Veileder til tolkeloven og tolkeforskriften
Tolkeloven har to hovedformål. Det ene er å bidra til å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjeneste til personer som ikke kan kommunisere forsvarlig med offentlige organer uten tolk gjennom å regulere offentlige organers ansvar for å bruke tolk. Det andre er å sikre at tolker holder en faglig forsvarlig standard, gjennom å stille krav til kvalifikasjonene deres og til hvordan de utfører tolkingen.
Med «personer som ikke kan kommunisere forsvarlig med offentlige organer uten tolk» menes personer som ikke kan norsk godt nok til å kunne kommunisere forsvarlig med offentlige organer uten at noen tolker mellom norsk og et språk de behersker. Dette gjelder for eksempel innvandrere til Norge og deres etterkommere, men også urfolk, nasjonale minoriteter og døve, hørselshemmede og døvblinde som har norsk tegnspråk og/eller norsk skriftspråk som bruksspråk.
I mange tilfeller vil bruk av tolk være avgjørende for å sikre god kommunikasjon og dermed forebygge misforståelser og uriktige avgjørelser. Dette er særlig viktig for å ivareta rettssikkerheten i saker der utfallet kan få mye å si for den enkeltes rettigheter og plikter, for eksempel saker som behandles i domstolene, utlendingsforvaltningen, politiet, barnevernet, Nav, skolen og helsesektoren. Noe av kjernen i begrepet rettssikkerhet er at avgjørelsene som domstolene og forvaltningen tar overfor enkeltpersoner, skal være så rettferdige og forutsigbare som mulig.
Manglende bruk av tolk i møte med personer som ikke kan kommunisere på norsk, kan ha store konsekvenser, både for den enkelte og for organet. Dårlig begrunnede og uriktige avgjørelser er ressurskrevende og kan bidra til svekket tillit mellom offentlige organer og brukerne. Bruk av tolk vil også kunne gjøre at partene i saken forstår hvorfor en avgjørelse er tatt og hvilke rettigheter de har i saken. På den måten kan tolkeloven også styrke tilliten mellom innvandrere og det norske samfunnet.
Innenfor justissektoren kan språklige misforståelser få alvorlige konsekvenser. En person kan for eksempel bli feilaktig fengslet eller dømt. Også i resten av forvaltningen kan dårlig kommunikasjon føre til at rettigheter og plikter ikke blir oppfylt.
Å yte forsvarlig hjelp og tjeneste er viktig i flere sektorer, for eksempel innenfor helse- og omsorgssektoren, arbeids- og velferdsforvaltningen, i barnehage og grunnopplæring og innenfor arbeid med integrering. God kommunikasjon er en forutsetning for at det offentlige skal lykkes med å yte gode og forsvarlige tjenester til hele samfunnet.
Det andre hovedformålet med loven er å bidra til å sikre at tolker holder en faglig forsvarlig standard. Høy kvalitet på tolkingen bidrar til effektive offentlige tjenester, riktige avgjørelser og øker tilliten til tolketjenesten.
Tolkeyrket stiller høyestore krav til både språkkunnskaper og profesjonsforståelse. Tolker må ha solide tospråklige ferdigheter og spesifikke tolkeferdigheter som god hukommelse, god konsentrasjonsevne og høy stresstoleranse. De må også ha kunnskap om yrkesetikk og grensene for ansvarsområdet sitt. Videre må de ha kunnskap om hvilken funksjon de har i kommunikasjonen, og innsikt i konteksten som danner rammen rundt samtalen.
Tolkeloven krever at tolker kan dokumentere tolkefaglige kvalifikasjoner. Det gjør at de som bruker tolk, kan være trygge på at tolken har dokumenterte språkferdigheter og er seg bevisst sitt ansvar som tolk. Denne tryggheten kan gi bedre tjenester, styrke rettssikkerheten og øke tilliten til både tolker og offentlige organer.
For hvert enkelt tolkeoppdrag må tolken også ha kjennskap til eventuell relevant fagterminologi. Hva som er faglig forsvarlig, kommer an på det konkrete tolkeoppdraget og varierer fra situasjon til situasjon.
Tolkeloven krever også at tolker opptrer i samsvar med god tolkeskikk og reglene om taushetsplikt og habilitet. Tolker som ikke overholder lovkravene, kan få reaksjoner fra IMDi. For mindre brudd kan de få en advarsel. For vesentlige brudd kan de bli utestengt fra Nasjonalt tolkeregister, enten i en begrenset periode eller for alltid. Det at IMDi kan gi reaksjoner, kan virke forebyggende og bidra til at tolker utfører oppdragene sine i tråd med lov- og forskriftskrav.
Formålsbestemmelsen har ikke et selvstendig rettslig innhold, men gir veiledning om hvordan de andre bestemmelsene i loven skal tolkes.
Tolkeloven gjelder tolking til og fra norsk og andre språk. Den gjelder for eksempel tolking til og fra samiske språk, til og fra nasjonale minoritetsspråk og til og fra norsk tegnspråk.
Tolkeloven gjelder ikke bare for tolking mellom norsk tale og norsk tegnspråk, men også for tolking mellom norsk og andre lands tegnspråk i kommunikasjon mellom offentlige organer og døve, hørselshemmede eller døvblinde.
Tegnspråktolking og forholdet til folketrygdloven
Tolkeloven og folketrygdloven regulerer ulike forhold. Tolkeloven pålegger offentlige organer å bruke tolk, mens folketrygdloven gir den enkelte innbyggeren en generell rett til stønad til tolketjenester i arbeids- og dagliglivet. Folketrygdloven gjelder dermed for bruk av tolk på flere områder enn i kontakt mellom innbyggere og offentlige organer. Slike tolkesituasjoner hvor det ikke er kontakt med et offentlig organ, faller utenfor anvendelsesområdet til tolkeloven kapittel 2, som gjelder offentlige organers bruk av tolk.
Nav har ansvar for å skaffe og finansiere tolk til døve, hørselshemmede og døvblinde som etter folketrygdloven har rett på stønad til tolkehjelp. I tillegg er det en langvarig praksis for at Nav formidler tolk til døve, hørselshemmede og døvblinde til andre offentlige organer som etter annen lovgivning har plikt til å skaffe og finansiere slik tolk. I slike tilfeller utenfor folketrygdloven, er det det offentlige organet, og ikke Nav, som er organet som plikter å stille med tolk etter loven.
Hva er tolking, og hvilke former for tolking gjelder loven for?
Å tolke er å umiddelbart overføre innholdet i en ytring fra ett språk til et annet, så nøyaktig og fullstendig som mulig.Tolking er muntlige overføring av ytringer mellom språk. Tolking kan likevel også innebære noe skriftlighet som en del av tolkens ansvarsområde og yrkespraksis. For eksempel kan en tolk gjengi muntlige ytringer skriftlig (som ved skrivetolking) eller skriftlige ytringer muntlig (som ved såkalt prima vista-tolking).
Tolkeloven gjelder også for tolking via et tredjespråk. Dette kalles relétolking og innebærer at én tolk tolker fra for eksempel mongolsk til russisk og en annen tolk tolker videre fra russisk til norsk. Det er viktig at offentlige organer vurderer denne formen for tolking, for eksempel ved behov for tolk mellom språk hvor det ikke finnes kvalifiserte tolker., jf. Prop 156 L (2020-2021) punkt 5.2.4.4.
Når det gjelder tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde, er de mest vanlige tolkemetodene tegnspråktolking, skrivetolking, haptisk og taktil tolking og tolking til tegn som støtte for munnavlesning (TSS). I tillegg kan tolking mellom ulike lands tegnspråk, og eventuelt videre fra disse til norsk talespråk, være en løsning i noen sammenhenger.
På IMDis nettsider finnes en oversikt over ulike tolkeformer som dekkes av tolkeloven.
Finn oversikt over ulike tolkeformer her.
Tolking og oversetting er to ulike profesjoner. Oversetting er ikke inkludert i tolkeloven.
Det følger av § 2 andre ledd at tolkeloven gjelder for offentlige organer som bestiller og bruker tolk i Norge. Dette betyr at loven ikke gjelder for tolkeoppdrag utført på norske ambassader og konsulater eller i tilfeller hvor det offentlige yter bistand i utlandet. Tolkeloven gjelder heller ikke på Svalbard og Jan Mayen.
Tolkeloven gjelder for offentlige organer, tolker og IMDi.
Som offentlige organer regner tolkeloven de statlige og kommunale organene som er omfattet av forvaltningsloven, domstolene og påtalemyndigheten. Grunnen til at domstolene og påtalemyndigheten er spesifikt nevnt i tolkeloven § 2, er at forvaltningsloven ikke gjelder for dem.
Tolkeloven regner også private rettssubjekter som offentlige organer i saker hvor de gjør enkeltvedtak eller utfører tjenester på vegne av et offentlig organ, se § 2 tredje ledd andre punktum. Det vil for eksempel gjelde private helseaktører som utfører tjenester på vegne av det offentlige helsevesenet.
Som offentlige organer regner tolkeloven dessuten private barnehager som er godkjent etter barnehageloven, og private grunnskoler og videregående skoler som er godkjent etter opplæringsloven og privatskoleloven.
Tolkeloven § 2 andre ledd andre punktum slår fast at tolkeloven gjelder for tolker, og senere bestemmelser stiller krav om at tolker følger god tolkeskikk, overholder taushetsplikten og er habile, se §§ 14 til 16. Tolkeloven kapittel 3 og 4 inneholder regler for tolker. Dette er bestemmelser som gjelder generelt for tolker, uavhengig av om de utfører tolkeoppdrag for offentlige organer etter tolkeloven kapittel 2.
Tolkelovens kapittel 4 regulerer IMDis ansvar for å forvalte Nasjonalt tolkeregister, autorisasjonsbevillinger og varsler mot og reaksjoner mot tolker.
Tolkeloven § 3 regulerer forholdet til annen lovgivning. Tolkeloven gjelder med mindre annet er bestemt i eller i medhold av annen lov.
Det kan være strengere eller lempeligere regler i annen lov. Om reglene i særlov kommer i stedet eller suppleres av reglene i tolkeloven, må vurderes ut fra en konkret tolkning av bestemmelsene i særlovgivningen og tolkeloven på bakgrunn av lovtekst, forarbeider og andre rettskilder. I tilfeller hvor særlovgivningen gir mer spesielle eller uttømmende regler på det aktuelle området, vil reglene i særloven gjelde istedenfor de mer generelle reglene i tolkeloven. Dette følger av lex specialis-prinsippet, som betyr at spesielle regler går foran generelle. Dersom det dreier seg om generelle regler og regler som indirekte forutsetter bruk av tolk i særloven, vil tolkeloven supplere reglene i særlov. Dersom reglene er like spesialiserte eller generelle i særloven og i tolkeloven, og det er motstrid mellom reglene, beror det på en konkret tolkning hvilken regel som går foran.
Tolkeloven fastsetter med andre ord en felles minstestandard som gjelder med mindre noe annet er bestemt i annen lov eller i forskrift gitt med hjemmel i annen lov.