Kapittel 6 Opplæring i norsk og samfunnskunnskap

Sist oppdatert: 3. februar 2021

§ 26. Målgruppe for opplæring i norsk og samfunnskunnskap

«Innvandrere mellom 18 og 67 år som har fått innvilget en oppholdstillatelse som nevnt i § 27 har rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Retten og plikten til opplæring inntrer når oppholdstillatelsen innvilges, eller ved ankomst til Norge for personer som har fått innvilget oppholdstillatelsen før innreise. For personer med oppholdstillatelse nevnt i § 9 første ledd bokstav d inntrer retten og plikten ved førstegangs fornyelse av tillatelsen. For personer med oppholdstillatelse nevnt i § 9 første ledd bokstav e inntrer retten og plikten på tidspunktet personen bosettes etter avtale mellom kommunen og integreringsmyndighetene. I særlige tilfeller kan retten og plikten inntre fra det tidspunktet krav om opplæring settes frem. Departementet kan gi forskrift om hva som skal anses som særlige tilfeller.

Innvandrere mellom 18 og 67 år som har fått innvilget en oppholdstillatelse som nevnt i § 28 har plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Plikten til opplæring inntrer når oppholdstillatelsen innvilges, eller ved ankomst til Norge for personer som har fått innvilget oppholdstillatelse før innreise.

Alderen da oppholdstillatelsen ble innvilget er avgjørende for om personen omfattes av første eller tredje ledd. Retten og plikten opphører ved fylte 67 år.

Personer som har rett til å fullføre introduksjonsprogrammet etter § 9 andre ledd, har også rett til å fullføre opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.

Kommunen kan tilby opplæring i norsk og samfunnskunnskap til andre enn personer nevnt i denne bestemmelsen.»

Hva sier lovens forarbeider (Prop. 89 L 2019-2020) om § 26?

Merknader til § 26, s. 180

Bestemmelsen regulerer målgruppen for opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Første ledd regulerer hvem som har rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, mens tredje ledd regulerer hvem som kun har plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Det er flere kriterier som må møtes for at en person skal ha rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, jf. første ledd. Vedkommende må være innvandrer, altså ha en oppholdstillatelse etter utlendingsloven, jf. § 2. Ikke alle oppholdstillatelser gir grunnlag for rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Det er gitt en liste over oppholdstillatelser som gir rett og plikt til deltagelse i opplæringen i § 27. Vedkommende må også være mellom 18 og 67 år for å inngå i målgruppen.

I andre ledd reguleres tidspunktet for når rett og plikt til opplæring inntrer. Rett og plikt til deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap inntrer når oppholdstillatelsen som gir rett og plikt til opplæring innvilges, eller ved ankomst til Norge for personer som har fått innvilget oppholdstillatelsen før innreise til landet. For personer med oppholdstillatelse som nevnt i § 9 første ledd bokstav d inntrer rett og plikt til opplæring ved førstegangs fornyelse av tillatelsen. Slike oppholdstillatelser har normalt ett års varighet, og ved den første fornyelsen inntrer rett og plikt til opplæring. For personer med oppholdstillatelse nevnt i § 9 første ledd bokstav e, inntrer rett og plikt til opplæring på tidspunktet personen bosettes etter avtale mellom kommunen og integreringsmyndighetene, se merknad til §§ 2 og 9. I særlige tilfeller kan rett og plikt til deltagelse i opplæringen inntre fra det tidspunkt krav om opplæring settes frem, for eksempel ved store omsorgsforpliktelser eller tilbakeholdelse mot sin vilje. Departementet kan gi forskrift om hva som skal anses som særlige tilfeller.

Bestemmelsens tredje ledd regulerer hvem som har plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Det er gitt en liste over oppholdstillatelser som gir plikt til deltagelse i opplæringen i § 28. Den enkelte må være mellom 18 og 67 år. Det følger av § 30 fjerde ledd at kommunen kan kreve betaling fra deltagere som kun har plikt til å delta i opplæring.

Etter fjerde ledd inntrer plikten når oppholdstillatelsen som gir plikt innvilges, eller ved ankomst til Norge for de som har fått innvilget oppholdstillatelse før innreise.

Det følger av femte ledd første punktum at det er alderen da oppholdstillatelsen etter §§ 27 eller 28 ble innvilget som er avgjørende for om personen omfattes av første eller tredje ledd. En person som er 17 år på tidspunktet for innvilget oppholdstillatelse, får altså ikke rett og plikt eller bare plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap når vedkommende fyller 18 år. Rett og plikt til opplæring opphører ved fylte 67 år, jf. femte ledd andre punktum. En person som er 66 år får bare rett og plikt til å delta i opplæringen frem til vedkommende fyller 67 år.

I sjette ledd fremgår det at personer som har rett til å fullføre introduksjonsprogrammet etter § 9 andre ledd, også har rett til å fullføre opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Se merknad til § 9 andre ledd.

Kommunen kan tilby opplæring i norsk og samfunnskunnskap til andre enn de som har rett og plikt eller bare plikt til deltagelse i opplæring, jf. sjuende ledd. Det kan for eksempel være aktuelt å tilby opplæring til arbeidsinnvandrere fra EØS-land og deres familiegjenforente, eller til personer som ikke omfattes av målgruppen på grunn av alderskravet. Når kommunen tilbyr opplæring til andre, kan det kreves egenbetaling for opplæringen, jf. § 30 fjerde ledd.

Departementets vurderinger, s. 115 (punkt 10.1.4)

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om i all hovedsak å videreføre dagens målgruppe for deltagere med rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap og for deltagere med plikt til slik opplæring, se forslag til § 26.

Departementet opprettholder også forslaget om å skille ut hvilke oppholdstillatelser som gir rett og plikt eller bare plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap i en egen bestemmelse, se forslag til §§ 27 og 28.

10.1.4.1 Alderskravet

Departementet opprettholder forslaget om at den nedre aldersgrensen for opplæring i norsk og samfunnskunnskap settes til 18 år og at det ikke lenger skal være mulig å vokse seg inn i målgruppen. Alle under 18 år har rett til grunnskole eller videregående opplæring, se punkt 3.2. Departementet ser det som hensiktsmessig at 16- og 17-åringer deltar i grunnskole eller videregående opplæring sammen med jevnaldrende. Videre er integreringsloven i hovedsak tilpasset voksne og deres behov.

Forslaget har fått blandede tilbakemeldinger fra høringsinstansene. Flere støtter forslaget og mener det er riktig at de unge under 18 år går i grunnskole eller videregående opplæring sammen med jevnaldrende. Det trekkes også frem som positivt at disse unge ved endringen ikke vil måtte dokumentere kunnskaper i norsk muntlig og samfunnskunnskap ved søknad om permanent oppholdstillatelse. Samtidig er mange høringsinstanser bekymret for hvilket tilbud denne gruppen får, særlig dersom de enten ikke ønsker å gå i videregående opplæring eller venter på oppstart. Det vises til at grunnskole for voksne og videregående opplæring er frivillig å delta i, mens opplæring i norsk og samfunnskunnskap til nå har vært en plikt for denne gruppen.

Departementet er kjent med at unge under 18 år i noen kommuner ikke har fått mulighet til å gå i grunnskole eller videregående opplæring på grunn av plikten til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven. Dette mener departementet er uheldig. Unge innvandrere har gode forutsetninger for å lære seg språk og andre fag, og vil ha stort utbytte av å delta i opplæring sammen med jevnaldrende. Det kan oppleves demotiverende å delta i den samme norskopplæringen som foreldre og andre eldre, samtidig som de unge kan miste verdifull tid i utdanning. Elever i videregående opplæring har rett til særskilt norskopplæring frem til de har tilstrekkelige kunnskaper til å følge den vanlige opplæringen i skolen, jf. opplæringsloven § 3-12. Dette innebærer altså at elevene i videregående opplæring ikke står uten tilbud om språkopplæring.

Når det gjelder de som ikke ønsker å gå i grunnskole for voksne eller videregående opplæring, viser departementet til at formelle kvalifikasjoner er stadig viktigere for varig tilknytning til arbeidslivet og deltagelse i det norske samfunnet. I lys av dette bør kommunen oppfordre de unge til å gå i grunnskole eller videregående opplæring, noe som også vil gi dem en god mulighet til å lære norsk.

Integreringsloven er i utgangspunktet rettet mot voksne. Departementet vurderer at risikoen for at ungdommen ikke får gå i opplæring med jevnaldrende er et hensyn som må veie tyngre enn hensynet til de som ikke ønsker å gå i grunnskole eller videregående opplæring for å skaffe seg formelle kvalifikasjoner. Sistnevnte gruppe er liten og de velger selv å ikke benytte seg av muligheten til å få opplæring i norsk gjennom grunnskole eller videregående opplæring. De må da selv ta ansvar for å tilegne seg kunnskaper i norsk og om samfunnet for å oppfylle vilkår for statsborgerskap. Departementet viser dessuten til at det stilles krav om opphold i Norge av en viss varighet for å få norsk statsborgerskap (for denne gruppen som hovedregel fem av de siste syv årene), se punkt 3.1.3 over.

Departementet oppfordrer kommuner og fylkeskommuner til å sikre at unge i denne aldersgruppen så raskt som mulig får starte opp i et opplæringstilbud etter opplæringsloven. Der det er mulig bør personer i denne aldersgruppen bosettes et sted der det finnes et tilrettelagt tilbud med mulighet for rask oppstart. Departementet vil vurdere om fylkeskommunen kan gis plikt til å ta inn elever i videregående opplæring mellom søknadsfristen og frem til oppstart.

Flere kommuner uttrykker bekymring for å miste tilskuddet til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for denne gruppen, og mener det vil svekke tilbudet ellers i kommunen. Til dette bemerker departementet at målgruppen for opplæring i norsk og samfunnskunnskap uansett ikke er konstant og at kommunen må innrette sitt tilbud deretter. Videre er gruppen det her er snakk om liten. IMDi anslår at det i 2021 vil være rundt 800 personer på landsbasis som er 16 eller 17 år og som etter gjeldende rett ville være i målgruppen for tilskudd til opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Ut fra de samme hensynene som nevnt over opprettholder departementet forslaget om at det ikke lenger skal være mulig å vokse seg inn i målgruppen. Departementet mener det er uheldig at personer som har fått innvilget oppholdstillatelse, blitt bosatt og som starter opp i et opplæringstilbud plutselig får nye plikter fra fylte 16 år eller fra fylte 18 år etter forslaget ovenfor. Høringsinstansene har hatt blandede tilbakemeldinger til dette forslaget. Blant de som ikke støtter forslaget, er bekymringene de samme som for forslaget om å heve den nedre aldersgrensen til 18 år. Se ovenfor om dette.

Departementet opprettholder også forslaget om å videreføre den øvre aldersgrensen på 67 år for rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Denne grensen er sammenfallende med den alminnelige pensjonsalderen i Norge. Forslaget om å videreføre dagens ordning med at vedkommende vokser seg ut av målgruppen ved fylte 67 år opprettholdes også. Norske Kvinners Sanitetsforening mener det er aldersdiskriminerende at ikke personer eldre enn 67 år får tilbud om opplæring i norsk og samfunnskunnskap. De eldre sin kontakt med helsevesenet trekkes særlig frem som en utfordring ved manglende språkkunnskaper. Departementet viser til at deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap krever mye tid og egeninnsats. Språklæring generelt blir også vanskeligere ved høyere alder. Innvandrere som vokser seg ut av målgruppen har nådd den alminnelige pensjonsalderen på 67 år. Departementet vurderer dermed at det vil være urimelig å pålegge dem en plikt til å delta i opplæring. I mange tilfeller kan det imidlertid være hensiktsmessig at kommunen tilbyr norskopplæring til innvandrere over 67 år. Denne vurderingen overlates til den enkelte kommune.

10.1.4.2 Oppholdstillatelser og når rett og plikt inntrer

Departementet opprettholder forslaget om å videreføre dagens regler for hvilke oppholdstillatelser som gir rett og plikt eller bare plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Se forslag til §§ 27 og 28.

Det presiseres at dersom det oppstår uklarheter rundt den enkeltes oppholdstillatelse, for eksempel hvis den vurderes tilbakekalt, skal vedkommende anses for å være i målgruppen frem til situasjonen er avklart. Hvis oppholdstillatelsen tilbakekalles går vedkommende ut av målgruppen fra tidspunktet for endelig vedtak.

Forslaget om at personer som har rett til å fullføre introduksjonsprogrammet, jf. § 9 andre ledd, også skal ha rett til å fullføre opplæringen i norsk og samfunnskunnskap opprettholdes også. Se omtale av dette forslaget i punkt 8.1.4.3 ovenfor.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at rett og plikt til opplæring for den største delen av målgruppen inntrer når oppholdstillatelsen som gir rett og plikt innvilges, se forslag § 26 annet ledd. I dag regnes fristen for opplæring fra innvilgelse av den første oppholdstillatelsen vedkommende får etter utlendingsloven, selv om den første oppholdstillatelsen ikke gir rett og plikt til opplæring. Departementet mener at rett og plikt tidligst bør inntre på tidspunktet for innvilgelse av oppholdstillatelsen som gir rett og plikt. Endringen innebærer at ingen lenger vil få kortere frist på å gjennomføre gratis opplæring fordi de tidligere har hatt en annen oppholdstillatelse i Norge som ikke ga rett til opplæring. Høringsinstansene som har uttalt seg om dette støtter forslaget. Det foreslås tilsvarende endring for de som kun har plikt til opplæring.

For noen deler av målgruppen inntrer rett og plikt på andre tidspunkter. Rett og plikt for personer som har fått innvilget oppholdstillatelse før innreise til Norge inntrer ved ankomst til Norge. For personer med oppholdstillatelse nevnt i § 9 første ledd bokstav d, begrenset oppholdstillatelse som medlem av barnefamilie, inntrer rett og plikt ved førstegangs fornyelse av tillatelsen. Fylkesmannen i Oslo og Viken har pekt på at det er uklart hva som menes med «førstegangs fornyelse av tillatelsen for de som har oppholdstillatelse etter § 9 første ledd bokstav f». Departementet bemerker at det var inntatt feil henvisning i høringsnotatet og forslaget til lovtekst. Henvisningen skulle vært til bokstav d, altså begrenset oppholdstillatelse som medlem av barnefamilie. Departementet viser til at mens rett og plikt for øvrige i målgruppen inntrer fra tidspunktet for innvilgelse av oppholdstillatelsen, må medlemmer av barnefamilier vente til tillatelsen er fornyet én gang før de inngår i målgruppen. For personer med oppholdstillatelse nevnt i § 9 første ledd bokstav e, altså kollektiv beskyttelse i massefluktsituasjon, inntrer rett og plikt på tidspunktet personen bosettes etter avtale mellom integreringsmyndighetene og kommunen.

I særlige tilfeller kan rett og plikt inntre fra det tidspunktet krav om opplæring settes frem. Departementet kan gi forskrift om hva som skal anses som særlige tilfeller.

For bedre systematikk i loven foreslår departementet at tidspunktet for når rett og plikt eller bare plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap inntrer fremgår av den overordnede målgruppebestemmelsen istedenfor bestemmelsen om oppholdstillatelser.

IMDi mener at bestemmelsen om oppholdstillatelser bør formuleres mer generelt og viser til flere som er i målgruppen i dag, men som ikke omfattes etter departementets nye forslag. Det er ikke intensjonen å begrense målgruppen ytterligere sammenlignet med introduksjonsloven. Departementet ser at det er risiko for at noen ikke omfattes når oppholdstillatelsene listes opp så spesifikt. Kjernen er at de fleste som har oppholdstillatelser som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, skal ha rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Departementet foreslår derfor å justere ordlyden, slik at den formuleres mer generelt.

Flere høringsinstanser reiser spørsmål om opplæringen også bør kunne tilbys andre enn de som i dag inngår i målgruppen, deriblant arbeidsinnvandrere både fra land innenfor og utenfor EØS. Avgrensningen av målgruppen for rett og plikt til opplæring er gjort ut fra en vurdering av ulike grupper innvandrere, deres forutsetninger og behovet for å få gratis opplæring. Departementet finner ikke grunn til å gjøre endringer i målgruppen på nåværende tidspunkt. Arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS har i dag plikt til å delta i 300 timer opplæring. Vurderingen er at disse har gode forutsetninger og motivasjon til å lære seg norsk, samt at de ved å være i Norge som arbeidsinnvandrere har økonomisk kapasitet til å betale for opplæringen selv eller få opplæring betalt av arbeidsgiver. Arbeidsinnvandrere fra EØS-land kan ikke pålegges en tilsvarende plikt til å delta i opplæring. En av de helt sentrale delene av EØS-avtalen, er prinsippet om fri bevegelse av arbeidskraft innenfor EØS-området. Det vil kunne virke begrensende på den frie bevegeligheten å pålegge EØS-borgere pliktig norskopplæring. Kommunen kan tilby opplæring i norsk og samfunnskunnskap til andre enn innvandrere nevnt i første ledd, for eksempel EØS-borgere og deres familiegjenforente. Kommunen kan kreve egenbetaling for slik opplæring.

Tolkningsuttalelse fra Kunnskapsdepartementet – 15.12.2020 om fullført plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap

Fullført plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap

Spørsmålet er om personer som tidligere kun har hatt plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap og som har oppfylt plikten ved å delta i det maksimale antallet timer opplæring uten å oppnå norskmålet, får rett og plikt til å delta i opplæring ved endret oppholdstillatelse.

Direktoratet forstår det slik at de som har oppfylt plikten ved å delta i 300 timer opplæring får rett og plikt til opplæring, dersom oppholdstillatelsen endres til en som gir rett og plikt til opplæring etter integreringsloven § 26 første ledd, jf. § 27. Direktoratet ber om tilbakemelding på om denne forståelsen er i tråd med departementets vurdering.

Som direktoratet viser til, innebærer reguleringen i integreringsloven at personer som har plikt til opplæring kan få rett og plikt dersom oppholdstillatelsen endres. Det er dermed riktig forstått at personer som har oppfylt plikten ved å delta i 300 timer opplæring får rett og plikt til opplæring ved endret oppholdstillatelse til en av oppholdstillatelsene som er nevnt i § 27.

§ 27. Oppholdstillatelser som gir rett og plikt til deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap

«Oppholdstillatelser som nevnt i § 9 gir rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Det samme gjelder andre oppholdstillatelser som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, med unntak av oppholdstillatelser nevnt i § 28.»

Hva sier lovens forarbeider (Prop. 89 L 2019-2020) om § 27?

Merknader til § 27, s. 181

Bestemmelsen regulerer hvilke oppholdstillatelser som gir rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Oppholdstillatelser som er nevnt i § 9 gir rett og plikt til deltagelse i introduksjonsprogrammet. Dette er henholdsvis beskyttelse, oppholdstillatelse etter innreisetillatelse som overføringsflyktning, fornybar oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 første ledd på grunnlag av søknad om beskyttelse, begrenset oppholdstillatelse som medlem av barnefamilie, kollektiv beskyttelse i massefluktsituasjon, oppholdstillatelse som familiemedlem til person med en av de nevnte oppholdstillatelsene og fornybar oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b, andre ledd eller tredje ledd.

Også andre oppholdstillatelser som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse gir rett og plikt til deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Dette gjelder for eksempel oppholdstillatelse etter utlendingsloven kapittel 6 som familiemedlem til personer som har permanent oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 62, eller personer med oppholdstillatelse etter utlendingsloven kapittel 6 som familiemedlem til norske og andre nordiske borgere. Unntaket er oppholdstillatelser nevnt i § 28, som gjelder plikt til opplæring. Se merknad til § 28.

Departementets vurderinger, s. 116 (se punkt 10.1.4.2, under departementets vurderinger av § 26)

§ 28. Oppholdstillatelser som gir plikt til deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap

«Følgende oppholdstillatelser gir plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, forutsatt at oppholdstillatelsen danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse:
a) oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 23

b) oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 25

c) oppholdstillatelse etter utlendingsloven kapittel 6 som familiemedlem til personer nevnt i bokstav a og b»

Hva sier lovens forarbeider (Prop. 89 L 2019-2020) om § 28?

Merknader til § 28, s. 181

Bestemmelsen regulerer hvilke oppholdstillatelser som gir plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Personer med oppholdstillatelse etter utlendingsloven §§ 23 eller 25 har plikt til å delta i opplæringen, forutsatt at oppholdstillatelsen danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. De som har oppholdstillatelse etter de nevnte bestemmelsene er i hovedsak arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS. Også personer som har fått oppholdstillatelse etter utlendingsloven kapittel 6 som familiemedlem til personer med slike oppholdstillatelser, har plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Departementets vurderinger, s. 116 (se punkt 10.1.4.2, under departementets vurderinger av § 26)

§ 29. Fritak fra plikt til deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap

«Personer som kan dokumentere et minimum av kunnskaper i norsk eller samisk kan etter søknad fritas fra plikten til å delta i opplæring i norsk. Personer som kan dokumentere et minimum av kunnskaper om det norske samfunnet kan etter søknad fritas fra plikten til å delta i opplæring i samfunnskunnskap.

Det kan gis fritak dersom det foreligger særlige helsemessige eller andre tungtveiende årsaker som hindrer deltagelse i opplæringen.'

Departementet kan gi forskrift om hvilken dokumentasjon som er nødvendig for å få fritak fra plikt til deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.»

Hva sier lovens forarbeider (Prop. 89 L 2019-2020) om § 29?

Merknader til § 29, s. 181

Bestemmelsen regulerer fritak fra plikten til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Det følger av første ledd første punktum at personer som kan dokumentere et minimum av kunnskaper i norsk eller samisk, etter søknad, kan fritas fra plikten til å delta i opplæring i norsk. Videre kan personer opplæring. Tungtveiende årsaker kan for eksempel foreligge hvis personens sikkerhetssituasjon tilsier at vedkommende ikke kan delta i opplæringen. Dette kan for eksempel være i tilfeller der personen frykter represalier etter brudd med familie og bor på fortrolig adresse.

For å få fritak på grunn av særlige helsemessige årsaker eller på grunn av tungtveiende årsaker må sykdommen/skaden eller det som hindrer deltagelse være av en viss varighet slik at opplæringen ikke kan gjennomføres i løpet av fristen for gjennomføring på tre år.

Departementets vurdering, s. 118 (punkt 10.1.4.4)

Departementet opprettholder også forslaget om å videreføre at det kan søkes om fritak fra opplæringen på grunn av helsemessige utfordringer eller andre tungtveiende årsaker, se forslag til § 29 andre ledd. Flere høringsinstanser uttaler at dagens fritak på grunn av helsemessige årsaker eller andre tungtveiende årsaker bør konkretiseres.

Fritaksgrunnen er kort omtalt under gjeldende rett i punkt 10.1.1. I det følgende vil departementet utdype hva som kreves for å få fritak på dette grunnlaget.

Fritak på grunn av helsemessige utfordringer forutsetter en sykdom eller skade. Relevante momenter i vurderingen av om vilkåret er oppfylt er blant annet sykdommens eller skadens art, varighet og omfang. Personer som er alvorlig eller kronisk syke kan være aktuelle for fritak. Sykdommen eller lidelsen kan være av fysisk eller psykisk art. Det er ikke tilstrekkelig at vedkommende er varig arbeidsufør. Som et minimum må det oppstilles vilkår om at sykdommen eller tilstanden er av langvarig og/eller stadig tilbakevendende karakter, og ikke en akutt (plutselig) sykdom eller lidelse av forbigående karakter. Følgelig skal vilkåret om særlige helsemessige årsaker tolkes strengt.

Vilkåret andre tungtveiende årsaker er ment som en sikkerhetsventil for tilfeller som ikke dekkes av særlige helsemessige årsaker. Kommunen må foreta en konkret helhetsvurdering for å avgjøre om fritak skal innvilges. Vilkåret er ment å fange opp tilfeller som ikke skyldes sykdom eller skade, men som har samme alvorlighetsgrad og gjør deltagelse i opplæring like vanskelig som ved alvorlig eller kronisk sykdom. Fritak skal bare innvilges når det er urimelig å pålegge vedkommende et krav om å gjennomføre opplæring. Tungtveiende årsaker kan for eksempel foreligge hvis personens sikkerhetssituasjon tilsier at vedkommende ikke kan delta i opplæringen. Dette kan for eksempel være i tilfeller der personen frykter represalier etter brudd med familie og bor på fortrolig adresse.

For å få fritak på grunn av særlige helsemessige årsaker eller på grunn av tungtveiende årsaker må sykdommen/skaden eller det som hindrer deltagelse være av en viss varighet slik at opplæringen ikke kan gjennomføres i løpet av fristen for gjennomføring på tre år.

§ 30. Ansvar for opplæring i norsk og samfunnskunnskap

«Kommunen skal treffe vedtak om og sørge for opplæring i norsk og samfunnskunnskap til personer som omfattes av § 26 første og tredje ledd, som er folkeregistrert i kommunen. Dette gjelder også for personer i målgruppen som bor midlertidig på asylmottak i kommunen.

Fylkeskommunen skal sørge for opplæring i norsk og samfunnskunnskap til personer som omfattes av § 26 første ledd, som går i videregående opplæring etter opplæringsloven på full tid.

Tilbud om opplæring i norsk og samfunnskunnskap skal gis så snart som mulig og senest innen tre måneder etter folkeregistrering i kommunen eller at krav om deltagelse blir fremsatt.

Fylkeskommunens ansvar inntrer ved oppstart i videregående opplæring.

Kommunen kan kreve at personer som omfattes av § 26 tredje og sjuende ledd, betaler for opplæringen.

Kommunen skal utstede deltagerbevis ved gjennomført eller avbrutt opplæring.

Departementet kan gi forskrift om innholdet i opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.»

Hva sier lovens forarbeider (Prop. 89 L 2019-2020) om § 30?

Merknader til § 30, s. 182

Bestemmelsen regulerer ansvar for opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Det fremgår av bestemmelsens første ledd at kommunen skal treffe vedtak om, og sørge for, opplæring til personer som omfattes av § 26 første og tredje ledd som er folkeregistret i kommunen. Det vil si både deltagere med rett og plikt til opplæring, og deltagere som bare har plikt til opplæring. Kommunens plikt gjelder også overfor personer som er i målgruppen, men som bor midlertidig på asylmottak i kommunen i påvente av bosetting.

Etter bestemmelsens andre ledd er det fylkeskommunen som skal sørge for opplæring i norsk og samfunnskunnskap til personer som omfattes av § 26 første ledd som går i videregående opplæring etter opplæringsloven, så fremt denne opplæringen er på full tid. Med full tid menes minimum 30 timer i uken. Opplæringen i fylkeskommunen kan gis etter læreplaner i fagene norsk og samfunnskunnskap etter opplæringsloven. Dersom den ordinære undervisningen ikke medfører at deltageren kan oppnå minimumsnivået i norsk etter § 31, må fylkeskommunen sørge for ekstra opplæring. Utover dette er det opp til fylkeskommunen å organisere opplæringen slik den mener er hensiktsmessig.

Det følger av tredje ledd første punktum at tilbud om opplæring i norsk og samfunnskunnskap skal gis så snart som mulig, og innen tre måneder, etter folkeregistrering i kommunen eller krav om deltagelse blir fremsatt. Det følger av tredje ledd andre punktum at fylkeskommunens ansvar inntrer ved oppstart i videregående opplæring. I praksis vil mange starte opplæringen i kommunen før fylkeskommunen overtar ansvaret.

I fjerde ledd er det presisert at kommunen kan kreve betaling fra deltagere som har plikt til å delta i opplæringen, jf. § 26 tredje ledd, eller deltagere som tilbys opplæring etter § 26 sjuende ledd. Kommunen må ikke kreve betaling, men har mulighet til det etter loven.

Kommunen skal utstede deltagerbevis ved gjennomført eller avbrutt opplæring, jf. femte ledd. Deltagerbevis gir dokumentasjon på hva den enkelte har gjennomført, både dersom vedkommende gjennomfører hele opplæringen eller avbryter den.

Departementet kan gi forskrift om innholdet i opplæringen, jf. sjette ledd. Det er i hovedsak aktuelt å forskriftsfeste læreplaner for opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Departementets vurderinger, s. 120 (punkt 10.2.4)

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å dele ansvaret for opplæring i norsk og samfunnskunnskap mellom kommunen og fylkeskommunen, se forslag til § 30. Det foreslås å videreføre at tilbud om opplæring skal gis så snart som mulig og innen tre måneder etter folkeregistrering i kommunen eller at krav om deltagelse blir fremsatt. Fylkeskommunens ansvar inntrer ved oppstart i videregående opplæring.

Det var blandede tilbakemeldinger til departementets forslag om å legge deler av ansvaret for opplæring i norsk og samfunnskunnskap til fylkeskommunen. Om lag halvparten av høringsinstansene mener det er positivt at fylkeskommunen får større ansvar på integreringsfeltet og støtter forslaget. Samtidig er det flere kommuner som er bekymret for konsekvensene av at ansvaret for opplæringen deles, blant annet av frykt for å miste kompetanse i kommunene. I tillegg viser flere til at særlig små kommuner vil få utfordringer med å differensiere tilbudet når elevgrunnlaget blir mindre, og at finansieringen kanskje ikke vil strekke til.

Departementet er av den oppfatning at opplæring i norsk og samfunnskunnskap for de som går fulltid i videregående opplæring, så langt som mulig, bør gis som en del av øvrig opplæring. Bakgrunnen for dette er at opplæringen da blir en integrert del av hverdagen. For de unge som går i videregående opplæring, bidrar dette til at de får opplæring sammen med jevnaldrende. At ansvaret legges til fylkeskommunen, som har ansvar for videregående opplæring, vil ansvarliggjøre fylkeskommunen på dette området og sikre at opplæring i norsk og samfunnskunnskap gis i tilknytning til øvrig opplæring. Det foreslås at fylkeskommunens ansvar for opplæring i norsk og samfunnskunnskap bare skal gjelde overfor de som har rett og plikt til opplæring og går fulltid i videregående opplæring. Forslaget gjelder altså ikke de som kun har plikt til opplæring. Dersom personer i plikt-gruppen går fulltid i videregående opplæring, må de enten søke om fritak fra opplæringen på grunn av dokumenterte kunnskaper eller delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap i kommunen.

Flere av høringsinstansene har påpekt at det kan være utfordrende for fylkeskommunene å ha tilstrekkelig kompetanse tilgjengelig på de videregående skolene som den enkelte skal gå på. Departementet viser til at fylkeskommunen allerede har ansvar for særskilt språkopplæring for minoritetsspråklige elever i videregående opplæring i dag og at om lag 12 prosent av deltakerne i introduksjonsprogram har fag i videregående opplæring som del av sitt program. Som følge av dette ansvaret bør fylkeskommunen ha en viss kompetanse i språkopplæring. Denne kompetansen vil også komme de som i dag ikke har rett til særskilt språkopplæring til gode, for eksempel voksne i videregående opplæring. En konsekvens av forslaget er imidlertid at fylkeskommunen må sikre at de har tilstrekkelig kompetanse på språkopplæring for å møte behovene til de nye personene som nå skal benytte seg av sine rettigheter etter opplæringsloven.

Kommunene har kompetanse på dette feltet i dag. Dersom fylkeskommunen ikke har eller får tak i personer med tilstrekkelig kompetanse, er det et alternativ å etablere samarbeid med kommunen om utlån av ansatte. Kommunen og fylkeskommunen vil uansett måtte samarbeide om denne målgruppen. Departementet viser også til at det er en fordel om deltagere som skal inn i videregående opplæring bosettes et sted der det finnes tilrettelagte tilbud, for eksempel innføringstilbud og kombinasjonsklasser. Se punktene 8.5.4.4 og 8.6.4.2 om dette.

Det legges til grunn at fylkeskommunens opplæring i norsk og samfunnskunnskap vil følge læreplanene etter opplæringsloven. Fylkeskommunen pålegges altså ikke å følge læreplanen etter integreringsloven. Se punkt 3.2 om opplæring etter opplæringsloven. Deltagere i denne gruppen som er under 25 år vil vanligvis ha rett til særskilt språkopplæring. Deltagere som er over 25 år har ikke samme rett, men omfattes av de samme kravene etter integreringsloven som deltagere under 25 år. Departementet viser derfor til muligheten for å ta inn særskilt språkopplæring i enkeltvedtaket om hvilket opplæringstilbud den voksne skal ha, se punkt 3.2.5.

Deltagerne som går i videregående opplæring er også omfattet av krav om å nå et minimumsnivå i norsk etter forslaget til § 31. Fylkeskommunen skal derfor sørge for opplæring slik at deltagerne kan nå minimumsnivået etter forslaget til § 32. Fristen på tre år gjelder også for deltagerne som går i videregående opplæring, men det presiseres at fylkeskommunen fortsatt kan ha plikt til å gi særskilt norskopplæring etter opplæringsloven selv om fristen har utløpt. Dersom opplæringen etter opplæringsloven ikke medfører at deltageren kan oppnå minimumsnivået i norsk, må fylkeskommunen sørge for ekstra opplæring. Det samme gjelder dersom deltageren går i fag- og yrkesopplæring, der det etter den nye fag- og timefordelingen ikke er undervisning i norskfaget i løpet av det første året (Vg1). Elevene vil for øvrig ha rett til særskilt norskopplæring på vanlig vilkår selv om de ikke skal ha norskfaget på Vg1.

Det er sentralt for deltagelsen i resten av opplæringen at deltagerne så raskt som mulig oppnår gode norskferdigheter. I de tilfellene fylkeskommunen må sørge for ekstra opplæring i norsk utenfor den ordinære videregående opplæringen, er det opp til fylkeskommunen hvordan denne opplæringen organiseres. Det kan for eksempel gis flere timer opplæring etter læreplaner i norsk etter opplæringsloven eller fylkeskommunen kan benytte læreplanene etter integreringsloven. Departementet mener at fylkeskommunen er nærmere til å vurdere hvordan den enkelte bør få ekstra opplæring enn departementet, og vil derfor ikke legge flere føringer her.

Enkelte høringsinstanser har stilt spørsmål ved hvilket tidspunkt opplæringen i norsk og samfunnskunnskap skal gis, ettersom deltagerne dette gjelder tar videregående opplæring på fulltid. Det er også stilt spørsmål ved opplæringen i samfunnskunnskap, og om fylkeskommunen skal tilby opplæringen på et språk den enkelte forstår. Som nevnt ovenfor vil opplæringen i de fleste tilfellene gis som del av fag som inngår i den videregående opplæringen. Da vil det ikke være spørsmål om å måtte ta opplæringen etter vanlig skoletid. Ved behov for ekstra opplæring må fylkeskommunen vurdere tidspunktet opp mot den enkeltes timeplan for øvrig.

Når det gjelder samfunnskunnskap, følger det av forslag til § 33 at opplæringen skal gjennomføres på et språk deltageren forstår og innen ett år etter vedkommende kom inn i målgruppen. Disse kravene gjelder ikke for gruppen som fylkeskommunen har ansvar for etter § 30 andre ledd. Dette innebærer for det første at fylkeskommunen ikke må gi opplæringen på et språk deltageren forstår, men at opplæringen kan følge læreplanene og reglene etter opplæringsloven, blant annet regler om tospråklig fagopplæring. For det andre innebærer det at de som ikke har undervisning i samfunnskunnskap før på Vg2, kan gjennomføre opplæringen da. Samtidig kan det være deltagere i denne gruppen som skal søke om permanent oppholdstillatelse før de kommer til Vg2. Det kan også være deltagere som ikke består faget samfunnskunnskap, og dermed ikke oppfyller vilkår for fritak fra å ha bestått prøve i samfunnskunnskap ved søknad om permanent oppholdstillatelse. I disse tilfellene må den enkelte ta prøven i samfunnskunnskap for å få permanent oppholdstillatelse. Fylkeskommunen bør da vurdere å gi opplæring etter læreplanen i samfunnskunnskap etter integreringsloven, slik at deltageren får gjennomgått temaene på prøven i forkant. Fylkeskommunen kan også i andre tilfeller vurdere å gi opplæring i samfunnskunnskap etter læreplanen etter integreringsloven dersom fylkeskommunen mener at det er hensiktsmessig.

Fylkeskommunen får tilskudd for opplæring i norsk og samfunnskunnskap for denne gruppen, se punkt 13.6 nedenfor. Dette er midler som bør brukes til å tilrettelegge opplæringen i form av ekstra språk- og læringsstøtte.

Departementet merker seg bekymringene fra kommunene om mindre elevgrunnlag og tilhørende utfordringer med differensiering av opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Som omtalt under punkt 10.1.4.1 er elevgrunnlaget for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap uansett ikke konstant, ettersom det varierer hvor mange som kommer til Norge. Kommunene må derfor være forberedt på å skalere kapasiteten opp eller ned etter behov. For gruppen av deltagere som vil få opplæring fra fylkeskommunen, kan delingen ha stor betydning. De slipper å delta i opplæring på ulike steder og opplæringen gis i tilknytning til annen opplæring. Etter departementets vurdering veier disse hensynene tungt.

Departementet opprettholder forslaget om at fylkeskommunens ansvar inntrer ved oppstart i videregående opplæring. Dette innebærer at kommunen har ansvar for opplæringen frem til deltageren starter i videregående opplæring. Som redegjort for i punktene 8.5.4.4 og 8.6.4.2 kan noen deltagere måtte vente en stund på oppstart i videregående opplæring. Det er viktig at kommunen da sørger for opplæring i norsk og samfunnskunnskap så snart som mulig og senest innen tre måneder etter folkeregistrering i kommunen.

Når opplæringen starter i kommunen og deretter fortsetter i fylkeskommunen skal tilskuddet deles etter reglene som fremgår av tilskuddsregelverket. Det samme gjelder dersom deltageren slutter i videregående opplæring og returnerer til kommunen før vedkommende har nådd norskmålet eller maksimal varighet av opplæringen.

For elever i grunnskolen vil det være kommunens ansvar å organisere tilbud om opplæring i norsk og samfunnskunnskap. For unge elever som starter i innføringstilbud bør opplæringen fortrinnsvis gis i tilknytning til øvrig opplæring, slik det legges opp til for de som går i videregående opplæring.

Det foreslås også å presisere at kommunen kan kreve at deltagere som kun har plikt til opplæring og deltagere som tilbys opplæring uten å være omfattet av loven betaler for opplæringen selv.
Forslaget om å videreføre at kommunen skal utstede deltagerbevis ved gjennomført eller avbrutt opplæring opprettholdes.

Departementet gir forskrift om innholdet i opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.

§ 31. Krav til opplæring i norsk

«Deltagere i opplæring i norsk skal oppnå et minimumsnivå i norsk. Kommunen og fylkeskommunen skal sørge for opplæring slik at deltageren oppnår minimumsnivået. Minimumsnivået utgjør deltagerens norskmål.

Departementet kan gi forskrift om veiledende minimumsnivåer i norsk for ulike grupper deltagere.»

Hva sier lovens forarbeider (Prop. 89 L 2019-2020) om § 31?

Merknader til § 31, s. 182

Bestemmelsen regulerer krav til opplæring i norsk.

Det følger av første ledd første punktum at deltagere i opplæring i norsk skal oppnå et minimumsnivå i norsk. Hvilket minimumsnivå deltageren skal oppnå vil bli regulert i forskrift, jf. andre ledd. Videre følger det av første ledd andre punktum at kommunen og fylkeskommunen skal sørge for opplæring slik at deltageren når minimumsnivået. Det må altså tilbys opplæring med tilstrekkelig intensitet og kvalitet slik at deltageren kan nå minimumsnivået innenfor varigheten som følger av § 32. Kommunen har ikke plikt til å sørge for opplæring lenger enn det som følger av § 32, men fylkeskommunens plikter etter opplæringsloven kan likevel strekke seg lengre. Etter første ledd tredje punktum utgjør minimumsnivået deltagerens norskmål. Norskmålet fastsettes i integreringsplanen eller norskplanen etter §§ 15 eller 34, og utgjør et enkeltvedtak som kan påklages.

Departementet kan gi forskrift om veiledende minimumsnivåer for ulike grupper deltagere, jf. andre ledd. De veiledende minimumsnivåene vil bli differensiert ut fra bakgrunnen til deltagerne.

Departementets vurderinger, s. 125 (punkt 10.3.4)

Departementet opprettholder forslaget om at dagens krav om opplæring i et visst antall timer erstattes med at deltageren skal oppnå et minimumsnivå i norsk, se forslag til § 31. Et klart flertall av høringsinstansene støtter dette forslaget og trekker blant annet fram at dette kan være et nyttig verktøy i pedagogisk øyemed og at det er med på å ansvarliggjøre kommunene for at deltagerne oppnår et visst nivå i norsk.

Kompetanse Norges rapport Arbeidsgiveres kjennskap til og bruk av norskprøver for voksne innvandrere fra 2018 viser at det er en svak økning i andelen arbeidsgivere som stiller formelle norskkrav ved ansettelser i 2017 sammenlignet med 2014. I tillegg er det lovregulerte krav om et visst nivå i norsk ved ansettelser i flere sektorer, se nedenfor. Gode norskkunnskaper er videre avgjørende for at minoritetsspråklige skal kunne fullføre grunnskole eller videregående opplæring, og få tilgang til høyere utdanning.

På bakgrunn av dette mener departementet at målet for opplæringen bør være et oppnådd minimumsnivå i norsk, istedenfor et visst antall timer gjennomført opplæring. Forslaget skal bidra til at flere i målgruppen får gode norskkunnskaper, og dermed tilgang til formell opplæring og varig tilknytning til arbeidslivet. Forslaget vil gi kommunene større grad av fleksibilitet til å legge opp opplæringen på en måte som den enkelte deltager vil ha utbytte av.

Departementet foreslo i høringsnotatet at det veiledende minimumsnivået bør være B1 i alle delferdigheter. Bakgrunnen var at minimumsnivået skal reflektere hvilket nivå deltageren bør oppnå for å komme i utdanning eller få en varig tilknytning til arbeidslivet på sikt.

Tilbakemeldingene fra høringsinstansene til denne delen av forslaget er mer blandet. Mange høringsinstanser mener dette nivået er for høyt, særlig for deltagere med lite eller ingen skolebakgrunn, og noen er usikre på forslaget på bakgrunn av den foreslåtte rammen for opplæringen.

Hvilket nivå i norsk deltagerne bør oppnå for å komme i utdanning eller få en varig tilknytning til arbeidslivet på sikt, beror etter departementets oppfatning blant annet på hva som er nødvendig for å få tilgang til eller utbytte av formell opplæring, hvilke lovregulerte krav som stilles for å bli ansatt i enkelte yrker og hvilke krav som stilles av arbeidsgivere.

Når det gjelder utdanning, stilles det ikke spesielle krav til norskkunnskaper for inntak til videregående opplæring. Samtidig foreligger det indikasjoner på at man trolig bør ha norskferdigheter utover basisnivå for å kunne gjennomføre videregående opplæring, uten særskilt tilrettelegging av opplæringen. For opptak til høyere utdanning kreves det som hovedregel dokumenterte ferdigheter i norsk på nivå B2.

Hvorvidt det stilles norskkrav i arbeidslivet varierer, og hvorvidt en virksomhet stiller et formelt eller uformelt norskkrav ved ansettelse varierer også. Den nevnte rapporten fra Kompetanse Norge viste at flertallet av norske arbeidsgivere ikke stiller formelle norskkrav ved ansettelser tross en svak økning i andelen som gjør det. I en ny undersøkelse gjennomført av Kompetanse Norge i 2019, ble ni arbeidsgivere intervjuet. Funnene viser at alle de spurte stiller krav til norskferdigheter ved ansettelser. Fem av arbeidsgiverne stiller formelle norskkrav, i form av krav til spesifikke norsknivå. Øvrige fire stiller uformelle norskkrav uten å spesifisere norsknivå. Felles for arbeidsgiverne er at de ønsker seg medarbeidere med gode språkferdigheter, slik at de kan utføre arbeidsoppgavene, men også kommunisere godt med kollegene og eventuelt andre personer de må samhandle med.

I enkelte sektorer følger krav om et visst nivå i norsk ved ansettelse av lov. Fra 1. august 2018 kreves det blant annet at søkere til stillinger som barnehageassistent må ha nivå A2 på delprøven i skriftlig fremstilling og nivå B1 på delprøvene i leseforståelse, lytteforståelse og muntlig kommunikasjon. Kravene er veiledende og kommunen kan stille høyere krav. Det foreligger ikke kunnskap om hvilken virkning lovendringen har hatt på rekrutteringen til barnehageassistentstillinger.

I 2017 innførte Helsedirektoratet nye krav til autorisasjon for helsepersonell med utdanning utenfor EU/EØS, hvor det oppstilles krav om B2 for å bli autorisert. Departementet er også kjent med at flere kommuner stiller særskilte språkkrav for ansettelse i barnehager, pleie- og omsorgsektoren og andre kommunale tjenesteområder. Oslo kommune stiller for eksempel krav om at barnehage- og skoleassistenter må ha fullført videregående opplæring og ha norskferdigheter på et nivå mellom B1 og B2. Kommunen stiller videre krav om at alle som skal ansettes i faste- eller deltidsstillinger som helsefagarbeider må ha nivå B2, mens alle sykepleiere og leger må ha nivå C1.

En god del norske virksomheter bruker engelsk som kommunikasjonsspråk, særlig i industrien. To av ti bedrifter i industrien i Norge har ifølge Språkrådet engelsk som offisielt arbeidsspråk. Norsk er likevel det mest brukte språket i norsk arbeidsliv, og et stort flertall av innvandrere til Norge har ikke engelsk som morsmål. Departementet er derfor av den oppfatning at gode norskferdigheter er en forutsetning for å få en varig tilknytning til arbeidslivet. På denne bakgrunn mener departementet at det veiledende minimumsnivået som hovedregel bør være B1 i alle delferdigheter. Dette tilsvarer det språklige målet i integreringsopplæringen i Finland, hvor målet for opplæringen er at innvandrere skal få fungerende, elementære språkferdigheter i finsk eller svensk og at deltagerne i gjennomsnitt oppnår ferdighetsnivå B1.

Flere høringsinstanser er av den oppfatning at forslaget om B1 som et minimumsnivå ikke tar hensyn til hva som må til for å tilegne seg et nytt språk som voksen. Noen høringsinstanser påpeker at forsking viser at det tar ett til tre år å lære norsk på et basisnivå, og fem til syv år for å lære et nytt språk på akademisk nivå. Departementet erkjenner at språkinnlæring er en krevende og langvarig prosess, og at hvilket norsknivå den enkelte deltager har forutsetninger for å oppnå vil variere, blant annet ut fra deltagerens utdanningsbakgrunn. Det er behov for å understreke at språkinnlæringen også er en prosess som vil fortsette etter avsluttet opplæring etter integreringsloven.

Departementet viser imidlertid til at det er opp til kommunen å organisere opplæringen på en slik måte at deltageren kan nå sitt norskmål. Forslaget kan føre til endringer i hvordan opplæringen organiseres i kommunen og til økt bruk av digitale opplæringsverktøy.

Videre vil departementet fremheve at resultatene på avsluttende prøve i norsk viser at 87,7 prosent av deltagerne oppnådde A2 eller høyere på muntlig prøve i norsk i 2019.

Resultatene har vært relativt stabile de siste årene. Den nasjonale målsetningen om at 90 prosent av deltagerne i opplæringen i norsk skal nå nivå A2 eller høyere på muntlig prøve i norsk, har med andre ord vært tilnærmet nådd de siste årene. Departementet ser at den nasjonale målsettingen, slik den har vært formulert til nå, har vært for lav og gir lite retning for opplæringen. Det er også bakgrunnen for at den nasjonale målsetningen for opplæringen i norsk er hevet fra 2020 og nå reflekterer forventninger om norskferdigheter på nivå B1. Den justerte nasjonale målsetningen for opplæringen og det foreslåtte veiledende minimumsnivået B1 i alle delferdigheter, skal angi ambisjonsnivået opplæringsstedene bør ha på vegne av deltagerne. Det skal også reflektere kravene som stilles i utdanning og arbeid og forventningen om bedre resultater i opplæringen. B1 som veiledende minimumsnivå for opplæringen er også i tråd med målene i den tidligere læreplanen i norsk og samfunnskunnskap fra 2005. Der var B1 muntlig formulert som et realistisk mål for samtlige deltagere.

Resultater fra andre nordiske land viser at det bør være mulig for flere deltagere å oppnå nivå B1 innenfor rammen av opplæringen. I Danmark oppnår, ifølge det danske integrationsbarometeret, 68 prosent av flyktninger og familiegjenforente minimum Danskprøve 1, som måler ferdigheter på nivå B1 muntlig og A2 skriftlig, innen fem år fra påbegynt danskutdannelse, se punkt 3.6.1. Danmark oppnår disse resultatene med et noe lavere timeomfang for opplæringen enn det gjennomsnittlige timeomfanget per deltager i Norge, jf. punkt 10.4.4.

Departementet vil på denne bakgrunn opprettholde forslaget om at det veiledende minimumsnivået bør være B1 i alle delferdigheter. Kravet må ses i sammenheng med innføringen av kompetansekrav for lærere og standardiserte elementer, som samlet sett vil bidra til å heve kvaliteten i opplæringen.

Forslaget innebærer at flere deltagere enn i dag må gå raskere gjennom opplæringen, noe som vil skape rom for at andre deltagere kan bruke lengre tid på å lære norsk. For deltagere med medbrakt høyere utdanning bør det iverksettes særskilte tiltak som sikrer et bedre tilpasset tilbud til denne gruppen. Departementet oppfordrer kommunene til å samarbeide om å utvikle et slikt tilbud, herunder vurdere samlokalisering av opplæringen for målgruppen og nettbaserte opplæringstilbud.

10.3.4.1 Differensierte veiledende minimumsnivåer

Departementet foreslo i høringsnotatet å fastsette veiledende minimumsnivåer for grupper av deltagere på grunnlag av utdanningsbakgrunn. Det er kommunen i samråd med deltageren som skal fastsette minimumsnivået for den enkelte. Minimumsnivået for den enkelte kan endres eller fravikes, se nedenfor.

En del høringsinstanser har problematisert bruken av utdanningsbakgrunn som eneste kriterium for fastsettelse av norskmål, og at dette også skal være bestemmende for opplæringens varighet, se punkt 10.4.3 under. Departementet viser til at det til nå har vært lite variasjon for ulike deltagere, både når det gjelder innhold og progresjon i opplæringen. Som følge av dette ser departementet behov for kriterier som er objektive og enkle å praktisere for kommunene. Utdanningsbakgrunn er et svært relevant kriterium når lovens ordninger handler om kvalifisering til utdanning og arbeid. For deltagere i introduksjonsprogram kartlegges utdanningsbakgrunn gjennom kompetansekartlegging og er dermed lett tilgjengelig for kommunen. Utdanningsbakgrunn gir klare indikasjoner på hvilke typer språkopplæring vedkommende har forutsetninger for å kunne nyttiggjøre seg av i opplæringen. Det vil for eksempel være lettere for personer som har skolegang fra før å tilpasse seg språkopplæring i Norge. Departementet mener at kriteriet utdanningsbakgrunn er enkelt å praktisere og dermed sikrer likebehandling, forutsigbarhet og etterprøvbarhet. Som det fremgår av drøftingene nedenfor, er det fortsatt rom for individuell tilpasning innenfor de enkelte gruppene, selv om handlingsrommet er mer begrenset enn etter introduksjonsloven.

Departementet vil foreslå at følgende veiledende minimumsnivåer fastsettes i forskrift:

  • Deltagere som ikke har fullført grunnskole fra før bør oppnå minimum nivå A2 i delprøvene i lytteforståelse, leseforståelse og skriftlig fremstilling og nivå B1 i delprøve i muntlig kommunikasjon.
  • Deltagere som har fullført grunnskole fra før bør oppnå minimum nivå B1 i delprøvene i lytteforståelse, leseforståelse og skriftlig fremstilling og i delprøve i muntlig kommunikasjon.
  • Deltagere som har minimum utdanning på videregående nivå fra før, bør minimum oppnå nivå B1 i delprøvene i lytteforståelse, leseforståelse og skriftlig fremstilling og B2 i delprøve i muntlig kommunikasjon.

Hva som skal være minimumsnivået for den enkelte skal fastsettes med utgangspunkt i de veiledende nivåene og skal utgjøre norskmålet til deltageren.

Sammenlignet med dagens veiledende sluttnivåer i læreplanen i norsk og samfunnskunnskap, vil nivåene bli hevet noe på bakgrunn av vurderingen over om at minimumsnivået som en hovedregel bør være B1.

De veiledende nivåene vil være differensiert på bakgrunn av hvilke forutsetninger den enkelte har for å lære seg norsk, med utgangspunkt i tidligere skolegang. Hvilke mål den enkelte har med opplæringen vil også påvirke norskmålet som settes. For eksempel kan det i gruppen uten fullført grunnskole fra før, ifølge Kompetanse Norge, vise seg å være enkelte deltagere med raskere progresjon enn antatt, som har mulighet til å nå eksempelvis nivå B1 i skriftlige ferdigheter innenfor tre år. Deltagere som har fullført minimum grunnskole bør etter departementets syn ha forutsetninger for å oppnå nivå B1 i både skriftlige og muntlige ferdigheter i løpet av opplæringen.

For personer som skal ha sin norskopplæring i videregående skole, vil departementet foreslå at minimumsnivået bør være å bestå faget norsk. Dette innebærer at den enkelte bør oppnå karakteren 2 eller bedre etter å ha gjennomført opplæring etter læreplaner etter opplæringsloven, se punkt 10.1.4.3 for detaljer. Departementet vil vurdere hvorvidt det bør settes et tilsvarende minimumsnivå for de som har sin norskopplæring i grunnskolen. Det bemerkes at fastsettelse av norskmål ikke gir deltagere som får sin norskopplæring i videregående opplæring en rett til å bestå faget, slik enkelte høringsinstanser har påpekt. Norskmålet gir heller ikke deltagere i norskopplæringen rett til opplæring inntil målet er nådd. Retten til opplæring gjelder til oppnådd norskmål, men ikke lenger enn henholdsvis tre år eller 18 måneder med tillegg av godkjente permisjoner, jf. punkt 10.4.4 under.

For deltagere i introduksjonsprogram må deltagerens norskmål ses i sammenheng med sluttmålet for introduksjonsprogrammet, jf. § 13. Deltagere som skal over til høyere utdanning bør ha B2 som veiledende minimumsnivå for alle delferdigheter. Tilsvarende gjelder for deltagere som skal inn i yrker hvor B2 kreves.

Norskmålet settes med utgangpunkt i de differensierte veiledende nivåene over, men skal justeres opp underveis dersom deltageren viser seg å ha en raskere progresjon enn antatt.

Den enkeltes norskmål vil fremgå av norskplanen, jf. punkt 10.6.4, eller av integreringsplanen for deltagere som går i introduksjonsprogram, jf. punkt 8.7.4.1. For deltagere i introduksjonsprogram som avslutter programmet og ikke har nådd sitt norskmål, vil opplæringen i norsk og samfunnskunnskap fortsette og det skal utarbeides en egen norskplan. Når deltageren når sitt norskmål, vil deltageren ikke lenger ha plikt til å delta i opplæring og kommunen vil ikke lenger ha plikt til å sørge for ytterligere opplæring. Deltagerens plikt til å nå sitt norskmål opphører innen enten tre år eller 18 måneder med tillegg av godkjente permisjoner, jf. punkt 10.4.4, samtidig med at deltagerens og kommunens øvrige plikter opphører.

For deltagere som kun har plikt til opplæring etter § 28 andre ledd, foreslår departementet at vedkommende må oppnå et minimumsnivå i norsk, men at denne plikten opphører ved gjennomførte 300 timer opplæring. Det vil si at det øvre timetallet for denne gruppen videreføres. Begrunnelsen for at timetallet videreføres for denne gruppen, er at disse må betale for opplæringen selv, og departementet vurderer at det vil være urimelig å kreve at denne gruppen skal betale for opplæring utover 300 timer.

10.3.4.2 Tilfeller hvor de veiledende minimumsnivåene kan fravikes

Departementet opprettholder forslaget om at norskmålet, som kommunen har fastsatt i samråd med deltageren, i enkelte tilfeller kan endres eller fravikes. De veiledende nivåene skal være det klare utgangspunktet, men terskelen for å sette et mål som er høyere enn det som følger av de veiledende minimumsnivåene, skal være lav. Terskelen for å sette et lavere mål skal derimot være høy.

Alle deltagere i opplæring i norsk og samfunnskunnskap skal starte opplæringen med et mål om å oppnå språknivået som følger av de veiledende nivåene, eventuelt et høyere mål. Ved høyere progresjon enn forventet må kommunen påse at opplæringen ikke avsluttes på et for lavt norsknivå.

Vurderingen av om nivået i en delferdighet skal settes ned, skal være streng, og målet bør ikke settes ned før det har gått noe tid. Hvorvidt deltagerens norskmål skal justeres beror på en konkret helhetsvurdering, hvor sentrale momenter er deltagerens progresjon og motivasjon til å lære over en lengre periode. Høyt udokumentert fravær og at deltageren ikke legger ned den nødvendige innsatsen for å nå sine mål, er eksempler på momenter som kan inngå i denne vurderingen. Det er først når deltagerens progresjon tilsier at vedkommendes norskmål er urealistisk at målet bør justeres ned.

Også andre momenter kan være relevante, for eksempel endret livssituasjon, som gjør at det blir en urimelig byrde for deltageren å oppnå målet. Vurderingen må ta utgangspunkt i at opplæringen skal tilpasses den enkelte, og at det først er når det foreligger forhold som det ikke kan tilpasses for, at deltagerens norskmål kan settes ned. Det må vurderes konkret om det å sette ned norskmålet kan få negative konsekvenser for fremtiden til den enkelte, og om dette veier tyngre enn den antatte byrden det vil være for vedkommende å oppnå norskmålet.

Endringer av deltagerens norskmål skal tas inn i norskplanen og i integreringsplanen for deltagere i introduksjonsprogram. Endring av deltagerens norskmål vil være en vesentlig endring av innholdet i norskplanen og utgjøre et enkeltvedtak som kan påklages, jf. punkt 10.6.4.

§ 32. Varighet og omfang av opplæring i norsk

«Retten og plikten til opplæring for en deltager med oppholdstillatelse etter § 27 gjelder til deltageren har nådd et minimumsnivå i norsk etter § 31, men likevel ikke lenger enn tre år med tillegg av godkjent permisjon. En deltager som minimum har utdanning på videregående nivå fra før, har ikke rett eller plikt til opplæring i lenger enn 18 måneder med tillegg av godkjent permisjon.

Plikten til opplæring for en deltager med oppholdstillatelse som nevnt i § 28 gjelder til deltakeren har nådd et minimumsnivå i norsk etter § 31 eller til gjennomførte 300 timer norskopplæring.»

Hva sier lovens forarbeider (Prop. 89 L 2019-2020) om § 32?

Merknader til § 32, s. 182

Bestemmelsen regulerer varighet og omfang av opplæring i norsk.

Det følger av første ledd første punktum at rett og plikt til opplæring i norsk for deltager med oppholdstillatelse etter § 27, gjelder til deltageren har nådd et minimumsnivå i norsk etter § 31. Utgangspunktet er altså at vedkommende både har rett til å delta i opplæring og plikt til å møte opp i opplæringen, frem til norskmålet er nådd. Rett og plikt gjelder likevel ikke lenger enn tre år med tillegg av godkjent permisjon. I første ledd andre punktum fremgår det at en deltager som minimum har utdanning på videregående nivå fra før, ikke har rett eller plikt til opplæring i lenger enn 18 måneder med tillegg av godkjent permisjon.

Reglene om varighet gjelder også deltagerne som går fulltid i videregående opplæring og som fylkeskommunen dermed har ansvar for. Fylkeskommunen har også plikter etter opplæringsloven overfor denne gruppen. Disse pliktene kan fortsatt bestå, selv om fylkeskommunens plikt etter integreringsloven opphører.

Etter andre ledd gjelder plikt til opplæring i norsk for deltagere med oppholdstillatelse etter § 28 frem til deltageren har nådd et minimumsnivå i norsk, eller ved gjennomførte 300 timer. Deltagere som bruker færre enn 300 timer opplæring på å nå sitt norskmål, må altså ikke delta i flere timer norskopplæring.

Departementets vurderinger, s. 131 (punkt 10.4.4)

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at deltagerens, kommunens og fylkeskommunens forpliktelse til å delta i eller tilby opplæring i norsk er oppfylt når deltageren når sitt norskmål, se forslag til § 32. Norskmålet er satt ut i fra det som er tilstrekkelig nivå i norsk til å komme i utdanning eller få varig tilknytning til arbeidslivet for den enkelte, og innebærer at forpliktelsene er oppfylt når norskmålet er nådd. For fylkeskommunen innebærer dette at forpliktelsen etter integreringsloven opphører når norskmålet nås, mens forpliktelsene etter opplæringsloven fortsatt kan bestå.

Departementet foreslår at forpliktelsene etter integreringsloven under alle omstendigheter opphører senest etter tre år eller etter 18 måneder for deltagere med minimum utdanning på videregående nivå fra før. Når det gjelder gruppen med rett og plikt til norskopplæring i 18 måneder bemerker departementet at ordlyden er justert sammenlignet med forslaget som var på høring. I høringsnotatet ble gruppen med rett og plikt til norskopplæring i inntil 18 måneder avgrenset noe annerledes enn gruppen med introduksjonsprogram på mellom tre og seks måneder. Departementet vil bemerke at dette beror på en feil, og at det ikke har vært meningen å operere med ulik begrepsbruk. Ordlyden er nå justert, slik at begrepsbruken er lik i de to bestemmelsene.
Enkelte høringsinstanser er negative til at dagens behovsprøvde frist på fem år, som i dag følger av introduksjonsloven § 18 andre ledd siste punktum, ikke videreføres.

Etter dagens regelverk gjelder rett til deltagelse i 600 timer gratis opplæring i norsk og samfunnskunnskap i tre år, og i fem år for deltagere som har behov for ytterligere opplæring. Tall fra IMDi for perioden våren 2014 til og med 30. juni 2018 viser at gjennomsnittlig antall timer i norskopplæring, for alle deltagere i den aktuelle perioden, er om lag 1 100 timer. Kommunene bruker i snitt mer enn minimumsgrensen på 600 timer, men samtidig tilbys spor 1- deltagere (lite eller ingen skolebakgrunn) langt mindre enn maksimumsgrensen på til sammen 3 000 timer. Tallene fra IMDi viser at de i snitt får 1479 timer, mens spor 2 deltagere (noe skolebakgrunn) i snitt får 1110 timer. Spor 3 deltagere (god allmennutdanning) får i underkant av 850 timer, mens de som ikke er registrert på spor får i overkant av 850 timers opplæring.

På bakgrunn av disse tallene deler ikke departementet høringsinstansenes bekymring om at forslaget vil innebære en innskjerping fra i dag for deltagere med kun grunnskole eller lite/ingen utdanning.

Det at godkjente permisjoner foreslås lagt til den ytre rammen på tre år, se under, innebærer at en stor andel av deltagerne i denne gruppen vil ha tilnærmet like lang tid som i dag på å nå sitt norskmål. I tillegg mener departementet at utvikling av et opplæringstilbud som er individuelt tilpasset og som har tilstrekkelig intensitet, vil legge til rette for at deltagerne i gruppen med lite eller ingen utdanning kan nå sitt norskmål innen fristen.

Mange høringsinstanser er også skeptiske til forslaget om at rett og plikt til norskopplæring opphører etter 18 måneder for deltagere med minimum utdanning på videregående nivå fra før. Bakgrunnen for dette forslaget er at denne gruppen skal ut i arbeid eller høyere utdanning raskt og vil både ha behov for og forutsetninger for å lære seg norsk raskt.

I høringen var flere instanser skeptiske til hvilken innvirkning foreslått varighet for introduksjonsprogram og tilhørende stønad for deltagere med minimum videregående opplæring fra før kunne ha på norskopplæringen. Som det fremgår av punkt 8.5.4.3 over, foreslår departementet at introduksjonsprogramtiden for denne gruppen kan forlenges med seks måneder, hvis det er realistisk at deltageren kan oppnå sitt sluttmål med en forlengelse. Dette innebærer at deltagere i denne gruppen kan motta introduksjonsstønad i inntil 12 måneder dersom programtiden forlenges.

Videre har departementet sett behov for å tydeliggjøre definisjonen av minimum utdanning på videregående nivå fra før. I punkt 8.5.4.3 presiseres det at det med dette menes utdanning som kan gi generell studiekompetanse i Norge ifølge GSU-listen (Generell studiekompetanse for utenlandske søkere).

De deltagerne som nå inngår i gruppen med minimum utdanning på videregående nivå fra før bør, med et tilpasset og fleksibelt norskopplæringstilbud, ha mulighet til å oppnå sitt norskmål innen 18 måneder. Departementet påpeker at det er viktig å se utvikling av fleksible tilbud og digitalisering i sammenheng, for eksempel i form av opplæring på kveld og i helger ved hjelp av nettbaserte ressurser. På dette grunnlag opprettholdes forslaget om at opplæringen opphører etter 18 måneder for deltagere med minimum utdanning på videregående nivå fra før, se forslag til § 32 første ledd andre punktum.

Departementet foreslår som nevnt at den ytre rammen for opplæringen kan utvides med godkjente permisjoner. Dette er en endring sammenlignet med gjeldende rett. Forslaget har fått bred støtte i høringen. Bakgrunnen for forslaget er Likestillings- og diskrimineringsombudets behandling av sak 12/2423 hvor ombudet tok stilling til om dagens absolutte frister for å gjennomføre norskopplæring innen tre og fem år er kjønnsdiskriminerende. Ombudet mente at introduksjonsloven § 18 andre ledd hadde en kjønnsskjev effekt da vesentlig flere kvinner enn menn tok lengre foreldrepermisjon og risikerte å ikke fullføre norskopplæringen innen fem år. Forskjellsbehandlingen hadde heller ikke saklig formål ettersom en absolutt frist som ikke tok høyde for kvinners fravær på grunn av fødsels- og foreldrepermisjon kunne bidra til å svekke minoritetskvinners tilgang til arbeidsmarkedet. Det ble vist til at både FNs kvinnekomité og FNs rasediskrimineringskomité har uttrykt bekymring for minoritetskvinners tilgang til arbeidsmarkedet og frafall fra introduksjonsprogrammet. Departementet ser at dagens ordning kan virke diskriminerende, spesielt overfor kvinner i fødselspermisjon.

Departementet foreslår derfor å endre den absolutte fristen for å gjennomføre opplæring i norsk og samfunnskunnskap, slik at godkjent permisjon blir lagt til.

Forslaget om å utvide opplæringens varighet med godkjente permisjoner innebærer at regelverket for opplæring i norsk og samfunnskunnskap blir likt med regelverket for introduksjonsprogrammet.

Videre opprettholder departementet forslaget om at retten til gratis opplæring løper fra innvilgelse av oppholdstillatelsen som nevnt i § 28 første ledd, jf. punkt 10.1.4.2. Etter dagens regelverk gjelder retten til deltagelse i gratis norskopplæring som hovedregel fra tidspunktet for innvilgelse av førstegangs oppholdstillatelse i Norge, selv om førstegangstillatelsen ikke ga rett til opplæring. Dette fører til at en person som endrer oppholdstillatelse får kortere frist for gjennomføring av gratis opplæring enn den som får rett og plikt til deltagelse med en gang. Denne situasjonen vil ikke oppstå med den foreslåtte endringen.

Deltagere med rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap vil ha rett til å nå et minimumsnivå i norsk, jf. forslag til § 32, oppad begrenset til tre år. Kompetanse Norge har gitt innspill om at det bør stilles krav overfor vertskommuner for asylmottak når det gjelder tilbud, omfang og kvalitet på opplæring i norsk for beboere i mottak med rett og plikt til opplæring etter innvilget oppholdstillatelse, for å motvirke lang ventetid.

Departementet vurderer at det ikke er hensiktsmessig å sette særskilte krav til vertskommunen, da retten til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for beboere i mottak som har fått innvilget oppholdstillatelse er den samme som for øvrige deltagere som er bosatt i en kommune. Vertskommuner for mottak får altså de samme pliktene som bosettingskommunen når det gjelder opplæring i norsk og samfunnskunnskap for personer i målgruppen etter lovens kapittel 6.

En del av høringsinstansene har etterlyst en omtale av hvilke konsekvenser det får for den enkelte å ikke nå sitt norskmål innenfor den foreslåtte ytre rammen for norskopplæringen. Departementet foreslår ingen sanksjoner hvis norskmålet ikke nås innen fristen. Å ikke bestå norskprøve eller unnlatelse av å gå opp til prøve medfører ingen sanksjoner etter gjeldende rett og departementet foreslår heller ingen endringer på dette punkt. Å nå norskmålet og bestå prøve er imidlertid viktig for den enkelte av andre grunner, se punkt 10.3.4. over.

Kommunen og fylkeskommunen skal sørge for opplæring slik at deltageren realistisk kan oppnå minimumsnivået i norsk. Omfanget av opplæringen i kommunen skal fremgå av deltagerens norskplan, se punkt 10.6.4 nedenfor. Det vil dermed være opp til kommunen å eventuelt tydeliggjøre hvor mange timer deltageren minimum skal få tilbud om per uke. Kommunens plikt til å gi tilbud om norskopplæring gjelder under forutsetning av at den enkelte deltar aktivt i opplæringen. Kommunen kan ellers stanse norskopplæringen, se punkt 10.8.4.

Departementet foreslår å videreføre dagens timeangivelse på 300 timer for deltagere som kun har plikt til å delta i opplæring, se forslag til § 32 andre ledd. Det foreslås likevel at plikten opphører når deltageren oppnår nivå B1 på alle delferdigheter, se punkt 10.3.4 ovenfor. Etter dette vil plikten enten opphøre ved oppnådd nivå B1 på alle delferdigheter eller ved 300 gjennomførte timer opplæring. Høringsinstansene som har uttalt seg om dette gir sin støtte til forslaget.

§ 33. Krav til opplæring i samfunnskunnskap

«Opplæring i samfunnskunnskap skal gjennomføres på et språk deltageren forstår. Opplæringen skal gjennomføres innen ett år etter at retten og plikten inntrådte etter § 26 andre ledd eller plikten inntrådte etter § 26 fjerde ledd.

Kravene i første ledd gjelder ikke når fylkeskommunen har ansvar for opplæring i samfunnskunnskap etter § 30 andre ledd.»

Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 33?

Merknader til § 33, s. 183

Bestemmelsen regulerer krav til opplæring i samfunnskunnskap.

Etter første ledd første punktum skal opplæringen i samfunnskunnskap gjennomføres på et språk deltageren forstår. For mange deltagere vil dette være morsmålet eller et annet språk vedkommende har lært før ankomst til Norge. Videre følger det av første ledd andre punktum at opplæringen skal gjennomføres innen ett år etter at rett og plikt inntrådte etter § 26 andre ledd, eller plikten inntrådte etter § 26 fjerde ledd. Dette innebærer at kommunen må sørge for tidlig oppstart av opplæringen, slik at opplæringen gjennomføres før fristen utløper.

Det fremgår av andre ledd at kravene i første ledd ikke gjelder når fylkeskommunen har ansvar for opplæringen i samfunnskunnskap etter § 30 andre ledd. Dette innebærer at personer som går i videregående opplæring på fulltid ikke må ha gjennomført opplæringen innen ett år og at det ikke stilles samme krav om opplæring på et språk deltageren forstår.

Departementets vurderinger, s. 134 (punkt 10.5.4)

Departementet opprettholder forslaget om å videreføre ordningen med opplæring i samfunnskunnskap, se forslag til § 33, men har foretatt enkelte justeringer med utgangspunkt i rapporten Undersøkelse av informasjons- og opplæringstilbud for nyankomne innvandrere (Proba-rapport nr. 2019-15), utarbeidet på oppdrag for Kompetanse Norge.

Proba-rapport 2009-15 viser at det er høy grad av tematisk overlapp mellom opplæring i norsk kultur og norske verdier i mottak og opplæring i samfunnskunnskap. Videre viser den at opplæringen i norsk kultur og norske verdier oppfattes som organisatorisk utfordrende på grunn av manglende tilgang til tospråklige lærere, og fordi deltagergruppen endrer seg raskt. Departementet foreslår derfor at opplæringen i norsk kultur og norske verdier innlemmes i læreplanen i samfunnskunnskap etter integreringsloven. Departementet vil utrede hva som skal være det eksakte timeomfanget for opplæringen. Utredningen vil gjøres i forbindelse med revisjon av læreplanen etter integreringsloven. Departementet foreslår at det nye faget gis navnet samfunnskunnskap.

Utviklingen av den nye opplæringen i samfunnskunnskap vil innebære at opplæringen i norsk kultur og norske verdier opphører som eget tilbud når revidert læreplan implementeres august 2021. Det eksisterende kursmateriellet som er utarbeidet til opplæringen i norsk kultur og norske verdier vil kunne tilpasses og benyttes inn i den nye opplæringen.

Departementet foreslår at målgruppen for den nye opplæringen i samfunnskunnskap både skal være de som omfattes av rett og plikt til deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og de som omfattes av plikt til deltagelse i opplæring for asylsøkere i mottak, se punktene 10.1.4 og 7.1.4.

Departementet foreslår at denne opplæringen deles inn i avsluttende moduler. På denne måten kan opplæringen begynne i mottak og fortsette etter bosetting i en kommune. Departementet vil utrede hvilket omfang opplæringen skal ha, og hvilke moduler som skal være obligatorisk for hvem. Omfanget av opplæringen vil bli regulert i forskrift.

Departementet vurderer ikke at det er behov for justering når det gjelder forholdet mellom kulturorienteringsprogrammet, UDIs informasjonsprogram og opplæring i samfunnskunnskap og opplæring i norsk kultur og norske verdier.

Når det gjelder spørsmålet om opplæringen og prøven i samfunnskunnskap bør gjennomføres innen en gitt frist, ser departementet at en kort frist kan gjøre gjennomføring av opplæringen lite fleksibel og at det kan være utfordrende å samle nok deltagere og lærere i en språkgruppe før kurset må holdes. Departementet har også merket seg at flere høringsinstanser er positive til en frist så fremt den ikke blir satt for tidlig. På bakgrunn av Proba-rapport 2019-15 har Kompetanse Norge foretatt en ny vurdering av spørsmålet om frist for gjennomføring av opplæringen i samfunnskunnskap, og anbefaler at fristen settes til ett år.

Departementet erkjenner at en frist for gjennomføring av opplæring kan gi kommunen noen utfordringer, men departementet er likevel av den oppfatning at frist for gjennomføring av opplæringen vil være den beste måten å sørge for at opplæringen i samfunnskunnskap kommer tidlig i kvalifiseringsløpet. Departementet foreslår derfor at det settes en frist for gjennomføring av opplæring i samfunnskunnskap på ett år fra tidspunktet man omfattes av rett og plikt til opplæring i samfunnskunnskap. Enkelte høringsinstanser er opptatt av eventuelle konsekvenser av å oversitte denne fristen. Departementet bemerker at hvorvidt fristen overholdes eller ikke kan bli et tilsynstema.

Fylkeskommunen vil i hovedsak følge læreplaner etter opplæringsloven for deltagere som går fulltid i videregående opplæring. Det kan også variere mellom ulike utdanningsprogram på hvilket år samfunnskunnskap inngår. På dette grunnlaget foreslår departementet at kravene som er foreslått i § 33 første ledd ikke gjelder når fylkeskommunen har ansvar for opplæringen etter § 30 andre ledd, se forslag til § 33 andre ledd.

§ 34. Norskplan

«Kommunen skal, samtidig som det treffes vedtak etter § 30, utarbeide en plan for opplæring i norsk og samfunnskunnskap. § 15 gjelder tilsvarende. Kravet om å utarbeide en plan for opplæring i norsk og samfunnskunnskap gjelder ikke når fylkeskommunen har ansvar for opplæringen etter § 30 andre ledd.»

Hva sier lovens forarbeider (Prop. 89 L 2019-2020) om § 34?

Merknader til § 34, s. 183

Bestemmelsen regulerer norskplan for deltagere i opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.

Kommunen skal, samtidig som det treffes vedtak etter § 30, utarbeide en plan for opplæring i norsk og samfunnskunnskap, jf. første ledd første punktum. Dette innebærer at fristen er innen tre måneder etter folkeregistrering i kommunen eller at krav om deltagelse blir fremsatt. Det følger av første ledd andre punktum at § 15 om integreringsplan gjelder tilsvarende, som innebærer at minimumsinnholdet som reguleres der også gjelder for norskplanen. Norskplan skal kun utarbeides for deltagere i opplæringen som ikke også deltar i introduksjonsprogrammet. Planen skal da kun inneholde det som er relevant for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap, blant annet deltagerens norskmål og omfanget av opplæringen. Deltagere i introduksjonsprogrammet skal ha én samlet plan som omfatter både programmet og opplæringen, se merknad til § 15.

Etter første ledd tredje punktum gjelder ikke kravet om å utarbeide en plan for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap når fylkeskommunen har ansvar for norskopplæringen. Det forutsettes at opplæringen da følger læreplaner etter opplæringsloven, eventuelt at fylkeskommunen velger å følge læreplanene etter integreringsloven.

Departementets vurderinger, s. 136 (punkt 10.6.4.)

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å videreføre dagens krav om at det skal utarbeides en individuell plan for deltagere i norsk og samfunnskunnskap, se forslag til § 34. Det foreslås at den individuelle planen for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap skal utarbeides og vurderes etter de samme kriteriene som den individuelle planen i introduksjonsprogrammet. Det er redegjort for disse kriteriene i punkt 8.7.4.1 over.

Som tidligere nevnt i punkt 8.7.4.1 foreslås det at det skal utarbeides en samlet individuell plan for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap og deltagelse i introduksjonsprogrammet for deltagere som deltar i introduksjonsprogrammet. Som gjort rede for der foreslår departementet at denne planen etter integreringsloven kalles integreringsplan. Departementet foreslår også å endre begrep på individuell plan for opplæring i norsk og samfunnskunnskap til norskplan.

Deltagere som bare deltar i opplæring i norsk og samfunnskunnskap skal ha en norskplan som minst inneholder deltagerens norskmål etter § 31. Norskplanen skal angi omfanget for opplæringen som deltageren skal gjennomføre og kommunen skal tilby. Omfanget skal være tilstrekkelig til at deltageren kan nå sitt norskmål. Planen skal også angi deltagerens klagemuligheter. Endring av deltagerens norskmål vil være en vesentlig endring av innholdet i norskplanen og utgjøre et enkeltvedtak som kan påklages.

Departementet opprettholder forslaget om at kravet om å utarbeide norskplan ikke gjelder der fylkeskommunen har ansvar for opplæring i norsk og samfunnskunnskap. For personer i denne gruppen som deltar i introduksjonsprogram, skal kommunen og deltageren likevel utarbeide en integreringsplan, jf. § 15, hvor det fremgår at deltageren går i videregående opplæring, men det er ikke behov for å angi omfanget av norskopplæring.

Bakgrunnen for dette er at opplæringen gis i tilknytning til opplæring etter opplæringsloven, og at fylkeskommunen derfor ikke skal måtte forholde seg til andre planer enn de som gjelder for organiseringen av det ordinære tilbudet. Dette innebærer at opplæringen i norsk og samfunnskunnskap skal ivaretas gjennom læreplanene etter opplæringsloven, se punkt 3.2. ovenfor.

Departementet mener det er viktig at den enkelte gis mulighet og ansvar for å planlegge sin egen opplæring. Departementet foreslår å videreføre dagens krav om at norskplanen skal utarbeides i samarbeid med deltageren på bakgrunn av en kartlegging av vedkommendes opplæringsbehov og av hvilke elementer vedkommende kan nyttiggjøre seg for å nå sitt norskmål. Planen skal bygge videre på elementer som vedkommende har gjennomført før bosetting i kommunen. Dette er nærmere omtalt i punkt 8.7.4.1 over. Deltagerens norskmål skal ta utgangspunkt i de veiledende nivåene, se punkt 10.3.4.1. Kommunens og deltagerens påvirkning på nivået ved utarbeidelse av deltagerens norskmål er derfor begrenset, men deltageren og kommunen skal sammen legge opp et opplæringsløp som gjør det mulig for deltageren å nå sitt norskmål. Det er viktig at kommunen sørger for at deltageren får relevant informasjon slik at vedkommende forstår betydningen og konsekvensene av at vedkommende forventes å nå sitt norskmål. Kommunen må vurdere om det er nødvendig å bruke tolk ved utarbeidelse og inngåelse av planen.

Norskplanen bør også angi hvem som er ansvarlig for å gi opplæringen og hvordan tilbudet skal gis, for eksempel om opplæringen gjennomføres i den kommunale norskopplæringen, i grunnskole/FVO eller på annen måte. Planen skal angi omfanget av opplæringen. Dette vil si at norskplanen skal inneholde en timeplan. Hvis deltageren er borte fra en planlagt time anses dette som fravær, se punkt 10.7.4. Det foreslås at planen skal vurderes jevnlig og ved vesentlige endringer i den enkeltes livssituasjon. Det kan derfor være hensiktsmessig at planen angir en timeplan som dekker noen måneder frem i tid. Det er viktig at det ikke oppstår opphold mellom timeplanene som forsinker opplæringen.

Omfanget av opplæringen skal tilpasses den enkelte deltager. Deltagere som kan ha rask progresjon og deltagere med lærevansker, skal få et tilbud som ivaretar dette. Dette innebærer ikke et krav om at kommunen skal skreddersy opplæringstilbudet til hver enkelt deltager. Opplæringen kan organiseres i grupper som ivaretar interessene til flere deltagere.

§ 35. Fravær og permisjoner

«Deltageren kan søke kommunen om tillatelse til fravær fra opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.

Deltageren kan innvilges permisjon fra opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter søknad til kommunen.

Departementet kan gi forskrift om fravær og permisjoner fra opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.»

Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 35?

Merknader til § 35, s. 183

Bestemmelsen regulerer fravær og permisjoner fra opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.

Det følger av første ledd at deltageren kan søke kommunen om tillatelse til fravær fra opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Dersom deltageren har omfattende ugyldig fravær kan opplæringen stanses etter § 36. Se merknader til § 36.

Etter andre ledd kan deltageren etter søknad til kommunen innvilges permisjon fra opplæringen. Det følger av § 32 at godkjent permisjon legges til den maksimale varigheten av opplæringen.

I tredje ledd fremgår det at departementet gir forskrift om regler for fravær og permisjoner fra opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Det vil blant annet bli gitt regler for hva som utgjør gyldig og ugyldig fravær, samt hvilke permisjoner som kan innvilges, og for hvor lenge.

Departementets vurderinger, s. 138 (punkt 10.7.4)

Departementet foreslår å opprettholde forslaget om en egen bestemmelse om fravær og permisjoner fra deltagelse i opplæringen i norsk og samfunnskunnskap og at de nærmere reglene for når det kan innvilges permisjon og hvilke regler som gjelder for fravær skal reguleres i forskrift slik som i dag, se forslag til § 35. Det er ingen høringsinstanser som har hatt innvendinger mot dette. Departementet foreslår også å opprettholde forslaget om at permisjonstiden legges til den ytre rammen for å gjennomføre opplæring. Sistnevnte forslag er det bred støtte til fra høringen.

Som et resultat av forslaget om at deltageren ikke må gjennomføre et visst antall timer, men oppnå et minimumsnivå i norsk, vil omfanget av undervisningen fremgå av deltagerens norskplan, se punkt 10.6.4. Hva som er omfattende fravær vil måtte vurderes opp mot omfanget av opplæringen som fremgår av deltagerens norskplan.

§ 36. Stans av opplæringen

«Kommunen kan stanse opplæringen midlertidig eller permanent for en deltager dersom det er saklig begrunnet i den enkeltes forhold. Forhold som kan begrunne stans i opplæringen er blant annet omfattende fravær, atferd som kan skade deltagerens eller andres mulighet til å gjennomføre opplæringen eller alvorlig eller langvarig sykdom.»

Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 2019-2020) om § 36?

Merknader til § 36, s. 183

Bestemmelsen regulerer stans av opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Kommunen kan stanse opplæringen midlertidig eller permanent for den enkelte dersom det er saklig begrunnet i den enkeltes forhold. Når opplæringen stanses midlertidig bør ikke perioden være lengre enn tre måneder. Forhold som kan begrunne stans er blant annet omfattende fravær fra opplæringen, særlig fravær som det ikke er gitt tillatelse til, atferd i eller utenfor opplæringen som kan skade deltagerens eller andres muligheter for å gjennomføre opplæringen eller alvorlig eller langvarig sykdom.

Departementets vurderinger, s. 139 (punkt 10.8.4)

Departementet opprettholder forslaget om å videreføre dagens rettstilstand som gir kommunene mulighet til å stanse opplæringen midlertidig eller permanent dersom det er saklig begrunnet i den enkeltes forhold, se forslag til § 36. I likhet med forslaget om stans av introduksjonsprogrammet, foreslår departementet justeringer i lovteksten og gir en utdypende omtale av bestemmelsen.
All stans av opplæringen må være saklig begrunnet i den enkeltes forhold. Hva som ligger i saklig begrunnet må vurderes konkret. Det sentrale må være at det er en logisk sammenheng mellom vedtaket om stans og begrunnelsen for det. Departementet foreslår å legge inn noen konkrete eksempler i lovteksten. Opplistingen er ikke uttømmende.

Opplæringen kan blant annet stanses ved omfattende fravær. Hvorvidt fraværet er omfattende må vurderes opp mot hvor lenge vedkommende har vært i opplæringen, progresjonen og hvor hyppig fraværet har forekommet. Det er også av betydning om fraværet har vært ugyldig, ut fra grunnlaget for fraværet, om det er søkt om permisjon og om fraværet hadde gitt rett til permisjon dersom det hadde vært søkt om det.

Opplæringen kan videre stanses ved atferd som kan skade deltagerens eller andres muligheter til å gjennomføre opplæringen. Dette er ikke begrenset til atferd i opplæringssituasjonen.
Ved sykdom bør kommunen først og fremst vurdere permisjon fra opplæringen. Midlertidig eller permanent stans er kun aktuelt dersom sykdommen enten er så alvorlig eller må antas å bli så langvarig at det er usikkert om vedkommende kan gjennomføre opplæringen eller det er usikkert på hvilke tidspunkt det kan skje.

En avgjørelse om stans av opplæringen utgjør et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om blant annet begrunnelse gjelder. Det vil være en fordel om kommunens begrunnelse også omfatter hvorfor det er valgt henholdsvis midlertidig eller permanent stans.

Hvorvidt opplæringen stanses midlertidig eller permanent er opp til kommunen. Det skal mye til for å stanse opplæringen og terskelen er høy. I praksis vil det være situasjonens grovhet og deltagerens situasjon som avgjør om opplæringen stanses midlertidig eller permanent. Midlertidig stans bør ikke vare lenger enn tre måneder og kan for eksempel brukes hvis kommunen ønsker å gi deltageren mulighet til å endre sin atferd eller hvis deltageren har helseutfordringer av midlertidig karakter. Det kan være en fordel å forsøke midlertidig stans før eventuell permanent stans, men det er ikke noe krav. Dersom det ikke er utsikter til bedring kan altså opplæringen stanses permanent med en gang.

Bestemmelsen regulerer ikke ordinær avslutning av opplæringen ved oppnådd norskmål eller ved overgang til arbeid. Stans av opplæringen etter § 36 er i utgangspunktet kun aktuelt der det ikke oppnås enighet mellom kommunen og deltageren og det er kommunen som ønsker å stanse opplæringen.

§ 37. Prøver

«Deltagere som er omfattet av § 26 første ledd, har plikt til å gå opp til avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap. Plikten gjelder ikke deltagere som har fritak etter § 29.

Avsluttende prøve i samfunnskunnskap skal gjennomføres innen ett år etter at retten og plikten inntrådte etter § 26 andre ledd. Dette gjelder ikke når fylkeskommunen har ansvar for opplæring i samfunnskunnskap etter § 30 andre ledd.

Deltagere kan etter søknad fritas fra plikten i første ledd. § 29 gjelder tilsvarende.

Kommunen skal sørge for at deltagere som har plikt til å gå opp til avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap, får gjennomført prøvene.

Departementet kan gi forskrift om innholdet i og gjennomføringen av prøver i norsk og samfunnskunnskap og om reaksjoner ved overtredelse av bestemmelser om gjennomføringen av prøvene.»

Hva sier forarbeidene (Prop. 89 L 209-2020) om § 37?

Merknader til § 37, s. 137

Bestemmelsen regulerer prøver i norsk og samfunnskunnskap.

Det følger av første ledd første punktum at deltagere som er omfattet av § 26 første ledd, har plikt til å gå opp til avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap. Dette innebærer at gjennomføring av prøvene er obligatorisk. Personer som har fritak fra å delta i opplæringen, jf. § 29, har også fritak fra å gjennomføre prøve i faget vedkommende har fritak fra, jf. første ledd andre punktum.

Etter andre ledd første punktum skal avsluttende prøve i samfunnskunnskap gjennomføres innen ett år etter at rett og plikt til opplæring inntrådte etter § 26 andre ledd. Dette må ses i sammenheng med at opplæringen også skal være gjennomført innen samme frist, jf. § 33. Dette gjelder ikke når fylkeskommunen har ansvar for opplæring i samfunnskunnskap etter § 30 andre ledd, jf. andre ledd andre punktum.

Det følger av tredje ledd at deltagere etter søknad kan fritas fra plikten i første ledd. I disse tilfellene gjelder § 29 tilsvarende, slik at fritaksgrunnene nevnt der også kan danne grunnlag for fritak fra prøver. Se merknad til § 29.

Kommunen skal sørge for at deltagere som har plikt til å gå opp til avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap får gjennomført prøvene, jf. fjerde ledd. Ansvaret gjelder overfor deltagere som er folkeregistrert i kommunen.

Femte ledd regulerer departementets myndighet til å gi forskrift om innholdet i, og gjennomføringen av, prøver i norsk og samfunnskunnskap, og om reaksjoner ved overtredelse av bestemmelser om gjennomføringen av prøvene.

Departementets vurderinger, s. 141 (punkt 10.9.4)

Departementet opprettholder forslaget om å videreføre dagens ordning med obligatoriske avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap, se forslag til § 37. Departementet foreslår imidlertid å justere den foreslåtte bestemmelsen om kommunens ansvar for prøvene.

Departementet viderefører dagens ordning med at vedtak om fritak fra opplæring i norsk og samfunnskunnskap også innebærer fritak fra prøvene, jf. punkt 10.1.4.3 over. Det foreslås regulert at det også kan gis fritak fra kun prøvene. Den enkelte må selv søke kommunen om fritak.

Deltagere som får sin opplæring i norsk og samfunnskunnskap i videregående opplæring er også omfattet av plikten til å gå opp til prøver. De vil imidlertid få innvilget fritak etter søknad hvis de består fagene norsk og samfunnskunnskap, se punkt 10.1.4.3 ovenfor.

Departementet opprettholder videre forslaget om at den nærmere reguleringen av innholdet i prøvene, gjennomføringen av prøvene og reaksjoner ved overtredelse av bestemmelser om gjennomføring av prøvene, reguleres i forskrift.

Deltagere med plikt til å gå opp til prøve, kan gå opp til avsluttende prøve gratis én gang. De som ønsker det kan melde seg opp til ny prøve, men må i så fall betale prøveavgiften selv.

Antall prøver og delprøver som skal gjennomføres vil trolig øke fremover, og prøvene vil få økt betydning for den enkelte. Det er derfor departementets vurdering at antall prøvesteder bør reduseres for å sikre bedre kvalitet og kapasitet i gjennomføringen av avsluttende prøver. Kriterier for utvelgelse av prøvesteder bør være for eksempel volum, geografisk spredning, kapasitet og kvalitet/kompetanse. Departementet vurderer at større og færre prøvesteder vil bidra til mer standardisert og profesjonalisert prøvegjennomføring. Dette gjelder særlig delprøve i muntlig kommunikasjon hvor det benyttes ekstern eksaminator og sensor, og hvor resultatene på prøvene har store konsekvenser for den enkelte, jf. punkt 10.9.1 over. Departementet hadde på høring et forslag om at fylkesmannen skulle få i oppgave å velge ut prøvesteder, men foreslår ikke dette nå. Det pågår et arbeid med å gjennomgå ordningen med gjennomføring av prøver. Hvem som bør ha hvilken rolle, hvor langt plikten til å sørge for tilbud om prøver strekker seg og spørsmål om prøveavgift, er en del av dette arbeidet.

Det foreslås at kommunen skal sørge for at deltagere som har plikt til å gå opp til avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap får gjennomført prøvene. Denne plikten gjelder uavhengig av hva som blir resultatet av den pågående gjennomgangen av ordningen med gjennomføring av prøver.

I høringen har Kompetanse Norge gitt uttrykk for at deres tilretteleggingsansvar for gjennomføring av prøvene bør lovfestes. Departementet vurderer at det ikke er nødvendig å lovfeste Kompetanse Norges tilretteleggingsansvar. Tilrettelegging for gjennomføring av prøver er en statlig oppgave, og departementet mener det er mer hensiktsmessig å styre denne oppgaven gjennom andre virkemidler enn lov.

Å kunne dokumentere sine ferdigheter i norsk er, som det fremgår over, nødvendig i flere sammenhenger. Det er ikke bare personer som omfattes av integreringsloven som avlegger avsluttende prøve i norsk og samfunnskunnskap. Blant annet er det flere som tar prøver i norsk for å dokumentere norskkunnskaper for opptak til norske utdanningsinstitusjoner. Disse kan både være norske og utenlandske statsborgere, som kan være bosatt i eller utenfor Norge. Både personer som omfattes av integreringsloven og andre tar de samme prøvene, og det er ikke naturlig å regulere prøvegjennomføringen i et annet regelverk. Som følge av dette har integreringslovens regler om prøver et videre virkeområde enn resten av loven.

Flere høringsinstanser hadde innspill til når samfunnskunnskapsprøven skal gjennomføres, og flertallet var negative til forslaget om å innføre en frist. Mange er positive til at opplæringen og prøven i samfunnskunnskap bør komme tidlig, men er likevel imot at det settes en frist. Noen instanser er positive til at det settes en frist for gjennomføring av prøven i samfunnskunnskap, men mener fristen ikke bør være kortere enn ett år.

Departementet erkjenner at det kan være noen negative sider ved å sette en frist for gjennomføring av prøven i samfunnskunnskap. Departementet er likevel av den oppfatning at en frist for gjennomføring av både opplæringen og prøven vil være den beste måten å sørge for at opplæringen i samfunnskunnskap kommer tidlig i kvalifiseringsløpet. Departementet foreslår derfor at det settes en frist for gjennomføring av prøve i samfunnskunnskap på ett år fra det tidspunktet man omfattes av rett og plikt til opplæring i samfunnskunnskap. Dette vil bidra til at man når formålet med opplæringen i samfunnskunnskap, som er å gi deltagere en grunnleggende innføring i det norske samfunnet på et tidlig stadium.

Fant du det du lette etter?