Veileder til tolkeloven og tolkeforskriften
Med «barn» menes personer under 18 år, i henhold til FNs barnekonvensjon. Dette samsvarer også med vergemålsloven, som setter myndighetsalderen til 18 år.
Forbudet mot å bruke barn som tolk er viktig for å sikre kvaliteten på kommunikasjonen mellom offentlige organer og minoritetsspråklige innbyggere. Men forbudet er først og fremst satt for å beskytte barna. Barn som blir satt til å tolke eller formidle informasjon, kan havne i en vanskelig rollekonflikt, og det å tolke kan få uheldige konsekvenser for dem. Et barn skal for eksempel ikke måtte tolke mellom foreldrene sine og saksbehandleren i en barnevernssak, eller hos legen. Forbudet mot å bruke barn som tolk ivaretar prinsippet om barnets beste.
Det følger av Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nummer 1 at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn.
Tidligere lå forbudet mot bruk av barn som tolk i forvaltningsloven § 11 e. Denne paragrafen er opphevet og erstattet av tolkeloven § 4, en endring som er gjort for å sikre helhet og sammenheng i lovverket. Ordlyden i den nye bestemmelsen er enklere, men innholdet i forbudet er det samme som før.
Det at bestemmelsen har kommet inn i tolkeloven, gjør at forbudet omfatter flere organer enn før. Forbudet i forvaltningsloven gjaldt bare for forvaltningsorganer. Nå, ifølge tolkeloven, gjelder det også for enkelte organer som ikke er forvaltningsorganer etter forvaltningsloven, se tolkeloven § 2 tredje ledd.
Hovedregelen er at offentlige organer ikke skal bruke barn som tolk eller til å formidle informasjon på andre måter. Det gjelder både skriftlig og muntlig informasjon. Man skal for eksempel ikke be et barn om å forklare eller formidle innholdet i et vedtak eller om å notere et budskap på vegne av det offentlige for å videreformidle det muntlig senere.
Forbudet bortfaller ikke selv om barnet selv eller dets foresatte samtykker til at barnet kan tolke eller formidle informasjon.
Barn kan likevel brukes som tolk «når det er nødvendig i nødssituasjoner eller i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses forsvarlig», jf. tolkeloven § 4 andre ledd.
Nødssituasjoner der det er nødvendig å bruke barn som tolk, kan for eksempel være ulykker, brann eller en situasjon der man prøver å forhindre et alvorlig lovbrudd. Det kan også være situasjoner der det er snakk om å redde vesentlige økonomiske interesser, for eksempel ved brann, oversvømmelser og strømbrudd.
For at man skal kunne bruke et barn som tolk i slike situasjoner, må risikoen for skade, herunder tap av vesentlige økonomiske interesser, være så stor at den veier tyngre enn risikoen for å bruke barnet som tolk og hensynet til barnet. Dette må vurderes konkret i hver enkelt situasjon. Forutsetningen er uansett at det må være «nødvendig», det vil si at man ikke kan vente med å formidle informasjonen.
Unntaksregelen skal ikke praktiseres for vidt. Hvis det finnes andre måter å videreformidle informasjonen på i nødssituasjonen, skal man ikke bruke et barn som tolk, og man skal alltid vurdere fjerntolking som et alternativ.
Feil kommunikasjon kan i seg selv føre til tap av liv eller alvorlig helseskade. Det er derfor viktig at aktuelle offentlige organer tar høyde for at de kan få akutt behov for tolketjenester. Se tolkeloven § 9 om retningslinjer for bestilling og bruk av tolk.
Barn kan ellers brukes som tolk «i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses forsvarlig». Når man vurderer å bruke et barn som tolk etter denne unntaksregelen, skal man ta hensyn til sakens art, hva alternativene er, og forhold ved barnet. Hensynet til barnet skal stå sentralt i vurderingen.
Dette unntaket omfatter andre tilfeller enn det som omfattes av unntaket om nødssituasjoner. Det er også høy terskel for å bruke dette unntaket. Det er bare i hverdagslige saker det kan være aktuelt å bruke barn som tolk etter dette unntaket. Det er ikke forsvarlig å bruke et barn som tolk hvis informasjonen som skal formidles, er kompleks eller situasjonen kan bli belastende for barnet. Det er heller ikke forsvarlig dersom det finnes andre måter å få tolket på i den aktuelle situasjonen. For at dette unntaket skal komme til anvendelse må videreformidlingen av informasjon helt tydelig være forsvarlig ut fra hensynet til barnet.Blant annet må man ta barnets alder og modenhet i betraktning, men selv for et eldre og modent barn kan det å tolke for et offentlig organ være svært belastende. Det er derfor viktig at man setter seg godt inn i det enkelte barnets situasjon før de benytter denne unntaksregelen.