Sammendrag

Det har vært en stor endring i befolkningssammensetningen i Norge de siste 50–60 årene: I 1970 utgjorde innvandrere kun 1,5 prosent av befolkningen, mens ved inngangen til 2026 utgjorde innvandrere 17,5 prosent, og norskfødte med innvandrerforeldre 4,2 prosent, av befolkningen i Norge. 

Innvandrere er en mangfoldig gruppe. Over halvparten av innvandrere i Norge kommer fra europeiske land, i underkant av én av tre er fra land i Asia, mens elleve prosent kommer fra land i Afrika. Kun fem prosent kommer fra land i Nord-, Mellom- og Sør-Amerika, samt Oseania. Innvandrere kommer til Norge av ulike grunner. Noen kommer for å jobbe, studere eller gjenforenes med familie, mens andre er på flukt fra for eksempel krig eller en humanitær krise. 

Overordnet går utviklingen i riktig retning på flere integreringsindikatorer – flere gjennomfører utdanning og flere er i arbeid. Samtidig er det fortsatt betydelige gjennomsnittsforskjeller mellom innvandrere og befolkningen ellers på en rekke indikatorer. Det er også variasjon i utfall på integreringsindikatorene innad i befolkningen med innvandrerbakgrunn. Utfallene på indikatorene varierer blant annet etter landbakgrunn, botid, utdanningsnivå og generasjon. For eksempel kommer kvinner med fluktbakgrunn og kort botid i Norge dårligere ut enn andre grupper på en rekke indikatorer. Norskfødte med innvandrerforeldre, og særlig jenter, kommer derimot bedre ut enn jevnaldrende innvandrere på flere områder. 

Stadig flere barn og unge med innvandrerbakgrunn deltar i utdanning og kvalifisering. Sammenlignet med 2015, er det flere som går i barnehage, fullfører videregående opplæring og tar høyere utdanning. Samtidig ser vi fortsatt forskjeller på utdanningsindikatorene mellom personer med innvandrerbakgrunn og den øvrige befolkningen. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre får i snitt lavere karakterer i grunnskolen enn befolkningen for øvrig. Norskfødte med innvandrerforeldre tar i større grad høyere utdanning enn den øvrige befolkningen – og det er høy sosial mobilitet i denne gruppen. Innvandrergutter fullfører imidlertid videregående opplæring i lavere grad enn både innvandrerjenter og befolkningen uten innvandrerbakgrunn, selv om fullføringsandelen har økt betraktelig siden 2015. Det er en høyere andel unge innvandrere som faller utenfor arbeid, utdanning eller arbeidsrettede tiltak enn blant jevnaldrende ungdom uten innvandrerbakgrunn. Denne forskjellen har holdt seg relativt stabil over tid.

Innvandrere er sjeldnere i arbeid enn den øvrige befolkningen, men siden 2015 har sysselsettingen økt noe mer blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen. Dette har redusert forskjellene mellom disse to gruppene fra 14 prosentpoeng i 2015 til 12 prosentpoeng i 2025. Det er også viktig å huske at sammensetningen av innvandrerbefolkningen har endret seg i denne perioden. Som følge av krigen i Ukraina har antallet flyktninger økt kraftig, mens antallet arbeidsinnvandrere har gått noe ned. I 2015 kom det omtrent dobbelt så mange arbeidsinnvandrere som flyktninger til Norge (18 000 mot 9 000). I 2024 var bildet snudd: Litt over 10 000 kom som arbeidsinnvandrere, mens nær 23 000 hadde flukt som innvandringsgrunn.

Siden 2021 ser vi en nedgang i arbeidsdeltakelse blant innvandrere med botid under fire år. Dette kan forklares med rekordhøye ankomster av flyktninger fra Ukraina – hvor en stor andel fortsatt deltar i introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere. Arbeidsledigheten blant innvandrere er fire ganger så høy som i den øvrige befolkningen, men forskjellene er redusert siden pandemiåret 2020. Norskfødte med innvandrerforeldre er oftere i jobb enn jevnaldrende innvandrere, men har lavere sysselsettingsnivå enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Forskjellene i sysselsetting mellom norskfødte med innvandrerforeldre og øvrig befolkning har imidlertid blitt redusert med 4,5 prosentpoeng siden 2015.

Innvandrere opplever oftere utfordringer med økonomi og levekår enn den øvrige befolkningen. De har i snitt lavere medianinntekt og er overrepresentert blant personer i vedvarende lavinntekt. 47 prosent av innvandrerbarn og 25 prosent av norskfødte barn med innvandrerforeldre lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt, mot fem prosent i øvrig befolkning. Etter flere år på rad med nedgang i antall og andel barn i lavinntekt, ser vi en liten økning for perioden 2022-2024. Denne økningen skyldes hovedsakelig at barn som innvandret fra Ukraina i 2022 nå er inkludert i tallgrunnlaget.  

Innvandrere i Norge har i snitt lavere dødelighet og høyere forventet levealder enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Helsen forverres imidlertid med botid i Norge. Det vil si at jo lengre innvandrerne bor i landet, desto likere blir helsetilstanden befolkningen ellers. Innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og den øvrige befolkningen vurderer sin livskvalitet og helse som omtrent like god, men innvandrere opplever i større grad psykiske helseplager. 

Både innvandrere og deres norskfødte barn har lavere politisk deltakelse enn øvrig befolkning. I disse gruppene er det en betraktelig lavere andel enn i befolkningen ellers som benytter stemmeretten. Denne lave andelen har vært relativt stabil, både over tid og mellom generasjoner. Dette gjelder både ved stortingsvalg og ved kommunestyre- og fylkestingsvalg. I 2025 var det en liten økning i valgdeltakelsen ved stortingsvalget blant befolkningen både med og uten innvandrerbakgrunn. Ved dette valget stemte 83 prosent av befolkningen uten innvandrerbakgrunn, 56 prosent av innvandrerne og 60 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre. Samtidig som det har blitt en høyere andel stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn blant velgermassen, har underrepresentasjonen av innvandrere i kommunestyrene økt.

Integrering finner sted på arbeidsplassen, på skolebenken og på en rekke andre samfunnsarenaer. Viktigheten av den sosiale dimensjonen ved integrering blir stadig tydeligere. Givende sosiale relasjoner i hverdagen bidrar til å utvide nettverk og skape tillit og tilhørighet, mens fravær av slike relasjoner kan føre til utenforskap og segregering. Dette kan igjen bidra til ensomhet og psykisk uhelse. 

Innvandrere deltar i noe mindre grad i organiserte aktiviteter og frivillighet. Personer med innvandrerbakgrunn opplever oftere urettmessig forskjellsbehandling, hatytringer, diskriminering og vold enn øvrig befolkning. 68 prosent av personer med innvandrerbakgrunn oppgir at de har blitt diskriminert i løpet av livet, mot 43 prosent av øvrig befolkning.

Norskfødte med innvandrerforeldre har sterkere sosiale nettverk enn innvandrere, og har mer kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn. De ser i mye større grad på seg selv som norske, og opplever seg mye mer integrerte enn de som selv har innvandret. De føler imidlertid ikke i samme grad at andre ser på dem som norske, noe som medfører et gap i forholdet mellom egen identitet og andres aksept. Norskfødte med innvandrerforeldre rapporterer også om mer diskriminering enn de som selv har innvandret, og diskrimineringen oppleves som mer opprørende. 
  
For tredje år på rad er det en nedgang i andelen som uttrykker positive holdninger til innvandrere. Færre enn før mener at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv, og flere mener at innvandrere er en kilde til utrygghet i samfunnet. Til tross for nedgangen er det fortsatt et flertall som uttrykker positive fremfor kritiske holdninger. I et 20-årsperspektiv har holdningene til innvandring og innvandrere blitt mer positive.
  
Innvandrere er overrepresentert både blant de som begår lovbrudd – og blant ofrene. Overrepresentasjonen varierer imidlertid med blant annet kjønn, alder, levekår, landbakgrunn, utdanningsnivå og type lovbrudd. Det å være utenfor arbeid og utdanning, samt å ha levekårsutfordringer, er forbundet med høyere nivå av kriminalitet. 

Unge menn er overrepresentert i statistikken blant siktede – både blant de med og de uten innvandrerbakgrunn. Samtidig har det vært en nedgang i siktelser blant unge de siste 20 årene. Karakterer fra grunnskolen er den enkeltfaktoren som har sterkest sammenheng med sannsynligheten for å bli siktet. På gruppenivå er det en sterk sammenheng mellom sosioøkonomiske ressurser og kriminalitet hvor landgrupper med høy andel lavinntektsfamilier, trangboddhet og lavt utdannede foreldre også har høyere andel siktede. Menn er generelt også mer utsatt som offer for kriminalitet enn kvinner. Norskfødte med innvandrerforeldre, både kvinner og menn, er mer utsatt for vold og mishandling enn både innvandrere og øvrig befolkning. 

Frihet til å selv bestemme hvordan man vil leve livet sitt, uten negativ sosial kontroll, æresmotivert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, er et sentralt tema i integreringspolitikken. Arbeidet gjelder også bekjempelsen av mer diffuse former for kontroll, press, trusler og restriksjoner som går sterkt utover barn og unges autonomi og livsutfoldelse. Enkelte grupper erfarer langt mer omfattende grad av restriksjoner og kontroll fra foreldrene enn andre. Unge med innvandrerbakgrunn, spesielt jenter med bakgrunn fra Asia og Afrika, er mest utsatt for foreldrerestriksjoner, særlig når det gjelder kjærlighet og ekteskap.

Personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet (lhbt+) har også høyere risiko for å bli utsatt for negativ sosial kontroll. Det gjelder både de med og uten innvandrerbakgrunn. Andre særlig utsatte grupper er nyankomne flyktninger og innvandrere, enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger, personer med funksjonsnedsettelser, eldre personer som lever i avhengighetsforhold eller personer i enkelte tros- og livssynssamfunn.

Integreringsprosessen er ulik for hver enkelt innvandrer fordi den påvirkes av en rekke personlige og samfunnsmessige forhold. På et overordnet nivå ser vi at utdanning og norskkunnskaper er nøkkelfaktorer for økt deltakelse og integrering i samfunnet. Utdanningsnivå og språkferdigheter er særlig avgjørende for yrkesdeltakelse i det norske arbeidsmarkedet, siden det er en økende etterspørsel etter arbeidskraft med høye formelle kvalifikasjoner.  
 
Lengre botid i Norge gir også bedre integreringsutfall på de fleste indikatorer. Dette gjelder blant annet fullføringsgrad i videregående opplæring, deltakelse i arbeid, inntekt, boforhold og deltakelse i sivilsamfunnet.  I tillegg øker den subjektive følelsen av tilhørighet med botid – innvandrere med lengre botid føler seg i større grad som norske og velintegrerte, sammenlignet med innvandrere med kortere botid.
 
Samtidig er det flere faktorer som utgjør barrierer for integreringen, som arbeidsledighet, økonomiske vansker, dårlige levekår, helseutfordringer, utenforskap, kriminalitet og negativ sosial kontroll. I et integreringsperspektiv er dessuten samspillet mellom disse faktorene viktig. Eksempelvis kan god helse fremme integreringsprosessen ved å lette økonomisk, sosial og politisk deltakelse, mens dårlig helse kan forhindre deltakelse på disse områdene. 
 
I tillegg kan diskriminering være et hinder for gode levekår, for inngang til arbeidslivet, for utbytte av opplæring og for tilgang til boligmarkedet. Videre kan diskriminering føre til svekket tilhørighet til fellesskapet og mindre tillit både til samfunnet og til andre mennesker.  

Samlet viser funnene i rapporten viktigheten av å se på integrering som en langsiktig og toveis prosess, der den enkeltes deltakelse i utdanning, arbeid og samfunnsliv må møtes av like og reelle muligheter for inkludering, tilhørighet og anerkjennelse i samfunnet rundt.