Hvordan går det med integreringen i Norge? Status og utviklingstrekk 2025
Et overordnet mål i integreringspolitikken er at flere innvandrere deltar i arbeidslivet. Å være i arbeid innebærer økt økonomisk selvstendighet, selvrealisering og sosialt nettverk. Deltakelse i arbeid regnes derfor ofte som den viktigste enkeltindikatoren på integrering (OECD/EU 2018). Høy sysselsetting er også avgjørende for velferdsstaten, for å redusere fattigdom, for å utjevne sosiale forskjeller og for å oppnå likestilling mellom kjønnene (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2024).
Innvandrere er en sammensatt gruppe, og deltakelse i arbeidslivet varierer med landbakgrunn, innvandringsgrunn, botid, kjønn, alder og medbrakt kompetanse. Særlig kvinner med fluktbakgrunn har lav sysselsettingsgrad. For mange innvandrere karakteriseres arbeidsforholdet deres av midlertidighet, ufrivillig deltid og lav inntekt. Et sentralt mål i integreringspolitikken er derfor å bidra til at flere innvandrere får en stabil tilknytning til arbeidslivet (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2024).
Innvandrere har i snitt lavere sysselsettingsgrad enn den øvrige befolkningen. I 2024 var 68 prosent av innvandrere sysselsatt, mot 80 prosent av den øvrige befolkningen (Olsen og Jakobsen 2025). Det er samtidig betydelige forskjeller mellom grupper når vi ser på innvandringsgrunn, botid og kjønn.
Blant arbeidsinnvandrere ligger sysselsettingsandelen på nivå med resten av befolkningen, og i motsetning til for andre innvandrere påvirker ikke botiden denne andelen (SSB 2024g). For flyktninger og deres familiegjenforente tar det ofte lengre tid å komme seg ut i arbeid. Flesteparten i denne gruppen deltar i introduksjonsprogrammet de første årene, og det kan ta tid å opparbeide seg relevant kompetanse.
Figur 4.1. viser utviklingen i sysselsetting for innvandrere og øvrig befolkning siden 2015. Disse forskjellene var relativt stabile frem til utbruddet av covid-19-pandemien i 2020. Smitteverntiltakene i forbindelse med pandemien fikk store konsekvenser for sosial og økonomisk aktivitet. Noen innvandrergrupper ble hardere rammet enn resten av befolkningen, både gjennom høyere smittetall og sykehusinnleggelser, men også i arbeidsmarkedet (Indseth mfl. 2021; NOU 2022).
Fra og med 2022, som følge av svært høye ankomster av ukrainske flyktninger, ser vi en tydelig nedgang i sysselsettingen blant innvandrere med kort botid i Norge. Andelen i arbeid blant dem med botid på under fire år, falt fra 62 prosent i 2021 til 53 prosent i 2024 (SSB 2025ae).
Til tross for denne nedgangen hadde innvandrere i snitt noe høyere sysselsettingsnivå i 2024 enn i 2015, og forskjellen i andel sysselsatte totalt, mellom innvandrere og øvrig befolkning, har blitt mindre i denne perioden. Innvandrere fra Afrika har hatt høyest vekst i andel sysselsatte, fra en andel på 44 prosent i 2015 til 62 prosent i 2024. Innvandrere fra land utenfor EU/EFTA har derimot hatt en nedgang i andel sysselsatte i samme periode: fra 65 prosent i 2015 til 54 prosent i 2024 (SSB 2025ae). Nedgangen skyldes trolig at denne gruppen i stor grad består av ukrainere med relativt kort botid.
En større andel innvandrermenn er i arbeid enn innvandrerkvinner. I 2024 var 71 prosent innvandrermenn og 65 prosent innvandrerkvinner registrert sysselsatt (SSB 2025ae). Særlig innvandrerkvinner fra land i Asia, Afrika og land i Europa utenom EU, EFTA og Storbritannia har lav sysselsettingsgrad, som vist i figur 4.2. Kjønnsforskjellene i sysselsetting er størst for nyankomne innvandrere, det vil si de som har vært bosatt i Norge under 4 år. Disse forskjellene jevner seg ut med botid i Norge.
En lavere arbeidsmarkedsdeltakelse blant innvandrerkvinner kan skyldes lite formell kompetanse, lave norskferdigheter, midlertidige stillinger, dårlig helse, omsorgsoppgaver, komplementære kjønnsroller og diskriminering (Kanas og Müller 2021; Khoudja og Fleischmann 2015; Tallis 2024; Umblijs 2020).
Det å stifte familie har en mer negativ sammenheng med tilknytning til arbeidsmarkedet for innvandrerkvinner enn for kvinner uten innvandrerbakgrunn (Lund 2025). Figur 4.3 sammenligner andeler i arbeidsstyrken blant menn og kvinner i alderen 25–44 år i ulike familiefaser. Innvandrerkvinner i småbarnsfamilier, det vil si familier der det yngste barnet er under 6 år, skiller seg klart ut med lavest andel som enten har eller søker inntektsgivende arbeid (SSB 2025al).
Som vist tidligere i rapporten er de fleste norskfødte med innvandrerforeldre relativt unge – syv av ti er under 18 år. Det er likevel interessant å følge med på deres arbeidstilknytning sammenlignet med innvandrere og den øvrige befolkningen, særlig i lys av den relativt store andelen norskfødte med innvandrerforeldre som tar høyere utdanning.
Flere studier viser at norskfødte med innvandrerforeldre i gjennomsnitt gjør det bedre på arbeidsmarkedet enn sine foreldre, men dårligere enn den øvrige befolkningen. Samtidig finner man markante forskjeller innad i denne gruppen, og disse henger ofte sammen med bakgrunnsfaktorer som kjønn, foreldrenes landbakgrunn og utdanningsnivå (Hermansen 2016; Umblijs 2020).
I 2024 var 74 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre mellom 20 og 66 år sysselsatte, mot 68 prosent av innvandrere. I befolkningen uten innvandrerbakgrunn var 80 prosent i arbeid (SSB 2025ae). Som vist i figur 4.4 er forskjellene i sysselsettingen mellom norskfødte med innvandrerforeldre og den øvrige befolkningen marginalt større i 2024 enn de var i 2023. Hovedtrenden siden 2015 er likevel at forskjellene i sysselsetting mellom disse gruppene har sunket, med unntak av pandemiåret 2020 (SSB 2025ae).
Vi ser små kjønnsforskjeller i sysselsetting blant norskfødte med innvandrerforeldre, og andelen i arbeid er høyere blant kvinner enn blant menn i denne gruppen. I 2024 var 74 prosent av norskfødte menn med innvandrerforeldre sysselsatt, mens tilsvarende andel for norskfødte kvinner med innvandrerforeldre lå på 75 prosent. Fordelt etter foreldrenes landbakgrunn var andelen i arbeid lavest blant norskfødte menn med bakgrunn fra afrikanske land. Litt under to av tre i denne gruppen var sysselsatt i 2024 (SSB 2025ae).
De siste årene har flere studier undersøkt mulige årsaker til at norskfødte med innvandrerforeldre både har høyere arbeidsmarkedsdeltakelse og mindre kjønnsforskjeller i deltakelse enn innvandrere (Egge-Hoveid og Sandnes 2015; Hermansen 2017; Midtbøen og Nadim 2022; Olsen og Bye 2023). Høyt utdanningsnivå både blant kvinner og menn i denne gruppen trekkes frem som en viktig forklaring. Andre faktorer som kan ha bidratt til utjevning av forskjeller i sysselsetting, er den norske enhetsskolen, med høy grad av standardisering og lite variasjon i kvalitet og læringsinnhold mellom skoler, samt gratis høyere utdanning. I tillegg både oppfordrer og tilrettelegger ordninger som betalt foreldrepermisjon og subsidierte barnehageplasser for sysselsetting blant både menn og kvinner (Kitterød og Nadim 2020; Midtbøen og Nadim 2022). Dessuten viser studier at norskfødte med innvandrerforeldre i større grad enn sine foreldre ser ut til å tilpasse seg norske likestilte kjønnsnormer ved fordeling av arbeid og omsorg (Birkelund mfl. 2014; Kirkeberg mfl. 2019; Kitterød og Nadim 2020; Lund 2024; Nadim og Midtbøen 2023).
Innvandrere jobber relativt oftere deltid enn den øvrige befolkningen. I 2024 arbeidet 25 prosent av sysselsatte innvandrere deltid, mot 21 prosent i den øvrige befolkningen. Som vist i figur 4.6 har andelen deltidsansatte gått ned både blant sysselsatte med og uten innvandrerbakgrunn, og det er blitt mindre forskjeller i andelen deltidsansatte mellom innvandrere og den øvrige befolkningen i denne perioden. I 2015 jobbet 34 prosent av innvandrere deltid, mens tilsvarende andel i øvrig befolkning lå på 28 prosent (SSB 2025ak).
Generelt er kvinner overrepresentert blant de deltidsansatte. I 2024 var andelen deltidsansatte omtrent dobbelt så høy for kvinner som for menn, for ansatte både med og uten innvandrerbakgrunn. Den høyeste andelen deltidsansatte finner vi blant innvandrerkvinner (36 prosent). Blant kvinner uten innvandrerbakgrunn jobber 29 prosent deltid. Blant menn er 17 prosent med innvandrerbakgrunn og 14 prosent uten innvandrerbakgrunn i deltidsjobb (SSB 2025ak).
Som vist i figur 4.7 varierer stillingsprosenten blant innvandrere også med landbakgrunn. Deltidsarbeid er relativt vanligere blant innvandrere fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og Europa utenom EU/EFTA/Storbritannia, mens innvandrere fra Norden, Nord-Amerika og Oseania har en lavere andel deltidsansatte enn den øvrige befolkningen. Forskjellene i andelen deltidsansatte mellom innvandrere fra ulike verdensregioner må ses i lys av hvilke yrker de jobber i. Innvandrere fra Afrika og Asia er overrepresentert i yrkesgrupper der deltidsarbeid er utbredt, slik som renhold og salgs- og serviceyrker (Pettersen 2024).
Tall fra arbeidskraftsundersøkelsen viser at innvandrere oftere jobber ufrivillig deltid. Flere i innvandrerbefolkningen enn i resten av befolkningen oppgir at de må jobbe deltid fordi de ikke finner en heltidsjobb, og at de ønsker lenger arbeidstid (Lien 2022).
Innvandrere har dårligere muligheter til å bruke sin utdanning og arbeidserfaring på arbeidsplassen enn befolkningen for øvrig, og de er i større grad overkvalifisert for jobbene de er ansatt i. Dette gjelder uavhengig av landgruppe, men andelen overkvalifiserte går ned med botid (Larsen, Rogne og Birkelund 2018; Pricila Birgier og Cantalini 2024).
Fire av ti innvandrere jobber i yrker med lavere krav til kompetanse enn det utdanningen deres tilsier. I resten av befolkningen er 14 prosent overkvalifisert. Disse forskjellene har vært omtrent uendret siden 2015 (SSB 2024h).
Sysselsettingsandel og stillingsprosent er viktige indikatorer på arbeidslivsintegrering, men de forteller oss lite om hvordan innvandrere opplever arbeidshverdagen, hvilke muligheter og barrierer de møter, og hvorvidt deres tilknytning til arbeid er stabil og varig. Andre sentrale aspekter som kan belyse innvandreres situasjon på arbeidsmarkedet, er derfor arbeidsforhold, arbeidsmiljø, lønnsutvikling og karrieremuligheter.
Innvandrere er overrepresentert i yrker med mer fysisk belastende arbeidsoppgaver, de opplever i større grad jobbrelaterte helseproblemer og de har en mer usikker tilknytning til arbeidslivet (SSB 2023a; Sterud mfl. 2018; Vrålstad og Wiggen 2017; With 2019). Innvandrere opplever dessuten flere stressfaktorer i arbeidsmiljøet – som diskriminering, trakassering, trusler på grunn av etnisk bakgrunn og mangel på sosial støtte (Akay og Ahmadi 2022; Lien 2022). Arbeidsskader er også mer utbredt blant innvandrere (Sterud mfl. 2018).
Tall fra SSBs levekårsundersøkelse indikerer at innvandrere oftere er utsatt for dårlig arbeidsmiljø enn resten av befolkningen. Dette gjelder i størst grad innvandrere fra landgruppe 2, der over halvparten opplever ukentlig eller oftere å være fysisk eller psykisk utmattet etter jobb. Nesten tre av ti innvandrere i landgruppe 2 opplever også at de står i fare for å miste jobben, mot drøyt én av ti i befolkningen ellers (SSB 2023a).
En studie fra 2018 viser at sannsynligheten for å miste jobben (i privat sektor) er over dobbelt så høy blant innvandrere sammenlignet med personer uten innvandrerbakgrunn (Bratsberg, Raaum og Røed 2018). Videre gir det å miste jobben særlig negative utslag for innvandrere fra landgruppe 2 med tanke på fremtidige jobbutsikter og lønnsutvikling. Forskerne finner ingen åpenbar forklaring på denne sammenhengen, men de trekker frem at begrensede språkferdigheter kan påvirke mulighetene til å sikre seg ny jobb i større grad enn manglende utdanning eller ansiennitet (Bratsberg mfl. 2018).
Innvandreres arbeidshverdag er også i større grad preget av midlertidighet enn arbeidshverdagen til resten av befolkningen. Ved utgangen av 2024 var 14 prosent av innvandrere i alderen 20–66 år ansatt i midlertidige stillinger, mot 9 prosent i den øvrige befolkningen. Andelen i midlertidige stillinger synker imidlertid med botid (Taha 2023). Videre er innvandrere fra afrikanske land særlig overrepresentert blant midlertidig ansatte. 21 prosent fra denne landgruppen jobbet i midlertidige stillinger i 2024 (SSB 2025ax). Dette henger sammen med at mange innvandrere fra Afrika jobber innenfor helse- og sosialtjenester – som er en av næringene med størst andel midlertidige stillinger (Taha 2023). Nordiske innvandrere har den laveste andelen midlertidig ansatte blant alle innvandrere, med en andel på 8 prosent (SSB 2025ax).
Mye tyder på at forskjellene i arbeidssituasjon mellom innvandrere og ansatte uten innvandrerbakgrunn varierer etter yrke. I lovregulerte yrker innen helse, jus, økonomi, skole og offentlig administrasjon, og i bransjer med høy andel fagorganiserte, er forskjellene færre. For eksempel har innvandrere i profesjonsyrker som lege, tannlege, sykepleier og lærer betydelig mindre risiko for å bli utsatt for lønnsdiskriminering enn innvandrere i andre yrker (Drange og Helland 2018). En forklaring er at en begrenset tilgang på arbeidskraft i enkelte bransjer sterkt reduserer arbeidsgivers anledning til å diskriminere. Forskning tyder på at utdanning som leder til et yrke innen helsesektoren, gir innvandrere et arbeidsmarkedsvern, som innebærer mindre forskjeller i lønn mellom personer med og personer uten innvandrerbakgrunn (Drange 2016). Samtidig kan ikke alt av forskjeller i lønnsutvikling forklares med yrke. Noen lønnsforskjeller eksisterer mellom ansatte med og uten innvandrerbakgrunn som ellers er like med hensyn til en lang rekke kjennetegn, som utdanning, kjønn, alder og karriereforløp. Forskjellene forekommer innenfor samme næring og yrke og også innad i enkeltvirksomheter (Fedoryshyn og Falch-Monsen 2024; Kolsrud mfl. 2016). Innvandrere tjener i snitt mindre enn befolkningen ellers i alle yrkesgrupper unntatt akademiske yrker (SSB 2025aj).
Norge har et høyere sykefravær og mer utbredt langvarig sykefravær enn flere andre europeiske land (Køber og Lien 2025; Ugreninov 2023). I gjennomsnitt har innvandrere noe høyere legemeldt sykefravær enn befolkningen ellers. I 1. kvartal 2025 hadde 6,7 prosent av innvandrere legemeldt fravær fra arbeid, mot 6,1 prosent av hele befolkningen (SSB 2025ah, 2025ao).
Gjennomsnittstallene skjuler imidlertid en del variasjon innad i innvandrerbefolkningen. Kvinner, både med og uten innvandrerbakgrunn, har høyere sykefravær enn menn (SSB 2025ay). Som viser i figur 4.10 er det små forskjeller i sykefravær mellom kvinner med og uten innvandrerbakgrunn. Det betyr at forskjellene i sykefravær mellom innvandrere og befolkningen for øvrig hovedsakelig skyldes forskjeller i sykefravær mellom menn med og uten innvandrerbakgrunn (SSB 2025ay).
I tillegg øker sykefraværet med alder raskere blant innvandrere enn i resten av befolkningen (Bruer-Skarsbø 2020). Innvandrere fra nye EU-land og Europa utenom EU/EFTA/Storbritannia har høyest sykefravær blant dem mellom 60 og 66 år, på henholdsvis 11,2 og 10,7 prosent (SSB 2025an).
Det er også forskjeller i sykefraværsprosent for innvandrere fra ulike landgrupper. Høyest legemeldt sykefravær finner man blant innvandrere fra de nye EU-landene (7,5 prosent), mens innvandrere fra Nord-Amerika har det laveste sykefraværet (4,3 prosent) (SSB 2025an) (figur 4.11).
Legemeldt sykefravær varierer også med hvilke yrker innvandrere jobber i. Ikke overraskende er sykefraværsprosenten høyere i jobber der arbeidstakere i større grad utsettes for helseskadelig arbeidsmiljø og fysisk krevende arbeid. Dette gjelder for eksempel hjelpepleiere, renholdere, arbeidere i prosessindustri og ansatte i salgs- og serviceyrker (Bruer-Skarsbø 2020).
Det er i tillegg forskjeller i sannsynligheten for å komme tilbake i jobb ved langvarig sykefravær. Vi ser at hos familieinnvandrere og flyktninger er risikoen for å ikke komme tilbake i jobb etter lang sykdom like stor som blant befolkningen for øvrig, mens en arbeidsinnvandrer har en nesten dobbelt så høy risiko for å falle ut av arbeidslivet enn en person uten innvandrerbakgrunn (Snilsberg og Kvile 2024).
Arbeidsledigheten blant innvandrere er over fire ganger så høy som i den øvrige befolkningen. I begge gruppene er arbeidsledigheten høyest blant de mellom 25 og 29 år. I mai 2025 lå andelen arbeidsledige på 5,1 prosent blant innvandrere, mens tilsvarende andel i resten av befolkningen utgjorde 1,2 prosent. Menn har høyere arbeidsledighetsrate enn kvinner, både i innvandrerbefolkningen og i den øvrige befolkningen. Særlig innvandrere fra land i Afrika er overrepresentert blant arbeidsledige innvandrere. 6,7 prosent med bakgrunn fra denne verdensdelen er registrerte arbeidsledige (Nav 2025). Figur 4.12 viser at differansen mellom arbeidsledighet mellom personer med og uten innvandrerbakgrunn var særlig stor i pandemiåret 2020.
Sammenlignet med resten av befolkningen har innvandrere også høyere sannsynlighet for å være langtidsledige, som vil si å være arbeidsledige i minst et halvt år i strekk. I mai 2025 var 31 prosent av arbeidsledige innvandrere langtidsledige, mot 27 prosent av arbeidsledige i befolkningen for øvrig (Nav 2025). Jo lenger en person har vært arbeidsledig, desto lavere er sannsynligheten for å bli sysselsatt, og sannsynligheten for overgang til helserelaterte ytelser stiger. De negative konsekvensene av langvarig arbeidsledighet er i større grad gjeldende for innvandrere enn i øvrig befolkning (Bratsberg mfl. 2018; Kann, Dokken og Yin 2019).
Unge som faller utenfor arbeid, utdanning eller arbeidsrettede tiltak, kalles ofte NEET (en forkortelse for «Not in Employment, Education or Training»). Dette er en heterogen gruppe sammensatt av ungdom i ulike livssituasjoner. Noen faller inn under betegnelsen fordi de velger å ta et friår etter fullført utdanning. Andre kan oppleve mer langvarige perioder med utenforskap selv om de ønsker å delta i arbeid eller utdanning, for eksempel på grunn av arbeidsledighet eller uførhet. Langvarig utenforskap henger også sammen med svakere arbeidstilknytning og dårligere inntektsutvikling senere i livet (Normann og Hetland 2021).
De nyeste tilgjengelige tallene viser at 23,1 prosent av unge innvandrere var utenfor arbeid, utdanning eller opplæring i 2023, mot 7,3 prosent unge i befolkningen ellers (SSB 2025ag). Det er en noe høyere andel innvandrerkvinner enn innvandrermenn i NEET-gruppen – 25,0 mot 21,3 prosent. Figur 4.13 viser at den store forskjellen i andelen unge utenfor arbeid og utdanning mellom innvandrere og befolkningen for øvrig har vedvart over tid.
Lavt utdanningsnivå og frafall fra videregående opplæring er den største risikofaktoren for å havne utenfor arbeid og utdanning for unge i Norge (OECD 2018). Andre potensielle risikofaktorer inkluderer demografiske kjennetegn, foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn og fysisk og psykisk helse (Fyhn, Radlick og Sveinsdottir 2021).
Utdanning kan både være et mål i seg selv og et middel for å lykkes på andre samfunnsområder. Utdanning gir mulighet til å utnytte sitt potensial, til å forstå og benytte seg av sine rettigheter samt til sosial og økonomisk mobilitet.
Personer med innvandrerbakgrunn møter flere barrierer for integrering i form av dårlige levekår vedvarende lavinntekt og utilfredsstillende boforhold, som hindrer deltakelse på viktige arenaer (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2024).
Aktivt medborgerskap, medbestemmelse og demokrati er viktige verdier i det norske samfunnet. Politisk integrering handler om hvorvidt innvandrere deltar og er representert på de politiske arenaene, samt i hvilken grad de har tillit til det politiske systemet, myndighetene og offentlige institusjoner i Norge (Proba 2019).
Mellommenneskelig kontakt på ulike formelle og uformelle arenaer, i små og store felleskap, er avgjørende i integreringsprosessen. Givende sosiale relasjoner i hverdagen bidrar til å utvide nettverk og skape tillit og tilhørighet. Fravær av slike relasjoner kan derimot føre til ensomhet, utenforskap eller segregering. Opplevelser med fordommer eller forskjellsbehandling kan ha negative konsekvenser for integrering, helse og livskvalitet. Et annet viktig aspekt ved sosial integrering er selvbestemmelse – eller friheten til selv å bestemme hvordan man vil leve livet sitt.