Veileder til tolkeloven og tolkeforskriften
Bestemmelsen om god tolkeskikk er delvis basert på de tidligere Yrkesetiske retningslinjer for tolker, også kjent som Retningslinjer for god tolkeskikk, som ble utarbeidet i 1997 av det daværende Kommunal- og regionaldepartementet.
Tolkeforskriften §§ 3 til 8 regulerer nærmere hva som er ment som god tolkeskikk.
Tolken skal ha tilstrekkelig tolkefaglig kompetanse for oppdraget. Det innebærer at tolken skal være kvalifisert etter tolkeloven § 7. For å være kvalifisert etter tolkeloven § 7, må tolken oppfylle de formelle kravene til å bli oppført i Nasjonalt tolkeregister. Disse kravene følger av tolkeforskriften § 10. Dersom en tolk påtar seg et tolkeoppdrag uten å ha tilstrekkelig tolkefaglig kompetanse, bryter tolken denne forskriftsbestemmelsen. Bestemmelsen rammer også kvalifiserte tolker som påtar seg tolkeoppdrag i andre språkkombinasjoner enn de språkkombinasjonene de er kvalifisert for.
Videre må tolken ha annen kompetanse som er nødvendig for det konkrete oppdraget. Dersom tolken for eksempel skal utføre et tolkeoppdrag som omhandler et strafferettslig eller sivilrettslig tema, en spesifikk forvaltningsoppgave eller en medisinsk problemstilling, er det nødvendig at tolken har god kjennskap til aktuell fagterminologi og eventuell kontekstkunnskap på begge språk.
For å kunne etterleve denne bestemmelsen må tolker ha tilstrekkelig informasjon om det aktuelle tolkeoppdrag i forkant, slik at de kan vurdere om de har den nødvendige kompetansen, og sette seg inn i aktuelle saksforhold og relevant fagterminologi. Offentlige organer bør legge til rette for at tolker kan få tilgang til informasjon i forkant av tolkeoppdrag, slik at de kan vurdere om de har nødvendig kompetanse til å påta seg oppdragene.
Tolkens oppgave er å gjengi eksakt det som blir sagt på det andre språket. Dersom tolken unnlater å tolke deler av en ytring, utgjør det et klart brudd på god tolkeskikk.
Tolkens nøytrale stilling gjør at hen ikke kan utføre andre oppgaver under tolkeoppdraget enn å tolke. Tolken skal for eksempel ikke representere noen parts sak og heller ikke opptre som fullmektig. Tolken skal ikke gjøre oppmerksom på forhold hen mener bør utdypes for å få saken godt nok belyst, eller om saksforholdet for øvrig, annet enn å stille avklarende spørsmål hvis noe er tvetydig, for å kunne gjennomføre tolkingen. Fordi tolkingen i seg selv krever høy grad av konsentrasjon, kan ikke tolken være sekretær eller ordstyrer i et møte, fylle ut skjemaer eller lignende.
Tolken skal aldri pålegges eller, på eget initiativ, påta seg en funksjon som kulturinformant eller kulturformidler før, under eller etter et tolkeoppdrag, og skal ikke gi «ekspertuttalelser» om forhold som det kan ventes at tolken har spesielle kunnskaper om, for eksempel om forhold i et annet land. Dersom en av samtalepartene stiller tolken spørsmål om dette eller andre saksforhold, må tolken oversette spørsmålene til den andre samtaleparten, slik at parten selv kan svare. Et svar fra tolken kan bli oppfattet som om tolken tar part i saken, og kan dermed svekke tilliten til tolken. Dessuten kan en feilaktig opplysning fra tolkens side få uheldige konsekvenser for saken.
Det at tolken opptrer upartisk, er et viktig prinsipp som har stor betydning for tilliten til tolkeyrket. Upartiskhet innebærer at en tolk ikke skal engasjere seg til fordel for den ene eller den andre parten i samtalen. Tolken må forholde seg nøytralt til saken som tolkingen dreier seg om, og ikke la sine oppfatninger av eller meninger om samtalepartene eller det som blir sagt, komme til syne eller påvirke tolkingen. Tolken har ikke ansvar for innholdet i det som skal tolkes. Det ansvaret hører til den som snakker. Tolkens oppgave består bare i å tolke det samtalepartene sier, uten å vurdere eller bedømme budskapets moral eller sannhet. Tolken skal ikke gjøre oppmerksom på selvmotsigelser eller unøyaktigheter som kommer til uttrykk.
Bestemmelsen om at tolken ikke skal misbruke informasjon hen har fått kjennskap til gjennom tolkingen. Dette innebærer for eksempel at tolker ikke kan benytte informasjon fra tolkeoppdrag til å gjøre økonomiske disposisjoner, eller benytte seg av opplysninger om noens personlige forhold til å bidra til at denne personen tildeles eller fratas goder, ytelser, ansettelsesforhold, tillitsverv eller lignende. Dette er noe annet enn taushetsplikt etter tolkeloven § 15 og gjelder i tillegg. Tolken kan misbruke informasjon hen har fått kjennskap til under tolkeoppdrag, uten å bryte taushetsplikten.
Tolken har en plikt til å sørge for at de faglige og praktiske forholdene ligger til rette for at tolkingen kan utføres på en forsvarlig måte. Hovedansvaret for dette ligger hos organet som har bestilt tolken, men tolken har også et ansvar for å gi beskjed til oppdragsgiver dersom forholdene ikke legger til rette for forsvarlig utførelse av oppdraget.
Med «faglige forhold» menes blant annet hvilke metoder som skal benyttes (eksempelvis simultantolking eller konsekutiv tolking), og at tolken behersker disse, samt hvilke språk/dialekter som vil forekomme i møtet, og at tolken behersker disse på et tilstrekkelig nivå til å utføre faglig forsvarlig tolking.
Med «praktiske forhold» menes blant annet lyd- og lytteforhold, inkludert tekniske løsninger dersom slike benyttes ved simultantolking eller fjerntolking, samt visuelle forhold, plassering, lys med mer. I henhold til tolkeloven § 8 skal det offentlige organet sikre tilfredsstillende tekniske løsninger ved fjerntolking, opplæring av ansatte og ivaretakelse av personvern. Tolkens ansvar her er begrenset til å gi beskjed dersom tolken mener at løsningene ikke er forsvarlige.
Tolken må vurdere selv om hen er skikket og i en helsemessig forsvarlig tilstand til å gjennomføre tolkeoppdraget.
Om det er forhold ved tolken som endrer seg, enten før oppdraget eller underveis i oppdraget, plikter tolken å gi beskjed om det. Å gjennomføre et tolkeoppdrag når tolken vet at hen ikke er skikket til å gjennomføre det på en forsvarlig måte, må anses som et brudd på god tolkeskikk. Forhold som det å være svært trøtt, være ukonsentrert, høre dårlig hva andre sier, eller ha problemer med hukommelsen, kan påvirke utførelsen av et tolkeoppdrag.
Oppramsingen er ikke uttømmende, men gir eksempler på forhold som gjør at tolken potensielt ikke kan oppfylle kravet om å sikre at tolkingen kan utføres på en forsvarlig måte.
Statsautoriserte tolker kan jobbe som oversettere, men da skal de ikke bruke tittelen statsautorisert tolk. Bruk av betegnelsen statsautorisert tolk i forbindelse med skriftlige oversettelser kan misforstås slik at oppdragsgivere og andre tror at den skriftlige oversettelsen har blitt utført av noen med dokumentert oversetterkompetanse. Risikoen for misforståelse blir enda større dersom betegnelsen oversettes til et annet språk.
IMDi behandler varsler om brudd på god tolkeskikk og har i sin saksbehandlingspraksis gjort noen vurderinger av øvrige forhold som kan utgjøre brudd på kravene til god tolkeskikk etter tolkeloven § 14.
Et tolkeoppdrag må anses som et personlig oppdrag. Tolker kan altså ikke videreformidle tolkeoppdrag til andre tolker, verken kvalifiserte eller ukvalifiserte. Dette gjelder både tilfeller hvor en tolk videreformidler et oppdrag mot vederlag, og tilfeller hvor en tolk gir bort et oppdrag uten å få vederlag fra den som utfører oppdraget på vegne av hen.
Tolken plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det hen i forbindelse med et tolkeoppdrag får vite om noens personlige forhold. Ved å gi bort tolkeoppdraget kan tolken bryte denne bestemmelsen. Om en tolk er forhindret i å gjennomføre et tolkeoppdrag hen har påtatt seg, må tolken umiddelbart gi beskjed til den som har bestilt tolkingen.
Taushetsplikten innebærer at tolken skal unnlate å gi opplysninger til andre og at tolken skal hindre at andre får tilgang eller kjennskap til taushetsbelagte opplysninger, jf. forvaltningsloven § 13.
Taushetsbelagte opplysninger gis til tolken med det formålet at tolken skal være best mulig forberedt for å kunne sikre faglig forsvarlig tolking. Tolkens oppgave er å formidle innholdet i det som kommer til uttrykk i samtalen, så presist som mulig. Oppgaven er ufravikelig bundet til tillit, og det at tolken er til stede, skal ikke begrense muligheten til en fortrolig samtale mellom partene som møtes.
Med mindre noe annet er bestemt i eller i medhold av en annen lov, jf. tolkeloven § 3, gjelder reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 til 13 e tilsvarende for tolker, jf. tolkeloven § 15. For tolkeoppdrag som omfattes av taushetspliktregler i særlovgivningen, er det reglene i særlovgivningen som gjelder, jf. tolkeloven § 15 andre ledd første punkt.
Hovedregelen i forvaltningsloven § 13 første ledd nummer 1 er at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til noens personlige forhold som vedkommende får vite om i forbindelse med tjenesten eller arbeidet.
Forvaltningsloven §§ 13 a til 13 e regulerer ulike begrensninger i taushetsplikten, informasjon om taushetsplikt og opplysninger til bruk i forskning. Disse unntakene for taushetsplikt gjelder også for tolker, men på grunn av tolkens rolle, vil bestemmelsene sjelden gi tolken adgang til å videreformidle taushetsbelagte opplysninger.
Det er gitt regler i tolkeloven, straffeloven, straffeprosessloven og tvisteloven om rettsvirkninger ved taushetsplikt.
Det følger av tolkeloven § 15 tredje ledd at offentlige organer plikter å sørge for at taushetsplikten er gjort kjent for tolken.
Som hovedregel gjør de offentlige organene dette muntlig før de inngår avtale med en tolk, eventuelt før det enkelte møtet dersom de bruker en tolk de ikke har fast avtale med. Offentlige organer kan også kreve en skriftlig erklæring fra tolken om at hen kjenner reglene om taushetsplikt, jf. tolkeloven § 15 andre ledd. Å informere tolken om reglene kan også være klargjørende, ettersom tolken kan være underlagt ulike regler om taushetsplikt avhengig av hvilket offentlig organ de utfører tolking for. Det kan dessuten ha en positiv effekt på innbyggernes tillit til det offentlige og bruken av tolk. Ved fjerntolking kan en slik skriftlig taushetserklæring innhentes digitalt, for eksempel via sms eller elektronisk signaturOrientering om taushetsplikt og hvordan skriftlige erklæringer skal innhentes, bør reguleres i de offentlige organenes retningslinjer for bestilling og bruk av tolk, jf. tolkeloven § 9. Organene bør også ha organisatoriske løsninger for lagring av innhentede taushetserklæringer.
Når et offentlig organ overleverer dokumenter eller annet materiale med taushetsbelagte opplysninger til en tolk i forbindelse med et tolkeoppdrag, er det som regel for å sikre at tolken kan utføre oppdraget på en faglig forsvarlig og hensiktsmessig måte. Slike taushetsbelagte dokumenter skal ikke oppbevares av tolken etter at tolkeoppdraget er fullført, eller brukes til andre formål senere. Det samme gjelder eventuelle notater tolken har tatt, dersom notatene inneholder taushetsbelagte opplysninger knyttet til tolkeoppdraget. Når oppdraget er fullført, skal materialet leveres tilbake til oppdragsgiveren eller destrueres. Oppdragsgiveren bør gi tydelig beskjed til tolken om at materialet skal leveres tilbake eller destrueres. Det samme gjelder notater tolken gjør underveis.
Taushetsplikten gjelder også etter at tjenesten eller arbeidet er avsluttet.
Ved enkelte former for alvorlige straffbare handlinger har alle en lovpålagt plikt til å forsøke å avverge den straffbare handlingen, enten ved anmeldelse eller på annen måte. Plikten er beskrevet i straffeloven og utløses når man får vite at handlingen vil skje, eller tror at den mest sannsynlig vil skje. Dette gjelder en del lovbrudd mot statens sikkerhet og mange alvorlige lovbrudd rettet mot andres liv, helse eller frihet. Eksempler er drap, mishandling i nære relasjoner, voldtekt av barn under 14 år og annen voldtekt og mishandling.
Avvergingsplikten opphever en eventuell lovbestemt taushetsplikt. Både taushetsplikten og avvergingsplikten er personlige. En tjenesteperson plikter å forsøke å avverge et forestående lovbrudd selv om hens overordnede eller kollegaer mener at det ikke er grunnlag for å varsle. Tolker kan ta kontakt med politiet for å få veiledning hvis de er i tvil om det foreligger en plikt til å avverge.
Ifølge straffeprosessloven plikter enhver som har blitt innkalt, å møte som vitne og forklare seg overfor retten med mindre noe annet er bestemt i lov. Retten må ikke ta imot forklaring som vitnet ikke kan gi uten å krenke en lovbestemt taushetsplikt hen har som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune, jf. straffeprosessloven og tvisteloven.
Når et vitne har taushetsplikt som følge av arbeid for stat eller kommune, eller visse andre stillinger, kan vitnet likevel bli pålagt å vitne dersom departementet har samtykket. Departementet kan frita tolken fra taushetsplikten for noen bestemte forhold. Tolken må sette seg inn i hvilke forhold dette gjelder, slik at hen ikke røper andre taushetsbelagte forhold.
Noen yrkesgrupper er underlagt en særlig streng taushetsplikt, og de kan i utgangspunktet ikke bli pålagt å vitne om noe som er betrodd dem i deres stilling. Dette gjelder prester og forstandere i registrerte trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker, meklingsmenn i ekteskapssaker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre og sykepleiere. Forbudet faller bort når forklaringen trengs for å forebygge at noen uskyldig blir straffet. Tolker som tolker for disse yrkesgruppene, er underlagt den samme særlig strenge taushetsplikten jf. tolkeloven § 15 andre ledd andre punktum. En tolk som har tolket for en av de disse yrkesgruppene, kan ikke bli pålagt å vitne i retten om innholdet i disse samtalene uten samtykke fra den som har krav på hemmelighold.
Tolkeloven § 15 andre ledd regulerer forholdet til bestemmelser om taushetsplikt i andre lover. Bestemmelser om taushetsplikt i andre lover gjelder tilsvarende for tolken dersom de kommer til anvendelse på det enkelte tolkeoppdraget. Slike bestemmelser finnes blant annet i domstolloven, straffegjennomføringsloven, helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, barnevernloven og sosialtjenesteloven. Tolkeloven gjelder med mindre annet er bestemt i eller i medhold av annen lov, jf. § 3. Dette innebærer at det kan gis strengere eller lempeligere taushetspliktregler for tolker i særlovgivningen.
I tilfeller der fagpersonen i samtalen er bundet av en strengere taushetsplikt enn det som følger av tolkeloven § 15 første ledd, gjelder denne taushetsplikten tilsvarende for tolken. Tolker er dermed underlagt ulike regler om taushetsplikt avhengig av hvilket offentlig organ de utfører tolking for. Strengere taushetsplikt for fagpersoner følger blant annet av helsepersonelloven og politiloven.
At en tolk bryter taushetsplikten, kan være et brudd både på tolkeloven og på straffeloven. Tolkens brudd på taushetsplikt kan medføre reaksjoner etter tolkeloven §§ 20 – 21. Dersom en tolk krenker en taushetsplikt hen har i henhold til lov eller forskrift, eller utnytter en opplysning hen har taushetsplikt om med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, kan det i tillegg være straffbart etter straffeloven.
Hovedregelen er at en tolk ikke skal påta seg oppdrag hvis tolken er inhabil, jf. tolkeloven § 16 første ledd. En tolk er inhabil om det foreligger forhold som nevnt i forvaltningsloven § 6 første eller andre ledd.
Selv om en tolk ikke tilrettelegger for en avgjørelse eller treffer avgjørelser i en forvaltningssak slik saksbehandlere gjør, så vil en tolks bidrag i en forvaltningssak vil være av vesentlig betydning for sakens utfall.
Verken det offentlige organet eller den det tolkes for vil ha mulighet til å kontrollere om det som gjengis er gjengitt riktig. Tolken kan derfor påvirke informasjonen som formidles mellom partene på en slik måte at grunnlaget for avgjørelsen blir annerledes enn det ellers ville vært. Dette gjør at tolken indirekte kan påvirke avgjørelsen.
Dersom tolken er inhabil, kan vedkommende bli utsatt for press til å endre detaljer i forklaringer eller utelate informasjon, for å sørge for at avgjørelser går i en bestemt retning.
Forvaltningsloven § 6 første ledd lister opp situasjoner der tolken er inhabil. Tolken er blant annet inhabil når hen:
Etter forvaltningsloven § 6 andre ledd, er tolken også inhabil når «andre særegne forhold» er egnet til å svekke tilliten til at tolken er upartisk. Det skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for tolken selv eller noen hen har en nær personlig tilknytning til. Om det foreligger andre særegne forhold som kan svekke tilliten, må vurderes konkret med utgangspunkt i sakens karakter og hvilken rolle tolken og de det tolkes for, har i saken. Det skal også legges vekt på om en av partene har reist ugildhetsinnsigelse (habilitetsinnsigelse).
En særlov kan stille både strengere og mildere habilitetskrav til tolker enn det som følger av tolkeloven § 16. Reglene i særloven kan gjelde istedenfor reglene i tolkeloven, jf. tolkeloven § 3. For eksempel er habilitet for tolker i retten regulert i domstolloven § 138, jf. § 106, og da er det altså domstollovens regler for tolkens habilitet som gjelder, og ikke tolkeloven § 16.
Tolken skal selv vurdere sin habilitet og skal så snart som mulig informere oppdragsgiveren om forhold som gjør eller kan gjøre hen inhabil. Offentlige organer bør gi tolken relevante opplysninger knyttet til et tolkoppdrag så snart de er tilgjengelige, slik at tolken kan ta stilling til sin habilitet på forhånd. Offentlige organer bør ikke hindre tolker fra å etterleve denne bestemmelsen gjennom å nekte de tilgang til informasjon i forkant av tolkeoppdrag.
Det finnes noen unntakstilfeller der en tolk som er inhabil, likevel kan ta et tolkeoppdrag. Dette er bare aktuelt når det offentlige organet vurderer at det er nødvendig i en nødssituasjon, eller at det må anses forsvarlig ut fra omstendighetene.
Begrepet «nødvendig» betyr i denne sammenhengen at informasjonsformidlingen ikke kan vente. Det for eksempel være ved kontakt med nødsentral, ambulanse eller sykehus i forbindelse med trafikkulykker, akutte og alvorlige sykdomstilfeller og brann. Det kan også være i en situasjon der man har mulighet til å forhindre et alvorlig lovbrudd. Nødssituasjoner kan dessuten være situasjoner der det er snakk om å redde vesentlige økonomiske interesser, for eksempel ved brann, oversvømmelser, store lekkasjer og strømbrudd.
Unntaket kan brukes i disse situasjonene dersom risikoen for skade, herunder tap av vesentlige økonomiske interesser, er så stor at den veier tyngre enn risikoen ved å bruke en inhabil tolk.
Offentlige organer som vurderer at det er nødvendig å benytte en inhabil tolk i den akutte fasen av en nødssituasjon, bør deretter skaffe en habil tolk til den videre kommunikasjonen.
Når et offentlig organ vurderer om det er forsvarlig å bruke en inhabil tolk, skal de særlig legge vekt på sakens tema og hva som gjør tolken inhabil. Det skal mer til før en inhabil tolk kan brukes, i saker der temaet er sensitivt, enn i saker med andre typer temaer. Videre skal det mer til å bruke en inhabil tolk som har en nær tilknytning til møtet eller saken, enn en inhabil tolk med en yrkesrelatert eller perifer tilknytning. For eksempel kan det i forbindelse med tolking på et foreldremøte anses som forsvarlig å bruke en tolk som er en perifer bekjent av forelderen eller læreren. Det kan vanligvis ikke anses som forsvarlig å bruke en inhabil tolk i saker av privat karakter som har stor betydning for den enkeltes privatliv, helse, økonomi, familieforhold eller rettigheter og plikter.