Sammendrag

Befolkningen med innvandrerbakgrunn i Norge

Innvandrere er en mangfoldig gruppe. Halvparten av innvandrere i Norge kommer fra europeiske land, én av tre er fra land i Asia, og elleve prosent kommer fra land i Afrika. En relativt liten andel på i underkant av fem prosent kommer fra land i Nord-, Mellom- og Sør-Amerika, samt Oseania. Innvandrere kommer til Norge av ulike grunner. Noen kommer for å jobbe, studere eller gjenforenes med familie, og andre er på flukt fra for eksempel krig eller en humanitær krise. 

Hvordan går det med integreringen av innvandrere og deres norskfødte barn? 

Det er betydelig variasjon i utfall på integreringsindikatorene innad i innvandrerbefolkningen. Utfallene på indikatorene varierer etter landbakgrunn, botid, generasjon eller utdanningsnivå. For eksempel kommer kvinner med fluktbakgrunn og kort botid i Norge dårligere ut enn andre grupper på en rekke indikatorer. Norskfødte med innvandrerforeldre, og særlig jenter, kommer bedre ut enn jevnaldrende innvandrere på flere områder. 

Stadig flere barn og unge med innvandrerbakgrunn deltar i utdanning og kvalifisering. Sammenlignet med 2015, er det flere som går i barnehage, fullfører videregående opplæring og tar høyere utdanning. Samtidig ser vi fortsatt forskjeller på utdanningsindikatorene mellom personer med innvandrerbakgrunn og den øvrige befolkningen. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre får i snitt lavere karakterer i grunnskolen enn befolkningen for øvrig. Norskfødte med innvandrerforeldre tar i større grad høyere utdanning enn den øvrige befolkningen – og det er høy sosial mobilitet i denne gruppen. Innvandrergutter fullfører imidlertid videregående opplæring i lavere grad enn både innvandrerjenter og befolkningen uten innvandrerbakgrunn, selv om fullføringsandelen har økt betraktelig siden 2015. Det er en høyere andel unge innvandrere som faller utenfor arbeid, utdanning eller arbeidsrettede tiltak enn blant jevnaldrende ungdom uten innvandrerbakgrunn. Denne forskjellen har holdt seg relativt stabil over tid.

Innvandrere er sjeldnere i arbeid enn den øvrige befolkningen, men siden 2015 har sysselsettingen økt noe mer blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen. Dette har redusert forskjellene mellom disse to gruppene fra 14 prosentpoeng i 2015 til 12 prosentpoeng i 2024. Samtidig ser vi siden 2021 en kraftig nedgang i arbeidsdeltakelse blant innvandrere med botid under fire år. Dette kan forklares med rekordhøye ankomster av flyktninger fra Ukraina – hvor en stor andel fortsatt deltar i introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere. Arbeidsledigheten blant innvandrere er over fire ganger så høy som i den øvrige befolkningen, men forskjellene er redusert siden pandemiåret 2020. Norskfødte med innvandrerforeldre er oftere i jobb enn jevnaldrende innvandrere, men har lavere sysselsettingsnivå enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Forskjellene i sysselsetting mellom norskfødte med innvandrerforeldre og øvrig befolkning har imidlertid blitt redusert med fem prosentpoeng siden 2015.

Innvandrere opplever oftere utfordringer med økonomi og levekår enn den øvrige befolkningen. Innvandrere har i snitt lavere medianinntekt og er overrepresentert blant personer i vedvarende lavinntekt. 27 prosent av innvandrere lever i vedvarende lavinntekt, mot syv prosent i øvrig befolkning. Andel barn med innvandrerbakgrunn i vedvarende lavinntekt har gått ned de siste årene, og dette kan mest sannsynlig forklares med lav innvandring som følge av pandemi og nedstengning. Med store flyktningankomster fra Ukraina er det usikkert om denne positive utviklingen vil vedvare.  

Innvandrere i Norge har i snitt lavere dødelighet og høyere forventet levealder enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Helsen til innvandrere forverres imidlertid med botid i Norge. Det vil si at jo lengre innvandrerne har bodd i landet, jo likere blir helsetilstanden befolkningen for øvrig. Innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og den øvrige befolkningen vurderer sin livskvalitet og helse som omtrent like god, men innvandrere opplever i større grad psykiske helseplager. 

Både innvandrere og deres barn har lavere politisk deltakelse enn øvrig befolkning. Blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er det en betraktelig lavere andel enn i befolkningen for øvrig som benytter stemmeretten. Denne lave andelen har vært relativt stabil, både over tid og mellom generasjoner. Dette gjelder ved både ved stortingsvalg og ved kommunestyre- og fylkestingsvalg. Ved stortingsvalget i 2021 stemte 80 prosent av befolkningen uten innvandrerbakgrunn, 50 prosent av innvandrerne og 52 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre. Samtidig som det har blitt en høyere andel stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn blant velgermassen, har underrepresentasjonen av innvandrere i kommunestyrene økt de siste årene.

Sosial integrering er utfordrende å måle, og baserer seg i stor grad på subjektive erfaringer og holdninger. Givende sosiale relasjoner i hverdagen bidrar til å utvide nettverk og skape tillit og tilhørighet, mens fravær av slike relasjoner kan føre til ensomhet og utenforskap. Innvandrere deltar i noe mindre grad i organiserte aktiviteter og frivillighet. Personer med innvandrerbakgrunn opplever oftere urettmessig forskjellsbehandling, hatytringer, diskriminering og vold enn øvrig befolkning. 66 prosent av personer med innvandrerbakgrunn oppgir at de har opplevd å bli diskriminert i løpet av livet, mot 40 prosent av øvrig befolkning.

Norskfødte med innvandrerforeldre har sterkere sosiale nettverk enn innvandrere, og har mer kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn. De ser i mye større grad på seg selv som norske, og de opplever seg mye mer integrerte enn de som selv har innvandret. De føler imidlertid ikke i samme grad at andre ser på dem som norske, og resultatet er et større gap i forholdet mellom egen identitet og andres anerkjennelse. De rapporterer om mer diskriminering enn innvandrere, og de opplever diskrimineringen som mer opprørende. 
  
For andre år på rad observerer vi en nedgang i andelen som har positive holdninger til innvandrere. Færre enn før mener at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv, og flere mener at innvandrere er en kilde til utrygghet i samfunnet. Til tross for nedgangen er det fortsatt et flertall som uttrykker positive fremfor negative holdninger. I et 20-årsperspektiv har holdningene til innvandring og innvandrere blitt mer positive.
  
Innvandrere er overrepresentert både blant de som begår lovbrudd, og blant ofrene. Overrepresentasjonen varierer imidlertid med blant annet kjønn, alder, levekår, landbakgrunn, utdanningsnivå og type lovbrudd. Forskning viser at det å være utenfor arbeid og utdanning, samt å ha levekårsutfordringer, er forbundet med høyere nivå av kriminalitet. Unge menn er overrepresentert blant siktede – både blant de med og de uten innvandrerbakgrunn. Menn med og uten innvandrerbakgrunn er også mer utsatt som offer enn kvinner. Norskfødte med innvandrerforeldre, både kvinner og menn, er mer utsatt for vold og mishandling enn både innvandrere og øvrig befolkning. 

Unge med innvandrerbakgrunn blir oftere enn andre utsatt for negativ sosial kontroll. Negativ sosial kontroll foregår ikke kun mellom voksne og unge, det foregår også unge imellom. Jenter møter forventninger om at de skal oppføre seg anstendig og vise ærbarhet, og gutter møter press knyttet til maskulinitet og kontroll av søstre.

Hva bidrar til, og hva hindrer, vellykket integrering? 

Integreringsprosessen er ulik for hver enkelt innvandrer fordi den påvirkes av en rekke personlige og samfunnsmessige forhold. På et overordnet nivå ser vi at utdanning og norskkunnskaper er nøkkelfaktorer for økt deltakelse og integrering i samfunnet. Utdanningsnivå og språkferdigheter er særlig avgjørende for yrkesdeltakelse i det norske arbeidsmarkedet, siden det er økende etterspørsel etter arbeidskraft med høye formelle kvalifikasjoner.  
 
Lengre botid i Norge gir også bedre integreringsutfall på de fleste indikatorene. Dette gjelder blant annet norskferdigheter, fullføringsgrad i videregående opplæring, deltakelse i arbeid, inntekt, boforhold og deltakelse i sivilsamfunnet.  
 
Samtidig er det flere faktorer som kan være bremseklosser for integreringen, som arbeidsledighet, utenforskap, økonomiske vansker, dårlige levekår og negativ sosial kontroll.  
 
I tillegg kan diskriminering være et hinder for gode levekår, for inngang til arbeidslivet, for utbytte av opplæring og for tilgang til boligmarkedet. Diskriminering kan føre til svekket tilhørighet til fellesskapet og mindre tillit både til samfunnet og til andre mennesker.  

Det å bli utsatt for negativ sosial kontroll og æresmotivert vold kan utgjøre en barriere mot god integrering. Personer som opplever negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, kan bli påført skader som gir psykiske og fysiske helseutfordringer, og utsatte vil kunne ha behov for omfattende og langvarig helsehjelp.