4. Arbeid

Sysselsetting – innvandrere

Innvandrere har i snitt lavere sysselsettingsgrad enn den øvrige befolkningen. I 2025 var 67,5 prosent av innvandrere sysselsatt, mot 79,5 prosent av den øvrige befolkningen (Olsen og Jakobsen, 2026). Det er samtidig betydelige forskjeller mellom grupper når vi ser på innvandringsgrunn, botid og kjønn. 

Blant arbeidsinnvandrere ligger sysselsettingsandelen på nivå med resten av befolkningen. I motsetning til for andre innvandrere påvirkes ikke sysselsettingsandelen for denne gruppen av botid (SSB, 2025g). For flyktninger og deres familiegjenforente tar det ofte lengre tid å komme seg ut i arbeid. Flesteparten i denne gruppen deltar i introduksjonsprogrammet de første årene, og det kan ta tid å opparbeide seg relevant kompetanse.

Figur 4.1. viser utviklingen i sysselsetting for innvandrere og øvrig befolkning siden 2015. Disse forskjellene var relativt stabile frem til utbruddet av covid-19-pandemien i 2020. Smitteverntiltakene i forbindelse med pandemien fikk store konsekvenser for sosial og økonomisk aktivitet. Noen innvandrergrupper ble hardere rammet enn resten av befolkningen, både gjennom høyere smittetall og sykehusinnleggelser, men også i arbeidsmarkedet (Indseth mfl., 2021; NOU, 2022).

Som følge av de høye ankomstene av ukrainske flyktninger så vi en tydelig nedgang i sysselsettingen blant innvandrere med kort botid i Norge. Andelen sysselsatte blant innvandrere med botid på under fire år falt fra 62 prosent i 2021 til 53 prosent i 2024. I 2025 ser vi en svak oppgang i sysselsettingen hos denne gruppen fra året før, til 54 prosent (SSB, 2026v).

Innvandrere hadde i snitt noe høyere sysselsettingsnivå i 2025 enn i 2015. I denne perioden har også forskjellene i sysselsetting mellom innvandrere og den øvrige befolkningen blitt mindre. I samme periode har det vært en endring i sammensetning av innvandrerbefolkningen etter innvandringsårsak. Mens det på grunn av fordrevne fra Ukraina har vært en enorm økning i antall flyktninger i Norge, så har antall arbeidsinnvandrere sunket i samme periode.

Innvandrere fra Afrika har hatt høyest vekst i andel sysselsatte de siste ti årene, fra en andel på 44 prosent i 2015 til 62 prosent i 2025 (SSB, 2026u). Dette skyldes sannsynligvis at innvandrere fra afrikanske land har relativt lang botid i Norge. Eksempelvis er Eritrea og Somalia de to afrikanske landene med høyest antall innvandrere i Norge, og mens 66 prosent av innvandrere fra Eritrea har bodd i Norge i ti år eller mer, så gjelder det for hele 91 prosent av innvandrere fra Somalia.

For innvandrere fra land utenfor EU/EFTA har vi derimot sett en nedgang i andel sysselsatte fra 65 prosent i 2015 til 54 prosent i 2024, trolig fordi denne gruppen i stor grad består av ukrainere med relativt kort botid. Det siste året er det imidlertid denne gruppen som har hatt den største økningen, på 4 prosentpoeng opp til 58 prosent. Det må antagelig ses i sammenheng med at mange ukrainere avsluttet introduksjonsprogrammet i 2025 (Olsen og Jakobsen, 2026).

En større andel innvandrermenn er i arbeid enn innvandrerkvinner. 65 prosent av innvandrerkvinner var registrert sysselsatt i 2025, mot 70 prosent av innvandrermenn (Pettersen, 2026). Særlig innvandrerkvinner fra land i Asia, Afrika og land i Europa utenom EU, EFTA og Storbritannia har lav sysselsettingsgrad, som vist i figur 4.2. Kjønnsforskjellene i sysselsetting er størst for nyankomne innvandrere, det vil si de som har vært bosatt i Norge under 4 år. Disse forskjellene reduseres betydelig med botid i Norge.

Den lavere arbeidsmarkedsdeltakelsen blant innvandrerkvinner kan skyldes lite formell kompetanse, lave norskferdigheter, midlertidige stillinger, dårlig helse, omsorgsoppgaver, komplementære kjønnsroller og diskriminering (Khoudja og Fleischmann, 2015; Umblijs, 2020; Kanas og Müller, 2021; Tallis, 2024).

Det å stifte familie har en mer negativ sammenheng med tilknytning til arbeidsmarkedet for innvandrerkvinner enn for kvinner uten innvandrerbakgrunn (Lund, 2025). Figur 4.3 sammenligner andeler i arbeidsstyrken blant menn og kvinner i alderen 25–44 år i ulike familiefaser.[1] Innvandrerkvinner i småbarnsfamilier, det vil si familier der det yngste barnet er under 6 år, skiller seg klart ut med lavest andel som enten har eller søker inntektsgivende arbeid (SSB, 2026ad).

[1] I figur 4.3 brukes tall på arbeidsstyrken, ikke sysselsatte. Arbeidsstyrken er summen av de sysselsatte og de arbeidsledige, det vil si alle personer som aktivt tilbyr arbeidskraften sin på arbeidsmarkedet. Disse omtales også ofte som yrkesaktive (SSB, 2026an).

Sysselsetting – norskfødte med innvandrerforeldre

Som vist tidligere i rapporten er de fleste norskfødte med innvandrerforeldre relativt unge – syv av ti er under 20 år. Det er likevel interessant å følge med på deres arbeidstilknytning sammenlignet med innvandrere og den øvrige befolkningen, særlig i lys av den relativt store andelen norskfødte med innvandrerforeldre som tar høyere utdanning.   

Flere studier viser at norskfødte med innvandrerforeldre i gjennomsnitt gjør det bedre på arbeidsmarkedet enn sine foreldre, men dårligere enn den øvrige befolkningen. Samtidig er det markante forskjeller innad i denne gruppen, og disse henger ofte sammen med bakgrunnsfaktorer som kjønn, foreldrenes landbakgrunn og utdanningsnivå (Hermansen, 2016; Umblijs, 2020).

I 2025 var 74 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre mellom 20 og 66 år sysselsatte, mot 68 prosent av innvandrere. I befolkningen uten innvandrerbakgrunn var 80 prosent i arbeid (SSB, 2026v). Som vist i figur 4.4 er forskjellene i sysselsettingen mellom norskfødte med innvandrerforeldre og den øvrige befolkningen marginalt større i 2025 enn de var i 2024. Hovedtrenden siden 2015 er likevel at forskjellene i sysselsetting mellom disse gruppene har sunket, med unntak av pandemiåret 2020 (SSB, 2026v).

Vi ser små kjønnsforskjeller i sysselsetting blant norskfødte med innvandrerforeldre, og andelen i arbeid er høyere blant kvinner enn blant menn i denne gruppen. I 2025 var 73 prosent av norskfødte menn med innvandrerforeldre sysselsatt, mens tilsvarende andel for norskfødte kvinner med innvandrerforeldre lå på 75 prosent. Fordelt etter foreldrenes landbakgrunn var andelen i arbeid lavest blant norskfødte menn med bakgrunn fra afrikanske land. Litt under to av tre i denne gruppen var sysselsatt i 2025 (SSB, 2026v).

De siste årene har flere studier undersøkt mulige årsaker til at norskfødte med innvandrerforeldre både har høyere arbeidsmarkedsdeltakelse og mindre kjønnsforskjeller i deltakelse enn innvandrere (Egge-Hoveid og Sandnes, 2015; Hermansen, 2017; Midtbøen og Nadim, 2022; Olsen og Bye, 2023). Høyt utdanningsnivå både blant kvinner og menn i denne gruppen trekkes frem som en viktig forklaring. Andre faktorer som kan ha bidratt til utjevning av forskjeller i sysselsetting, er den norske enhetsskolen, med høy grad av standardisering og lite variasjon i kvalitet og læringsinnhold mellom skoler, samt gratis høyere utdanning. I tillegg oppfordrer og tilrettelegger ordninger som betalt foreldrepermisjon og subsidierte barnehageplasser for sysselsetting blant både menn og kvinner (Kitterød og Nadim, 2020; Nadim og Midtbøen, 2023). Studier viser dessuten at norskfødte med innvandrerforeldre i større grad enn sine foreldre ser ut til å tilpasse seg norske likestilte kjønnsnormer ved fordeling av arbeid og omsorg (Birkelund mfl., 2014; Kirkeberg mfl., 2019a; Kitterød og Nadim, 2020; Nadim og Midtbøen, 2023; Lund, 2024). Norskfødte med innvandrerforeldre har også sterkere sosiale nettverk enn de som har innvandret, og gjennom arbeid har de mer kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn (Friberg mfl., 2026).

Arbeidstid

Blant innvandrere som er i jobb er det færre som arbeider heltid enn i befolkningen ellers. I 2025 arbeidet 26 prosent av sysselsatte innvandrere deltid, mot 21 prosent i den øvrige befolkningen. Som vist i figur 4.6 har andelen deltidsansatte gått ned både blant sysselsatte med og uten innvandrerbakgrunn, og det er blitt mindre forskjeller i andelen deltidsansatte mellom innvandrere og den øvrige befolkningen i denne perioden. I 2015 jobbet 34 prosent av innvandrere deltid, mens tilsvarende andel i øvrig befolkning lå på 28 prosent (SSB, 2026ab). 

Generelt er kvinner overrepresentert blant de deltidsansatte. I 2025 var andelen deltidsansatte omtrent dobbelt så høy blant kvinner som blant menn, både blant innvandrere og i den øvrige befolkningen. Denne tendensen er så og si uendret de siste årene. Den høyeste andelen deltidsansatte finner vi blant innvandrerkvinner (36 prosent). Blant kvinner uten innvandrerbakgrunn jobber 29 prosent deltid. Blant sysselsatte menn er 17 prosent med innvandrerbakgrunn og 14 prosent uten innvandrerbakgrunn i deltidsjobb (SSB, 2026ab).

Som vist i figur 4.7. varierer stillingsprosenten blant innvandrere med landbakgrunn. Deltidsarbeid er relativt vanligere blant innvandrere fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og Europa utenom EU/EFTA/Storbritannia, mens innvandrere fra Norden, Nord-Amerika og Oseania har en lavere andel deltidsansatte enn den øvrige befolkningen. Forskjellene i andelen deltidsansatte mellom innvandrere fra ulike verdensregioner må ses i lys av hvilke yrker de jobber i. Innvandrere fra Afrika og Asia er overrepresentert i yrkesgrupper der deltidsarbeid er utbredt, slik som renhold og salgs- og serviceyrker. Dette er yrker hvor det også er vanligst med midlertidige stillinger (Taha, 2023). 

Heltidsarbeid er vanligst i de gruppene som også har høyest andel av sysselsatte, og motsatt er det minst vanlig for de gruppene som har en lavere andel sysselsatte (Pettersen, 2026). Tall fra arbeidskraftsundersøkelsen viser at innvandrere oftere jobber ufrivillig deltid. Flere i innvandrerbefolkningen enn i resten av befolkningen oppgir at de må jobbe deltid fordi de ikke finner en heltidsjobb, og at de ønsker lenger arbeidstid (Lien, 2022). 

Overkvalifisering

Innvandrere får i mindre grad enn befolkningen ellers utnyttet kompetansen sin i arbeidslivet, og de er i større grad overkvalifisert for jobbene de er ansatt i. Dette gjelder uavhengig av landgruppe, men andelen overkvalifiserte går ned med botid (Larsen, Rogne og Birkelund, 2018; Birgier og Cantalini, 2024; Orupabo mfl., 2026). 

Som illustrert i figur 4.8. jobber fire av ti innvandrere i yrker med lavere krav til kompetanse enn det utdanningen deres tilsier. I resten av befolkningen er 14 prosent overkvalifisert. Disse forskjellene har holdt seg relativt stabile siden 2015 (Edelmann og Villund, 2022; SSB, 2025o). 

En nyere studie som ser på relativ overkvalifisering finner ganske store forskjeller for innvandrere sammenlignet med øvrig befolkning – også når vi sammenlikner ansatte i samme yrker på samme arbeidsplass. Innvandrere har mellom 5 og 7 prosentpoeng høyere sannsynlighet for å være blant dem med betydelig lengre utdanning enn gjennomsnittet. Denne sammenhengen reduseres imidlertid med botid i Norge (Orupabo mfl., 2026). Dette tyder på at årsakene til overkvalifisering er sammensatte, og vi trenger mer kunnskap om dette. 

Arbeidsmiljø 

Sysselsettingsandel og stillingsprosent er viktige indikatorer på arbeidslivsintegrering, men de forteller oss lite om hvordan innvandrere opplever arbeidshverdagen, hvilke muligheter og barrierer de møter, og hvorvidt deres tilknytning til arbeid er stabil. Andre sentrale aspekter som kan belyse innvandreres situasjon på arbeidsmarkedet, er derfor arbeidsforhold, arbeidsmiljø, lønnsutvikling og karrieremuligheter.

Innvandrere er overrepresentert i yrker med mer fysisk belastende arbeidsoppgaver, de opplever i større grad jobbrelaterte helseproblemer og de har en mer usikker tilknytning til arbeidslivet (Vrålstad og Wiggen, 2017; Sterud mfl., 2018; With, 2019; SSB, 2023e). Innvandrere opplever dessuten flere stressfaktorer i arbeidsmiljøet – som diskriminering, mobbing trakassering, trusler på grunn av etnisk bakgrunn og mangel på sosial støtte (Akay og Ahmadi, 2022; Lien, 2022; Orupabo mfl., 2026). Arbeidsskader er også mer utbredt blant innvandrere (Sterud mfl., 2018). 

Tall fra SSBs levekårsundersøkelse indikerer at innvandrere oftere er utsatt for dårlig arbeidsmiljø enn resten av befolkningen. Dette gjelder i størst grad innvandrere fra landgruppe 2, der over halvparten opplever ukentlig eller oftere å være fysisk eller psykisk utmattet etter jobb. Nesten tre av ti innvandrere i landgruppe 2 opplever også at de står i fare for å miste jobben, mot drøyt én av ti i befolkningen ellers (SSB, 2023e). 

En studie fra 2018 viser at sannsynligheten for å miste jobben (i privat sektor) er over dobbelt så høy blant innvandrere sammenlignet med personer uten innvandrerbakgrunn (Bratsberg, Raaum og Røed, 2018). Videre gir det å miste jobben særlig negative utslag for innvandrere fra landgruppe 2 med tanke på fremtidige jobbutsikter og lønnsutvikling. Forskerne finner ingen åpenbar forklaring på denne sammenhengen, men de trekker frem at begrensede norskferdigheter kan påvirke mulighetene til å sikre seg ny jobb i større grad enn manglende utdanning eller ansiennitet (Bratsberg, Raaum og Røed, 2018).

Innvandreres arbeidshverdag er også i større grad preget av midlertidighet enn arbeidshverdagen til resten av befolkningen. Ved utgangen av 2025 var 15 prosent av sysselsatte innvandrere i alderen 20–66 år ansatt i midlertidige stillinger, mot 12 prosent i den øvrige befolkningen (SSB, 2026al). Andelen i midlertidige stillinger synker imidlertid med botid (Taha, 2023). Videre er innvandrere fra afrikanske land og europeiske land utenom EU/EFTA/Storbritannia[4] særlig overrepresentert blant midlertidig ansatte. I overkant av 21 prosent av sysselsatte fra disse landgruppene jobbet i midlertidige stillinger i 2025 (SSB, 2026al). Nordiske innvandrere har den laveste andelen midlertidig ansatte blant alle innvandrere, med en andel på 9 prosent (SSB, 2026al).

Mye tyder på at forskjellene i arbeidssituasjon mellom innvandrere og ansatte uten innvandrerbakgrunn varierer etter yrke. I lovregulerte yrker innen helse, jus, økonomi, skole og offentlig administrasjon, og i bransjer med høy andel fagorganiserte, er forskjellene færre. For eksempel har innvandrere i profesjonsyrker som lege, tannlege, sykepleier og lærer betydelig mindre risiko for å bli utsatt for lønnsdiskriminering enn innvandrere i andre yrker (Drange og Helland, 2018). En forklaring er at en begrenset tilgang på arbeidskraft i enkelte bransjer sterkt reduserer arbeidsgivers anledning til å diskriminere. Forskning tyder på at utdanning som leder til et yrke innen helsesektoren, gir innvandrere et arbeidsmarkedsvern, som innebærer mindre forskjeller i lønn mellom personer med og  uten innvandrerbakgrunn (Drange, 2016). Samtidig kan ikke alle forskjeller i lønnsutvikling forklares med yrke. Noen lønnsforskjeller eksisterer mellom ansatte med og uten innvandrerbakgrunn som ellers er like med hensyn til en lang rekke kjennetegn, som utdanning, kjønn, alder og karriereforløp. Forskjellene forekommer innenfor samme næring og yrke og også innad i enkeltvirksomheter (Kolsrud mfl., 2016; Fedoryshyn og Falch-Monsen, 2024). Innvandrere tjener i snitt mindre enn befolkningen ellers i alle yrkesgrupper unntatt akademiske yrker (SSB, 2026aa).\

[4] Ukrainere dominerer denne gruppen.

Sykefravær

Norge har et høyere sykefravær og mer utbredt langvarig sykefravær enn flere andre europeiske land (Ugreninov, 2023; Køber og Lien, 2025). I gjennomsnitt har innvandrere noe høyere legemeldt sykefravær enn befolkningen ellers. I 1. kvartal 2026 hadde 6,8 prosent av innvandrere legemeldt fravær fra arbeid, mot 6,1 prosent av hele befolkningen (SSB, 2026ag, 2026y).

Gjennomsnittstallene skjuler imidlertid en del variasjon innad i innvandrerbefolkningen. Kvinner, både med og uten innvandrerbakgrunn, har høyere sykefravær enn menn (SSB, 2026am). Som figur 4.10. viser er det små forskjeller i sykefravær mellom kvinner med og uten innvandrerbakgrunn. Det betyr at forskjellene i sykefravær mellom innvandrere og befolkningen for øvrig hovedsakelig skyldes forskjeller i sykefravær mellom menn med og uten innvandrerbakgrunn (SSB, 2026am).  

I tillegg øker sykefraværet med alder raskere blant innvandrere enn i resten av befolkningen (Bruer-Skarsbø, 2020). Innvandrere fra nye EU-land og Europa utenom EU/EFTA/Storbritannia har høyest sykefravær blant dem mellom 60 og 66 år, på henholdsvis 11,3 og 10,8 prosent (SSB, 2026af).

Det er også forskjeller i sykefraværsprosent for innvandrere fra ulike landgrupper. Høyest legemeldt sykefravær finner man blant innvandrere fra de nye EU-landene (7,7 prosent), mens innvandrere fra Nord-Amerika har det laveste sykefraværet (4,1 prosent) (SSB, 2026af) (figur 4.11).

Legemeldt sykefravær varierer også med hvilke yrker innvandrere jobber i. Ikke overraskende er sykefraværsprosenten høyere i jobber der arbeidstakere i større grad utsettes for helseskadelig arbeidsmiljø og fysisk krevende arbeid. Dette gjelder for eksempel hjelpepleiere, renholdere, arbeidere i prosessindustri og ansatte i salgs- og serviceyrker (Bruer-Skarsbø, 2020).

Det er i tillegg forskjeller i sannsynligheten for å komme tilbake i jobb ved langvarig sykefravær. Vi ser at hos familieinnvandrede og flyktninger er risikoen for å ikke komme tilbake i jobb etter lang sykdom like stor som blant befolkningen for øvrig, mens en arbeidsinnvandrer har en nesten dobbelt så høy risiko for å falle ut av arbeidslivet enn en person uten innvandrerbakgrunn (Snilsberg og Kvile, 2024).

Arbeidsledighet

Arbeidsledigheten blant innvandrere er fire ganger så høy som i den øvrige befolkningen. I mai 2026 lå andelen arbeidsledige på 4,8 prosent blant innvandrere, mens tilsvarende andel i resten av befolkningen utgjorde 1,2 prosent (Nav, 2026). Menn har høyere arbeidsledighetsrate enn kvinner, både i innvandrerbefolkningen og i den øvrige befolkningen. I begge gruppene er arbeidsledigheten høyest blant de mellom 25 og 29 år, mens blant innvandrere er den også like høy i aldersgruppen 30-39 år (6,2 prosent). Særlig innvandrere fra land i Afrika er overrepresentert blant arbeidsledige innvandrere. 6,2 prosent med bakgrunn fra denne verdensdelen er registrerte arbeidsledige (Nav, 2026). Figur 4.12 viser at differansen mellom arbeidsledighet mellom personer med og uten innvandrerbakgrunn var særlig stor i pandemiåret 2020.

[5] Før 2021 ble statistikken over registrerte helt ledige utarbeidet og publisert av SSB. Fra og med 2021 overtok NAV ansvaret for å publisere denne statistikken. På grunn av dette er tallene før og etter 2021 ikke direkte sammenlignbare.

Sammenlignet med resten av befolkningen har innvandrere også høyere sannsynlighet for å være langtidsledige, som vil si å være arbeidsledige i minst et halvt år i strekk. I mai 2026 var 36 prosent av arbeidsledige innvandrere langtidsledige, mot 31 prosent av arbeidsledige i befolkningen for øvrig (Nav, 2026). Jo lenger en person har vært arbeidsledig, desto lavere er sannsynligheten for å bli sysselsatt, og sannsynligheten for overgang til helserelaterte ytelser stiger. De negative konsekvensene av langvarig arbeidsledighet er i større grad gjeldende for innvandrere enn i øvrig befolkning (Bratsberg, Raaum og Røed, 2018; Kann, Dokken og Yin, 2019).

NEET

Unge som faller utenfor arbeid, utdanning eller arbeidsrettede tiltak, kalles ofte NEET (en forkortelse for «Not in Employment, Education or Training»). Dette er en heterogen gruppe sammensatt av ungdom i ulike livssituasjoner. Noen faller inn under betegnelsen fordi de velger å ta et friår etter fullført utdanning. Andre kan oppleve mer langvarige perioder med utenforskap selv om de ønsker å delta i arbeid eller utdanning, for eksempel på grunn av arbeidsledighet eller uførhet. Langvarig utenforskap henger også sammen med svakere arbeidstilknytning og dårligere inntektsutvikling senere i livet (Normann og Hetland, 2021).

Innvandrere er sterkt overrepresentert i gruppen som er utenfor arbeid, utdanning eller opplæring. Mens hele 22,7 prosent av unge innvandrere var utenfor arbeid, utdanning eller opplæring i 2024, var tilsvarende tall 7,3 prosent unge i befolkningen ellers (SSB, 2026x). Det er en noe høyere andel innvandrerkvinner enn innvandrermenn i NEET-gruppen – 23,9 mot 21,6 prosent. Figur 4.13 viser at den store forskjellen i andelen unge utenfor arbeid og utdanning mellom innvandrere og befolkningen ellers har vedvart over tid.

Lavt utdanningsnivå og frafall fra videregående opplæring er de viktigste risikofaktorene for å havne utenfor arbeid og utdanning for unge i Norge (OECD, 2018; Baumann, 2026). Andre potensielle risikofaktorer inkluderer demografiske kjennetegn, foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn og fysisk og psykisk helse (Fyhn, Radlick og Sveinsdottir, 2021).