Hvordan går det med integreringen i Norge? Status og utviklingstrekk 2025
Ved inngangen til 2025 var 965 000 innvandrere bosatt i Norge. I tillegg bodde 230 000 norskfødte med innvandrerforeldre i landet. Disse to gruppene utgjør til sammen 21,4 prosent av befolkingen.
Figur 2.1 viser utviklingen i utvandring fra og innvandring til Norge siden 1998. Siden da har det vært store endringer i hvilke innvandrergrupper som har kommet til Norge. På 1970-tallet besto innvandringen til Norge hovedsakelig av familiegjenforente av arbeidsinnvandrere. Videre frem mot 2000-tallet var innvandringen i større grad preget av asylsøkere og flyktninger, grunnet hendelser som Vietnamkrigen, Balkan-krigene og konflikter i Midtøsten. Da EU ble utvidet til å omfatte blant annet Polen og Litauen i 2004, gikk arbeidsinnvandringen kraftig opp, etterfulgt av familieinnvandring. I flyktningkrisen i 2015–2016 kom det svært mange syriske flyktninger, og fra 2022 har flyktningbølgen fra Ukraina gitt en historisk økning i antall innvandrere. Nedgangen i 2024 skyldes i hovedsak færre ankomster fra Ukraina (Andersen 2025; SSB 2024b).
Sammensetningen i innvandrerbefolkningen er annerledes etter kjønn og alder enn i den øvrige befolkningen. Nærmere åtte av ti personer med innvandrerbakgrunn er under 50 år, mot seks av ti i resten av befolkningen. Innvandrerbefolkningen har en lavere andel eldre enn befolkningen ellers. Norskfødte med innvandrerforeldre er en gruppe som består av svært mange unge, og svært få eldre. Innvandrere består av færre både eldre og yngre personer enn øvrig befolkning. Det forventes at fremtidens innvandrerbefolkning vil bestå av flere eldre og flere med lang botid (Thomas 2024).
Ved inngangen til 2025 var 49 prosent av personer med innvandrerbakgrunn kvinner, og 51 prosent var menn. Det er en overvekt av menn blant personer med innvandrerbakgrunn fra europeiske og afrikanske land og fra Oseania, mens det er flere kvinner enn menn med bakgrunn fra Asia og Nord- og Sør-Amerika.
Når det gjelder familie- og husholdningssammensetning, bor en høyere andel innvandrere alene, mens et flertall av den øvrige befolkningen bor i husholdninger bestående av to personer. Samtidig bor innvandrere oftere i store husholdninger på fem eller flere personer, og det er også vanligere at flere familier eller generasjoner bor i samme bolig (Steinkellner, Krokedal og Andersen 2023).
Norskfødte med innvandrerforeldre utgjør fire prosent av befolkningen (SSB 2025h). Det er en relativt liten andel av befolkningen, men denne gruppen er likevel svært interessant i et integreringsperspektiv. Fordi de selv er født og oppvokst i Norge, vil de ha andre forutsetninger for å klare seg i samfunnet enn sine foreldre. Norskfødte barn med innvandrerforeldre har stort sett hatt hele sin oppvekst, og det meste av sin sosialisering, i Norge. Det betyr at deres oppvekst er preget av de samme institusjonelle rammene som oppveksten til barn uten innvandrerbakgrunn (Kirkeberg mfl. 2019). Ved inngangen til 2025 var 73 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre under 20 år (Andersen 2025).
Litt over halvparten av alle innvandrere i Norge har landbakgrunn fra nordiske eller andre europeiske land. En av tre innvandrere kommer fra land i Asia, mens elleve prosent kommer fra land i Afrika. En relativt liten andel på i underkant av fem prosent kommer fra land i Nord-, Mellom- og Sør-Amerika samt Oseania (SSB 2025aw).
Figur 2.3 viser hvordan sammensetningen av innvandrerbefolkningen etter landbakgrunn har endret seg i løpet av de siste tjue årene. Etter EU-utvidelsen i 2004 har andelen innvandrere fra EU-land i Øst-Europa økt betydelig. I starten av 2025 var 22 prosent av alle innvandrere i Norge fra et av disse landene, mot under seks prosent før EU-utvidelsen. Innvandrere fra Norden utgjør derimot en stadig lavere andel av innvandrerbefolkningen. Denne andelen har i løpet av de siste 20 årene gått ned fra nærmere 17 til syv prosent.
Fordelt etter enkeltland utgjør innvandrere fra Polen den største innvandrergruppen i Norge. Ved inngangen til 2025 bodde det over 111 000 polske innvandrere i Norge. Den store økningen i antallet ukrainske flyktninger har ført til at personer med ukrainsk landbakgrunn har blitt den nest største innvandrergruppen i Norge. I begynnelsen av 2025 bodde det nesten 80 000 ukrainere i landet, mot om lag 6 500 bare to år tidligere (Andersen 2025). Andre land med store innvandrergrupper i Norge i 2025 er Litauen (43 000 personer), Syria (40 700 personer), Sverige (37 200 personer), Somalia (27 600 personer) og Tyskland (27 400 personer). De 20 største innvandrergruppene utgjør 80 prosent av alle innvandrere i landet (SSB 2025aw).
De fleste i den relativt unge gruppen norskfødte med innvandrerforeldre har bakgrunn fra Asia (43 prosent), mens en av tre har foreldre som har innvandret fra et europeisk land. En av fem norskfødte med innvandrerforeldre har foreldre fra land i Afrika (SSB 2025aw). Fordelt etter enkeltland er det flest norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan (19 000 personer), Polen (17 500 personer), Somalia (16 400 personer), Irak (12 700 personer) og Vietnam (9 700 personer). En av tre norskfødte med innvandrerforeldre har bakgrunn fra et av disse fem landene (SSB 2025aw).
Figur 2.5 viser at mer enn en av fire innvandrere bor i en av de fem mest sentrale kommunene i landet. I befolkningen som helhet er tilsvarende andel nesten to av ti (SSB 2025l, 2025ba). 57 prosent av alle innvandrere fordeler seg på de 25 mest sentrale kommunene i landet. I hele befolkningen gjelder dette 46 prosent. Blant innvandrere er de med bakgrunn fra europeiske land i noe mindre grad konsentrert i de mest sentrale kommunene. Halvparten av innvandrere fra europeiske land bor i de mest sentrale kommunene i Norge, mot mer enn seks av ti innvandrere fra Asia, Afrika, Nord- og Sør-Amerika.
Det er tendenser til en klar desentralisering i innvandreres bosettingsmønstre i Norge etter 2000 (Tønnessen 2022). Ser vi på hele befolkningen under ett, bor en større andel mer sentralt nå enn for 25 år siden. Blant innvandrere er andelen som bor i de mest sentrale kommunene, mindre enn i 2000 (Tønnessen 2022). Innvandrere bor med andre ord mer spredt nå enn tidligere. Det er flere mulige årsaker til dette. Blant annet har nyere ankomstkohorter av innvandrere delvis startet sin tid i Norge på mindre sentrale steder. Sammenlignet med de andre skandinaviske landene, bor innvandrere i Norge mer spredt (Hernes mfl. 2019).
Bosettingsmønsteret henger sammen med innvandringsgrunn. Siden et av målene for integreringspolitikken er en styrt og spredt bosetting, blir flyktninger bosatt i kommuner over hele landet. Ukrainske flyktninger har blitt bosatt i alle landets kommuner, med unntak av én kommune, siden Russlands invasjon i februar 2022. Innvandrere som har kommet til Norge på grunn av utdanning, er oftest bosatt i mer sentrale kommuner der det finnes høyskoler og universiteter. Nyankomne overføringsflyktninger blir gjerne bosatt mindre sentralt. Arbeidsinnvandrere kommer særlig til kystkommuner i Nord-Norge og på Vestlandet. Andelen familieinnvandrere i en kommune henger ofte sammen med andelen arbeidsinnvandrere og/eller flyktninger som er bosatt i samme kommune (Guldbrandsen mfl. 2021).
Bosettingsmønsteret henger også sammen med botid. Innvandrere flytter i snitt noe mer mellom kommuner i Norge enn befolkningen ellers (Jakobsen og Villund 2025). En forklaring er at mange innvandrere er unge og derfor mer tilbøyelige til å flytte. I likhet med befolkningen ellers er det gjerne i utdannings- og etableringsfasen at innvandrere flytter. De som flytter fra sin første bostedskommune, gjør vanligvis dette i løpet av de første årene. De som ikke allerede har en jobb, flytter i enda større grad (Jakobsen og Villund 2024). Når de flytter, flytter de oftere mer sentralt. Samtidig ser vi at innvandrere i gjennomsnitt flytter mindre sentraliserende nå enn tidligere (Tønnessen 2022). I tillegg blir nyere ankomne innvandrere i større grad værende i sin bosettingskommune. Overføringsflyktninger og familiegjenforente er mer bofaste enn arbeidsinnvandrere, flyktninger som får innvilget asyl og utdanningsinnvandrere (Tønnessen 2022).
Integrering er en tidkrevende prosess. For de fleste innvandrere som bosetter seg i Norge, vil det ta tid å tilegne seg relevant kompetanse, finne jobb, lære norsk og knytte sosiale bånd. Det er derfor ikke overraskende at det ofte er en positiv sammenheng mellom botid og flere av integreringsindikatorene i denne rapporten. Både sysselsetting og deltakelse i frivillige organisasjoner øker med årene, og innvandrere med lengre botid har ofte både høyere inntekt og bedre boforhold.
Andelen innvandrere med kort botid gikk ned i årene frem til 2022, i takt med det stadig synkende antallet nye innvandrere som bosatte seg i Norge. I januar 2022 hadde én av fem innvandrere bodd i Norge i under fem år. Dette bildet har endret seg markant som følge av de store ankomstene av flyktninger fra Ukraina. Mer enn én av fire innvandrere (26 prosent) har per i dag en botid i Norge på under fem år. I tillegg har 21 prosent bodd i Norge mellom fem og ti år, og drøyt halvparten – 53 prosent – har bodd i Norge i elleve år eller mer (SSB 2025w).
Det er betydelige forskjeller i fordelingen etter botid mellom innvandrere fra ulike land. Figur 2.6 viser denne fordelingen for de seks landene med høyest antall innvandrere i Norge. 71 prosent av innvandrere fra Sverige og 81 prosent av innvandrere fra Somalia har bodd i Norge i elleve år eller mer. Tilsvarende andel for innvandrere fra Polen og Litauen er henholdsvis 54 og 52 prosent. Innvandrere fra Ukraina skiller seg ut med svært høy andel med kort botid i Norge, og 93 prosent av alle ukrainske innvandrere i Norge har bodd i landet i under fem år. Til tross for at det ble bosatt færre ukrainere i 2024 sammenlignet med 2022 og 2023, var det allikevel den innvandrergruppen som økte mest i størrelse (Andersen 2025).
Innvandrere kommer til Norge av ulike grunner. Mens noen kommer for å jobbe, studere eller gjenforenes med familien, er andre på flukt fra for eksempel krig eller en humanitær krise. Av alle innvandrere som har kommet til Norge siden 1990, har 32 prosent kommet på grunn av arbeid. Ni prosent har kommet for å studere, 24 prosent har kommet som flyktninger, mens 33 prosent har kommet for familiegjenforening eller familieetablering. Tre prosent har innvandret av andre eller ukjente grunner (SSB 2025k).
Kjønns- og alderssammensetningen varierer mellom innvandrergrupper med ulik innvandringsgrunn. Det er en overvekt av kvinner blant de som kommer på grunn av familie eller for å ta utdanning, henholdsvis 65 og 60 prosent. Blant arbeidsinnvandrere er så mange som tre av fire menn. Det er også en overvekt av menn blant flyktninger i Norge, selv om kvinneandelen har vært svakt stigende siden krigen i Ukraina brøt ut. De aller fleste barn som kommer til Norge i alderen under 18 år, kommer på grunn av flukt eller for å bli gjenforent med sin familie (SSB 2025k).
I 2024 innvandret om lag 51 200 ikke-nordiske statsborgere til Norge. Dette er en nedgang fra i 2023 på 30 prosent, da innvandringen lå på over 73 000. Nedgangen skyldes i hovedsak at det kom færre flyktninger fra Ukraina i 2024 enn de foregående årene. Flukt har vært den største årsaken til innvandring de siste tre årene, noe som først og fremst tilskrives flyktningstrømmen fra Ukraina. Andre landgrupper med høye flyktningankomster i 2024 var syrere (1 420 personer), kongolesere (470 personer) og afghanere (470 personer) (Kirkeberg 2025). Totalt utgjør flyktningene fra Ukraina nå den største flyktninggruppen i Norge. Ved inngangen til 2025 var det bosatt over 71 000 ukrainske flyktninger rundt om i landet. Syrere utgjør den nest største flyktninggruppen med nesten 39 000 bosatte.
Andre store flyktninggrupper kommer fra Somalia, Eritrea, Irak, Afghanistan og Iran (Strøm 2025).
I figur 2.7 ser man også at antallet innvandringer med ukjent grunn har vært relativt høyt de siste fire årene. Årsaken er først og fremst manglende registrering av innvandringsgrunn for EØS-borgere, som ofte kommer på grunn av arbeid eller familiegjenforening (Kirkeberg 2025). I henhold til EU-direktivet om fri innvandring kan EØS-borgere og deres familie reise inn og oppholde seg fritt i andre medlemsland (Regjeringen 2011). Innvandrere fra disse landene trenger med andre ord ikke å registrere seg hos politiet eller utlendingsmyndighetene ved innreise til Norge. De største landgruppene det mangler opplysninger om innvandringsgrunn for, er Polen, Litauen, Spania og Romania (Kirkeberg 2024). Derfor må nedgangen i antallet som har innvandret på grunn av arbeid eller familie, tolkes forsiktig. Det er grunn til å tro at tallene ville sett annerledes ut dersom alle EØS-borgere oppga innvandringsgrunn.
Blant innvandrere er det flere som mangler utdanning, eller som bare har utdanning på grunnskolenivå, enn i den øvrige befolkningen. I 2023 hadde 29 prosent av innvandrere ingen fullført skolegang eller grunnskole som høyeste fullførte utdanning, mot 22 prosent i den øvrige befolkningen. Samtidig er andelen som har utdanning på universitets- eller høgskolenivå, noe høyere blant innvandrere enn i resten av befolkningen – henholdsvis 41 og 37 prosent (figur 2.8).
Figuren viser også betydelige forskjeller i utdanningsnivå for innvandrere med ulik innvandringsgrunn. Fire av fem som har kommet for å studere, har utdanning på universitets- eller høgskolenivå. Blant arbeidsinnvandrere er det 46 prosent som har høyere utdanning. Dette er en relativt høy andel. Fordelingen på utdanningsnivå blant arbeidsinnvandrere er uendret siden 2022. Andelen flyktninger med utdanning på videregående nivå eller over, har imidlertid økt fra 47 prosent i 2021 til 57 prosent i 2024. Denne økningen skyldes sannsynligvis ankomstene fra Ukraina.
Utdanning kan både være et mål i seg selv og et middel for å lykkes på andre samfunnsområder. Utdanning gir mulighet til å utnytte sitt potensial, til å forstå og benytte seg av sine rettigheter samt til sosial og økonomisk mobilitet.
Et overordnet mål i integreringspolitikken er at flere innvandrere deltar i arbeidslivet. Å være i arbeid innebærer økt økonomisk selvstendighet, selvrealisering og sosialt nettverk. Deltakelse i arbeid regnes derfor ofte som den viktigste enkeltindikatoren på integrering (OECD/EU 2018). Høy sysselsetting er også avgjørende for velferdsstaten, for å redusere fattigdom, for å utjevne sosiale forskjeller og for å oppnå likestilling mellom kjønnene (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2024).
Personer med innvandrerbakgrunn møter flere barrierer for integrering i form av dårlige levekår vedvarende lavinntekt og utilfredsstillende boforhold, som hindrer deltakelse på viktige arenaer (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2024).
Aktivt medborgerskap, medbestemmelse og demokrati er viktige verdier i det norske samfunnet. Politisk integrering handler om hvorvidt innvandrere deltar og er representert på de politiske arenaene, samt i hvilken grad de har tillit til det politiske systemet, myndighetene og offentlige institusjoner i Norge (Proba 2019).