Sosial integrering

Sosial integrering, også kalt hverdagsintegrering, er en toveis prosess som handler om å bygge broer mellom minoritet og majoritet. Gjennom å fremme møteplasser og felles forståelse for grunnleggende verdier og normer i det norske samfunnet, bidrar sosial integrering til at innvandrere opplever økt tilhørighet, inkludering og deltakelse i samfunnet. Sosial integrering er ikke bare viktig for det enkelte individ, men også for samholdet i samfunnet som helhet (Nordens velferdssenter 2024). Det krever derfor både innsats fra den enkelte innvandrer, og at innvandrere møtes med åpenhet og gis muligheter til å delta på linje med andre. 

I motsetning til for eksempel indikatorer på arbeidstilknytning og utdanning, som det finnes gode indikatorer på, er det vanskeligere å måle sosial integrering. Her må vi i større grad basere oss på subjektive erfaringer og holdninger i ulike grupper i befolkningen. Dette gjør det også vanskeligere å måle og sammenligne indikatorer på sosial integrering over tid, og det kan være større usikkerhet rundt forskningsfunnene knyttet til enkelte temaer på feltet.  

Generell tillit

Innvandrere har lavere tillit til andre mennesker

Tillit legger grunnlaget for kontakt, samarbeid og samhørighet, og er derfor et sentralt aspekt ved integreringen. Det er viktig både å ha tillit og å få tillit, og byggingen av tillit er en toveis prosess (Barstad 2024). Videre viser forskning at en høy grad av tillit er knyttet til mange positive utfall for enkeltpersoner. Tillit beskrives også som en avgjørende forutsetning for flere viktige samfunnsområder, inkludert økonomisk vekst, lav korrupsjon og god helse (Dalen mfl. 2022). Samtidig er generell tillit et vanskelig mål å bruke i integreringssammenheng, fordi det er usikkert om det bør forstås som en forutsetning for integrering, eller som et resultat av integrering (Dalen mfl. 2024).

Flere studier har undersøkt sammenhengen mellom innvandreres tillit til andre mennesker og tidligere erfaringer og sosialisering i hjemlandet (Dinesen 2012; Nannestad mfl. 2014). Innvandrere i Norge kommer ofte fra land der lav tillit er mer utbredt, og dette kan ha en vedvarende effekt på deres tillitsnivå også etter innvandring. Samtidig viser studier at innvandrere tilpasser seg det høyere nivået av horisontal tillit i mottakerlandet. Empirien peker altså i begge retninger.

Et spørsmål som ofte brukes når man måler horisontal (generell) tillit, er: «Synes du at man generelt kan stole på de fleste mennesker, eller synes du man ikke kan være forsiktig nok i møte med andre mennesker?» På dette spørsmålet svarer 57 prosent av personer med innvandrerbakgrunn at man kan stole på de fleste, mot 69 prosent av personer uten innvandrerbakgrunn (Dalen mfl. 2024). Flere undersøkelser finner at personer med innvandrerbakgrunn i gjennomsnitt har noe lavere tillit til andre mennesker enn befolkningen ellers (Dalen mfl. 2024, 2022; Støren 2019; Vrålstad og Wiggen 2017). 

Generell tillit varierer også mellom ulike grupper med innvandrerbakgrunn. Innvandrere fra landgruppe 1 (Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia, New Zealand) skiller seg ut ved at de i langt større grad sier at andre mennesker er til å stole på. Hele 80 prosent mener dette, mot 48 prosent i landgruppe 2 (nye EU-land i Øst- og Sentral-Europa), 55 prosent i landgruppe 3 (land i Asia, Afrika og Latin-Amerika) og 50 prosent blant norskfødte med innvandrerforeldre fra landgruppe 3. Fordelt etter enkeltland er det personer fra Tyskland og Sverige som uttrykker høyest tillit, og personer fra Polen, Syria og Litauen som uttrykker lavest tillit (Dalen mfl. 2024).

Forskjellene mellom norskfødte med innvandrerforeldre og innvandrere kan til dels forklares med alder, da norskfødte er en relativt ung gruppe. Eldre med innvandrerbakgrunn er i større grad tilbøyelige til å stole på andre, sammenlignet med unge med innvandrerbakgrunn (Dalen mfl. 2024). Andre kjennetegn som kan ha positiv sammenheng med horisontal tillit, er lengre botid, bedre norskkunnskaper, høyere utdanning og sterkere tilknytning til arbeid (Dalen mfl. 2022; Støren 2019). Opplevelsen av å bli diskriminert kan derimot ha en negativ sammenheng med tilliten til andre mennesker (Støren 2019). 

Sosiale nettverk og kontakt 

Stadig mer kontakt med innvandrere på ulike arenaer

Ettersom antallet innvandrere i Norge har økt, har også stadig flere i befolkningen kontakt med innvandrere. Andelen som oppgir at de har kontakt med innvandrere, har økt fra to av tre i 2004 til over fire av fem i 2024 (SSB 2025a). Jobben, venne- og bekjentskapskretsen og nabolaget har vært de mest utbredte kontaktarenaene mellom 2005 og 2025. Det er også en økning blant dem som har kontakt med innvandrere på flere arenaer, og utviklingen peker mot en mer mangfoldig kontaktflate i befolkningen (Strøm, Arnesen og Kvalø 2025). Flertallet av dem som har kontakt med innvandrere, oppgir også at de har daglig eller ukentlig kontakt. Det er også et klart flertall som oppgir positive erfaringer med kontakten de har med innvandrere. Denne andelen har økt fra 69 prosent i 2003 til 82 prosent i 2025 (Strøm mfl. 2025). 
Undersøkelser viser også at et stort flertall er villige til å inngå sosiale relasjoner med innvandrere. Over 9 av 10 svarer ja på spørsmål om de er komfortable med å ha en lege som er innvandrer eller ha en nær kollega som er innvandrer. 8 av 10 svarer at de er komfortable med at en selv eller noen i nærmeste familie ville gifte seg med en innvandrer (Strøm mfl. 2025). 

Det er sammenheng mellom personlig kontakt med innvandrere og mer positive holdninger til innvandring og økt tillit generelt (Brekke mfl. 2024; Finseraas mfl. 2019). Særlig de som har kontakt med personer med innvandrerbakgrunn i forbindelse med jobb, frivillighet eller fritidsaktiviteter, er mer positive til innvandring (Brekke mfl. 2024; Strøm mfl. 2025). Samtidig er det ikke lett å påvise om en blir mer positiv til personer med innvandrerbakgrunn av å møtes, eller om det er de som allerede er positivt innstilt, som oppsøker arenaer der man kan treffe personer med innvandrerbakgrunn (Brekke og Fladmoe 2022). 

Blant innvandrere er det også en sammenheng mellom det å ha personlig kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn, økt opplevelse av integrering og økt tillit (Dalen mfl. 2024). Det gjelder både de som har kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn i forbindelse med jobb, i nabolaget og gjennom fritidsaktiviteter. De som oppgir at de har mye kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn på ulike arenaer, rapporterer om færre opplevelser av å bli diskriminert enn de som oppgir at de har lite kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn (Dalen mfl. 2024). 

Tilhørighet og aksept

Norskfødte føler seg integrert, men ikke akseptert

Befolkningen i Norge blir stadig mer mangfoldig, og ideen om norskhet er ikke entydig. Unge med innvandrerbakgrunn tar gradvis til seg en identitet som norske. Samtidig opplever en betydelig andel at andre ikke anerkjenner dem som norske (Friberg 2021). Spørsmål om opplevd «norskhet» kan være problematisk, fordi det antyder at innvandrere må eller bør identifisere seg som norske. Det kan allikevel være et spørsmål som fanger opp tilknytning til fellesskapet og tilhørighet til Norge. En studie av innvandreres hverdagsliv og integrering viser at 56 prosent av personer med innvandrerbakgrunn ser på seg selv som helt eller ganske norske. En betydelig lavere andel, 32 prosent, tror at andre ser på dem som helt eller ganske norske. Det er altså et stort gap mellom egen oppfatning av «norskhet», og hva en tror andres oppfatning er. Videre er dette gapet omtrent like stort blant norskfødte med innvandrerforeldre som blant innvandrere (Dalen mfl. 2024).
I samme studie svarer 80 prosent av personer med innvandrerbakgrunn at de føler seg helt eller ganske integrert i det norske samfunnet. 74 prosent føler seg helt eller ganske akseptert. Gapet mellom å føle seg integrert og akseptert er størst for norskfødte med innvandrerforeldre. I denne gruppen oppgir 90 prosent at de føler seg helt eller ganske integrert, men bare 70 prosent føler seg helt eller ganske akseptert.

Det kan virke paradoksalt at barn av innvandrere som er født og oppvokst i Norge, føler seg akseptert i mindre grad enn foreldrene. Dette er et kjent fenomen og omtales i forskningslitteraturen som integreringsparadokset (Dalen mfl. 2024; Midtbøen og Kitterød 2019; Schaeffer og Kas 2023). Økt integrering innebærer ikke nødvendigvis økt opplevelse av aksept og tilhørighet. Dette kan ha flere ulike årsaker. Innvandrere og deres norskfødte barn som deltar på flere samfunnsarenaer og har mer kontakt med øvrig befolkning, er mer eksponert for urettmessig forskjellsbehandling og ekskludering. En annen teori er at jo mer integrert man er, desto mer tilbøyelig er man til å tolke ulike erfaringer som diskriminering, fordi en har høyere forventninger til likebehandling og økt bevissthet om diskriminering som samfunnsproblem. 

Deltakelse i frivillighet 

Lave norskkunnskaper største hinder for å delta i frivilligheten 

Frivillige organisasjoner er viktige arenaer for integrering og deltakelse i samfunnet. Gjennom frivillig engasjement og deltakelse i ulike fritidsaktiviteter har en tilgang til flere sosiale møteplasser, samt muligheter til å bygge sosiale nettverk og bli inkludert i lokale felleskap. Forskning viser også en positiv, men svak sammenheng mellom frivillig arbeid og livskvalitet (Skiple, Eimhjellen og Christensen 2024).

Innvandrere deltar i noe mindre grad i organiserte aktiviteter og frivillig arbeid enn resten av befolkningen (Eimhjellen mfl. 2023; Eimhjellen, Bentsen og Wollebæk 2020; Haugland og Dalen 2023; Jacobsen mfl. 2021). En spørreundersøkelse blant innvandrerbefolkningen viser at 76 prosent av personer med innvandrerbakgrunn har deltatt i minst én frivillig forening de to siste årene, og det samme gjelder for 83 prosent av personer uten innvandrerbakgrunn (Dalen mfl. 2024).

Kjønn, alder, botid, utdanning og norskkunnskaper henger sammen med sannsynligheten for å delta i frivilligheten. Innvandrerkvinner, eldre innvandrere og innvandrere med lav utdanning og lave norskferdigheter deltar i mindre grad (Eimhjellen og Arnesen 2018). Manglende norskkunnskaper er den enkeltfaktoren som flest innvandrere selv trekker frem som hinder for deltakelse i frivilligheten (Espegren mfl. 2022). Mangelfull informasjon og lite kunnskap om hva som kjennetegner frivilligheten i Norge, kan også være barrierer mot deltakelse. Andre årsaker kan være forhold knyttet til livssituasjon, økonomiske utfordringer, byråkrati og manglende møteplasser (Espegren mfl. 2022). 

Innvandreres deltakelse i frivilligheten kan også variere etter type organisasjon eller hvordan den frivillige innsatsen er organisert. For eksempel deltar innvandrere i mindre grad jo mer formalisert engasjementet er, og jo mer tid det tar å delta (SSB 2022b, 2022c).  

I tillegg kommer noen innvandrere fra land med andre tradisjoner og systemer for frivillighet, og ulike måter å organisere seg på. Erfaringer man har fra eget opprinnelsesland, gir ulike forutsetninger for inkludering i frivilligheten i Norge. Sammenlignet med frivilligheten i andre land har norsk frivillighet generelt sterke koblinger til myndighetene, gjennom økonomisk støtte, samarbeid og avtaler, og for noen kan denne koblingen være en utfordring. For innvandrergrupper som har erfaring med en mindre byråkratisert frivillighet fra hjemlandet, kan det ta tid å forstå og få tillit til sivilsamfunnet i Norge. Erfaringer med myndigheter og offentlige institusjoner i eget hjemland kan variere mellom ulike innvandrergrupper, og dette kan bidra til å forklare skepsis til organisasjoner som samarbeider med myndighetene (Espegren mfl. 2022).

Barns deltakelse i fritidsaktiviteter

Økonomi har mye å si for om barn deltar i fritidsaktiviteter

Å ha mulighet til å delta og være aktive på fritida er en grunnleggende rettighet alle barn og unge har, jf. barnekonvensjonen artikkel 31. Å få være med på fritidsaktiviteter bidrar til tilhørighet, fellesskap og mestringsfølelse, samt til bedre fysisk og psykisk helse (Eime mfl. 2013). Fritidsaktiviteter er i tillegg en viktig integreringsarena. Mens unge med minoritetsbakgrunn som deltar i frivilligheten eller i idretten er mer samfunnsengasjerte, finner man ingen tilsvarende sammenheng blant ungdom uten minoritetsbakgrunn (Ødegård og Fladmoe 2020). 

Det er forskjeller mellom barn og unge med og uten innvandrerbakgrunn når det gjelder hvor mange som deltar i fritidsaktiviteter (Bakken og Strandbu 2023; Myrli og Mehus 2015; Walseth og Strandbu 2014). Dette gjelder særlig organisert idrett, som er den enkeltaktiviteten som organiserer flest barn og unge. En undersøkelse fra 2023 viser at 63 prosent av ungdommer med minoritetsbakgrunn har deltatt i idrett i løpet av tenårene. Den tilvarende andelen for ungdom uten innvandrerbakgrunn er 79 prosent (Bakken og Strandbu 2023). Videre har 20 prosent av unge med minoritetsbakgrunn aldri vært med i organisert idrett. Tilsvarende gjelder for seks prosent av ungdommer uten minoritetsbakgrunn. Blant ungdommer med innvandrerbakgrunn som er født i Norge, eller som kom til Norge før de fylte fem år, er deltakelsesgraden høyere. Men også blant disse er det flere som aldri har deltatt, enn blant ungdom ellers (Bakken og Strandbu 2023). 

Figur 7.6 viser at særlig jenter med innvandrerforeldre er overrepresentert blant de som aldri har deltatt i organisert idrett. 25 prosent av denne gruppen har aldri vært med i organisert idrett, mot seks prosent av jenter med norskfødte foreldre. Blant gutter med og uten minoritetsbakgrunn er gapet mindre. I tillegg slutter jentene tidligere med aktiviteter enn guttene. Sosioøkonomisk bakgrunn forklarer en del av forskjellen mellom gruppene med og uten minoritetsbakgrunn, særlig for gutter (Bakken og Strandbu 2023; Strandbu, Bakken og Sletten 2020). 

Figur 7.7 viser hvor mange jenter og gutter som har deltatt på fritidsaktiviteter siste måned. Dette gir et mer nyansert bilde på deltakelsesnivået blant minoritetsungdom. Både jenter og gutter med innvandrerbakgrunn deltar i et bredere spekter av andre organiserte fritidsaktiviteter enn jenter og gutter uten minoritetsbakgrunn. Blant annet er jenter med innvandrerbakgrunn noe oftere med i religiøse foreninger, musikk- eller kulturskole eller andre foreninger (bokklubb o.l.) sammenlignet med jenter uten innvandrerbakgrunn (Bakken og Strandbu 2023). 

Forskjeller i klassebakgrunn og økonomi er noe av forklaringen på at færre barn og unge med minoritetsbakgrunn deltar i organiserte fritidsaktiviteter (Bakken og Enstad 2023; Jacobsen mfl. 2021; Strandbu mfl. 2020). Som vist i figur 7.8 er det en mye større andel av barn og unge med innvandrerbakgrunn som oppgir kostnad som hinder mot å delta i idrett sammenlignet med barn og unge uten innvandrerbakgrunn – henholdsvis 58 mot 44 prosent (SSB 2025az). I tillegg peker forskning på faktorer som diskriminering, foreldrenes forutsetninger for å følge opp barnas aktiviteter samt kultur og tradisjoner som barrierer mot deltakelse i fritidsaktiviteter (Nygård 2022; Strandbu, Bakken og Sletten 2019). 

Holdninger til innvandring og integrering

En nedgang i positive holdninger

Med jevne mellomrom gjennomføres det flere omfattende undersøkelser i befolkningen om holdninger til innvandrere og innvandring, blant annet SSBs holdningsundersøkelse (SSB 2025e) og IMDis integreringsbarometer (Brekke mfl. 2024).

Variasjoner i holdninger over tid kan ses i sammenheng med ulike hendelser og konjunkturer i samfunnet. I månedene etter krigsutbruddet i Ukraina i 2022 ble det registrert en betydelig økning i positive holdninger til innvandring og økt støtte til mottak av flyktninger i den norske befolkningen. Ved utgangen av 2021 mente fire av ti i befolkningen at Norge bør ta imot flere flyktninger. I mars 2022 svarte seks av ti det samme. Også andelen som syntes innvandring i hovedsak er bra for Norge, og at integreringen i det store og hele går bra, økte betraktelig i løpet av den samme korte tiden (Brekke og Fladmoe 2022). 

De siste to årene har det imidlertid vært en nedgang i positive holdninger (Kvalø og Arnesen 2025). Det har for eksempel vært en økning i andelen som mener innvandrere er en kilde til utrygghet, mens andelen som er uenige i denne påstanden, har gått ned. Andelen som svarer at innvandrere gjør en nyttig innsats i arbeidslivet, og at de beriker det kulturelle livet i Norge, har også gått ned. Samtidig har andelen som mener at det bør bli vanskeligere for flykninger og asylsøkere å få opphold i Norge, økt de siste par årene. I 2025 er det en større andel som mener at Norge bør ta imot flere arbeidsinnvandrere enn som mener Norge bør ta imot flere flyktninger, asylsøkere og familiemedlemmer (Fladmoe mfl. 2025). 

Den generelle nedgangen i positive holdninger gjør at disse nå er på nivå med det de var før Russlands invasjon av Ukraina. Mindre positive holdninger de siste to årene kan derfor sees på som en normalisering (Kvalø og Arnesen 2025). Til tross for nedgangen er det fortsatt et flertall som uttrykker positive heller enn negative holdninger. I et 20-årsperspektiv har holdningene til innvandring og innvandrere blitt mer positive. I 2025 var for eksempel to av ti enige i påstanden om at innvandrere er en kilde til utrygghet, mens fire av ti var enige i dette for 20 år siden. Andelen som mener det bør bli vanskeligere å få opphold i Norge har gått ned fra 45 prosent i 2006 til 24 prosent i 2025. Det er også flere enn før som oppgir at utenlandsk arbeidskraft er viktig for å sikre velferdstjenester, og det er generelt stor støtte til at innvandrere skal ha de samme mulighetene på arbeidsmarkedet som befolkningen ellers (Brekke mfl. 2024; Kvalø og Arnesen 2025). 

Holdningene til innvandring, integrering og mangfold varierer mellom ulike deler av den norske befolkningen. Kvinner er mer positive til innvandring enn menn, personer med høyere utdanning er mer positive enn personer med lav utdanning. Personer som ofte har kontakt med innvandrere, er jevnt over mer positive i sine holdninger enn de som sjelden har kontakt med innvandrere. Historisk sett har unge voksne vært mer positive til innvandrere enn eldre. Nå er forskjellen mellom de yngre og de eldre redusert. Dette kan delvis skyldes at yngre menn har blitt litt mer negative til innvandring. Det er også tydelige forskjeller i holdninger mellom ulike velgergrupper, der personer som stemmer SV, Rødt, MDG og Venstre, er de mest positive, mens personer som stemmer Frp og INP, er de mest negative (Brekke mfl. 2024). 

Befolkningen er delt i synet på hvordan det går med integreringen. 40 prosent svarer at det går ganske eller meget dårlig, 33 prosent syns det går verken bra eller dårlig, mens 27 prosent svarer at det går ganske eller meget bra (Fladmoe mfl. 2025). Det er likevel litt flere nå enn i målinger før krigen i Ukraina som har et positivt inntrykk av hvordan det går med integreringen. Det er også flere som mener integreringen går bedre i området der de bor, enn med integreringen i Norge som helhet (Brekke mfl. 2024). Når det gjelder hva som hindrer god integrering legger fortsatt flere vekt på kjennetegn ved, og sammensetningen av, innvandrerbefolkningen enn på diskriminering i samfunnet eller integreringstiltak fra myndighetenes side. De siste par årene har andelen som mener at innvandrere bør bestrebe seg på å bli så like nordmenn som mulig, gått opp (Kvalø og Arnesen 2025). 

Holdninger til innvandring, integrering og mangfold ser dermed også ut til å være betinget av hvilken landbakgrunn, innvandringsgrunn eller religion det er snakk om. Forskning viser at religiøse minoriteter, og særlig muslimer, møter en del negative holdninger og fordommer i det norske samfunnet (Moe og Døving 2022). For eksempel oppgir 41 prosent av befolkningen at de er skeptiske til personer med muslimsk tro, og 60 prosent mener at verdiene i islam ikke er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet (Brekke mfl. 2024). Til sammenligning mener henholdsvis 16, 19 og 23 prosent at kristne, jødiske og buddhistiske verdier er uforenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet (Brekke og Fladmoe 2022). 31 prosent av befolkningen har det som kan betegnes som utpregede fordommer mot muslimer, ved å støtte påstander som at «muslimer har selv mye av skylden for økende muslimhets», at «muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur», og at «muslimer passer ikke inn et moderne vestlig samfunn» (Moe 2022). 

Rasisme og diskriminering

Barn av innvandrere opplever mer diskriminering

Rasisme og diskriminering er ofte et hinder for gode levekår, for inngang til arbeidslivet, for utbytte av opplæring og for tilgang til boligmarkedet. Det kan gi negative utslag mellom ulike befolkningsgrupper. Diskriminering kan føre til svekket tilhørighet til fellesskapet og mindre tillit både til samfunnet og til andre mennesker. 

Det kan være vanskelig å fange opp og måle diskriminering. I studier av diskriminering benyttes en rekke ulike metoder for dette, blant annet eksperimenter, observasjon og spørreundersøkelser som undersøker innvandreres egne opplevelser.

66 prosent av personer med innvandrerbakgrunn oppgir at de har opplevd å bli diskriminert i løpet av livet, mot 40 prosent i øvrig befolkning. Med andre ord er innvandrere og deres norskfødte barn betydelig mer utsatt for diskriminering enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn.  Diskrimineringen forekommer på mange ulike samfunnsarenaer. Flest oppgir at de har opplevd diskriminering på arbeidsplassen eller ved jobbsøking som figur 7.12 viser (Dalen mfl. 2024).

Diskriminering anses som et av de største hindrene for integrering, både av innvandrere selv og av befolkningen for øvrig (Brekke og Fladmoe 2022; Dalen mfl. 2022).  Hele åtte av ti i befolkningen mener at diskriminering av innvandrere foregår i Norge. I 2023 svarte 29 prosent i den norske befolkningen at diskriminering forekommer i stor grad. Dette er mer enn en tredobling fra 2013, da ni prosent svarte det samme. I tillegg svarte over halvparten av respondentene i 2023 (53 prosent) at diskriminering forekommer i noen grad (Brekke mfl. 2024). Dette tilsier at det er en voksende og relativt utbredt oppfatning i befolkningen om at diskriminering av innvandrere forekommer. 

Figur 7.12 viser at nesten åtte av ti mener at diskriminering forekommer ved ansettelser og ved utleie av bolig. Seks av ti mener diskriminering skjer i kontakt med politiet, og fire av ti mener det skjer i kontakt med Nav (Brekke mfl. 2024).

I Norge er (tilgangen til) arbeidslivet den arenaen med mest forskning på forekomsten av rasisme og diskriminering. Søkere med innvandrerbakgrunn har betydelig lavere sannsynlighet for å bli innkalt til jobbintervju (Birkelund mfl. 2019; Midtbøen 2015a, 2015b, 2016; Midtbøen og Rogstad 2012). Det gjelder særlig søkere med navn fra Afrika, Midtøsten og Sør-Asia (Larsen og Midtbøen 2024).  Usaklig forskjellsbehandling av etniske minoriteter skjer på alle stadier i rekrutteringsprosessen – også i offentlige virksomheter (Bjørnset, Sterri og Rogstad 2021). Diskriminering forekommer også i forbindelse med lønnsfastsettelse og lønnsutvikling, men det er stor variasjon mellom sektorer, bransjer og stillingstyper når det gjelder omfang (Alecu og Drange 2019; Bratsberg, Raaum og Røed 2017; Drange 2016; Drange og Helland 2018). 

Skole og utdanning er en annen arena hvor rasisme og diskriminering har betydning for integrering. Det er en sammenheng mellom opplevd diskriminering, rasisme og utdanningsprestasjoner. Diskriminering kan føre til redusert faglig selvtillit og mindre tro på å lykkes i skolen, lavere trivsel, svekkede prestasjoner, sosioemosjonelle vansker (for eksempel depresjon) og negative atferdsmessige konsekvenser (for eksempel narkotikabruk og utagerende atferd) (Wollscheid mfl. 2022). I en nyere undersøkelse oppgir 21 prosent av respondentene med foreldre født utenfor Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand at de har blitt utsatt for rasistiske ytringer på skolen det siste året (Proba 2024a).

Blant barn av innvandrere som tar høyere utdanning, finner en at selv forventningen om å møte diskriminering kan føre til at man senker egne forhåpninger til utdanningsløp og karriere (Orupabo 2018; Orupabo mfl. 2020). 

Diskriminering foregår også på leiemarkedet. Personer med innvandrerbakgrunn leier oftere bolig enn den øvrige befolkningen, men har mindre sannsynlighet for å få tilslag på søknad om boligleie (Andersson, Jakobsson og Kotsadam 2012; Flage 2018). Et felteksperiment viser at sannsynligheten for å få positiv respons fra utleiere er over 16 prosentpoeng lavere for søkere med arabiskklingende navn enn for søkere med norskklingende navn med samme jobb, og at diskriminering i dagens leiemarked ikke har blitt mindre enn for ti år siden (Benedictow mfl. 2023). 

Norskfødte med innvandrerforeldre opplever i større grad enn innvandrere å bli diskriminert på grunn av etnisk bakgrunn, hudfarge og religion/livssyn. 75 prosent i denne gruppen svarer at de har opplevd diskriminering på grunn av etnisk bakgrunn, 53 prosent på grunn av hudfarge og 32 prosent på grunn av religion/livssyn (Dalen mfl. 2024).  

Rasisme eller andre negative holdninger til folkegrupper kan uttrykkes som hatefulle eller nedsettende ytringer (Dalen mfl. 2022). Flere innvandrere opplever ulike former for hatytringer og vold sammenlignet med befolkningen ellers.  Blant personer med innvandrerbakgrunn oppgir tolv prosent at noen har sagt hatefulle ting til dem det siste året, mot seks prosent i øvrig befolkning. Innvandrere og norskfødte fra Asia, Afrika og Latin-Amerika er særlig utsatt (Dalen mfl. 2024). For eksempel oppgir 17 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre fra denne gruppen at de har opplevd at noen har sagt hatefulle ting til dem, mot 14 prosent av deres foreldre, 11 prosent av innvandrere fra nye EU-land i Øst- og Sentral-Europa og 6 prosent av innvandrere fra Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia, New Zealand. 

I Politidirektoratets rapport om hatkriminalitet i Norge fremkommer det at i seks av ti anmeldelser innen hatkriminalitet i 2024 var hatmotiv kodet på hudfarge eller etnisitet. Det har vært en jevn økning i registrering av anmeldt hatkriminalitet på denne kategorien de siste årene (Politidirektoratet 2025).

Unge med etnisk minoritetsbakgrunn opplever oftere hatytringer rettet mot etnisitet, hudfarge eller religion/livssyn enn unge som har foreldre som er født i Norden. Denne gruppen er særlig utsatt dersom en tilhører en annen religion enn kristendom, og om en går på skole med lav andel elever med innvandrerbakgrunn. Risikoen for å bli utsatt for hatytringer øker markant dersom personen tilhører flere ulike minoritetsgrupper, for eksempel dersom man er LHBTQ+, har familiebakgrunn fra en urfolksgruppe, er en nasjonal minoritet, eller har en synlig fysisk funksjonsnedsettelse (Nadim og Fladmoe 2021).

Kriminalitet

Personer med innvandrerbakgrunn overrepresentert blant siktede personer

Kriminalitet kan ses på som en indikator for manglende sosial integrering fordi en kriminell atferd antyder manglende oppslutning om felles normer og regler for atferd i et samfunn (Proba 2019). Treffsikre tiltak for å forebygge og forhindre kriminalitet avhenger av et godt kunnskapsgrunnlag om sammenhenger mellom integrering og kriminalitet. 
Som vist i figur 7.13 er innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre overrepresentert blant siktede personer – med henholdsvis 16,4 og 14,3 siktede personer per 1000 innbyggere. 

Siden 2015 har antall siktede i året totalt gått ned fra omtrent 80 000 personer til om lag 60 000 personer. Andelen siktede med utenlandske statsborgerskap har holdt seg relativt stabilt på i overkant av 20 prosent i samme periode (SSB 2024c). Antall innsatte  har gått ned fra omtrent 4 000 personer i 2015 til i overkant av 3 400 i 2023. Denne nedgangen skyldes i hovedsak en nedgang i innsatte med utenlandsk statsborgerskap. I 2023 utgjorde innsatte med utenlandsk statsborgerskap 26 prosent av alle innsatte, mot 35 prosent i 2015 (SSB 2024e).

Det er store variasjoner når det gjelder landbakgrunn og ulike lovbruddstyper (SSB 2019). For årene 2020–2023 viser tallene at mannlige innvandrere i alderen 15–24 år fra Irak og Somalia har høyere siktelsesrater enn i befolkningen for øvrig med nærmere 1 200 siktelser per 1 000 innbyggere for denne fireårsperioden, mot drøyt 280 per 1 000 i befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Unge mannlige innvandrere fra blant annet Filippinene (170 per 1 000) og Thailand (270 per 1 000) har derimot lavere rater (Fossanger, Dyrstad, mfl. 2024). Innvandrere med fluktbakgrunn har høyere andel siktede gjerningspersoner, mens personer som har innvandret på grunn av utdanning, har lavere (Andersen, Holtsmark og Mohn 2017). 

I 2022 var over 28 000 innvandrere, over 5 000 norskfødte med innvandrerforeldre og over 114 000 i øvrig befolkning personoffer for anmeldte lovbrudd. I 2015 utgjorde innvandrere 15 prosent, og norskfødte to prosent av alle ofre. I 2022 har disse andelene økt til henholdsvis 19 og tre prosent (Fossanger, Fjelldalen og Mohn 2024). 

Det er imidlertid variasjon mellom ulike grupper og ulike typer av lovbrudd. Innvandrere er sterkt overrepresentert blant de som er utsatt for vold, mishandling, trusler og bedrageri (Fossanger, Fjelldalen, mfl. 2024). Av unge innvandrere rapporterer 12,8 prosent at de har vært utsatt for vold eller trusler de siste månedene, sammenlignet med 6,9 prosent av unge i hele befolkningen (Vrålstad og Wiggen 2017). Blant innvandrere er det imidlertid langt færre registrerte ofre for seksuallovbrudd (Fossanger, Fjelldalen, mfl. 2024).

Menn med og uten innvandrerbakgrunn er mer utsatt som offer enn kvinner – med unntak av seksuallovbrudd. Innvandrermenn har høyest andel av personer utsatt for vinningslovbrudd. Norskfødte med innvandrerforeldre, både kvinner og menn, har høyest andel utsatt for vold og mishandling (Fossanger, Fjelldalen, mfl. 2024). 

Innvandrerbarn og unge er kraftig overrepresentert som ofre for mishandling i nære relasjoner, sammenlignet med både øvrig befolkning og norskfødte barn av innvandrere (Fossanger, Fjelldalen, mfl. 2024). I snitt blir 300 mannlige innvandrere registrert som ofre for mishandling i nære relasjoner hvert år, og av disse er ni av ti barn under 18 år. Den tilsvarende andelen for kvinner er 35 prosent. Likevel er overrepresentasjonen for kvinnelige innvandrere størst i 12–16 års alder, hvor antall ofre er over syv ganger så høyt som for jenter i samme alder i øvrig befolkning (Fossanger, Fjelldalen, mfl. 2024).

Det finnes flere bakenforliggende faktorer som kan forklare kriminalitet blant innvandrere – både som lovbrytere og ofre. Innvandrere og befolkningen for øvrig har ulik befolkningssammensetning, og dette kan være med på å forklare kriminalitetsstatistikken. For eksempel består innvandrerbefolkningen av en større andel unge menn enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn, samtidig som unge menn er overrepresentert i kriminalstatistikken. Kjønn og alder forklarer imidlertid ikke hele forskjellen. Kriminalitet henger sammen med både sosiale og økonomiske forhold som levekårsproblemer og arbeidsledighet (Andersen mfl. 2017). Personer med lavere utdanning og dårligere økonomisk situasjon er mer utsatt for vold og overgrep enn personer med høyere utdanning og en bedre økonomisk sitasjon, og samtidig har personer med innvandrerbakgrunn en høyere andel som er utenfor arbeid og utdanning (Dale mfl. 2023; Fossanger, Fjelldalen, mfl. 2024).

Det er behov for mer kunnskap om sammenhengene mellom kriminalitet og mulige underliggende faktorer, som arbeidsledighet, økonomiske vansker og levekårsproblemer. Vi har behov for å forstå mer om mekanismene som ligger bak det å bli utsatt for, og det å utføre, kriminelle handlinger. 

Negativ sosial kontroll

Retten til å leve et fritt liv

Alle har rett til å leve sine liv i frihet fra negativ sosial kontroll, æresmotivert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Denne retten reflekteres både i vårt nasjonale lovverk og i internasjonale konvensjoner som Norge har forpliktet seg til (NOU 2024). Arbeidet mot disse alvorlige formene for kontroll og overgrep har lenge vært en del av norsk integreringspolitikk. Etter hvert har også foreldres bruk av mer diffuse former for kontroll, press, trusler og restriksjoner som går sterkt utover barn og unges autonomi og livsutfoldelse, blitt et sentralt tema (Friberg og Bjørnset 2019). Barn og unge har et omfattende rettslig vern som gir rett til privatliv og økt grad av selvbestemmelse etter hvert som man blir eldre. Disse prinsippene gir også utslag på integreringsfeltet.

Sosial kontroll finnes i alle samfunn og kulturer, og er ikke negativt i seg selv. For lite kontroll kan være skadelig, og grensesetting er en nødvendig del av omsorgen for barnet. Samtidig har barn og unge rett til medvirkning og selvbestemmelse i tråd med alder og utvikling. Hensynet til barnets beste utgjør en grense for foreldrenes rett til å oppdra/kontrollere barnet, jf. Grunnloven § 104 og barneloven §§ 31-33.

Overgangen mellom positiv og negativ sosial kontroll er glidende. Det finnes ingen entydig måte å operasjonalisere begrepet på. Dermed er omfang av negativ sosial kontroll vanskelig å måle. Det finnes ikke sikre tall. Spørreundersøkelser om foreldrerestriksjoner gir imidlertid en indikasjon på hvor mange som er utsatt. 

En ny rapport viser at få elever i norsk skole opplever sterke restriksjoner og kontroll fra foreldrene sine (Frøyland, Mathisen og Smette 2025). Mer enn 95 prosent oppgir at det stemmer godt eller svært godt at de får bestemme selv hvilke venner de kan være sammen med på fritiden, hvilken utdanning de vil ta og at de kommer til å få velge selv hvem de skal gifte seg med. Andelen som oppgir at det stemmer godt eller svært godt at de får lov til å ha kjæreste og at de får lov til å ha sex før ekteskapet, ligger på henholdsvis 93 og 89 prosent (Frøyland mfl. 2025).

Enkelte grupper av unge erfarer langt mer omfattende grad av restriksjoner og kontroll fra foreldrene enn andre. Graden av foreldrerestriksjoner varierer med kjønn, landbakgrunn, sosioøkonomisk status, botid, kjennetegn ved nærmiljøet, skolekarakterer, religiøs tilhørighet og grad av religiøsitet hos foreldrene (Friberg og Bjørnset 2019; Frøyland mfl. 2025; Proba 2021; Smette, Hyggen og Bredal 2021).

Forskning viser at unge med innvandrerbakgrunn, og særlig jenter med bakgrunn fra Asia og Afrika, er mest utsatt for foreldrerestriksjoner, særlig på områder som gjelder kjærlighet og ekteskap. I sin rapport basert på data fra spørreundersøkelsen UngVold 2023 finner Frøyland, Mathisen og Smette (2025) at 88 prosent av jenter med muslimsk bakgrunn ikke får lov til å ha sex før ekteskapet, 68 prosent får ikke lov til å ha kjæreste og 13 prosent får ikke velge selv hvem de skal gifte seg med. Når det gjelder venner og utdanning, oppgir rundt 10 prosent av jenter med muslimsk bakgrunn at de ikke får bestemme selv (Frøyland mfl. 2025).

Skeive med innvandrerbakgrunn er en av gruppene som er spesielt utsatt for negativ sosial kontroll (Frøyland mfl. 2025; Proba 2021). En av tre opplever ekskludering fra minoritetsmiljø på grunn av deres seksuelle identitet (Eggebø, Karlstrøm og Stubberud 2020). 

Andre særlig utsatte grupper kan være nyankomne flyktninger og innvandrere, enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger, personer med funksjonsnedsettelse, eldre personer som lever i et avhengighetsforhold, og personer i enkelte tros- og livssynssamfunn (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2025).

Negativ sosial kontroll foregår ikke kun mellom voksne og unge, det foregår også unge imellom – og det foregår på skolen og i sosiale medier (Proba 2021, 2022). Elever kontrollerer hverandre på bakgrunn av seksuell orientering, kjønnsuttrykk og religionsutøvelse – særlig knyttet til faste under ramadan. Jenter og gutter opplever ulike former for kontroll. Jenter møter forventninger om at de skal oppføre seg anstendig og vise ærbarhet, og gutter møter press knyttet til maskulinitet og kontroll av søstre (Proba 2024b). Nesten én av ti elever i videregående skole svarer at de blir kontrollert av medelever i klasserommet eller i friminuttet (Proba 2021).

De siste årene har ufrivillige utenlandsopphold fått økt oppmerksomhet i undersøkelser om negativ sosial kontroll, æresmotivert vold og tvangsekteskap. Motivene varierer, og kan blant annet være ønske om sterkere kulturell forankring, alternativ skolegang, familiesituasjon, å forhindre «fornorsking», få ungdom ut av et miljø med rusmiddelbruk eller adferdsproblemer (Helse- og omsorgsdepartementet 2020; Lidén, Bredal og Reisel 2014; NOU 2024). Ufrivillige utenlandsopphold kan føre til at personer, og spesielt barn og unge, kan miste tilknytningen sin til Norge, norskkunnskaper, skolegang og tilgang til offentlige stønader. Oppholdene er også knyttet til bekymringer for vold, frihetsberøvelse, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (NOU 2024). I en spørreundersøkelse fra 2021 oppgir 13 prosent av elever i videregående skole med innvandrerbakgrunn at de er redde for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje. Av disse svarte syv prosent at de har blitt truet med dette. Svært få oppgir at de faktisk har blitt utsatt for et ufrivillig utenlandsopphold (Proba 2021). 

I tillegg til å være brudd på grunnleggende rettigheter, er negativ sosial kontroll og æresmotivert vold assosiert med flere belastninger. Eksempelvis viser en undersøkelse blant norske skolelever at mellom 31 og 54 prosent av de som rapporterer om sterke foreldrerestriksjoner på ulike livsområder, også er utsatt for psykiske krenkelser og vold (Frøyland mfl. 2025). De utsatte rapporterer oftere om et depressivt stemningsleie, søvnproblemer og en dårligere egenopplevd helse enn andre (Frøyland mfl. 2025). Unge som er utsatt for streng kontroll hjemme, lever ofte et psykisk belastende dobbeltliv. De deltar sjeldnere i fritidsaktiviteter og har flere psykiske helseplager og dårligere selvtillit enn andre ungdommer (Friberg og Bjørnset 2019). Videre viser en longitudinell studie at skoleelever som i 16-årsalder opplever sterke foreldrerestriksjoner, oftere faller ut av skolen senere i skoleløpet og oftere blir brukere av sosialhjelp i starten av 20-årene enn de som ikke opplever slik kontroll. Jenter som opplever sterke foreldrerestriksjoner, har også økt sannsynlighet for å være gift og ha barn i starten av 20-årene, enn andre jenter (Friberg og Sterri 2023).

Personer som lever med negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, velger noen ganger å bryte med ektefellen og/eller familien for å komme bort fra volden og kontrollen. I slike tilfeller kan den utsatte bli stående alene og bli utstøtt av storfamilie og nettverk. Slike brudd oppleves ofte som svært smertefulle (Bråten og Lillevik 2021; Nadim og Orupabo 2014). Mange velger å vende tilbake til familien/ektefellen. I 2024 endte 18 prosent av oppholdene til beboere med innvandrerbakgrunn på krisesentrene med retur til voldsutøver, en litt større andel enn for oppholdene til beboere uten innvandrerbakgrunn (15 prosent) (Bufdir 2025).

I akutte situasjoner der personens sikkerhet er truet er det mange som oppsøker landets krisesentre. I 2024 hadde 61 prosent av beboerne på krisesentre innvandrerbakgrunn. 10 prosent av beboerne med innvandrerbakgrunn var utsatt for æresmotivert vold, 1 prosent var utsatt for menneskehandel og 2 prosent var utsatt for tvangsekteskap. Til sammenligning var 1 prosent utsatt for æresmotivert vold, mens mindre enn 1 prosent var utsatt for menneskehandel eller tvangsekteskap blant beboerne uten innvandrerbakgrunn (Bufdir 2025).Den mest alvorlige formen for æresmotivert vold er æresdrap. I perioden 2000–2022 er 24 drapssaker identifisert som mulige æresdrap. Sakene utgjør 3,8 prosent av det totale antallet drapssaker i samme periode (Politiet 2024). Det er sannsynlig at det er store mørketall, og at flere drap blir begått i offerets hjemland.

De særskilte tjenestene mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (se boks nedenfor) veiledet i rekordmange saker i 2024 (Bufdir og IMDi 2025). Flere av tjenestene har også hatt mer kompetanseheving enn i tidligere år. Tallene fra de særskilte tjenestene for 2024 viser at tjenestene brukes og at de har et tilbud som er etterspurt og som det er behov for (Bufdir og IMDi 2025). 

Forskning viser at familier som har bodd lenge i Norge, i snitt er mer liberale og mindre restriktive i utøvelsen av foreldreskap og sosial kontroll enn familier som nylig har innvandret til Norge (Friberg og Bjørnset 2019). Ungdom som er født i Norge, er mindre utsatt for foreldrerestriksjoner enn ungdom som selv har innvandret, og graden av foreldrerestriksjoner avtar markant i takt med økt botid hos foreldrene (Friberg og Bjørnset 2019). Videre finner en nyere kvalitativ studie at unge stadig forhandler med foreldrene sine om hvem de kan være sammen med og hva som er akseptabelt. Mange lykkes i å flytte på grensene for hva slags romantiske relasjoner foreldrene kan godta (Aarset, Rosten, og Shirazi 2024).