Utdanning er en viktig kilde til å forstå sin omverden og til å forbedre sin livssituasjon. Utvikling av kunnskap og kompetanse kan både betraktes som mål i seg selv, og som en sentral faktor for å oppnå viktige mål på andre områder, som deltakelse i arbeidslivet, selvhjulpenhet og utjevning av levekårsulikhet. Utdanning og kvalifisering er derfor en nøkkel til integrering, og utgjør det første av fire innsatsområder i regjeringens integreringsstrategi[1].


For innvandrere og deres barn er det avgjørende å tilegne seg tilstrekkelige norskkunnskaper til å forstå og fungere i det norske samfunnet. Videre har det norske arbeidsmarkedet utviklet seg slik at det har blitt færre jobber med lave kvalifikasjonskrav, og større risiko for å falle utenfor arbeidsmarkedet dersom man har lav formell kompetanse. Det blir dermed avgjørende for integreringen at barn og unge med innvandrerbakgrunn ikke blir hengende langt etter i skolesystemet, og at voksne innvandrere som har behov for det får muligheten til å utvikle sin kompetanse i tråd med arbeidsmarkedets behov.

Barnehagedeltakelse

Figur 1. Andel barn 1-5 år i barnehage, 2013-2018[2]

Figur 1

Deltakelse i barnehage er positivt for minoritetsspråklige barns språkutvikling og integrering. En rekke norske studier har funnet positive virkninger av barnehagedeltakelse, tidlig start og gratis kjernetid[3].

I statistikken omfatter minoritetsspråklige barn de barna som har et annet morsmål enn norsk, samisk, svensk, dansk eller engelsk. Totalt var 83 prosent av minoritetsspråklige barn i barnehage i 2018, en økning på 6 prosentpoeng siden 2013. Fremdeles er likevel deltakelsen større blant de ikke-minoritetsspråklige barna. Blant disse var andelen 94 prosent i 2018, noe som kun innebærer en marginal økning siden 2013. I figur 1 ser vi at differansen mellom minoritetsspråklige og ikke-minoritetsspråklige barn har gått ned, fra 16 prosentpoeng i 2013 til 11 prosentpoeng i 2018.

Statistikken er også tilgjengelig for barn i de ulike alderstrinnene. De største forskjellene er å finne blant ett- og to-åringene. Samtidig er det også her økningen i deltakelse over tid blant de minoritetsspråklige er størst. Halvparten av minoritetsspråklige ett-åringer var i barnehage i 2018, en økning på 10 prosentpoeng fra 2013. Blant ikke-minoritetsspråklige barn er fire av fem ett-åringer i barnehage. Fra og med barna blir tre år er over 90 prosent av de minoritetsspråklige barna i barnehage[4].

Grunnskolepoeng

Figur 2. Gjennomsnittlige grunnskolepoeng, 2009-2019[5]

Figur 2

Karakternivå i grunnskolen er den enkeltfaktoren som har størst betydning for fullføring av videregående opplæring. Det er systematiske forskjeller i gjennomsnittlige grunnskolepoeng ut fra kjønn og innvandrerbakgrunn. I tillegg vet vi at barn av foreldre med høyere utdanning i gjennomsnitt oppnår bedre karakterer enn barn av foreldre uten høyere utdanning[6].

I gjennomsnitt oppnår innvandrere om lag 5 poeng (altså tilsvarende en halv karakter) færre enn jevnaldrende i øvrig befolkning. Forskjellen er betydelig mindre (om lag 2 poeng) mellom norskfødte med innvandrerforeldre og jevnaldrende i øvrig befolkning[7]. I figur 2 ser vi at gjennomsnittet har økt i alle grupper mellom 2009 og 2019, mens forskjellene mellom gruppene har vært nokså stabile i hele perioden.

I 2019 har Stoltenberg-utvalget[8]  aktualisert kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp. I snitt oppnår jentene nesten 5 grunnskolepoeng fler enn guttene, i alle kategorier. Om vi undersøker betydningen av kjønn og innvandrerbakgrunn sammen, finner vi et spenn på om lag 10 poeng mellom innvandrergutter og jenter med norske foreldre.

Blant innvandrerne spiller også landbakgrunn og alder ved innvandring en rolle for gjennomsnittlig oppnådd karakternivå. Elever som innvandret før de fylte 7 år gjør det like sterkt som norskfødte med innvandrerforeldre, mens de som innvandret senere i snitt ligger 5 poeng under. Videre oppnår innvandrere fra landgruppe 1 om lag 4 poeng fler enn innvandrere fra landgruppe 2[9].

Fullføring av videregående opplæring

Figur 3. Andel personer i alderen 16-24 år som har fullført videregående opplæring innen fem år, 2009-2018[10]

Figur 3

Fra og med Reform 94 har det vært vanlig å måle andelen som fullfører videregående opplæring innen fem år etter oppstart. Etter å ha ligget nokså stabilt rundt 70 prosent i perioden 1999-2014, har andelen som fullfører innen fem år steget til 75 prosent i 2018[11]. Blant innvandrere i alderen 16 til 24 år[12] var fullføringsandelen 63 prosent i 2018. Andelen blant norskfødte med innvandrerforeldre var betydelig høyere (75 prosent), og nesten på nivå med øvrig befolkning (78 prosent). Figur 3 viser at økningen siden 2014 har vært noe større blant innvandrere og etterkommere, henholdsvis 9 og 8 prosentpoeng, enn blant unge med norske foreldre (5 prosentpoeng).

Når vi undersøker betydningen av innvandrerbakgrunn og kjønn sammen er det særlig et gap mellom mannlige innvandrere og de andre gruppene. Blant mannlige innvandrere som startet i videregående opplæring i 2013, hadde 54 prosent gjennomført innen 2018. Kjønnsforskjellen er større blant innvandrere (18 prosentpoeng) enn den er for norskfødte med innvandrerforeldre (13 prosentpoeng) og øvrig befolkning (9 prosentpoeng)[13].

Utover innvandrerbakgrunn og kjønn er sannsynligheten for å fullføre videregående opplæring også systematisk ulik med hensyn til et knippe andre sentrale variabler, som sosioøkonomisk bakgrunn, karakterer fra grunnskolen og hvilket utdanningsprogram man begynner på.

Det er veldokumentert at foreldrenes sosioøkonomiske posisjon har mye å si for hvordan det går med barna i utdanningssystemet[14]. I og med at mange unge innvandrere har foreldre med lavere utdanning og lavere inntekt enn gjennomsnittet, kan ulik sosioøkonomisk bakgrunn også være en delforklaring på innvandrernes lavere sannsynlighet for å fullføre.

Norskfødte med innvandrerforeldre fullfører videregående opplæring i høyere grad enn foreldrenes utdanningsnivå skulle tilsi[15]. På bakgrunn av dette mønsteret, i tillegg til høye målinger av tid brukt på lekser og ambisjoner for høyere utdanning, har forskere identifisert et eget utdanningsdriv blant minoritetselever[16]. Det er imidlertid ikke like entydig at unge utenlandsfødte fullfører i høyere grad enn foreldrenes utdanningsnivå skulle tilsi[17]. Unge innvandrere har ofte ytterligere særegne utfordringer, og mer å ta igjen overfor jevnaldrende i øvrig befolkning. Dette gjelder ikke minst dersom man har kommet til Norge sent i skoleløpet, med lite eller i noen tilfeller ingen utdanning fra opprinnelseslandet. Botid og landbakgrunn er dermed relevante variabler som påvirker fullføringsgraden blant unge innvandrere[18].

Det er stor forskjell på fullføringsandelen på yrkesfaglige og studieforberedende utdanningsprogram – henholdsvis 62 og 88 prosent i 2018[19]. Andelen er spesielt lav blant mannlige innvandrere på yrkesfag. I 2018 var den 40 prosent[20]. En av utfordringene innen yrkesfaglig opplæring er at det hvert år er flere søkere til toårig læreplass etter Vg2, enn plasser som blir gjort tilgjengelig. Blant 36 000 søkere under 25 år3 til læreplass i 2017 og 2018, var i underkant av 4 000 innvandrere og litt under 1 000 etterkommere. Andelen som ikke får læreplass er betydelig høyere blant unge med innvandrerbakgrunn. Dette gjaldt 38 prosent i begge gruppene, mot 22 prosent blant unge med norske foreldre[21].

Deltakelse i høyere utdanning

Figur 4. Andel personer 19-34 år som deltar i høyere utdanning, 2009-2019[22]

Figur 4

I 2019 var 31 prosent av etterkommere i alderen 19-34 år registrert som studenter. Dette er en betydelig høyere andel enn blant jevnaldrende i øvrig befolkning, der 22 prosent var studenter. Blant innvandrere i denne aldersgruppen er det en langt lavere andel (10 prosent) som er i gang med høyere utdanning. I figur 4 ser vi at forskjellene mellom gruppene har vært nokså stabile gjennom perioden 2009-2019. I alle gruppene er andelen høyest blant kvinnene. 35 prosent av norskfødte kvinner med innvandrerforeldre er studenter i denne alderen.

ISF[23] omtaler utdanningsmønsteret blant etterkommerne som polarisert, i den forstand at de både er overrepresentert i høyere utdanning og i gruppen som ikke har fullført videregående opplæring. Videre er det store forskjeller blant norskfødte med innvandrerforeldre ut fra foreldrenes landbakgrunn, både i påbegynt og fullført høyere utdanning. Særlig er det en tendens til at norskfødte med innvandrerforeldre fra India, Sri Lanka og Vietnam ofte tar høyere utdanning[24].

Slik tilfellet også er med videregående opplæring, fullfører norskfødte med innvandrerforeldre høyere utdanning i større grad enn foreldrenes utdanningsnivå skulle tilsi[25]. Kirkeberg[26] sammenligner etterkommeres utdanningsnivå i 2017 direkte med foreldrenes utdanningsnivå i 1993, og  finner en høy grad av mobilitet. Slike funn har blitt satt i sammenheng med et eget utdanningsdriv i gruppen, der familiens migrasjonshistorie og foreldrenes forventninger er mulige forklaringer[27].

Introduksjonsprogrammet

Figur 5. Andel i arbeid og utdanning ett år etter avsluttet program, 2011-2018[28]

Figur 5

Den primære målgruppen for introduksjonsprogrammet er nyankomne flyktninger og familiegjenforente til flyktninger, i alderen 18 til 55 år. Etter en betydelig økning i kjølvannet av de mange asylankomstene i 2015, er antall deltakere nå på vei ned. På det meste deltok nær 29 000 personer i løpet av 2017. I løpet av 2019 deltok nær 21 000 personer[29].

Den nasjonale målsetningen er at 70 prosent av deltakerne skal være i arbeid eller utdanning[30] ett år etter avsluttet program. Resultatene har vært nokså stabile over tid. Vi ser i figur 5 at det er en betydelig kjønnsforskjell. Fra 2017-kullet var 72 prosent av mennene og 48 prosent av kvinnene i arbeid eller utdanning i 2018.

Overgang til arbeid eller utdanning registreres også direkte etter avsluttet program. Etter å ha ligget nokså stabilt mellom 44 og 48 prosent i perioden 2010-2017, økte andelen med direkte overgang til 55 prosent i 2018. Økningen skyldes i hovedsak at flere har gått over til videregående opplæring enn tidligere år[31].

Andelen av deltakerne som tar grunnskolefag og fag i videregående skole, som integrert del av  programmet, er tydelig økende. I 2019 var det 27 prosent av deltakerne som tok grunnskolefag og 12 prosent som tok fag i videregående skole. I 2015 var de tilsvarende andelene henholdsvis 17 prosent og 3 prosent[32].

Fant du det du lette etter?