2. Befolkningen med innvandrerbakgrunn i Norge

Innvandring

Ved inngangen til 2026 var 987 000 innvandrere bosatt i Norge. I tillegg bodde 238 500 norskfødte med innvandrerforeldre i landet. Disse to gruppene utgjør til sammen 21,7 prosent av befolkingen (SSB, 2026ar).

Figur 2.1 viser utviklingen i utvandring fra og innvandring til Norge siden 1997. Siden da har det vært store endringer i hvilke innvandrergrupper som har kommet til Norge. På 1970-tallet besto innvandringen til Norge hovedsakelig av familiegjenforente av arbeidsinnvandrere. Videre frem mot 2000-tallet var innvandringen i større grad preget av asylsøkere og flyktninger, grunnet hendelser som Vietnamkrigen, Balkankrigene og konflikter i Midtøsten. Da EU ble utvidet til å omfatte blant annet Polen og Litauen i 2004, gikk arbeidsinnvandringen kraftig opp, etterfulgt av familieinnvandring. Under flyktningkrisen i 2015–2016 kom det svært mange syriske flyktninger, og fra 2022 har det høye antallet fordrevne fra Ukraina gitt en historisk økning i antall innvandrere. Nedgangen i 2024 og 2025 skyldes i hovedsak færre ankomster fra Ukraina (Andersen, 2026).

Sammensetningen i innvandrerbefolkningen er annerledes etter kjønn og alder enn i den øvrige befolkningen. Nærmere åtte av ti personer med innvandrerbakgrunn er under 50 år, mot seks av ti i resten av befolkningen. Innvandrerbefolkningen har en lavere andel eldre enn befolkningen ellers. Norskfødte med innvandrerforeldre er en gruppe som består av svært mange unge, og svært få eldre. Innvandrere består av færre både eldre og yngre personer enn øvrig befolkning. Det forventes at fremtidens innvandrerbefolkning vil bestå av flere eldre og flere med lang botid (Thomas, 2024).

Ved inngangen til 2026 var 49 prosent av personer med innvandrerbakgrunn kvinner, og 51 prosent var menn. Det er en overvekt av menn blant personer med innvandrerbakgrunn fra europeiske og afrikanske land og fra Oseania, mens det er flere kvinner enn menn med bakgrunn fra Asia og Nord- og Sør-Amerika.

Når det gjelder familie- og husholdningssammensetning, bor en høyere andel innvandrere alene, mens et flertall av den øvrige befolkningen bor i husholdninger bestående av to personer. Samtidig bor innvandrere oftere i store husholdninger på fem eller flere personer, og det er også vanligere at flere familier eller generasjoner bor i samme bolig (Steinkellner, Krokedal og Andersen, 2023).

Norskfødte med innvandrerforeldre utgjør litt over fire prosent av befolkningen (SSB, 2026ar). Det er en relativt liten andel av befolkningen, men denne gruppen er likevel svært interessant i et integreringsperspektiv. Fordi de selv er født og oppvokst i Norge, vil de ha andre forutsetninger for å klare seg i samfunnet enn sine foreldre. Norskfødte barn med innvandrerforeldre har stort sett hatt hele sin oppvekst og skolegang i Norge. Det betyr at deres oppvekst er preget av de samme institusjonelle rammene som oppveksten til barn uten innvandrerbakgrunn (Kirkeberg mfl., 2019b). Norskfødte med innvandrerforeldre er fortsatt en ung gruppe, og ved inngangen til 2026 var 72 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre under 20 år (SSB, 2026aj).

Innvandrere etter landbakgrunn 

Litt over halvparten av alle innvandrere i Norge har landbakgrunn fra nordiske eller andre europeiske land. I underkant av én av tre innvandrere kommer fra land i Asia, mens elleve prosent kommer fra land i Afrika. En relativt liten andel på fem prosent kommer fra land i Nord-, Mellom- og Sør-Amerika samt Oseania (SSB, 2026aj).

Figur 2.3 viser hvordan sammensetningen av innvandrerbefolkningen etter landbakgrunn har endret seg siden 2005. Etter EU-utvidelsen i 2004 har andelen innvandrere fra EU-land i Øst-Europa økt betydelig. I starten av 2026 var 22 prosent av alle innvandrere i Norge fra et av disse landene, mot under seks prosent før EU-utvidelsen. Innvandrere fra Norden utgjør derimot en stadig lavere andel av innvandrerbefolkningen. Denne andelen har i løpet av de siste 20 årene gått ned fra nærmere 17 til syv prosent.

Inndelt etter enkeltland utgjør innvandrere fra Polen den største innvandrergruppen i Norge. Ved inngangen til 2026 bodde det nærmere 112 000 polske innvandrere i Norge. Den store økningen i antallet ukrainske flyktninger har ført til at personer med ukrainsk landbakgrunn har blitt den nest største innvandrergruppen i Norge. I begynnelsen av 2026 bodde det i underkant av 85 500 ukrainere i landet, mot om lag 6 500 bare fire år tidligere (SSB, 2026ak). Andre land med store innvandrergrupper i Norge i 2026 er Litauen (43 100 personer), Syria (42 000 personer), Sverige (37 700 personer), Tyskland (28 100 personer) og Somalia (27 800 personer).

De fleste i den relativt unge gruppen norskfødte med innvandrerforeldre har bakgrunn fra Asia (43 prosent), mens én av tre har foreldre som har innvandret fra et europeisk land. Én av fem norskfødte med innvandrerforeldre har foreldre fra land i Afrika (SSB, 2026ak). Fordelt etter enkeltland er det flest norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan (19 300 personer), Polen (18 000 personer), Somalia (17 000 personer), Irak (13 100 personer) og Vietnam (9 700 personer). Én av tre norskfødte med innvandrerforeldre har bakgrunn fra et av disse fem landene (SSB, 2026ak).

Figur 2.5 viser at innvandrere i større grad enn befolkningen ellers er bosatt i landets mest sentrale kommuner. Over én av fire innvandrere bor i en av de fem mest sentrale kommunene. I befolkningen som helhet er tilsvarende andel nesten to av ti (SSB, 2026d, 2026g). Videre bor 57 prosent av alle innvandrere i de 25 mest sentrale kommunene i landet, sammenlignet med 46 prosent hele befolkningen.

Bosettingsmønsteret varierer imidlertid blant ulike innvandrergrupper. Innvandrere med bakgrunn fra europeiske land bor i noe mindre grad i de mest sentrale kommunene. Halvparten av innvandrere fra europeiske land bor i disse kommunene, mot mer enn seks av ti innvandrere fra Asia, Afrika, Nord- og Sør-Amerika.

Samtidig har det stort sett vært en tendens til desentralisering i innvandreres bosettingsmønstre siden 2000 (Tønnessen, 2022). Blant innvandrere er andelen som bor i de mest sentrale kommunene blitt mindre siden årtusenskiftet (Tønnessen, 2022). Sammenlignet med de andre skandinaviske landene, bor innvandrere i Norge mer spredt (Hernes mfl., 2019). Det er flere mulige årsaker til dette. Blant annet skyldes dette innvandreres bosettingsmønstre og bofasthet, samt den spredte bosettingen av flyktninger.

Bosettingsmønsteret henger sammen med innvandringsgrunnen. Siden et av målene for integreringspolitikken er en styrt og spredt bosetting, blir flyktninger bosatt i kommuner over hele landet. Ukrainske flyktninger har blitt bosatt i så godt som alle landets kommuner siden Russlands invasjon i februar 2022. Innvandrere som har kommet til Norge på grunn av utdanning, er oftest bosatt i mer sentrale kommuner der det finnes høyskoler og universiteter. Nyankomne overføringsflyktninger blir gjerne bosatt mindre sentralt. Arbeidsinnvandrere kommer særlig til kystkommuner i Nord-Norge og på Vestlandet. Andelen familieinnvandrere i en kommune henger ofte sammen med andelen arbeidsinnvandrere og/eller flyktninger som er bosatt i samme kommune (Guldbrandsen mfl., 2021).  

Bosettingsmønsteret henger også sammen med bofasthet, ettersom noen innvandrergrupper flytter i større grad enn andre. Overføringsflyktninger og familiegjenforente er mer bofaste enn arbeidsinnvandrere, flyktninger som får innvilget asyl og utdanningsinnvandrere (Tønnessen, 2022).  De fleste flyktninger blir boende i den kommunen som de har blitt bosatt i, også etter at integreringsperioden er over. 20 prosent av bosatte flyktninger har flyttet innen 5 år og ytterligere 15 prosent har flyttet etter 5-7 år. Syv år etter bosetting bor 65 prosent av flyktninger i den opprinnelige bosettingskommunen (Kjeøy mfl., 2025). Flyttemønsteret er likt for flyktninger og resten av befolkningen: de flytter til større og mer sentrale kommuner (Kjeøy mfl., 2025).

Innvandrere flytter i snitt noe mer mellom kommuner i Norge enn befolkningen ellers (Jakobsen og Villund, 2024). En forklaring er at mange innvandrere er unge og derfor mer tilbøyelige til å flytte. I likhet med befolkningen ellers er det gjerne i utdannings- og etableringsfasen at innvandrere flytter. De som flytter fra sin første bostedskommune, gjør vanligvis dette i løpet av de første årene etter bosetting. De som ikke allerede har en jobb, flytter i enda større grad (Jakobsen og Villund, 2024).

Botid

Integrering er en tidkrevende prosess. For de fleste innvandrere som bosetter seg i Norge, vil det ta tid å tilegne seg relevant kompetanse, finne jobb, lære norsk og knytte sosiale bånd. Det er derfor ikke overraskende at det ofte er en positiv sammenheng mellom botid og flere av integreringsindikatorene i denne rapporten. Både sysselsetting og gjennomføring av utdanning øker med botid i Norge, og innvandrere med lengre botid har i snitt både høyere inntekt og bedre boforhold.

Andelen innvandrere med kort botid gikk ned i årene frem til 2022, i takt med det stadig synkende antallet nye innvandrere som bosatte seg i Norge. I januar 2022 hadde én av fem innvandrere bodd i Norge i under fem år. Dette bildet har endret seg markant som følge av de store ankomstene av flyktninger fra Ukraina. Mer enn én av fire innvandrere (26 prosent) har per i dag en botid i Norge på under fem år. I tillegg har 16 prosent bodd i Norge mellom fem og ni år, og nærmere seks av ti – 59 prosent – har bodd i Norge i ti år eller mer (SSB, 2026o).

Det er betydelige forskjeller i fordelingen etter botid mellom innvandrere fra ulike land. Figur 2.6 viser denne fordelingen for de åtte landene med høyest antall innvandrere i Norge. Mens 75 prosent av innvandrere fra Sverige og 66 prosent av innvandrere fra Eritrea har bodd i Norge i ti år eller mer, gjelder dette for hele 91 prosent av innvandrere fra Somalia. Innvandrere fra Ukraina skiller seg ut med svært høy andel med kort botid i Norge, og 93 prosent av alle ukrainske innvandrere i Norge har bodd i landet i under fem år (SSB, 2026o). Til tross for at færre ukrainere ble bosatt i 2025 sammenlignet med 2022, 2023 og 2024, var det likevel den innvandrergruppen som økte mest i størrelse fra 2024 til 2025.

 

Innvandrere kommer til Norge av ulike grunner. Mens noen kommer for å jobbe, studere eller gjenforenes med familien, er andre på flukt fra for eksempel krig eller en humanitær krise. Av alle innvandrere som har kommet til Norge siden 1990, har 33 prosent kommet på grunn av arbeid. Ni prosent har kommet for å studere, 24 prosent har kommet som flyktninger, mens 33 prosent har kommet for familiegjenforening eller familieetablering (SSB, 2026c).

I 2025 innvandret om lag 41 000 ikke-nordiske statsborgere til Norge. Dette er en nedgang fra 2024, da innvandringen lå på over 52 000. Nedgangen skyldes i hovedsak at det kom færre flyktninger fra Ukraina i 2025 enn de foregående årene. Flukt har vært den største årsaken til innvandring de siste fire årene, noe som først og fremst skyldes flyktningstrømmen fra Ukraina. Ukrainere er nå den største flyktninggruppen i Norge, og denne gruppen utgjør 23 prosent av alle personer med flyktningbakgrunn. Ved inngangen til 2026 var det 77 100 ukrainere som hadde fått opphold på grunnlag av midlertidig kollektiv beskyttelse. Syrere utgjør den nest største gruppen med fluktbakgrunn, med 39 100 personer, mens somaliere er tredje størst med 26 200 (Strøm, 2026).

Kjønns- og alderssammensetningen varierer mellom innvandrergrupper med ulik innvandringsgrunn. Det er en overvekt av kvinner blant de som har kommet på grunn av familie eller for å ta utdanning, henholdsvis 65 og 60 prosent. Blant arbeidsinnvandrere er så mange som tre av fire menn. Det er også en overvekt av menn blant flyktninger i Norge, selv om kvinneandelen har vært svakt stigende siden fullskalakrigen i Ukraina brøt ut. De aller fleste barn som kommer til Norge i alderen under 18 år, kommer på grunn av flukt eller for å bli gjenforent med sin familie (SSB, 2026c)

Blant innvandrere er det flere som bare har utdanning på grunnskolenivå enn i den øvrige befolkningen. I 2025 hadde 31 prosent av innvandrere ingen registrert utdanning eller grunnskole som høyeste fullførte utdanning, mot 22 prosent i den øvrige befolkningen. Samtidig er andelen som har utdanning på universitets- eller høgskolenivå, noe høyere blant innvandrere enn i resten av befolkningen – henholdsvis 41 og 37 prosent (figur 2.8).

[1] SSB har kun informasjon om innvandringsgrunn for innvandrere som ankom Norge fra og med 1990. Det er derfor bare innvandrere som har ankommet Norge fra og med dette året som er inkludert i tallgrunnlaget i denne figuren.

Figuren viser også betydelige forskjeller i utdanningsnivå for innvandrere med ulik innvandringsgrunn. Fire av fem som har kommet for å studere, har utdanning på universitets- eller høgskolenivå. Blant arbeidsinnvandrere er det 46 prosent som har høyere utdanning. Dette er en relativt høy andel. Fordelingen på utdanningsnivå blant arbeidsinnvandrere er uendret siden 2022. Andelen flyktninger med utdanning på videregående nivå eller over, har imidlertid økt fra 47 prosent i 2021 til 57 prosent i 2024. Denne økningen skyldes ankomstene fra Ukraina siden ukrainere i snitt har høyere utdanningsnivå enn andre flyktninggrupper.