1. Innledning

De siste 50–60 årene har innvandring til Norge endret befolkningssammensetningen i landet: Innvandrere utgjør i dag 17,5 prosent av befolkningen i Norge, mot 1,5 prosent i 1970 (Lysen, Østby og Dzamarija, 2024; SSB, 2026ar). Norskfødte med innvandrerforeldre utgjør 4,2 prosent av befolkningen (SSB, 2026ar). Hvordan det går med innvandrere og deres norskfødte barn, er derfor viktig for samfunnsutviklingen i sin helhet. 

I 2019 fikk Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) i oppdrag av Kunnskapsdepartementet: Å utvikle et sett med indikatorer for å måle og beskrive integreringen på ulike samfunnsområder. Indikatorsettet skulle formidles gjennom en årlig rapport som erstattet det tidligere statusnotatet «Mål for integrering» (2005-2020) (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2015).

Årets utgave er den sjuende rapporten i rekken. Formålet med rapporten er å innhente, sammenstille og presentere den nyeste tilgjengelige kunnskapen om integrering. Overordnet måles og vurderes integreringen på områder som arbeidsliv, utdanning og kvalifisering, levekår og politisk og sosial deltakelse. Rapporten ser særlig på forskjeller mellom innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og den øvrige befolkningen, og på utvikling over tid. 

Rapporten er basert på sammenstilt kunnskap fra en rekke kilder. En særlig viktig kilde er offentlig tilgjengelig statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB). I tillegg henter vi statistikk utarbeidet av blant annet IMDi, Nav og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Samlet egner statistikkene seg godt til å sammenligne utfall for innvandrere, deres norskfødte barn og den øvrige befolkningen på en rekke områder, samt følge med på endringer over tid. Tallene fra disse kildene er derimot mindre egnet til å si noe om årsakene og mekanismene bak utviklingen. I rapporten supplerer vi derfor statistikken med nyere forskning på integreringsfeltet. 

Rapporten konsentrerer seg hovedsakelig om integreringsutfall på nasjonalt nivå. For enkelte av indikatorene kan man også følge utviklingen på fylkes- og kommunenivå. Denne inndelte statistikken er tilgjengelig på SSBs og IMDis nettsider. 

IMDi jobber kontinuerlig med å videreutvikle og evaluere indikatorene som ligger til grunn for denne publikasjonen for å kunne gi et mest mulig presist og aktuelt bilde av hvordan det går med integreringen i Norge. Hvilke indikatorer som inngår i de ulike rapportene, kan derfor variere noe fra år til år. I utarbeidelsen av årets rapport har IMDi hatt god dialog med flere tilgrensende direktorater og samarbeidspartnere om deres kunnskapsbehov og satsingsområder, blant annet Bufdir, Utdanningsdirektoratet (Udir), Husbanken og Utlendingsdirektoratet (UDI). Dette håper vi gjør rapporten aktuell og nyttig for flere.

Integrering kan forstås på ulike måter i forskjellige sammenhenger, og det finnes ulike synspunkter på hva begrepet innebærer i innvandringssammenheng (Proba, 2019). Vurderinger av hvorvidt integrering kan regnes som vellykket kan endre seg over tid, og avhenger i tillegg av samfunnsnormer og målsettinger i integreringspolitikken. Videre kan integrering forstås både som en prosess og som en tilstand: Man integreres, og man er integrert (Proba, 2019).

For å kunne beskrive integreringsprosessen er det vanlig å ta utgangspunkt i en bred definisjon av integrering som «en toveis prosess med gjensidig tilpasning mellom innvandrere og mottakersamfunn, der innvandrere blir innlemmet i mottakersamfunnets sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske liv» (IOM, uten dato, vår oversettelse). Med vellykket integrering menes gjerne at personer med innvandrerbakgrunn får muligheten til å oppnå de samme sosioøkonomiske godene som majoritetsbefolkningen – deres forutsetninger tatt i betraktning (OECD/EU, 2018). Dette omtales ofte som strukturell integrasjon. Videre vil en sosial integrasjon i tillegg innebære deltakelse og inkludering i frivilligheten, mens politisk integrasjon omfatter politisk deltakelse og representasjon, samt hvorvidt man har tillit til sentrale samfunnsinstitusjoner (Barstad og Molstad, 2020). Vellykket integrering handler samtidig om at majoritetssamfunnet og aktører på integreringsfeltet tar en aktiv rolle i å ta imot, inkludere og bygge relasjoner med innvandrere.

Integrering er et omfattende og sammensatt fenomen som ikke lar seg måle direkte. Derfor er det hensiktsmessig å bruke flere målbare indikatorer som til sammen kan gi et bilde av hvordan det går med integreringen over tid. For å måle integrering trenger vi også et sammenligningsgrunnlag – noe vi kan sammenligne utfallene på indikatorene med (OECD/EU, 2018). I denne rapporten blir derfor innvandrerbefolkningens utfall på de ulike indikatorene sammenlignet med utfallene for den øvrige befolkningen. Samtidig er det viktig å påpeke at ikke alle ulikheter mellom minoriteter og majoritet indikerer manglende integrering (Barstad og Molstad, 2020). Brochmann (2024) påpeker at «(…) det eksisterer en sentral spenning mellom retten til å være lik – og retten til å være forskjellig». Denne rapporten tar utgangspunkt i en forståelse av at integrering kan vurderes som vellykket dersom «urimelige og ikke selvvalgte forskjeller mellom minoritet og majoritet minker, over tid og mellom generasjoner» (Østby, 2016). Tilnærmingen innebærer at innvandrere gjennom sin integreringsprosess nærmer seg majoritetsbefolkningen på noen områder i samfunnet, mens de bevarer ulike særtrekk på andre områder. 

Med utgangspunkt i en slik forståelse av integrering er det viktig å følge med på hvordan disse forskjellene utvikler seg over tid og mellom generasjoner. For de fleste innvandrere vil det ta tid å tilegne seg relevant kompetanse, lære norsk, finne jobb og skape seg et nettverk. Derfor er det i tillegg viktig å undersøke betydningen av botid. Botid i Norge betegner antall år det har gått siden innvandreren ankom landet (tiden regnes fra første registrerte oppholdsdato) (SSB, uten dato).

Innvandringskategori er i tråd med SSBs standard for gruppering av personer etter innvandringsbakgrunn, hvor vi hovedsakelig benytter kategoriene innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og personer uten innvandrerbakgrunn. Innvandrere er personer som selv har innvandret til Norge, som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre og har fire utenlandsfødte besteforeldre. Norskfødte med innvandrerforeldre er personer som er født i Norge og har to utenlandske foreldre og fire utenlandske besteforeldre (SSB, 2026ar). Personer med innvandrerbakgrunn brukes her som en fellesbetegnelse på innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Resten grupperer vi under den øvrige befolkningen / personer uten innvandrerbakgrunn. Dette er grove inndelinger, og i mange tilfeller vil det være større forskjeller innad i disse kategoriene enn mellom dem. Samtidig er denne inndelingen hensiktsmessig fordi den gjør det mulig å måle integrering ved å følge utviklingen i indikatorene over tid.

Innvandringsgrunn betegner årsak til første innvandring til Norge. Alle førstegangsinnvandrere med ikke-nordisk bakgrunn som har kommet til Norge etter 1989, er registrert i utlendingsforvaltningens registre med en av følgende innvandringsgrunner: flukt, familiegjenforening, arbeid, utdanning eller annet (SSB, 2026aq).

Når det gjelder grupperinger etter landbakgrunn i denne rapporten, skilles det enkelte steder mellom innvandrere fra EU/EØS-land, USA, Canada, Australia og New Zealand (heretter kalt landgruppe 1) og innvandrere fra land i Asia med Tyrkia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia og New Zealand, og europeiske land utenfor EU/EØS (heretter kalt landgruppe 2). Dette er den samme inndelingen som SSB har benyttet siden 2008 (Høydahl, 2008).

I kapittelet om sosial integrering viser landgruppe 1 til innvandrere fra EU/EØS, Storbritannia, USA, Canada, Australia og New Zealand minus «nye» EU-land i Øst-Europa. Landgruppe 2 består av land innlemmet i EU i 2004 eller senere (Polen, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Kroatia, Bulgaria og Romania). Landgruppe 3 omfatter land i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og europeiske land utenfor EU/EØS, Storbritannia og Norden.

Indikatorene for integrering er delt inn i fem tematiske områder i denne rapporten: 1) utdanning og kvalifisering, 2) arbeid, 3) økonomi og levekår, 4) politisk integrering og 5) sosial integrering. Inndelingen er basert på anbefalinger og eksisterende rammeverk for måling av integrering både i Norge og internasjonalt (se for eksempel Barstad og Molstad, 2020; OECD/EU, 2023; Proba, 2019).

Før vi presenterer utfall på de ulike indikatorene vil vi først presentere noen nøkkeltall om innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Sammensetningen i befolkningen med innvandrerbakgrunn etter blant annet kjønn, innvandringsgrunn, botid og utdanningsnivå er et viktig bakteppe for å forstå utfallene på de ulike indikatorene bedre. Dette beskrives nærmere i kapittel 2.

Relevant utdanning og kvalifisering er avgjørende forutsetninger for vellykket integrering. Kapittel 3 viser indikatorer på utdanningsfeltet, og her ser vi nærmere på deltakelse, fullføring og resultater blant innvandrere og deres norskfødte barn i ulike faser av utdanningsløpet – fra barnehage til høyere utdanning.

Kapittel 4 tar for seg innvandreres tilknytning til arbeidsmarkedet. Indikatorer som sysselsettingsandel, arbeidstid og arbeidsledighet suppleres med utvalgte indikatorer på arbeidsmiljø. Vi ser også nærmere på forskjeller i frafall fra arbeid og utdanning blant unge med og uten innvandrerbakgrunn.

En forutsigbar økonomisk situasjon, sammen med god helse og livskvalitet, kan fremme deltakelse på flere arenaer blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Disse indikatorene beskrives i kapittel 5.

Kapittel 6 ser nærmere på politisk deltakelse og aktivt medborgerskap, og redegjør blant annet for utviklingen i valgdeltakelse, politisk representasjon og tillit til samfunnsinstitusjoner.

Kapittel 7 tar for seg en rekke områder knyttet til kontakt og sosial samhandling som foregår mellom personer med og uten innvandrerbakgrunn på ulike formelle og uformelle arenaer i hverdagen. Indikatorene som inngår i dette kapittelet, er blant annet tillit til medmennesker, deltakelse i frivillig arbeid og i fritidsaktiviteter, kriminalitet og holdninger til innvandring og diskriminering. I tillegg ser vi på retten til å leve et fritt liv, definert som fravær av negativ sosial kontroll.