«Etter foreldreveiledning»

Bakgrunn og formål

Fafo har tidligere, på oppdrag fra IMDi, gjennomført en evaluering av ordningen med «foreldreveiledning/foreldrekurs» tilpasset høye ankomster. Rapport med anbefalinger ble oversendt departementet og publisert i januar 2025 (24-13278-9).
I forbindelse med dette oppdraget la IMDi inn en opsjon om å fremskaffe ytterligere kunnskap gjennom oppfølging av deltakerne en tid etter gjennomført foreldreveiledningen/foreldrekurset. Det foreliggende prosjektet er en realisering av denne opsjonen.

Formålet med opsjonsprosjektet har vært å få mer kunnskap om hvordan foreldre håndterer utfordringer i perioden etter foreldreveiledningen, samt i hvilken grad de får støtte fra lokale tjenester i overgangen mellom introduksjonsprogram og den videre integreringsprosessen. Prosjektet har dermed gitt ny kunnskap om en gruppe foreldre i en avgrenset fase i integreringsprosessen.

Hovedfunn

Prosjektet gir innsikt i hvordan de totale livsbetingelsene til en familie påvirker foreldreskapet, og hvordan behov og utfordringer møtes formelt og uformelt i velferdskommunens førstelinje.
Særlig tre foreldrebehov er identifisert:

1. Behov kommer ikke nødvendigvis til uttrykk - Nyankomne foreldre opplever utfordringer knyttet til det å være foreldre og barnas tilpasning i Norge. De opplever at barna har vanskelig for å forstå hvorfor de har valgt å bosette seg i et nytt land. De forteller også at barna opplever utfordringer knyttet til tilvenning i barnehage, mobbing i skolen, utfordringer med å få venner, helseproblemer og atferdsmønstre som foranlediger diagnoser. Foreldrene som er intervjuet i studien er i en tidlig fase av bosettings- og integreringsprosessen. De er usikre på formelle og uformelle normer for foreldreskap i Norge, og mange har begrenset oversikt over hvordan institusjoner og systemer virker. Å formulere behov krever trygghet, tillit og innsikter i hvilke problemer de kan få bistand til. Mangel på oversikt og trygghet kan føre til at behov for oppfølging ikke alltid kommer fram.
2. Behov for videre oppfølging - Foreldreveiledning i introduksjonsprogrammet har betydning også ut over programmets rammer. Foreldre har med seg tilnærminger til barnet, metoder for å relatere til barnet, konkret informasjon om tjenester og foreldrefellesskap. I tillegg har de fleste fått en relasjon til noen i eller utenfor velferdstjenestene som de rådføre seg med. Dersom det avdekkes et problem knyttet til barnet i barnehage eller skole, viser rapporten til flere eksempler som bekrefter at dette følges opp i tjenesteapparatet. Samtidig viser studien at det å være ny i Norge gjør at det er vanskelig å be om råd. Foreldre kan være redde for at problemet som har oppstått er unike for dem og/eller at de er «til bry». Dette øker risikoen for å bli stående alene om store spørsmål, for eksempel knyttet til valg om barnets utdanning, hvordan få venner, hva krig er og – for foreldre med bakgrunn fra Ukraina – hvordan midlertidighet kan håndteres i møte med barna. Rapporten viser dermed til et behov for påbyggende foreldreveiledning og lokalt initierte foreldrefellesskap som kan virke forebyggende og være til støtte for foreldre i forlengelsen av introduksjonsprogrammet.
3. Usikkerheten utfordrer - Bosetting i en kommune gir stabilitet etter en tid i mottak. For de med ukrainsk bakgrunn er det imidlertid et midlertidig kollektivt opphold og dermed «mangel på stabilitet», som flere foreldre beskriver. Uvitenheten om hvor de befinner seg neste år, er særlig krevende når barna opplever utfordringer med å få seg venner eller ikke finner seg til rette i Norge. Midlertidigheten gjør for eksempel foreldre rådville og usikre om barns utdanningsvalg, om de skal fortsette med to utdanninger parallelt – i Norge fysisk og i Ukraina på nett. Midlertidigheten er en utfordring særskilt for ukrainske foreldre, og utgjør en ekstra belastning for disse foreldre.
   Programrådgivere og foreldreveiledere sier at kontakten med deltakerne er viktig for støtte og råd – også etter at programmet er avsluttet. Dette finner gjerne sted som uformelt innrettet oppfølging, i regi av tjenesteutøvere som kjenner foreldre fra før. I enkelte tilfeller deler tjenesteutøverne også felles språk med grupper av flyktningforeldre, noe som oppleves som verdifullt i oppfølgingsarbeidet. Det er også eksempler på mer formelt organisert oppfølging fra flyktningetjenester, med for eksempel en barneansvarlig og familierådgiver.

Rapporten identifiserer fire faktorer som sentrale for å komme i posisjon til å se og følge opp foreldres behov:

1. At tjenester gjør seg selv tilgjengelige for flyktningforeldre ved å oppfordre til kontakt og dele informasjon om hvordan ta kontakt.
2. At enkelte tjenesteutøvere og foreldre har felles språk.
3. At det samarbeides og deles informasjon på tvers av tjenester – det vil si at flyktningtjenesten kobles på eller kobler seg selv på tjenester som barnehage og skole.
4. At det initieres og etableres møteplasser for foreldre, for eksempel knyttet til barns lek/aktiviteter eller påbyggende foreldreveiledning.
   De fire faktorene har betydning uavhengig av om oppfølgingen finner sted via formelt etablerte tjenester med oppfølging av foreldre som en del av sitt mandat, eller mer uformelt av tjenesteutøvere i eller tilknyttet flyktningtjenesten.