Hvordan går det med integreringen i Norge? Status og utviklingstrekk 2025
Personer med innvandrerbakgrunn møter flere barrierer for integrering i form av dårlige levekår vedvarende lavinntekt og utilfredsstillende boforhold, som hindrer deltakelse på viktige arenaer (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2024).
Videre henger økonomi, helse og levekår tett sammen (Barstad 2020). En trygg økonomisk situasjon, gode levekår og boforhold er avgjørende for å sikre god integrering. Gode boforhold, som det å eie egen bolig eller bo romslig, henger for eksempel sammen med mer aktiv deltakelse i lokal frivillighet og fritidsaktiviteter, og med bedre helse (OECD/EU 2023; Revold og With 2022). Store forskjeller i inntekt og levekår mellom personer med og uten innvandrerbakgrunn kan øke risikoen for marginalisering og hindre innvandreres deltakelse på ulike samfunnsarenaer.
I et integreringsperspektiv er derfor samspillet mellom helse, arbeidsdeltakelse, utdanningsmuligheter og deltakelse på andre samfunnsarenaer viktig. God helse kan fremme integreringsprosessen ved å lette økonomisk, sosial og politisk deltakelse, mens dårlig helse kan forhindre deltakelse på disse områdene. Eksempelvis vil god helse øke mulighetene for arbeidsdeltakelse, som er en av grunnsteinene for vellykket integrering. Arbeidsplassen er ofte en arena for å oppleve anerkjennelse og mestring, som igjen kan ha positiv innvirkning på helsen. I motsatt retning gir integreringsbarrierer, for eksempel lave norskferdigheter eller svak tilhørighet til samfunnet, en økt risiko for helseutfordringer (Spilker mfl. 2022).
Innvandrere har i gjennomsnitt lavere inntekt enn befolkningen totalt. I 2023 utgjorde medianinntekten for innvandrere ca. 372 000 kroner, mot 481 000 kroner i befolkningen som helhet. Inntektsforskjellene mellom innvandrere og hele befolkningen var dermed ca. 108 000 kroner, som er en økning sammenlignet med 2022, da forskjellen var 94 000 (SSB 2025v).
Inntektsnivået innad i innvandrerbefolkningen varierer med innvandringsgrunn og botid. I figur 5.1 er medianinntekt i ulike innvandrergrupper vist som andel av hele befolkningens medianinntekt. I 2023 hadde flyktninger en medianinntekt på 281 000 kroner. Dette utgjør 59 prosent av den norske befolkningens medianinntekt, en reduksjon på henholdsvis seks og to prosentpoeng fra 2021 og 2022. Denne reduksjonen skyldes blant annet at det store antallet ukrainske flyktninger som kom i løpet av 2022 og 2023, har vært bosatt i Norge kun deler av året, og derfor ikke har vært et helt inntektsår i her i landet. Endringen i tallene mellom 2021 og 2023 bør derfor tolkes med forsiktighet.
Det er en høyere andel sosialhjelpsmottakere blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen, og i 2023 var 53 prosent av alle som mottok sosialhjelp, innvandrere (SSB 2024d). Andelen av innvandrere som mottar sosialhjelp, har ligget stabilt på rundt åtte prosent i perioden 2015 til 2022. Norskfødte med innvandrerforeldre og øvrig befolkning ligger på et noe lavere nivå, med en andel sosialhjelpsmottakere på henholdsvis fire og to prosent siden 2015 (Kjeka Broen 2023; Lima 2024). Flyktninger har særlig behov for sosialhjelp, slik at antallet mottakere påvirkes av flyktningstrømmer. Det var en økning i sosialhjelpsutbetalinger fra 2021 til 2023, og mesteparten av denne økningen skyldes høyt antall nyankomne ukrainske flyktninger (Lima 2024; Ulstein og Maan 2024).
I perioden 2021–2023 bodde 27 prosent av alle innvandrere i alderen null til 39 år, og 24 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre, i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Det tilsvarende tallet i den øvrige befolkningen er syv prosent. Andelen er særlig høy blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra landgruppe 2, henholdsvis 33 og 28 prosent. For innvandrere fra landgruppe 1 bor 19 prosent i vedvarende lavinntekt, og tallet for norskfødte med innvandrerforeldre fra landgruppe 1 er 12 prosent (SSB 2025am). Alder har også betydning for sannsynligheten for å være i en lavinntektshusholdning. For aldersgruppen 18 til 24 år er andelen personer i lavinntektshusholdninger på 43, 30 og 12 prosent blant henholdsvis innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og i befolkningen ellers, mens tilsvarende andeler for aldersgruppen 35 til 39 år ligger på 18, 9 og 5 prosent (SSB 2025am).
Innvandrere opplever oftere utfordringer i sin økonomiske situasjon enn den øvrige befolkningen. Andelen som oppgir at det er vanskelig eller svært vanskelig å få endene til å møtes, er tre ganger så høy som i befolkningen ellers, 6 mot 19 prosent (SSB 2025d). Særlig landgruppe 2 opplever utfordringer knyttet til egen økonomi. I denne gruppen oppgir én av fire at det er vanskelig å få endene til å møtes, 11 prosent i denne gruppen oppgir at de ikke har råd til å gå til tannlegen, og hele 48 prosent oppgir at de ikke har mulighet til å klare en uforutsett utgift (SSB 2025b, 2025d).
For tredje året på rad har antall og andel barn i lavinntekt blitt redusert. I 2021 ble det for første gang på ti år registrert en liten nedgang i antall barn som vokser opp i vedvarende lavinntekt. Om lag 110 700 barn bodde i husholdninger med vedvarende lavinntekt i 2021, mot 115 000 året før. I 2022 ble dette tallet ytterligere redusert til 102 600 barn, mens det i 2023 var registrert 96 200 barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt (Normann 2025). Denne positive utviklingen ble observert blant både barn med og uten innvandrerbakgrunn, men barn med innvandrerbakgrunn er fortsatt sterkt overrepresentert.
To av ti barn i Norge har innvandrerbakgrunn, men blant barna som vokser opp i vedvarende lavinntekt, har hele seks av ti innvandrerbakgrunn (Normann 2025).
Som vi ser i figur 5.5, er barn med innvandrerbakgrunn sterkt overrepresentert blant husholdninger med vedvarende lavinntekt. Mens fem prosent av barn uten innvandrerbakgrunn lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt, gjelder dette for 42 prosent av innvandrerbarn og 26 prosent av norskfødte barn med innvandrerforeldre (SSB 2025am).
Nedgangen i vedvarende lavinntekt kan skyldes lav innvandring i perioden, blant annet grunnet nedstengning av landet på grunn av pandemien. Lav innvandring innebærer at gjennomsnittlig botid øker, og nyankomne flyktninger er særlig utsatt for vedvarende lavinntekt. Siden våren 2022 har Norge tatt imot et rekordhøyt antall ukrainske flyktninger. Denne gruppen er ikke inkludert i tallene over vedvarende lavinntekt, fordi statistikken ikke omfatter personer som har vært bosatt i Norge i under tre år. De ukrainske flyktningene som kom i 2022, vil inngå i statistikken for perioden 2022–2024. Det er derfor knyttet usikkerhet til hvorvidt den positive utviklingen vil vedvare.
Sannsynligheten for å vokse opp i familier med vedvarende lavinntekt varierer betydelig etter barnefamilienes landbakgrunn og innvandringsgrunn. Barn med flyktningbakgrunn er særlig utsatt for å leve i vedvarende lavinntekt. Fordelt etter landbakgrunn er andelen som bor i vedvarende lavinntektshusholdninger, høyest blant barn med bakgrunn fra Syria (68 prosent i perioden 2021–2023). Andelen var også høy blant barn med bakgrunn fra Somalia (66 prosent). Til sammenligning lever omtrent ti prosent av barn i familier med bakgrunn fra Filippinene, og syv prosent i familier med bakgrunn fra India, i vedvarende lavinntekt (SSB 2025u).
Når det gjelder barn med bakgrunn fra Polen og Litauen, land hvor mange arbeidsinnvandrere kommer fra, ser vi en reduksjon i andelen som vokser opp i vedvarende lavinntekt, fra henholdsvis 28 og 27 prosent i perioden 2006–2008 til 14 prosent for begge landgrupper i perioden 2021–2023 (SSB 2025u).
Husholdningsstørrelse og -sammensetning henger tett sammen med vedvarende lavinntekt i barnefamilier, og kan være med på å forklare forskjeller etter landbakgrunn. Barn med innvandrerbakgrunn bor oftere i store husholdninger. Antall yrkesaktive i husholdningen og botid er andre faktorer som har betydning for familiens inntektsnivå (Epland og Normann 2021).
Foreldre som lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt, oppgir oftere enn den øvrige befolkningen at de ikke har råd til ferie, og at de har høye bokostnader. De oppgir også oftere at barna ikke deltar i fritidsaktiviteter, og at barna har dårligere helse. Videre er det flere lavinntektsfamilier enn barnefamilier med høy inntekt som oppgir at barna ikke går i barnehage. Barn i lavinntektsfamilier har høyere sannsynlighet for lavere karakterer, for å ikke fullføre videregående skole og for å havne utenfor arbeidslivet som voksne (Barne- og familiedepartementet 2023).
Norskfødte med innvandrerforeldre som vokser opp i lavinntekt, har høyere gjennomføringsgrad i utdanning og deltakelse i arbeid enn innvandrere og personer uten innvandrerbakgrunn i samme situasjon. Dette indikerer at norskfødte med innvandrerforeldre i mindre grad blir påvirket av å vokse opp i en lavinntektshusholdning (Ekren og Grendal 2021). Dette tyder igjen på høy utdannings- og inntektsmobilitet i denne gruppen – som flere studier tidligere har beskrevet (Hermansen 2016; Kirkeberg mfl. 2019).
Mens nesten ni av ti i den øvrige befolkningen eier boligen de bor i, er det vanligere blant innvandrere å leie. Det er mer enn dobbelt så stor andel leietakere blant innvandrere sammenlignet med befolkningen uten innvandrerbakgrunn (Oppøyen 2025). I 2024 bodde 38 prosent av innvandrere fra landgruppe 1 i leid bolig. Siden 2015 har denne andelen blitt redusert med tre prosentpoeng. I landgruppe 2 bodde 43 prosent i leid bolig. Denne andelen har økt med fire prosentpoeng siden 2015 (SSB 2025z). Innvandrere generelt utgjør en økende andel av personer som bor i leid bolig (Husbanken 2025).
Innvandreres personlige økonomi, innvandringsgrunn, planer om fremtidig etablering i Norge eller forhold på det lokale boligmarkedet styrer ofte om de leier eller eier bolig. Etablering på boligmarkedet krever et visst inntektsnivå, og innvandrere er overrepresentert i husholdninger med lav inntekt. Innvandrere med lengst botid i Norge har i gjennomsnitt høyere inntekt enn de med kortere botid. Dette kan være med på å forklare at andelen som eier bolig, stiger med botid (Normann 2021; Oppøyen 2023). Tidligere studier viser også at arbeidsinnvandrere har høyere sannsynlighet for å leie enn å kjøpe bolig, og at dette kan henge sammen med usikkerhet rundt hvor lenge de blir i Norge (Ødegård og Andersen 2021).
Regionale forskjeller i boligmarkedet påvirker også andelen som leier bolig. I store byer som Oslo, Bergen eller Trondheim er det vanskeligere å komme seg inn på boligmarkedet. Det er derfor ikke overraskende at relativt flere i disse kommunene leier bolig, både blant innvandrere og i befolkningen ellers. I Oslo er det 45 prosent av innvandrere fra landgruppe 1, 42 prosent av innvandrere fra landgruppe 2, og 20 prosent i resten av befolkningen som leier bolig (SSB 2025z).
Innvandrere bor i snitt trangere enn resten av befolkningen. Her ser vi også stor variasjon mellom ulike innvandrergrupper. I 2024 bodde 14 prosent av innvandrere i landgruppe 1 og 26 prosent av innvandrere i landgruppe 2 trangt. I den øvrige befolkningen var andelen trangbodde langt lavere, og utgjorde syv prosent. Figur 5.7 viser i tillegg at det har vært en svak reduksjon i forskjellene i trangboddhet siden 2015 (SSB 2025ab).
Andelen som bor trangt, er høyere blant flyktninger og familiegjenforente, og lavere blant arbeidsinnvandrere. Det betyr at trangboddhet henger sammen med innvandringsgrunn. Større husholdninger og husholdninger med lav inntekt er oftere trangbodde, og yngre bor oftere trangt enn eldre. Trangboddhet går noe ned med botid (Arnesen 2020; Oppøyen 2023).
Ser vi videre på bygningstyper, er det en lavere andel innvandrere enn i den øvrige befolkningen som bor i enebolig. Dette gjelder spesielt innvandrere fra landgruppe 2. 32 prosent i denne gruppen bodde i enebolig i 2024, mot 48 prosent av innvandrere i landgruppe 1. I den øvrige befolkningen bodde 57 prosent i eneboliger dette året. Til gjengjeld var andelen som bodde i boligblokker, nesten dobbelt så høy blant innvandrere i landgruppe 2 som i den øvrige befolkningen (35 mot 19 prosent). I landgruppe 1 bodde 24 prosent i boligblokker (SSB 2025aa).
Det er store forskjeller når det gjelder helse i ulike innvandrergrupper. Helsetilstanden varierer med kjønn, alder, landbakgrunn, innvandringsgrunn og botid i Norge (Texmon og Thonstad 2024). Ifølge Folkehelseinstituttet kan flyktninger og eldre innvandrere være spesielt utsatt for dårlig helse (Spilker mfl. 2022).
Innvandrere har ofte bedre fysisk helse enn befolkningen ellers når de kommer til Norge – noe som blant annet kan forklares med «den sunne innvandrer-effekten». Dette fenomenet kan forklares med at det ofte er de friskeste og mest ressurssterke personene som velger å flytte til et annet land (Dzamarija 2022; Ichou og Wallace 2019). Helsen blant innvandrere med lengre botid blir imidlertid mer lik helsen i den øvrige befolkningen (Spilker mfl. 2022). Dette kan skyldes at innvandrere i snitt har dårligere levekår, dårligere boforhold, lavere inntekt og muligens dårligere fysisk og psykososialt arbeidsmiljø enn befolkningen for øvrig (Dzamarija 2022).
Figur 5.8 viser andelen som vurderer egen helse som god eller svært god, blant innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og personer uten innvandrerbakgrunn inndelt etter alder. Det er små forskjeller mellom de tre ovennevnte gruppene i gjennomsnittlig vurdering av egen helse. Unntaket er blant personer i alderen 50–64 år. Mens 60 prosent av innvandrere i denne aldersgruppen vurderer sin egen helse som god eller svært god, er den tilsvarende andelen blant personer uten innvandrerbakgrunn 69 prosent (Texmon og Thonstad 2024). Det er behov for mer kunnskap om hvorfor innvandrere med alderen i større grad vurderer egen helse som dårligere enn personer uten innvandrerbakgrunn, men en forklaring kan være gjennomsnittlige dårligere levekår blant innvandrerbefolkningen (Dzamarija 2022; Texmon og Thonstad 2024).
Gjennomsnittlig bruk av helsetjenester, som fastlege eller legevakt, ligger på et lavere nivå blant innvandrere enn i befolkningen ellers. 65 prosent av innvandrere hadde minst én konsultasjon hos fastlegen i løpet av 2024, mot 74 prosent i befolkningen uten innvandrerbakgrunn (SSB 2025bb). Bruken av fastlege varierer samtidig betydelig med innvandreres landbakgrunn. Innvandrere fra land i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Oseania (utenom Australia og New Zealand) benytter seg oftere av fastlegetjenester enn andre innvandrergrupper. Andre faktorer som har betydning for antall fastlegebesøk, er alder, kjønn og botid i Norge (Lunde og Texmon 2013).
Det er behov for mer kunnskap om i hvilken grad forskjellene beskrevet over, oppstår på grunn av barrierer i tilgangen til helsetjenester blant innvandrere og deres norskfødte barn. Eksempler på slike barrierer kan være manglende informasjon om helse- og omsorgstjenester, språkbarrierer, økonomiske utfordringer, utilstrekkelig mangfoldskompetanse blant de ansatte og opplevd diskriminering (Spilker mfl. 2022).
Innvandrere i Norge har i snitt lavere dødelighet og høyere forventet levealder enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn (Wallace mfl. 2022). For eksempel hadde innvandrerkvinner i 2019 nesten to år høyere forventet levealder ved fødselen enn norskfødte kvinner, mens innvandrermenn hadde i overkant av ett år høyere forventet levealder enn norskfødte menn (Spilker mfl. 2022). Som figur 5.10 viser, var dødeligheten blant innvandrere i alderen 50 til 69 år i perioden 2018–2022 på 87 prosent relativt til befolkningen for øvrig (Texmon og Thonstad 2024). Dødelighet beregnes med utgangspunkt i dødsrater, som er antall døde i løpet av en periode per 1 000 personer (Texmon og Thonstad 2024).
Samtidig varierer dødeligheten mellom ulike innvandrergrupper. Blant annet ser det ut til at landbakgrunn, innvandringsgrunn og botid har noe å si for dødeligheten. Innvandrere som har kommet til Norge for arbeid eller utdanning, har lavere dødelighet enn flyktninger (Dzamarija 2022). Dødelighet øker dessuten med botid og er høyest blant innvandrere som har levd mer enn 40 prosent av livet sitt i Norge, det vil si at jo lengre innvandrerne har bodd i landet, jo likere blir de befolkningen for øvrig (Dzamarija og Syse 2016).
Innvandrere har generelt dårligere psykisk helse enn befolkningen ellers. Ifølge levekårsundersøkelsen i innvandrerbefolkningen fra 2016 var andelen som opplevde psykiske helseplager, dobbelt så høy blant innvandrere som i hele befolkningen – tolv mot seks prosent (Vrålstad og Wiggen 2017). Andelen som rapporterer om psykiske helseplager, varierer med landbakgrunn: mens i overkant av én av fem innvandrere fra Iran og Irak rapporterer om psykiske problemer, er andelen somaliske innvandrere som sier de har psykiske problemer, lik andelen i befolkningen som helhet (seks prosent) (Vrålstad og Wiggen 2017).
Innvandrere med høy utdanning og høy inntekt har i snitt bedre psykisk helse enn andre innvandrere (Spilker mfl. 2022). Det er i tillegg en sammenheng mellom diskriminering og helseutfall, der opplevd diskriminering er forbundet med dårligere psykisk helse og andre helseplager (Spilker mfl. 2022). For eksempel er andelen innvandrere som rapporterer om psykiske plager, dobbelt så høy blant dem som har opplevd diskriminering, enn blant dem som ikke har det (Kjøllesdal mfl. 2019).
Internasjonal forskning viser at flyktninger og asylsøkere i snitt har mer psykiske plager enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn (Blackmore mfl. 2020). Mens 16 til 19 prosent av voksne flyktninger i Norge oppsøker fastlege grunnet psykiske plager, er tilsvarende andel i befolkningen for øvrig på 10 til 12 prosent (Straiton, Reneflot og Diaz 2017). Samtidig er det forskjeller i psykisk helse både mellom personer med ulik landbakgrunn og alder ved innvandring (Ekeberg og Abebe 2021; Straiton, Abebe og Hauge 2024). Eksempelvis viser en nyere studie at norskfødte med innvandrerforeldre og innvandrere som kom til Norge som barn, har høyere sannsynlighet for psykiske lidelser enn befolkningen for øvrig, mens innvandrere innvandret i voksen alder har lignende sannsynlighet som befolkningen uten innvandrerbakgrunn (Straiton mfl. 2024).
Som vi ser i figur 5.12 er det derimot ingen forskjeller mellom innvandrere og befolkningen for øvrig når det gjelder egenvurdert psykisk helse. Både innvandrere fra landgruppe 1 og 2, samt befolkningen for øvrig, har en gjennomsnittlig skår på tilfredshet på 6,9 (på en skala fra null til ti) (SSB 2024k). Det er behov for både mer og oppdatert kunnskap om omfanget av, og mekanismene bak, psykisk uhelse blant innvandrere i Norge.
Livskvalitet er et omfattende begrep og dreier seg om subjektive oppfatninger om hvor tilfreds en er med egen livssituasjon og i hverdagen. Livskvalitet henger tett sammen med levekår og helse, og måles ved hjelp av en rekke indikatorer som tilfredshet med livet, mening og mestring, samt fravær av psykiske plager og negative følelser.
SSBs livskvalitetsundersøkelse viser at innvandrerbefolkningens gjennomsnittlige skår på tilfredshet med livet er ganske lik skåren for befolkningen for øvrig. I 2024 var den gjennomsnittlige skåren på tilfredshet med livet blant innvandrere fra landgruppe 1, innvandrere fra landgruppe 2 og blant befolkningen for øvrig på henholdsvis 6,7, 6,8 og 6,9 (SSB 2024k). Selv om innvandrere i snitt har omtrent like høy subjektiv livskvalitet som den øvrige befolkingen, så er det forskjeller mellom innvandrere fra ulike geografiske regioner. Innvandrere fra Midtøsten, Sentral- og Sør-Asia er minst tilfredse med livet, mens innvandrere fra Sør- og Mellom-Amerika er mest tilfredse med livet (Dalen og Larsson 2022).
Faktorer som lav inntekt, arbeidsledighet og uførhet er forbundet med dårligere livskvalitet. Dette gjelder blant personer både med og uten innvandrerbakgrunn. Unge og aleneboende er også blant gruppene som er mer utsatt for dårligere livskvalitet (Dalen og Larsson 2022).
Innvandrere oppgir oftere overvekt av negative følelser, som å være bekymret, engstelig, ensom eller stresset. Hos innvandrere økte denne andelen fra 23 prosent i 2020 til 27 prosent i 2022, og gikk ned til 24 prosent i 2024. I den øvrige befolkningen økte denne andelen fra 17 prosent til 19 prosent i samme periode. Det er innvandrere fra landgruppe 2 som har høyest andel overvekt av negative følelser, etterfulgt av innvandrere fra landgruppe 1 (SSB 2024l).
Utdanning kan både være et mål i seg selv og et middel for å lykkes på andre samfunnsområder. Utdanning gir mulighet til å utnytte sitt potensial, til å forstå og benytte seg av sine rettigheter samt til sosial og økonomisk mobilitet.
Et overordnet mål i integreringspolitikken er at flere innvandrere deltar i arbeidslivet. Å være i arbeid innebærer økt økonomisk selvstendighet, selvrealisering og sosialt nettverk. Deltakelse i arbeid regnes derfor ofte som den viktigste enkeltindikatoren på integrering (OECD/EU 2018). Høy sysselsetting er også avgjørende for velferdsstaten, for å redusere fattigdom, for å utjevne sosiale forskjeller og for å oppnå likestilling mellom kjønnene (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2024).
Aktivt medborgerskap, medbestemmelse og demokrati er viktige verdier i det norske samfunnet. Politisk integrering handler om hvorvidt innvandrere deltar og er representert på de politiske arenaene, samt i hvilken grad de har tillit til det politiske systemet, myndighetene og offentlige institusjoner i Norge (Proba 2019).
Mellommenneskelig kontakt på ulike formelle og uformelle arenaer, i små og store felleskap, er avgjørende i integreringsprosessen. Givende sosiale relasjoner i hverdagen bidrar til å utvide nettverk og skape tillit og tilhørighet. Fravær av slike relasjoner kan derimot føre til ensomhet, utenforskap eller segregering. Opplevelser med fordommer eller forskjellsbehandling kan ha negative konsekvenser for integrering, helse og livskvalitet. Et annet viktig aspekt ved sosial integrering er selvbestemmelse – eller friheten til selv å bestemme hvordan man vil leve livet sitt.