5. Økonomi og levekår

Inntekt

 

Innvandrere har i gjennomsnitt lavere inntekt enn befolkningen totalt. I 2024 utgjorde medianinntekten for innvandrere 395 800 kroner, mot 513 500 kroner i befolkningen som helhet. Inntektsforskjellene mellom innvandrere og hele befolkningen var dermed nesten 118 000 kroner, som er en økning sammenlignet med 2015, da forskjellen var 98 000 (SSB, 2026n).

Inntektsnivået innad i innvandrerbefolkningen varierer med innvandringsgrunn og botid. I figur 5.1 er medianinntekt i ulike innvandrergrupper vist som andel av hele befolkningens medianinntekt. I 2024 hadde flyktninger en medianinntekt på 303 000 kroner. Dette utgjør 59 prosent av den norske befolkningens medianinntekt, en reduksjon på henholdsvis seks og to prosentpoeng fra 2021 og 2022 (SSB, 2026n). [6] Denne reduksjonen skyldes blant annet at det store antallet ukrainske flyktninger som har kommet de siste årene, har vært bosatt i Norge kun deler av året, og derfor ikke har vært et helt inntektsår her i landet. Endringen i tallene mellom 2021 og 2024 bør derfor tolkes med forsiktighet.

[6] Medianinntekt er det inntektsbeløpet som deler en fordeling i to like store grupper, etter at inntekten er sortert stigende (eller synkende). Dersom fordelingen gjelder husholdninger, vil det være like mange husholdninger med inntekt over som under medianinntekten (SSB, 2026ap).

Det er en høyere andel sosialhjelpsmottakere blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen, og i 2024 var 56 prosent av alle som mottok sosialhjelp, innvandrere (SSB, 2025b). Andelen innvandrere som mottar sosialhjelp, har ligget stabilt på rundt åtte prosent i perioden 2015 til 2022. Norskfødte med innvandrerforeldre og øvrig befolkning ligger på et noe lavere nivå, med en andel sosialhjelpsmottakere på henholdsvis fire og to prosent siden 2015 (Kjeka Broen, 2023; Lima, 2024). Flyktninger har særlig behov for sosialhjelp, slik at antallet mottakere påvirkes av flyktningstrømmer.[7] Det var en økning i sosialhjelpsutbetalinger fra 2021 til 2024, og mesteparten av denne økningen skyldes høyt antall nyankomne ukrainske flyktninger (Lima, 2024; Ulstein og Maan, 2024). Mens det er norske mottakere som er den største gruppen som mottar sosialhjelp, så er det ukrainere som fikk den største totale utbetalingen (Grebstad og Maan, 2025).

 

[7] En del kommuner fatter vedtak etter sosialtjenesteloven ved bosetting av flyktninger og som inntektssikring før oppstart i introduksjonsprogrammet, noe som gjør at alle nye bosatte flyktninger i disse kommunene automatisk er på sosialhjelp.

 

Vedvarende lavinntekt

I perioden 2022–2024 bodde om lag 22 prosent av alle innvandrere i alderen 25 år og eldre, og elleve prosent av norskfødte med innvandrerforeldre, i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Det tilsvarende tallet i den øvrige befolkningen er seks prosent (Helsedirektoratet/Folkehelseinstituttet, 2026). I faktiske tall utgjorde dette i perioden 2022-2024 nærmere 152 700 innvandrere, i underkant av 4 300 norskfødte med innvandrerforeldre og om lag 189 300 i den øvrige befolkningen.

Alder har betydning for sannsynligheten for å være i en lavinntektshusholdning. For aldersgruppen 18 til 24 år er andelen personer i lavinntektshusholdninger på 44 prosent for innvandrere, 29 for norskfødte med innvandrerforeldre, og 11 i befolkningen ellers. Tilsvarende andeler for aldersgruppen 30 til 34 år ligger på henholdsvis 23, ni og seks prosent (SSB, 2026ae). Samtidig har andelen personer med lavinntekt blant 62–70-åringer økt det siste tiåret. En del av utviklingen ser ut til å henge sammen med endringer i aldersgruppens sammensetning, der en større andel eldre er innvandrere (Hetland, 2026).

Innvandrere opplever oftere utfordringer i sin økonomiske situasjon enn den øvrige befolkningen. Andelen som oppgir at det er vanskelig eller svært vanskelig å få endene til å møtes, er nesten tre ganger så høy som i befolkningen ellers, seks mot 17 prosent (SSB, 2025n). Særlig landgruppe 2 opplever utfordringer knyttet til egen økonomi. I denne gruppen oppgir 22 prosent at det er vanskelig å få endene til å møtes, 13 prosent i denne gruppen oppgir at de ikke har råd til å gå til tannlegen, og hele 4 av 10 oppgir at de ikke har mulighet til å klare en uforutsett utgift (SSB, 2025n, 2025l).

 

Barn i vedvarende lavinntekt

Å vokse opp i en familie med vedvarende lav inntekt kan begrense barns muligheter til å delta i barnehage, skole og fritidsaktiviteter. Dette kan svekke sosial tilhørighet, inkludering og opplevelsen av å være en del av fellesskapet (Nordic Welfare Centre, 2026).

Etter flere år på rad med nedgang både i antall og andel barn i lavinntekt, ser vi en liten økning for perioden 2022-2024. Mens det i 2023 ble registrert 96 200 barn som vokser opp i vedvarende lavinntekt, økte dette til 98 700 i 2024. Denne økningen skyldes hovedsakelig at barn som innvandret fra Ukraina i 2022 nå telles med. Blant de 7 700 ukrainske barna som nå inngår i tallgrunnlaget, lever 78 prosent – rundt 6 000 barn – i vedvarende lavinntekt (Normann, 2026).

Barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert blant husholdninger med vedvarende lavinntekt. To av ti barn i Norge har innvandrerbakgrunn, men blant barna som vokser opp i vedvarende lavinntekt, har over seks av ti innvandrerbakgrunn (Normann, 2026). Som vi ser i figur 5.5 lever fem prosent av barn uten innvandrerbakgrunn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, mens dette gjelder for 47 prosent av innvandrerbarn og 25 prosent av norskfødte barn med innvandrerforeldre (SSB, 2026ae).

Sannsynligheten for å vokse opp i familier med vedvarende lavinntekt varierer betydelig etter barnefamilienes landbakgrunn og innvandringsgrunn. Barn med fluktbakgrunn er særlig utsatt for å leve i vedvarende lavinntekt. Fordelt etter landbakgrunn er andelen som bor i vedvarende lavinntektshusholdninger høyest blant barn med bakgrunn fra Ukraina (78 prosent), Libanon (70 prosent) og Uganda (66 prosent). Til sammenligning lever omtrent ni prosent av barn i familier med bakgrunn fra Filippinene og syv prosent i familier med bakgrunn fra India i vedvarende lavinntekt (SSB, 2026m).

Når det gjelder barn med bakgrunn fra Polen og Litauen, land hvor mange arbeidsinnvandrere kommer fra, ser vi en reduksjon i andelen som vokser opp i vedvarende lavinntekt, fra henholdsvis 28 og 27 prosent i perioden 2006–2008 til 14 prosent for begge landgrupper i perioden 2022–2024 (SSB, 2026m).

Husholdningsstørrelse og -sammensetning henger tett sammen med vedvarende lavinntekt i barnefamilier, og kan være med på å forklare forskjeller etter landbakgrunn. Barn med innvandrerbakgrunn bor oftere i store husholdninger. Antall yrkesaktive i husholdningen og botid er andre faktorer som har betydning for familiens inntektsnivå (Epland og Normann, 2021).

Foreldre som lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt, oppgir oftere enn den øvrige befolkningen at de ikke har råd til ferie, og at de har høye bokostnader. De oppgir også oftere at barna ikke deltar i fritidsaktiviteter, og at barna har dårligere helse. Videre er det flere lavinntektsfamilier enn barnefamilier med høy inntekt som oppgir at barna ikke går i barnehage. Barn i lavinntektsfamilier har høyere sannsynlighet for lavere karakterer, for å ikke fullføre videregående skole og for å havne utenfor arbeidslivet som voksne (Barne- og familiedepartementet, 2023).

Samtidig ser vi at norskfødte med innvandrerforeldre som vokser opp i lavinntekt, har høyere gjennomføringsgrad i utdanning og deltakelse i arbeid enn innvandrere og personer uten innvandrerbakgrunn i samme situasjon. Dette indikerer at norskfødte med innvandrerforeldre i mindre grad blir påvirket av å vokse opp i en lavinntektshusholdning (Ekren og Grendal, 2021). Dette tyder igjen på høy utdannings- og inntektsmobilitet i denne gruppen – som flere studier tidligere har beskrevet (Hermansen, 2016; Kirkeberg mfl., 2019c).

Eierstatus for bolig

Mens nesten ni av ti i den øvrige befolkningen eier boligen de bor i, er det vanligere blant innvandrere å leie. Det er mer enn dobbelt så stor andel leietakere blant innvandrere sammenlignet med befolkningen uten innvandrerbakgrunn (Oppøyen, 2025). I 2024 bodde 38 prosent av innvandrere fra landgruppe 1 i leid bolig. Siden 2015 har denne andelen blitt redusert med tre prosentpoeng. I landgruppe 2 bodde 43 prosent i leid bolig. Denne andelen har økt med fire prosentpoeng siden 2015 (SSB, 2025d). Innvandrere generelt utgjør en økende andel av personer som bor i leid bolig (Husbanken, 2025).  

Innvandreres personlige økonomi, innvandringsgrunn, planer om fremtidig etablering i Norge eller forhold på det lokale boligmarkedet styrer ofte om de leier eller eier bolig. Etablering på boligmarkedet krever et visst inntektsnivå, og innvandrere er overrepresentert i husholdninger med lav inntekt. Innvandrere med lengst botid i Norge har i gjennomsnitt høyere inntekt enn de med kortere botid. Dette kan være med på å forklare at andelen som eier bolig, stiger med botid (Normann, 2021; Oppøyen, 2023). Tidligere studier viser også at arbeidsinnvandrere har høyere sannsynlighet for å leie enn å kjøpe bolig, og at dette kan henge sammen med usikkerhet rundt hvor lenge de blir i Norge (Ødegård og Andersen, 2021).

Regionale forskjeller i boligmarkedet påvirker også andelen som leier bolig. I store byer som Oslo, Bergen eller Trondheim er det vanskeligere å komme seg inn på boligmarkedet. Det er derfor ikke overraskende at relativt flere i disse kommunene leier bolig, både blant innvandrere og i befolkningen ellers. I Oslo er det 45 prosent av innvandrere fra landgruppe 1, 42 prosent av innvandrere fra landgruppe 2, og 20 prosent av befolkningen ellers som leier bolig (SSB, 2025d).

Boforhold

Innvandrere bor i snitt trangere enn resten av befolkningen. Her ser vi også stor variasjon mellom ulike innvandrergrupper. I 2024 bodde 14 prosent av innvandrere i landgruppe 1 og 26 prosent av innvandrere i landgruppe 2 trangt. I den øvrige befolkningen var andelen trangbodde langt lavere, og utgjorde syv prosent. Figur 5.7 viser i tillegg at det har vært en svak reduksjon i forskjellene i trangboddhet siden 2015 (SSB, 2025f).

Andelen som bor trangt, er høyere blant flyktninger og familiegjenforente, og lavere blant arbeidsinnvandrere. Det betyr at trangboddhet henger sammen med innvandringsgrunn. Større husholdninger og husholdninger med lav inntekt er oftere trangbodde, og yngre bor oftere trangt enn eldre. Trangboddhet går noe ned med botid (Arnesen, 2020; Oppøyen, 2023).

Ser vi videre på bygningstyper, er det en lavere andel innvandrere enn i den øvrige befolkningen som bor i enebolig. Dette gjelder spesielt innvandrere fra landgruppe 2. 32 prosent i denne gruppen bodde i enebolig i 2024, mot 48 prosent av innvandrere i landgruppe 1. I den øvrige befolkningen bodde 57 prosent i eneboliger dette året. Til gjengjeld var andelen som bodde i boligblokker, nesten dobbelt så høy blant innvandrere i landgruppe 2 som i den øvrige befolkningen (35 mot 19 prosent). I landgruppe 1 bodde 24 prosent i boligblokker (SSB, 2025e).

Fysisk helse

Det er store forskjeller når det gjelder helse i ulike innvandrergrupper. Helsetilstanden varierer med kjønn, alder, landbakgrunn, innvandringsgrunn og botid i Norge (Texmon og Thonstad, 2024; Vadaa mfl., 2025). Ifølge Folkehelseinstituttet kan flyktninger og eldre innvandrere være spesielt utsatt for dårlig helse (Spilker mfl., 2022).

Innvandrere har ofte bedre fysisk helse enn befolkningen ellers når de kommer til Norge – noe som blant annet kan forklares med «den sunne innvandrer-effekten». Dette fenomenet kan forklares med at det ofte er de friskeste og mest ressurssterke personene som velger å flytte til et annet land (Ichou og Wallace, 2019; Dzamarija, 2022). Helsen blant innvandrere med lengre botid blir imidlertid mer lik helsen i den øvrige befolkningen (Spilker mfl., 2022). Dette kan skyldes at innvandrere i snitt har dårligere levekår, dårligere boforhold, lavere inntekt og muligens dårligere fysisk og psykososialt arbeidsmiljø enn befolkningen for øvrig (Dzamarija, 2022).

[8] Siden norskfødte med innvandrerforeldre er en ung befolkningsgruppe, har vi ikke tallmateriale for de eldste aldersgruppene.

Figur 5.8 viser andelen som vurderer egen helse som god eller svært god, blant innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og personer uten innvandrerbakgrunn, inndelt etter alder. Det er små forskjeller mellom de tre ovennevnte gruppene i gjennomsnittlig vurdering av egen helse. Unntaket er blant personer i alderen 50–64 år. Mens 60 prosent av innvandrere i denne aldersgruppen vurderer sin egen helse som god eller svært god, er den tilsvarende andelen blant personer uten innvandrerbakgrunn 69 prosent (Texmon og Thonstad, 2024). Det er behov for mer kunnskap om hvorfor innvandrere med alderen i større grad vurderer egen helse som dårligere enn personer uten innvandrerbakgrunn, men én forklaring kan være gjennomsnittlige dårligere levekår blant innvandrerbefolkningen (Dzamarija, 2022; Texmon og Thonstad, 2024).

Gjennomsnittlig bruk av helsetjenester, som fastlege eller legevakt, ligger på et noe lavere nivå blant innvandrere enn i befolkningen ellers. 66 prosent av innvandrere hadde minst én konsultasjon hos fastlegen i løpet av 2025, mot 74 prosent i befolkningen uten innvandrerbakgrunn (SSB, 2026l). Som vi ser i figur 5.9 har det vært en økning i fastlegekonsultasjoner det siste året – både blant befolkningen med og uten innvandrerbakgrunn.

Bruken av fastlege varierer samtidig betydelig med innvandreres landbakgrunn. Innvandrere fra land i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Oseania (utenom Australia og New Zealand) benytter seg oftere av fastlegetjenester enn andre innvandrergrupper. Andre faktorer som har betydning for antall fastlegebesøk, er alder, kjønn og botid i Norge (Lunde og Texmon, 2013). Samtidig kan det være mange innvandrere som velger å dra til opprinnelseslandet i forbindelse med legebesøk, slik at deres faktiske bruk av legetjenester vil være underrapportert i den norske statistikken. Justert for alder ser vi at norskfødte barn av innvandrere noe oftere er pasienter i spesialisthelsetjenesten, mens innvandrere er pasienter i mindre grad enn den øvrige befolkning (Starrfelt og Hjemås, 2026).

Det er behov for mer kunnskap om i hvilken grad forskjellene beskrevet over oppstår på grunn av barrierer i tilgangen til helsetjenester blant innvandrere og deres norskfødte barn. Eksempler på slike barrierer kan være manglende informasjon om helse- og omsorgstjenester, språkbarrierer, økonomiske utfordringer, utilstrekkelig mangfoldskompetanse blant de ansatte og opplevd diskriminering (Spilker mfl., 2022).

Innvandrere i Norge har i snitt lavere dødelighet og høyere forventet levealder enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn (Wallace mfl., 2022).[9] For eksempel hadde innvandrerkvinner i 2019 nesten to år høyere forventet levealder ved fødselen enn norskfødte kvinner, mens innvandrermenn hadde i overkant av ett år høyere forventet levealder enn norskfødte menn (Spilker mfl., 2022). Som figur 5.10 viser, var dødeligheten blant innvandrere i alderen 50 til 69 år i perioden 2018–2022 på 87 prosent relativt til befolkningen for øvrig (Texmon og Thonstad, 2024).

[9] Dødelighet beregnes med utgangspunkt i dødsrater, som er antall døde i løpet av en periode per 1 000 personer (Texmon og Thonstad 2024).

Samtidig varierer dødeligheten mellom ulike innvandrergrupper. Blant annet ser det ut til at landbakgrunn, innvandringsgrunn og botid har betydning for dødeligheten. Innvandrere som har kommet til Norge for arbeid eller utdanning, har lavere dødelighet enn flyktninger (Dzamarija, 2022). Dødelighet øker dessuten med botid og er høyest blant innvandrere som har levd mer enn 40 prosent av livet sitt i Norge, det vil si at jo lengre innvandrerne har bodd i landet, jo likere blir de befolkningen for øvrig (Dzamarija og Syse, 2016).

Psykisk helse

Innvandrere har generelt dårligere psykisk helse enn befolkningen ellers. Ifølge levekårsundersøkelsen i innvandrerbefolkningen fra 2016 var andelen som opplevde psykiske helseplager dobbelt så høy blant innvandrere som i hele befolkningen – tolv mot seks prosent (Vrålstad og Wiggen, 2017). Andelen som rapporterer om psykiske helseplager, varierer med landbakgrunn: mens i overkant av én av fem innvandrere fra Iran og Irak rapporterer om psykiske problemer, er andelen somaliske innvandrere som sier de har psykiske problemer, lik andelen i befolkningen som helhet (seks prosent) (Vrålstad og Wiggen, 2017). Dette er forenelig med en nyere helseundersøkelse blant innvandrerbefolkningen i Oslo. Her fant man at nivået av psykiske plager er vesentlig høyere blant enkelte innvandrergrupper enn blant personer født i Norge, og aller høyest blant innvandrere med bakgrunn fra Asia eller nye EU-land (Vadaa mfl., 2025). En spørreundersøkelse blant ukrainske flyktninger i Norge viste at to tredjedeler av respondentene skåret over terskelen for psykiske plager. Dette tilskrives blant annet usikkerheten om framtiden som preger ukraineres hverdag i Norge(Hernes mfl., 2025).

Innvandrere med høy utdanning og høy inntekt har i snitt bedre psykisk helse enn andre innvandrere (Spilker mfl., 2022). Det er i tillegg en sammenheng mellom diskriminering og helseutfall, der opplevd diskriminering er forbundet med dårligere psykisk helse og andre helseplager (Spilker mfl., 2022). Andelen innvandrere som rapporterer om psykiske plager er dobbelt så høy blant dem som har opplevd diskriminering, enn blant dem som ikke har det (Kjøllesdal mfl., 2019).

Internasjonal forskning viser at flyktninger og asylsøkere i snitt har mer psykiske plager enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn (Blackmore mfl., 2020). Mens 16 til 19 prosent av voksne flyktninger i Norge oppsøker fastlege grunnet psykiske plager, er tilsvarende andel i befolkningen for øvrig på 10 til 12 prosent (Straiton, Reneflot og Diaz, 2017). Samtidig er det forskjeller i psykisk helse både mellom personer med ulik landbakgrunn og alder ved innvandring (Ekeberg og Abebe, 2021; Straiton, Abebe og Hauge, 2024). Eksempelvis viser en nyere studie at norskfødte med innvandrerforeldre og innvandrere som kom til Norge som barn, har høyere sannsynlighet for psykiske lidelser enn befolkningen for øvrig, mens innvandrere innvandret i voksen alder har lignende sannsynlighet som befolkningen uten innvandrerbakgrunn (Straiton, Abebe og Hauge, 2024).

Som vi ser i figur 5.12 er det derimot små forskjeller mellom innvandrere og den øvrige befolkningen når det gjelder egenvurdert psykisk helse. Både innvandrere fra landgruppe 1 og 2 har en gjennomsnittlig skår på tilfredshet på 6,7 på en skala fra null til ti (SSB, 2025q). Tilsvarende har befolkningen ellers har en gjennomsnittlig skår på 6,9. Det er behov for både mer og oppdatert kunnskap om omfanget av, og mekanismene bak, psykisk uhelse blant innvandrere i Norge.

Livskvalitet

Livskvalitet er et omfattende begrep og dreier seg om subjektive oppfatninger om hvor tilfreds en person er med egen livssituasjon og i hverdagen. Livskvalitet henger tett sammen med levekår og helse, og måles ved hjelp av en rekke indikatorer som tilfredshet med livet, mening og mestring, samt fravær av psykiske plager og negative følelser.

SSBs livskvalitetsundersøkelse viser at innvandrerbefolkningens gjennomsnittlige skår på tilfredshet med livet er ganske lik skåren for befolkningen for øvrig. I 2025 var den gjennomsnittlige skåren på tilfredshet med livet blant innvandrere fra landgruppe 1, innvandrere fra landgruppe 2 og blant befolkningen for øvrig på henholdsvis 6,6, 6,8 og 6,9 (SSB, 2025q). Samtidig har det vært en nedgang i generell tilfredshet med livet for innvandrere fra landgruppe 1. Der den gjennomsnittlige skåren var 7,2 i 2020 har den sunket til 6,6 i 2025 (SSB, 2025q).

Selv om innvandrere i snitt har omtrent like høy subjektiv livskvalitet som den øvrige befolkingen, så er det forskjeller mellom innvandrere fra ulike geografiske regioner. Innvandrere fra Midtøsten, Sentral- og Sør-Asia er minst tilfredse med livet, mens innvandrere fra Sør- og Mellom-Amerika er mest tilfredse med livet (Dalen og Larsson, 2022). Videre er faktorer som lav inntekt, arbeidsledighet og uførhet forbundet med dårligere livskvalitet. Dette gjelder blant personer både med og uten innvandrerbakgrunn. Unge og aleneboende er også blant gruppene som er mer utsatt for dårligere livskvalitet (Dalen og Larsson, 2022).

Innvandrere oppgir oftere en overvekt av negative følelser, som å være bekymret, engstelig, ensom eller stresset. Hos innvandrere fra landgruppe 1 økte denne andelen fra 17 prosent i 2020 til 27 prosent i 2025. Mens i den øvrige befolkningen økte denne andelen fra 17 prosent til 19 prosent i samme periode (SSB, 2025r).