6. Politisk integrering

Valgdeltakelse

Andelen stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn har økt de siste årene (SSB, 2025h). Ved stortingsvalget i 2025 hadde 12 prosent av de stemmeberettigede enten innvandret selv eller var norskfødte med to innvandrerforeldre. Dette utgjør en økning på tre prosentpoeng sammenlignet med valget i 2021 (Kleven, 2026).

Om innvandrere benytter seg av stemmeretten eller ikke, kan brukes som et mål på hvor godt integrert de er i det norske samfunnet. Lav deltakelse kan ses som et tegn på lav integrering, mens høy deltakelse anses som et tegn på høy integrering (Kleven, 2019). Valg representerer en sentral form for politisk deltakelse, og gjennom valg kan en påvirke politikkutforming og få sin stemme hørt. Valg er også et viktig grunnlag for legitimitet og bidrar til tilhørighet og lojalitet til det politiske systemet. Store forskjeller i valgdeltakelse kan dermed være en indikator på at det politiske systemet mangler legitimitet i enkelte grupper. Deltakelse i valg kan også forstås som et uttrykk for tilhørighet og forpliktelse (NOU, 2011). I tillegg er det en positiv samvariasjon mellom valgdeltakelse og subjektive og sosiale integreringsindikatorer som hvor integrert man føler seg i det norske samfunnet, opplevd aksept og deltakelse i frivillige organisasjoner (Friberg mfl., 2026).

Både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre stemmer i mindre grad enn befolkningen for øvrig. Dette gjelder ved både stortings- og kommunestyre- og fylkestingsvalg (Corneliussen, 2024; Kleven, 2026).

Forskjellene i valgdeltakelse mellom innvandrere og befolkningen uten innvandrerbakgrunn har vært relativt stabile i stortingsvalg, med en marginal reduksjon i forskjeller fra 2021 til 2025 (figur 6.1). Valgdeltakelsen steg både blant personer med og uten innvandrerbakgrunn, men var størst blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Valgdeltakelsen blant innvandrere steg fra 50 prosent i 2021 til 56 prosent i 2025. Blant norskfødte med innvandrerforeldre steg valgdeltakelsen fra 52 prosent i 2021 til 60 prosent i 2025 (Kleven, 2026).

Figur 6.2 viser at mens det var omtrent like mange blant de uten innvandrerbakgrunn som stemte ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2023 som i 2019, gikk andelen som brukte stemmeretten ned både blant innvandrere med og uten norsk statsborgerskap, samt blant norskfødte med innvandrerforeldre.

Den lavere valgdeltakelsen blant personer med innvandrerbakgrunn kan blant annet skyldes såkalte sammensetningseffekter: innvandrere er i gjennomsnitt yngre, har lavere utdannelse, sysselsettingsgrad og inntekt, og disse faktorene har generelt en negativ sammenheng med valgdeltakelse (Christensen mfl., 2025).

Valgdeltakelsen varierer også med kjønn. Deltakelsen er høyere blant kvinner enn blant menn, blant både personer med og uten innvandrerbakgrunn. For innvandrere var andelen kvinner som stemte ved stortingsvalget i 2025, fem prosentpoeng høyere enn blant menn – 58 mot 53 prosent. Tilsvarende tall for norskfødte med innvandrerforeldre var 66 mot 54 prosent, mens blant norske statsborgere uten innvandrerbakgrunn stemte 84 prosent av kvinnene og 82 prosent av mennene ved stortingsvalget i 2025 (SSB, 2025s).

Videre har landbakgrunn betydning for hvem som stemmer. Ved stortingsvalget økte deltakelsen blant innvandrere fra nordiske og vesteuropeiske land fra 76 prosent i 2021 til 81 prosent i 2025, mens blant innvandrere fra afrikanske og asiatiske land økte deltakelsen fra henholdsvis 46 og 49 prosent i 2021 til 51 og 53 prosent i 2025 (Kleven, 2026).

Det er også en sammenheng mellom utdanningsnivå og valgdeltakelse, og deltakelsen er i snitt høyere blant innvandrere med høyt utdanningsnivå enn blant de med lavere utdanningsnivå (Kleven, 2026).

Det er en positiv sammenheng mellom botid og valgdeltakelse blant innvandrere. Mens 52 prosent av innvandrere med botid under 10 år benyttet stemmeretten ved stortingsvalget i 2025, gjaldt det for 60 prosent av innvandrere som har bodd i Norge i over 30 år (Friberg mfl., 2026; Kleven, 2026).

Forskning tyder på at informasjons- og opplysningskampanjer på ulike språk rettet mot innvandrermiljøer, organisasjoner og nettverk har en positiv betydning for valgdeltakelsen (Bergh, Christensen og Matland, 2020, 2021; Kleven og Bergseteren, 2022). Valgdeltakelsen blant innvandrere ville sannsynligvis vært lavere uten slike mobiliseringstiltak (Kleven og Bergseteren, 2022). Tiltak som involverer personlig kontakt (for eksempel å besøke velgere hjemme), er gjerne mer effektive enn mer upersonlige mobiliseringstiltak (Christensen mfl., 2025). I tillegg har innvandrere som bosettes i nabolag med høy valgdeltakelse, og som involveres i lokale sosiale nettverk, høyere sannsynlighet for å stemme (Bratsberg mfl., 2021).  

Norskfødte med innvandrerforeldre har vokst opp i Norge, har hele skolegangen herfra og har blitt eksponert for de samme institusjonelle rammene som personer uten innvandrerbakgrunn (Kirkeberg mfl., 2019c). Mens vi i de foregående delene av denne rapporten har sett at det er mindre forskjeller mellom norskfødte med innvandrerforeldre og befolkningen ellers i skoleresultater, utdanningsnivå og sysselsetting, ser vi ikke den samme tendensen når det gjelder bruk av stemmeretten. Nivået på valgdeltakelse blant norskfødte med innvandrerforeldre ligger nærmere innvandrere enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn.

Noe av denne forskjellen kan skyldes at norskfødte med innvandrerforeldre er en relativt ung befolkningsgruppe, og at valgdeltakelse øker med alder – blant både de med og de uten innvandrerbakgrunn (Corneliussen, 2024). Dette vises i figur 6.3, hvor vi ser at forskjellen i valgdeltakelse mellom norskfødte med innvandrerforeldre og personer uten innvandrerbakgrunn er mindre – og til dels fraværende – blant de eldste aldersgruppene. Det å vokse opp i land med demokratiske institusjoner bidrar til høyere valgdeltakelse særlig blant norskfødte kvinner med innvandrerforeldre (Finseraas, Kotsadam og Polavieja, 2022). 

 

Politisk deltakelse

Valgdeltakelse er bare én form for politisk deltakelse. Andre former for politisk deltakelse er medlemskap i foreninger, deltakelse i demonstrasjoner og signering av offentlige underskriftskampanjer. Det er en betydelig større andel i majoritetsbefolkningen enn blant innvandrere som er medlemmer av en organisasjon, klubb eller forening – 69 prosent mot 57 prosent i landgruppe 1 og 47 prosent i landgruppe 2 (figur 6.4). Det er en høyere andel som svarer at de er medlem av en organisasjon, klubb eller forening i 2025, sammenlignet med i 2022. Dette gjelder for alle grupper, men endringen er størst blant innvandrere (SSB, 2025w).

Sammenlignet med medlemskap er det relativt få som engasjerer seg i de uorganiserte formene for politisk deltakelse, som å ta opp saker med politikere eller offentlige myndigheter, deltakelse i diskusjoner om samfunnsspørsmål på sosiale medier eller å skrive innlegg i avisen. Dette gjelder både blant innvandrere og i befolkningen for øvrig (SSB, 2025w).

Flere studier viser at politisk deltakelse blant innvandrere henger sammen med sosioøkonomisk bakgrunn (Eimhjellen og Arnesen, 2018; Dalen, Flatø og Friberg, 2022). Det er høyere sannsynlighet for politisk deltakelse blant innvandrere som er fulltidsansatte, har høyere utdanning og har gode norskkunnskaper (Dalen, Flatø og Friberg, 2022). Selv om innvandrere har lavere valgdeltakelse, er det relativt stor interesse for norsk politikk og samfunnsliv i denne gruppen, og de som viser størst interesse for opprinnelseslandets politikk og samfunnsforhold, er også de som er mest interessert i politiske forhold i Norge (Dalen, Flatø og Friberg, 2022).

Analyser av politisk deltakelse blant minoritetsungdom finner lignende mønster som blant voksne med innvandrerbakgrunn. Deltakelse i politiske organisasjoner og valg er lavere i denne gruppen enn blant unge i majoritetsbefolkningen. Jenter deltar i større grad i politiske aktiviteter enn gutter, og dette gjelder for både majoritets- og minoritetsungdom. Noe overraskende har ikke sosioøkonomiske ressurser noen uttalt betydning, men det er hovedsakelig hvorvidt man kommer fra familier som er organisasjonsaktive og diskusjonsvillige, eller ikke, som forklarer forskjeller i politisk deltakelse blant de unge (Ødegård og Fladmoe, 2017).

Politisk representasjon

Samtidig som det har blitt en større andel stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn blant velgermassen, har underrepresentasjonen av innvandrere i kommunestyrene økt. Ved kommunevalget i 2023 hadde over 800 000 personer med innvandrerbakgrunn stemmerett, nærmere 3 200 stilte som listekandidat, og litt over 300 ble stemt inn i et kommunestyre (SSB, 2023b, 2023a, 2023d).

Andelen kommunestyremedlemmer med innvandrerbakgrunn har økt marginalt siden 2007 – fra to til tre prosent i 2023 (SSB, 2023a). Det har også vært en økning i andelen listekandidater med innvandrerbakgrunn – fra 3 prosent i 2007 til 6 prosent i 2023 (SSB, 2023c, 2023d).

Overgang til norsk statsborgerskap

I 2025 fikk om lag 35 000 utenlandske statsborgere norsk statsborgerskap (SSB, 2026f). Dette er en økning på 28 prosent sammenlignet med året før (Molstad, 2026). Syrere utgjør den største gruppen av utenlandske borgere som fikk norsk statsborgerskap i 2025 – med 7 628 personer (Molstad, 2026).

Det har vært en markant økning i overganger til norsk statsborgerskap siden 2020. Dette henger sammen med lovendringen 1. januar 2020 som tillot ett eller flere statsborgerskap i tillegg til det norske.

De tre siste årene før lovendringen om dobbelt statsborgerskap trådte i kraft i 2020, hadde to av ti som fikk norsk statsborgerskap, bodd i Norge åtte år eller mer. Etter at lovendringen ble innført, har relativt flere med lang botid fått statsborgerskap. I 2021 hadde fem av ti av de som ble innvilget statsborgerskap, åtte års botid eller lengre (Molstad, 2022). En mulig forklaring på dette kan være at mange europeiske statsborgere har ventet med å søke norsk statsborgerskap til lovendringen om dobbelt statsborgerskap kom på plass.

Sammenhengen mellom naturalisering – det å opptas som ny statsborger i et land – og ulike integreringsutfall som sosial integrering, sysselsetting, lønnsutvikling og valgdeltakelse er godt dokumentert i den internasjonale forskningslitteraturen (Bevelander og Pendakur, 2011; Hainmuller, Hangartner og Pietrantuono, 2017; Peters, Vink og Schmeets, 2018; Peters, Schmeets og Vink, 2020; Goodman, 2023). For eksempel finner en studie fra Sveits en årsakssammenheng mellom statsborgerskapsinnvilgelse og langsiktig sosial integrering. Sammenhengen er sterkere hvis det ikke går veldig mange år fra innvandring til man får innvilget statsborgerskap (Hainmuller, Hangartner og Pietrantuono, 2017).

I Norge har forskere undersøkt sammenhengen mellom naturalisering og tilhørighet til det norske samfunnet (Erdal, Doeland og Tellander, 2018; Erdal og Midtbøen, 2023). Funnene viser at statsborgerskapet har noe å si for opplevelsen av tilhørighet, men at sammenhengen ikke er entydig. For eksempel forteller enkelte innvandrergrupper at de ser på statsborgerskapet som en måte å få anerkjent tilhørigheten sin på, mens andre har et mer pragmatisk og praktisk forhold til statsborgerskapet (Erdal, Doeland og Tellander, 2018). Flere forteller også at de finner en slags sikkerhet i å få et norsk pass, både som bevis på nasjonal tilhørighet, som forsikring mot å bli deportert og som vern når folk stiller spørsmål ved hvor norske de er (Erdal, Doeland og Tellander, 2018).

Mediebruk

Det å holde seg oppdatert på nyheter og på hva som rører seg i samfunnet kan være en indikator på samfunnsengasjement, tilhørighet og deltakelse. Derfor beskriver vi i dette kapittelet hvorvidt, og hvordan, ulike deler av befolkningen bruker nyhetsmedier.

Mediebruk blant personer med innvandrerbakgrunn gjenspeiler i stor grad hele befolkningens mediebruk, særlig når vi tar hensyn til alder (Schiro, Foss og Bekkengen, 2023). 85 prosent av innvandrerbefolkningen får med seg nyheter daglig på en eller flere av de vanligste mediekanalene (avis, nettavis, radio, TV eller sosiale medier). 53 prosent av personer med innvandrerbakgrunn leser nettaviser en gjennomsnittsdag, mot 64 prosent i hele befolkningen. Blant personer i alderen 25–44 år leser fire av fem norskfødte med innvandrerforeldre nettaviser daglig. Dette er en marginalt høyere andel enn i samme aldersgruppe i hele befolkningen (Schiro, Foss og Bekkengen, 2023).

Ni av ti med innvandrerbakgrunn som leser papir- eller nettaviser, leser aviser på norsk, mens 25 prosent leser aviser på engelsk og 20 prosent leser aviser på et annet språk (Schiro, Foss og Bekkengen, 2023). Mens personer med innvandrerbakgrunn er noe mer internasjonalt orienterte når det gjelder nyhetslesing, så er det en lavere andel i denne gruppen som leser norske lokal- og distriktsaviser enn i hele befolkningen. Det er små forskjeller i nyhetslesing mellom personer med innvandrerbakgrunn fra landgruppe 1 og 2 (Schiro, Foss og Bekkengen, 2023).

Av figur 6.7 ser vi at sosiale medier, i tillegg til nettaviser, er den vanligste plattformen å benytte for nyheter. En forklaring på at personer med innvandrerbakgrunn i større grad bruker de digitale mediene for nyheter og i mindre grad papiraviser, lineær TV og radio er at personer med innvandrerbakgrunn er yngre enn befolkningen for øvrig i snitt (Bekkengen og Foss, 2023). 27 prosent av innvandrere og 12 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre ser nyheter på tradisjonell TV en gjennomsnittsdag. Blant hele befolkingen ser fire av ti nyheter på tradisjonell TV. Nesten to av ti innvandrere hører nyheter på radio, og av disse hører ni av ti radio på norsk. Samtidig er det mer enn tre ganger så vanlig å høre på radio på andre språk enn norsk og engelsk blant de med innvandrerbakgrunn enn i hele befolkningen (Schiro, Foss og Bekkengen, 2023).

Innvandrere bruker folkebibliotek i større grad enn befolkningen som helhet. I 2025 hadde 60 prosent av personer med innvandrerbakgrunn besøkt folkebibliotek det siste året, mot 49 prosent i hele befolkningen, og biblioteket er det kulturtilbudet hvor forskjellene mellom gruppene er størst. Forskjellen er særlig tydelig blant eldre aldersgrupper, mens barn og unge med og uten innvandrerbakgrunn bruker biblioteket omtrent like mye (Bekkengen og Evensen, 2026).

Institusjonell tillit

Høy tillit i befolkningen er en viktig faktor for et velfungerende samfunn. Tillit beskrives også som en avgjørende forutsetning for flere viktige samfunnsområder, inkludert økonomisk vekst, lav korrupsjon og god helse (Dalen, Flatø og Friberg, 2022). Det er vanlig å skille mellom tillit til andre mennesker i samfunnet (horisontal eller generell tillit) og tillit til samfunnsinstitusjoner (institusjonell eller vertikal tillit). Den institusjonelle tilliten er formet av konkrete erfaringer med institusjoner, og har direkte konsekvens for forholdet mellom staten og innbyggerne (Andreasson, 2017; Dalen, Flatø og Friberg, 2022; Dalen mfl., 2024).

SSBs levekårsundersøkelse finner nesten ingen forskjeller i gjennomsnittlig tillit til ulike institusjoner mellom innvandrere og den øvrige befolkningen. Befolkningen har høyest tillit til politi og rettsvesen, mens tilliten til det politiske systemet, til kommunestyret og til nyhetsmediene er noe lavere (SSB, 2025v). 

Resultatene fra en annen spørreundersøkelse viser lignende mønstre som i SSBs levekårsundersøkelse. Innvandrere har relativt høy tillit til institusjoner, og også i denne undersøkelsen varierer graden av institusjonell tillit blant innvandrere etter hvilken samfunnsinstitusjon det gjelder (Friberg mfl., 2026). Som illustrert i figur 6.9 er det også forskjeller i tilliten til institusjoner mellom innvandrere med ulik landbakgrunn. Mens tillitsnivået til politiet, domstoler/rettsvesen og helsevesenet blant innvandrere fra landgruppe 1 i snitt er relativt høyt og på linje med befolkningen for øvrig, er det noe lavere blant innvandrere fra landgruppe 2 og 3, samt blant norskfødte med innvandrerforeldre fra landgruppe 3 (Friberg mfl., 2026). 

En nyere studie som har sett på tilliten til Nav blant brukere med innvandrerbakgrunn, finner at tilliten til Nav brytes ned over tid. Innvandrere med lang botid har betydelig lavere tillit til Nav enn både de uten innvandrerbakgrunn og nyankomne innvandrere. Det kan være flere årsaker til at tilliten brytes ned, men dårlige brukererfaringer og følelse av avmakt i møte med systemet spiller sannsynligvis en rolle (Friberg, Volckmar-Eeg og Andresen, 2024).

Tro på at man vil få hjelpen man har behov for av det offentlige, kan tolkes som tillit til at samfunnet stiller opp for en, og at man ses som en likeverdig del av det samfunnet (Dalen mfl., 2024). Figur 6.10 viser at det er relativt små forskjeller mellom personer med og uten innvandrerbakgrunn, samt mellom innvandrere med ulik landbakgrunn, når det gjelder graden av tillit til at man får den hjelpen man har behov for, i ulike situasjoner.

Arbeidsledighet, dårlig råd og opplevd diskriminering reduserer tilliten til offentlige institusjoner (Støren, 2019). Eksempelvis har arbeidsledige minst tillit til det politiske systemet. Det gjelder både blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre – sammenlignet med yrkesaktive og studenter. Videre er det blant norskfødte med innvandrerforeldre funnet en negativ sammenheng mellom dårlig råd og graden av institusjonell tillit (Støren, 2019). Opplevelsen av å bli forskjellsbehandlet har også en negativ sammenheng med tilliten til det politiske systemet. Det gjelder både for innvandrere og for norskfødte med innvandrerforeldre (Støren, 2019). Det samme kan gjelde tilliten til politiet. Studier viser at unge menn med minoritetsbakgrunn opplever hyppigere politikontroller uten at de får forklaring på hvorfor. Flere opplever at kontrollene skyldes deres hudfarge eller etnisk bakgrunn. Slike erfaringer kan utfordre tilliten denne gruppen har til politiet (Solhjell mfl., 2019; Likestillings- og diskrimineringsombudet, 2022).