3. Utdanning og kvalifisering

Barnehagedeltakelse

Deltakelse i barnehage er positivt for minoritetsspråklige barns språkutvikling, skoleresultater og integrering. En rekke norske studier finner positive virkninger av barnehagedeltakelse, tidlig barnehagestart og gratis kjernetid i barnehagen (Bråten mfl., 2014; Drange og Havnes, 2015; Drange, 2018, 2021).   
Andelen minoritetsspråklige barn i alderen 1–5 år som går i barnehage, har økt fra 78 prosent til 91 prosent i perioden 2015–2025 (SSB, 2026w). Denne andelen er fortsatt noe lavere enn andelen ikke-minoritetsspråklige barn på samme alder, men forskjellene har blitt markant mindre de siste ti årene. 

Fordelt etter alder er andelen som går i barnehage, lavest blant minoritetsspråklige ett- og toåringer (IMDi, 2026b). Samtidig er det blant de minste barna vi ser størst økning i barnehagedeltakelsen. For minoritetsspråklige ettåringer har denne andelen vokst fra 40 prosent i 2015 til 69 prosent i 2025. Blant ikke-minoritetsspråklige barn går 88 prosent av ettåringene i barnehage. Fra barna fyller tre år går 97 prosent av de minoritetsspråklige barna i barnehage – og så godt som alle de ikke-minoritetsspråklige (IMDi, 2026b). Norge er blant OECD-landene med høyest barnehagedeltakelse både blant innvandrerbefolkningen og befolkningen ellers (OECD/EU, 2023; Van Lancker og Pavolini, 2023). 

Forskning har pekt på flere mulige årsaker til lavere barnehagedeltakelse blant barn med innvandrerbakgrunn (Bove og Sharmahd, 2020; Van Lancker og Pavolini, 2023). Foreldrenes økonomi og utdanningsnivå kan være en grunn til noen av forskjellene i barnehagedeltakelse (Drange og Telle, 2015; Van Lancker og Pavolini, 2023). Mer konservative kjønnsnormer kan også delvis forklare forskjellene i barnehagebruk mellom familier med og uten innvandrerbakgrunn (Seibel og Hedegaard, 2017; Van Lancker og Pavolini, 2023).  Andre forklaringer er at barnehagen er en institusjon noen innvandrergrupper har hatt mindre kjennskap til. Informasjonstilgang, språkbarrierer og ulike og ukjente kulturelle koder kan også være med på å forklare forskjeller i deltakelse (Sønsthagen, 2020; Lund, 2022; Reiling mfl., 2026). Barnehagedeltakelse er også høyere blant familier som har fått innvilget statsborgerskap og som har lengre botid (Van Lancker og Pavolini, 2023). 

Økningen i barnehagedeltakelse for barn av innvandrere kan ha en sammenheng med innføringen av ulike moderasjonsordninger (Evensen mfl., 2023). Samtidig finner vi den laveste deltakelsen blant de 10 prosent fattigste husholdningene, den samme gruppen som moderasjonsordningen er innrettet mot (Reiling mfl., 2026). Økonomi må derfor ses i sammenheng med andre barrierer. 

Resultater i grunnskolen

Grunnskolepoeng benyttes her som en indikator for oppnådde resultater fra grunnskolen og formell kvalifisering til videregående skole. Karakternivået i grunnskolen har en positiv sammenheng med full

føring av videregående opplæring (Perlic, Stolpe Foss og Moafi, 2020).

Det er systematiske forskjeller i gjennomsnittlige grunnskolepoeng for barn med ulik innvandrerbakgrunn. Innvandrere har i snitt lavere resultater etter fullført grunnskole enn den øvrige befolkningen. Norskfødte med innvandrerforeldre får i gjennomsnitt høyere karakterer enn innvandrere, men lavere resultater sammenlignet med elever uten innvandrerbakgrunn (SSB, 2025p). Disse forskjellene har holdt seg relativt stabile de siste årene, og i 2025 var forskjellen i grunnskolepoeng mellom innvandrere og øvrig fem poeng – det vil si en halv karakter.

Det er også store forskjeller i karakternivå innad i innvandrerbefolkningen, hvor gutter innvandret fra land i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS i snitt har lavest karakternivå (SSB, 2025p).

Lignende forskjeller finner man også for resultater i nasjonale prøver i engelsk, lesing og regning. Særlig barn innvandret fra land i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS skårer i snitt lavere enn elever i befolkningen for øvrig på alle tre prøvene (SSB, 2025y).

Elevenes grunnskoleresultater henger sammen med deres sosioøkonomiske bakgrunn. Elever med lavt utdannede foreldre eller som bor i en lavinntektshusholdning får i snitt lavere karakterer enn elever med høyt utdannede foreldre eller med foreldre med høy inntekt (Ekren og Arnesen, 2022). Dette er tilfellet for elever både med og uten innvandrerbakgrunn. Når vi tar hensyn til sosioøkonomiske kjennetegn, reduseres forskjellene mellom elever i ulike innvandrerkategorier (SSB, 2025p).

Fullføringsgrad i videregående skole

  Om unge med innvandrerbakgrunn fullfører videregående opplæring eller ikke, kan ha stor betydning for deres videre deltakelse i arbeid og integrering i samfunnet. Frafall fra videregående skole er en viktig risikofaktor for utenforskap blant ungdom i Norge. Unge som ikke fullfører videregående opplæring, har syv ganger høyere sannsynlighet for å havne utenfor arbeid og utdanning enn andre jevnaldrende  (OECD, 2018).

Andelen som fullfører videregående opplæring i løpet av fem eller seks år etter skolestart, økte i perioden 2015–2025 for både innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og resten av befolkningen. Gjennom hele denne perioden har fullføringsgraden blant innvandrere ligget på et lavere nivå enn blant norskfødte med innvandrerforeldre og resten av befolkningen, og var 64 prosent i 2025, mot henholdsvis 80 prosent og 84 prosent (SSB, 2026ah).

Både for innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og den øvrige befolkningen er fullføringsandelen generelt lavere blant gutter enn blant jenter. Denne andelen er lavest for innvandrergutter (figur 3.5). I 2025 fullførte 56 prosent av innvandrergutter videregående opplæring innen fem eller seks år, mot 49 prosent i 2015. Blant gutter i den øvrige befolkningen lå tilsvarende andel på 82 prosent i 2025 og 72 prosent i 2015.

Det er mindre forskjeller mellom jenter med og uten innvandrerbakgrunn enn mellom gutter med og uten innvandrerbakgrunn. Innvandrerjenter fullfører videregående opplæring også i større grad enn innvandrergutter (74 prosent mot 56 prosent i 2025) og nesten på linje med norskfødte gutter med innvandrerforeldre. Norskfødte jenter med innvandrerforeldre har tilnærmet lik fullføringsgrad i videregående opplæring som jenter uten innvandrerbakgrunn (87 prosent) (SSB, 2026ah).

I tillegg til kjønn, ser det ut til å være en positiv sammenheng mellom fullføringsgrad og botid i Norge (Kalcic og Ye, 2023). Blant elever som hadde vært bosatt i Norge i tre til fem år da de startet i videregående opplæring i 2019, hadde 55 prosent fullført i 2025. Tilsvarende andel for elever med botid på ti år eller mer, lå på 74 prosent i samme år (SSB, 2026ai).

Vi finner også forskjeller når vi fordeler etter utdanningsprogram. Innvandrere har lavere fullføringsgrad enn norskfødte med innvandrerforeldre og den øvrige befolkningen både når det gjelder de som velger yrkesfaglige utdanningsløp, og de som tar studieforberedende utdanning. I 2025 fullførte 55 prosent av innvandrere i yrkesfaglige utdanningsprogrammer sin utdanning. Blant norskfødte med innvandrerforeldre var det 63 prosent som fullførte, mens i den øvrige befolkningen var fullføringsgraden 74 prosent. Ser vi på dem som gikk et studieforberedende utdanningsprogram, fullførte henholdsvis 81, 88 og 92 prosent i 2025 (SSB, 2026ah).

 

Andelen i alderen 19–24 år som tar høyere utdanning, har økt jevnt siden 2015, både blant unge med innvandrerbakgrunn og i den øvrige befolkningen. Norskfødte med innvandrerforeldre utmerker seg ved at 48 prosent i den aldersgruppen var i høyere utdanning i 2025 (SSB, 2026h). Tilsvarende andeler blant innvandrere og i den øvrige befolkningen er betydelig lavere, og ligger på henholdsvis 24 og 39 prosent (figur 3.6).

Norskfødte med innvandrerforeldre er overrepresentert i høyere utdanning. Det er imidlertid store forskjeller mellom norskfødte med innvandrerforeldre etter foreldrenes landbakgrunn – både for påbegynt og for fullført høyere utdanning. Det er en tendens til at særlig norskfødte med innvandrerforeldre fra India, Kina, Sri Lanka og Vietnam tar høyere utdanning. For norskfødte med innvandrerforeldre fra Tyrkia, Chile, Irak, Somalia og Marokko er andelen som deltar i høyere utdanning, lavere (Kirkeberg mfl., 2019c; Kirkeberg, Dzamarija og Dystland, 2024).

Det er også forskjeller mellom kvinner og menn med foreldre med samme landbakgrunn. Det overordnede mønsteret både blant norskfødte med og uten innvandrerforeldre er at kvinner i større grad tar høyere utdanning enn menn. Blant norskfødte med innvandrerforeldre fra Somalia er eksempelvis 41 prosent av kvinnene i høyere utdanning, mot 26 prosent av mennene (Kirkeberg mfl., 2019b).

Flere studier har undersøkt hvorfor norskfødte med innvandrerforeldre er overrepresentert i høyere utdanning og gjerne tar mer prestisjefulle utdannelser, selv med vanskeligere utgangspunkt enn personer uten innvandrerbakgrunn (Leirvik, 2016; Kindt, 2017, 2018; Friberg, 2019; Ljunggren og Orupabo, 2020; Orupabo, Drange og Abrahamsen, 2020; Borgen og Hermansen, 2023). Forklaringene peker både på oppmuntring og støtte fra familien, men også eksplisitte forventninger til barnas utdanningsvalg, basert på foreldrenes oppfatning av høyere utdanning som eneste «riktige» valg. Det kan også handle om sterkere familieorientering, og at barna føler de skylder foreldrene å jobbe hardt for å realisere mulighetene de har fått. Samtidig forteller mange at utdanningsvalg handler mindre om press, og mer om interesser og selvrealisering. En siste fortolkning handler om at norskfødtes høye ambisjonsnivå også er en måte å oppnå anerkjennelse og motvirke lave forventninger hos majoritetsbefolkningen.  

Det er lavere fullføringsgrad i høyere utdanning blant studenter med innvandrerbakgrunn enn i resten av befolkningen (Fazli, 2024). 47 prosent av innvandrere som starter på et treårig bachelorprogram, fullfører bachelorutdanningen på normert tid. Andelen for den øvrige befolkningen ligger på 60 prosent, som figuren under viser. Også når det gjelder femårige masterutdanninger, er fullføringsgraden lavest blant innvandrere og høyest i den øvrige befolkningen.

Som for videregående opplæring er andelen som fullfører påbegynte bachelor- og masterutdanninger, generelt 

høyere for kvinner enn for menn. For innvandrere varierer i tillegg fullføringsgraden noe med innvandringsgrunn. Personer som har innvandret for å studere eller arbeide, fullfører oftest på normert tid. Flyktninger og familiegjenforente som har påbegynt høyere utdanning, fullfører i mindre grad enn andre innvandrere (SSB, 2025k).

Deltakelse i introduksjonsprogrammet

Et sentralt mål for integreringspolitikken er at innvandrere i større grad deltar i arbeids- og samfunnsliv (Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 2024). For å oppnå dette er det viktig at nyankomne innvandrere og flyktninger får tilbud om og gjennomfører kvalifiseringstiltak som kan bidra til å gi dem stabil tilknytning til arbeidslivet. Tiltakene skal fylle gapet mellom kompetansen innvandrere og flyktninger har med fra hjemlandet, og det arbeidsmarkedet i Norge krever. Kvalifiseringstilbud som introduksjonsprogrammet, opplæring i norsk og samfunnskunnskap og andre opplærings-, oppfølgings- og arbeidsrettede virkemidler er viktige for å oppnå dette.

I 2025 deltok om lag 26 400 personer i introduksjonsprogrammet. Det er i underkant av 10 000 færre deltakere enn året før. I 2025 startet nærmere 8 600 nye flyktninger i introduksjonsprogram, og antall nye er halvert sammenlignet med 2024. Fordrevne fra Ukraina utgjorde den største gruppen (IMDi, 2026a).  Mellom 2008 og 2014 var det en jevn kjønnsfordeling av deltakere i programmet. Fra 2015 til 2019 var det en overvekt av menn blant programdeltakerne. Siden 2020 har kvinner vært i flertall blant deltakerne. I 2023 utgjorde kvinner nærmere to tredjedeler av deltakerne i programmet. Dette endret seg i 2025 da 55 prosent av deltakerne kvinner (SSB, 2026k).  Også alderssammensetningen blant deltakerne har endret seg noe de siste ti årene, med en økt andel deltakere i de eldste aldersgruppene. Mens 7 prosent av deltakerne i introduksjonsprogrammet var 46 år eller eldre i 2015, gjaldt dette for nærmere 19 prosent i 2025 (SSB, 2026k). 

Totalt var 67 prosent av innvandrerne som avsluttet introduksjonsprogrammet i 2023, i arbeid eller utdanning ett år senere. Dette er en høyere prosentandel enn blant de som fullførte mellom 2016 og 2022 (SSB, 2026q). Som vist i figur 3.8. har det vært en spesielt stor økning blant kvinner, og det betyr at kjønnsforskjellene ett år etter fullført introduksjonsprogram har blitt mindre (SSB, 2026q).

Sammensetningen av deltakergruppen har sammenheng med resultatene. Andelen som går over til arbeid eller utdanning varierer betydelig med alder. Figur 3.9. illustrerer dette. Her ser vi at andelen som gikk over til arbeid eller utdanning ett år etter avsluttet program, er høyest blant de yngste deltakerne og synker med alder både for menn og kvinner.

Nyere forskning viser at introduksjonsprogrammet i gjennomsnitt bidrar til positive integreringsutfall når det gjelder arbeid og lønn på kort sikt. Samtidig finner en ingen tilsvarende virkning på politiske eller sosiale integreringsutfall (Ferwerda og Finseraas, 2025). Ser vi spesifikt på kvinnelige flyktninger og familiegjenforente som har deltatt i introduksjonsprogrammet, har de en noe større sannsynlighet for å få jobb både på kort og lang sikt enn ikke-deltakere. Vi ser derimot ikke en bedre lønnsutvikling blant kvinner som deltar i introduksjonsprogrammet, enn blant de som ikke har deltatt (Ugreninov og Turner, 2023). 

Norskprøveresultater

Norskkunnskaper er en viktig forutsetning for at innvandrere kan delta på ulike arenaer i det norske samfunnet. Forskningslitteraturen viser blant annet en positiv sammenheng mellom innvandreres språkkunnskaper og helse, inntekt og sysselsetting (Chiswick og Miller, 2015; Djuve mfl., 2017; Lunde og Lysen, 2022; Kindt og Bjørnset, 2023; Kjøllesdal, Gerwing og Indseth, 2023).

Innvandrere i alderen 18 til 67 med oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent opphold, har ifølge integreringsloven rett og plikt til å få opplæring i norsk og samfunnskunnskap (Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 2021). Gruppene som omfattes av ordningen, er for eksempel flyktninger, deres familiegjenforente og familiegjenforente med norske statsborgere. Målgruppen for norskopplæring er med andre ord større enn målgruppen for introduksjonsprogrammet.

I 2025 deltok om lag 48 000 personer fra 134 ulike land i opplæring i norsk og samfunnskunnskap (Lunde, 2026). Dette er en nedgang på rundt 10 000 fra året før, og skyldes hovedsakelig en nedgang i antall ukrainske flyktninger som har kommet til landet. Om lag halvparten av deltakerne i fjor var ukrainere. Det er fortsatt også mange deltakere fra Syria (4 700 i 2025) (Lunde, 2026).

I 2025 ble det avlagt i overkant av 50 000 norskprøver (SSB, 2026ac).[2] To tredjedeler av norskprøvene i fjor ble gjennomført av kvinner. Litt under halvparten (44 prosent) av fjorårets kandidater var under 36 år. Samtidig har det vært en svakt økende andel i eldre aldersgrupper blant de som avlegger prøver (SSB, 2026t).

[2] Tallet gjelder for målgruppen som har rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, det vil si alle som har rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet samt andre som har en oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Sistnevnte er i all hovedsak personer som har oppholdstillatelse som familiegjenforent.

Av de 4 av 10 som gjennomførte opplæring i 2025, fikk selvstendig brukernivå (B1 eller bedre) som resultat på delprøvene i lytteforståelse, leseforståelse og skriftlig fremstilling, mens 5 av 10 oppnådde selvstendig brukernivå på delprøven i muntlig kommunikasjon. Resultatene fra delprøvene de siste ti årene tyder på at innvandrere har hatt noe større vansker med å tilegne seg skriveferdigheter, mens det gjennomgående har vært bedre resultater på prøver i muntlig kommunikasjon og lytteforståelse.

Høyt utdannede deltakere i norskopplæring oppnår oftere språknivå B1 eller høyere (SSB, 2026s). I tillegg varierer norskprøveresultatene med kjønn og alder. Det er en høyere andel kvinner enn menn som har avlagt prøver på selvstendig brukernivå eller over (B1 eller bedre) på samtlige delprøver. Det er størst forskjell når det gjelder skriftlig fremstilling, der 47 prosent av kvinnene og 35 prosent av mennene avla prøve på selvstendig brukernivå eller bedre. Yngre deltakere oppnår i snitt bedre prøveresultater enn eldre deltakere. Mens 56 prosent i aldersgruppen 26–35 år oppnådde selvstendig brukernivå eller bedre på delprøven i muntlig kommunikasjon, gjaldt dette kun for 29 prosent i den eldste aldersgruppen (56 år eller eldre) (SSB, 2026t).

I 2025 ble det også avlagt i underkant av 10 400 prøver i samfunnskunnskap. Totalt fikk 94 prosent av de som gjennomførte prøvene bestått, og andelen var lik for kvinner og menn. Andelen beståtte prøver har økt med 14 prosentpoeng sammenlignet med 2015 (SSB, 2026z).