–Til deg som står midt i det: Jeg ser deg

Antallet saker der unge frykter å bli etterlatt i et annet land har økt med 77 prosent. Det viser en felles årsrapport fra IMDi og Bufdir. 

Bak tallene finnes enkeltmennesker som lever under streng kontroll. Her er Daniellas historie. 

Det jeg ville unnslippe, startet da jeg var tretten. Jeg ble fortalt at vi skulle feire at jeg hadde fått mensen. Det var i en leilighet i Oslo. Alle hadde pynta seg, og det var masse mat. Jeg ble ført inn i et rom, og bak en dør som stod på gløtt, satt imamen. Han leste vers fra koranen, og spurte: Aksepterer du dette ekteskapet? Tanten min tvang meg til å svare ja, og med det var jeg gift med fetteren min. Jeg var tretten år, og så fortsatt ut som et barn. 
 
Fra den dagen levde jeg et dobbeltliv. I ukedagene bodde jeg hjemme og gikk på ungdomsskolen. Hver fredag pakket jeg en bag og reiste hjem til fetteren min. Der ble jeg behandlet som en tjener. Jeg laget mat, vasket huset - og ble utsatt for vold og overgrep. Fetteren min sa at han eide kroppen min.  
 
Det varte i tre år, og det var ingen som fanget det opp. Jeg fortalte det ikke til noen. Jeg fryktet hva som ville skje om jeg snakket eller prøvde å stikke av.  
 
Da jeg var seksten, diktet jeg opp en blodsykdom. Jeg forfalsket en legeerklæring, hvor jeg skrev at sykdommen kunne smitte gjennom spytt eller samleie. Jeg ville at de skulle holde seg unna meg. Det fungerte en stund, men så sendte de meg til Irak. Onkelen min tok meg med til en medisinsk undersøkelse. Den viste at jeg var frisk. Han ble rasende, og ville etterlate meg der som straff.  
 
Det var helt forferdelig. For å komme meg hjem igjen, latet jeg som om jeg angret. Jeg sa at alt jeg ville, var å reise tilbake til mannen min. Heldigvis trodde de meg, og jeg ble sendt hjem.  
 
På det tidspunktet hadde jeg gitt opp. Jeg hadde mistet alt håp, all tro og all glede. Jeg tenkte at hvis jeg anmeldte dem, kom de til å drepe meg for å renvaske æren sin. Likevel bestemte jeg meg for å gjøre det, for jeg ville redde søsknene mine. Så jeg gikk til mangfoldsrådgiveren på skolen min, og sa «jeg ble giftet bort som 13-åring og klarer ikke leve sånn mer. Vær så snill og hjelp meg». 
 
Nå er det femten år siden jeg fikk hjelp. I dag har jeg det veldig bra. Jeg lever som en fri kvinne. Har to barn og en mann som støtter meg i alle valgene jeg tar. Jeg har en bachelor i samfunnsvitenskap, og jobber med flyktninger. 
 
Da jeg brøt med familien, føltes det som at jeg også mistet identiteten min. Jeg trodde frihet betydde å gi opp det å være araber. Jeg forbandt det med regler, skam og begrensninger. Så møtte jeg mannen min og familien hans. 

De er arabere, men åpne og frie. De viste meg en kultur rik på kjærlighet, varme og fellesskap. Det minnet meg om de arabiske filmene jeg så som barn – hvor kvinnene hadde egne stemmer og levde fritt. Som barn ble jeg fortalt at sånn er det bare på film. Men det finnes på ekte, og jeg har funnet en måte å være araber på som jeg kjenner meg hjemme i. 

Nå nærmer sommeren seg. Jeg vet at mange frykter å bli sendt til utlandet av familie. Historien min har vært en byrde, men jeg prøver å gjøre den til en styrke. Hvis vi snakker mer om dette, blir berøringsangsten mindre. 

Til deg som står midt i det: Jeg ser deg. Jeg vet hvordan du har det. Kom deg ut. Jeg gjorde det, og det gikk bra. Jeg klarte meg.

Det finnes hjelp

Historien er fortalt av Daniella. Hvis du selv er bekymret for en reise, eller for noen andre som skal til utlandet, ta kontakt. Her kan du få hjelp

Les rapporten

Økningen i saker til mangfoldsrådgiverne om ufrivillige utenlandsopphold kommer frem i årsrapporten om arbeidet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.