49 ved utgangen av 2019[5]. Denne økningen betyr at minoritetsrådgiverne kan fange opp flere saker, og følge opp flere unge som frykter å bli utsatt eller allerede er utsatt for ulike former for negativ sosial kontroll.

I 2019 rapporterte minoritetsrådgivere om til sammen 535 saker, fordelt på ulike sakstyper og problemstillinger, mot 302 saker i 2018[6]. Det er flere jenter enn gutter som får bistand fra minoritetsrådgivere.

Integreringsrådgiverne er stasjonert på ambassadene i Tyrkia, Jordan, Pakistan og Kenya, i regioner der mange innvandrergrupper i Norge har bakgrunn. De er spesialutsendinger med et mandat om å yte bistand til enkeltpersoner som trenger hjelp i utlandet i saker som dreier seg om negativ sosial kontroll. I 2019 rapporterte integreringsrådgiverne om til sammen 257 saker[7]. Nær halvparten av disse, 118 saker, var saker der unge var etterlatt i utlandet mot sin vilje.

Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll består av representanter fra Arbeids- og velferdsdirektoratet, Bufdir, Helsedirektoratet, IMDi, Politidirektoratet og UDI. Teamet bistår hjelpeapparatet i konkrete saker som omhandler tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller andre former for æresrelatert vold. Kompetanseteamet veileder både første- og andrelinjetjenestene, for eksempel politi, barnehager, skoler, asylmottak, helsestasjoner, barnevernstjenesten, krisesentre, norske utenriksstasjoner og UDI. Kompetanseteamet veiledet i 595 enkeltsaker i 2018. 162 av sakene dreide seg om frykt for tvangsekteskap eller mistanke om gjennomført tvangsekteskap[8].

Fant du det du lette etter?