Barn og unges erfaringer med å gi språklig bistand

Språkhjelp er utbredt 

Funnene i rapporten viser at mange barn og unge har gitt språklig bistand. Hele 74 prosent av unge med innvandrerbakgrunn i alderen 15–19 år oppga at de hadde gitt språkhjelp. Språkhjelp finner sted både i kontakt mellom offentlige tjenester og foreldrene, og i mer hverdagslige situasjoner. Det skjer både i muntlig kommunikasjon og i form av hjelp med formidling av skriftlig informasjon, samt digital hjelp. Hørende barn av døve foreldre beskriver språkhjelp som en gjennomgående del av oppveksten og familielivet.  

Konsekvenser for barn og unge 

Rapporten finner at ungdom har blandede erfaringer med og opplevelser av å gi språkhjelp. Mange forteller om stolthet, mestring, økt kunnskap, språklig kompetanse og tidlig innsikt i hvordan samfunnet fungerer. Noen opplever at språkhjelpen bidrar til å styrke relasjonen til foreldrene og gir barna en viktig rolle i familien. Men barn og unge får også innblikk i sensitive og belastende tema som gjelder familien og foreldrene. Flere av barna i rapporten sier de opplever stress, bekymring, dårlig samvittighet og et stort ansvar, særlig når det gjelder helse, økonomi eller rettigheter. Språkhjelp til foreldre kan for noen også gå på bekostning av egne aktiviteter, skolearbeid og fritid.  

Foreldre, på sin side, gir uttrykk for takknemlighet og at de er stolte av barna som hjelper dem. Samtidig er flere bekymret for belastningen barna utsettes for. De forteller at språkhjelp fra barna kan styrke samholdet i familien, men samtidig at det kan bidra til et skjevt maktforhold hvor barna får tilgang til informasjon som de ikke deler.  

Om undersøkelsen 

Det er Proba som på oppdrag fra IMDi, har utarbeidet rapporten «Barn og unges erfaringer med å gi språklig bistand». Undersøkelsen bygger på en litteraturstudie, en spørreundersøkelse til barn med innvandrerbakgrunn og hørende barn av døve foreldre, samt intervjuer med barn og unge, foreldre og representanter for utvalgte offentlige tjenester. 

Bakgrunnen for undersøkelsen er at tolkeloven § 4 forbyr bruk av barn til tolking og formidling av informasjon. Det har derfor vært et behov for å undersøke omfang, erfaringer og konsekvenser av at barn og unge gir språklig bistand til offentlige virksomheter som har behov for å kommunisere med foreldrene deres. Digitalisering og økt skriftlig kommunikasjon stiller nye krav til mottakere av tjenester, og som kan være særlig krevende for personer som ikke behersker norsk. Samtidig har offentlige tjenester begrenset innsikt i om barn brukes til å formidle eller oversette informasjon.  

«Språkhjelp» – et eget fenomen 

I stedet for å omtale bistanden barna gir som «tolking», benytter rapporten begrepet «barns språkhjelp». Tolking er en profesjon med krav til kompetanse, nøytralitet og etiske standarder. Barn som gir språkhjelp er gjerne familiemedlemmer som kan tilpasse og filtrere informasjon ut fra lojalitet, kompetanse, beskyttelsesbehov og egne interesser. Barns språkhjelp er derfor vesensforskjellig fra tolking, og bør forstås og behandles som et eget fenomen. 

Anbefalinger 

For å redusere bruken av barn som språkhjelpere, anbefaler rapporten at IMDi styrker sitt veilednings- og informasjonsarbeid om tolkeloven. IMDi bør bidra til å bevisstgjøre offentlige virksomheter og ansatte om konsekvenser for barn og familier, og om kravene til vurdering av barnets beste.  

Fagdirektorater og sektormyndigheter anbefales også å utvikle og dele retningslinjer som tydelig angir når tolk skal brukes, og om hvordan barn kan skjermes fra å være språkhjelpere i minoritetsspråklige familier.