Veileder til tolkeloven og tolkeforskriften
Tolkeloven inneholder ikke regler om dekning av utgifter til bruk av tolk. Dekning av utgifter kan være regulert sektorvis i særlovgivningen.
Her er noen områder der det finnes særlover eller retningslinjer med bestemmelser om dekning av tolkeutgifter.
Lover
Asylmottak er pålagt å planlegge for å sette av tilstrekkelige ressurser til tolking knyttet til sitt beboerrettede arbeid, og å betale for nødvendige tolketjenester. Dette fremkommer av
Begge retningslinjene er utarbeidet av UDI.
Når utgifter til tolkingen dekkes av annen lovgivning (f.eks. pasient- og brukerrettighetsloven), faller det utenfor folketrygdens ansvar.
Tolkeloven sier ingenting om egenbetaling eller egenandeler for tolketjenester. For at det kan kreves egenandel eller delvis dekning av utgiftene til tolk i enkelte saker eller sektorer, må det da være hjemmel for dette i en annen lov eller forskrift.
For eksempel er egenbetaling for tolk for førerprøvekandidater hjemlet i trafikkopplæringsforskriften.
Når et offentlig organ har bestilt tolk og personen som trenger tolk, ikke møter opp som avtalt, kan organet kreve at personen betaler et gebyr.
For at organet skal kunne ilegge gebyret, må de ha bestilt tolken med hjemmel i tolkeloven § 6 første ledd andre punktum eller andre ledd. Det vil si at når det er plikt etter tolkeloven til å bruke tolk, fordi det nødvendig med tolk for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste. Det offentlige organet kan alternativt ha bestilt tolk på bakgrunn av organets vurdering etter § 6 andre ledd om at det er behov for tolk fordi personen ikke kan kommunisere med organet på norsk.
Bestemmelsen i tolkeloven § 11 regulerer ikke adgangen til å kreve gebyr for manglende oppmøte der det er plikt til å bruke tolk etter særlov. I slike tilfeller må særloven gi hjemmel for at de skal kunne ilegge gebyr.
Paragraf 11 er en kan-bestemmelse, noe som betyr at offentlige organer ikke må ilegge gebyr, men kan kreve det. Hvert enkelt organ er nærmest til å vurdere når det er hensiktsmessig å ilegge gebyr.
Avgjørelser om gebyr må behandles i samsvar med generelle forvaltningsrettslige prinsipper. Forvaltningsorganer kan ikke ta utenforliggende hensyn, treffe vilkårlige, uforholdsmessige eller sterkt urimelige avgjørelser, eller drive usaklig forskjellsbehandling. De bør ha rutiner for avbestilling og lignende, slik at de ikke krever gebyr når noen avlyser et møte innen rimelig tid, eller ved annet gyldig frafall.
En avgjørelse om å ilegge gebyr kan regnes som enkeltvedtak. I så fall gjelder forvaltningslovens regler om enkeltvedtak for slike avgjørelser.
Nærmere regler om forutsetningene for å kreve gebyr og fastsetting av gebyret finnes i tolkeforskriften § 20: Forutsetningene for å kreve gebyr er at personen det er bestilt tolk for, har forstått at det er bestilt tolk, og at hen kan bli ilagt gebyr hvis hen ikke møter opp. Gebyret skal fastsettes på bakgrunn av utgiften til bruk av tolk, men kan maksimalt utgjøre halvparten av det offentlige rettsgebyret, jf. bestemmelsene i rettsgebyrloven. Hvis en person som har fått gebyr, ikke betaler, kan det offentlige organet tvangsinndrive gebyret.