7. Sosial integrering

Generell tillit

Tillit legger grunnlaget for kontakt, samarbeid og samhørighet, og er derfor et sentralt aspekt ved integreringen. Det er viktig både å ha tillit og å få tillit, og byggingen av tillit er en toveis prosess (Barstad, 2024). Videre viser forskning at en høy grad av tillit er knyttet til mange positive utfall for enkeltpersoner. Tillit beskrives også som en avgjørende forutsetning for flere viktige samfunnsområder, inkludert økonomisk vekst, lav korrupsjon og god helse (Dalen, Flatø og Friberg, 2022). Samtidig er generell tillit et vanskelig mål å bruke i integreringssammenheng, fordi det er usikkert om det bør forstås som en forutsetning for integrering, eller som et resultat av integrering (Dalen mfl., 2024).

Et spørsmål som ofte brukes når man måler horisontal (generell) tillit, er: «Synes du at man generelt kan stole på de fleste mennesker, eller synes du man ikke kan være forsiktig nok i møte med andre mennesker?» På dette spørsmålet svarer 61 prosent av personer med innvandrerbakgrunn at man kan stole på de fleste, mot 70 prosent av personer uten innvandrerbakgrunn (Friberg mfl., 2026). Flere undersøkelser finner at personer med innvandrerbakgrunn i gjennomsnitt har noe lavere tillit til andre mennesker enn befolkningen ellers (Støren, 2019; Dalen, Flatø og Friberg, 2022; Dalen mfl., 2024; Friberg mfl., 2026).

Generell tillit varierer også mellom ulike grupper med innvandrerbakgrunn. Innvandrere fra landgruppe 1 (Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand) skiller seg ut ved at de i langt større grad sier at andre mennesker er til å stole på. Hele 83 prosent mener dette, mot 60 prosent i landgruppe 2 (nye EU-land i Øst- og Sentral-Europa), 56 prosent i landgruppe 3 (land i Asia, Afrika og Latin-Amerika) og 58 prosent blant norskfødte med innvandrerforeldre fra landgruppe 3. Fordelt etter enkeltland er det personer med bakgrunn fra Tyskland og Sverige som uttrykker høyest tillit, og personer med bakgrunn fra Ukraina, Irak og Syria som uttrykker lavest tillit (Friberg mfl., 2026).

Forskjellene mellom norskfødte med innvandrerforeldre og innvandrere kan til dels forklares med alder, da norskfødte er en relativt ung gruppe. Eldre med innvandrerbakgrunn er i større grad tilbøyelige til å stole på andre, sammenlignet med unge med innvandrerbakgrunn (Friberg mfl., 2026). Andre kjennetegn som kan ha positiv sammenheng med horisontal tillit, er lengre botid, bedre norskkunnskaper, høyere utdanning og sterkere tilknytning til arbeid (Støren, 2019; Dalen, Flatø og Friberg, 2022). Erfaring med diskriminering kan derimot ha en negativ sammenheng med tilliten til andre mennesker (Støren, 2019).

Sosiale nettverk og kontakt 

Antallet innvandrere i Norge har økt markant de siste 20 årene, og dermed har også stadig flere i befolkningen kontakt med innvandrere. I 2006 oppga nesten sju av ti at de hadde kontakt med innvandrere på en eller annen arena, og 20 år senere er denne andelen nesten ni av ti – den høyeste andelen siden målingene startet i 2002 (SSB, 2026i).

De vanligste arenaene for kontakt er arbeidsplassen, venne- og bekjentskapskretsen, og nabolaget. Disse tre har vært de vanligste kontaktarenaene så lenge målingene har blitt utført. Målingene viser samlet sett en økende kontakt med innvandrere i hverdagslivet, og kun 14 prosent oppgir å ikke ha kontakt med innvandrere i det hele tatt – en nedgang på 19 prosentpoeng siden 2002. Det er også en økning i personer som rapporterer at de har kontakt med innvandrere på flere ulike arenaer, og utviklingen peker mot en mer mangfoldig kontaktflate i befolkningen (Strøm, Arnesen og Kvalø, 2026).

Flertallet av dem som har kontakt med innvandrere, oppgir også at de har daglig eller ukentlig kontakt. Det er også et klart flertall som oppgir positive erfaringer med kontakten de har med innvandrere. Denne andelen har økt fra 69 prosent i 2003 til 84 prosent i 2026 (Strøm, Arnesen og Kvalø, 2026).

Undersøkelser viser også at et stort flertall er villige til å inngå sosiale relasjoner med innvandrere. 96 prosent svarer ja på spørsmål om de er komfortable med å ha en lege som er innvandrer eller ha en nær kollega som er innvandrer. 86 prosent svarer at de er komfortable med å ha en innvandrer som svigersønn eller svigerdatter (Strøm, Arnesen og Kvalø, 2026).

Det er sammenheng mellom personlig kontakt med innvandrere og mer positive holdninger til innvandring og økt tillit generelt (Finseraas mfl., 2019; Brekke mfl., 2024). Særlig de som har kontakt med personer med innvandrerbakgrunn i forbindelse med jobb, frivillighet eller fritidsaktiviteter, er mer positive til innvandring (Brekke mfl., 2024; Strøm, Arnesen og Kvalø, 2025). Samtidig er det ikke lett å påvise om en blir mer positiv til personer med innvandrerbakgrunn av å møtes, eller om det er de som allerede er positivt innstilt, som oppsøker arenaer der man kan treffe personer med innvandrerbakgrunn (Brekke og Fladmoe, 2022).

For befolkningen med innvandrerbakgrunn varierer kontakten med personer uten innvandrerbakgrunn etter arena. For de som snakker med majoritetsbefolkningen daglig, skjer det oftere i forbindelse med arbeid eller i nærområde enn i forbindelse med fritid eller frivillighet (Friberg mfl., 2026).

Blant innvandrere er det også en sammenheng mellom det å ha hyppig kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn og økt institusjonell tillit (Dalen mfl., 2024). De som oppgir at de har mye kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn på ulike arenaer, rapporterer om færre opplevelser av å bli diskriminert enn de som oppgir at de har lite kontakt med personer uten innvandrerbakgrunn (Dalen mfl., 2024).

Tilhørighet og aksept

Befolkningen i Norge blir stadig mer mangfoldig, og ideen om norskhet er ikke entydig. Unge med innvandrerbakgrunn tar gradvis til seg en identitet som norske. Samtidig opplever en betydelig andel at andre ikke anerkjenner dem som norske (Friberg, 2021). Spørsmål om opplevd «norskhet» kan være problematiske, fordi det antyder at innvandrere må eller bør identifisere seg som norske. Det kan allikevel være et spørsmål som fanger opp tilknytning til fellesskapet og tilhørighet til Norge. En studie av innvandreres hverdagsliv og integrering viser at 64 prosent av personer med innvandrerbakgrunn ser på seg selv som helt eller ganske norske. En betydelig lavere andel, 45 prosent, tror at andre ser på dem som helt eller ganske norske (Friberg mfl., 2026). Det er altså et stort gap mellom egen oppfatning av «norskhet» og hva en tror andres oppfatning er. Samtidig har både andelen som svarer at de i helt eller ganske stor grad ser på seg selv som norske og som opplever at andre helt eller i ganske stor grad ser på dem som norske økt siden forrige undersøkelse i 2023. Da var tilsvarende andeler på henholdsvis 56 og 32 prosent (Dalen mfl., 2024).

87 prosent av personer med innvandrerbakgrunn svarer at de føler seg helt eller ganske integrert i det norske samfunnet. 78 prosent føler seg helt eller ganske akseptert. Gapet mellom å føle seg integrert og akseptert er størst for norskfødte med innvandrerforeldre. Her oppgir 94 prosent at de føler seg helt eller ganske integrert, men bare 69 prosent føler seg helt eller ganske akseptert (Friberg mfl., 2026). Dette gapet har økt siden forrige undersøkelse i 2023.

Det kan virke paradoksalt at barn av innvandrere som er født og oppvokst i Norge, føler seg mindre akseptert enn sine foreldre. Dette er et kjent fenomen og omtales i forskningslitteraturen som integreringsparadokset (Midtbøen og Kitterød, 2019; Schaeffer og Kas, 2023; Dalen mfl., 2024). Økt integrering innebærer ikke nødvendigvis økt opplevelse av aksept og tilhørighet. Dette kan ha ulike årsaker. Norskfødte med innvandrerforeldre deltar på flere samfunnsarenaer og har mer kontakt med øvrig befolkning sammenlignet med sine innvandrerforeldre. De er derfor mer eksponert for urettmessig forskjellsbehandling og ekskludering. En annen teori er at jo mer integrert man er, desto mer tilbøyelig er man til å tolke ulike erfaringer som diskriminering og manglende aksept, fordi en har høyere forventninger til likebehandling og større bevissthet om diskriminering som samfunnsproblem.

Deltakelse i frivillighet

Frivillige organisasjoner er viktige arenaer for integrering og deltakelse i samfunnet. Gjennom frivillig engasjement og deltakelse i ulike fritidsaktiviteter har en tilgang til flere sosiale møteplasser, samt muligheter til å bygge sosiale nettverk og bli inkludert i lokale fellesskap. Forskning viser også en positiv, men svak sammenheng mellom frivillig arbeid og livskvalitet (Skiple, Eimhjellen og Christensen, 2024).

Innvandrere deltar i noe mindre grad i organiserte aktiviteter og frivillig arbeid enn resten av befolkningen (Eimhjellen, Bentsen og Wollebæk, 2020; Jacobsen mfl., 2021; Eimhjellen mfl., 2023; Haugland og Dalen, 2023).  Forskjellene mellom innvandrere og personer uten innvandrerbakgrunn er imidlertid små (Friberg mfl., 2026). Dersom man bryter ned på type forening ser man at personer med innvandrerbakgrunn og personer uten innvandrerbakgrunn har relativt lik deltakelse i yrkes- og fagforeninger, idrettsforeninger, foreninger knyttet til lokalmiljø og bosted. Personer med innvandrerbakgrunn deltar i klart større grad enn personer uten innvandrerbakgrunn, i religiøse foreninger eller menigheter og i foreninger for innvandrere og kultur, og i noe større grad i kultur, rekreasjon og sosiale foreninger (Friberg mfl., 2026).

Kjønn, alder, botid, utdanning og norskkunnskaper henger sammen med sannsynligheten for å delta i frivilligheten. Innvandrerkvinner, eldre innvandrere og innvandrere med lav utdanning og lave norskferdigheter deltar i mindre grad (Eimhjellen og Arnesen, 2018). Manglende norskkunnskaper er den enkeltfaktoren som flest innvandrere selv trekker frem som hinder for deltakelse i frivilligheten (Espegren mfl., 2022). Mangelfull informasjon og lite kunnskap om hva som kjennetegner frivilligheten i Norge, kan også være barrierer mot deltakelse. Andre årsaker kan være forhold knyttet til livssituasjon, økonomiske utfordringer, byråkrati og manglende møteplasser (Espegren mfl., 2022). 

I likhet med øvrig befolkning varierer også innvandreres deltakelse i organisasjoner og frivillig arbeid etter i hvor formalisert aktiviteten er. Jo mer formalisert og tidkrevende engasjementet er, desto lavere er deltakelsen (SSB, 2025t, 2025u). Den største forskjellen i frivillig innsats mellom innvandrere og øvrig befolkning finner vi i styrearbeid og administrasjon, der 12,4 prosent av innvandrere har deltatt det siste året, mot 21,5 prosent i øvrig befolkning. Forskjellene er mindre for annen type frivillig arbeid som informasjonsarbeid, kampanjer og politisk arbeid, instruksjon/trening og innenfor annen frivillig innsats (SSB, 2025u).

I tillegg kommer noen innvandrere fra land med andre tradisjoner og systemer for frivillighet og har andre måter å organisere seg på. Erfaringer de har fra eget opprinnelsesland, gir ulike forutsetninger for inkludering i frivilligheten i Norge. Sammenlignet med frivilligheten i andre land har norsk frivillighet generelt sterke koblinger til myndighetene, gjennom økonomisk støtte, samarbeid og avtaler, og for noen kan denne koblingen være en utfordring. For innvandrergrupper som har erfaring med en mindre byråkratisert frivillighet fra hjemlandet, kan det ta tid å forstå og få tillit til sivilsamfunnet i Norge. Erfaringer med myndigheter og offentlige institusjoner i eget hjemland kan variere mellom ulike innvandrergrupper, og dette kan bidra til å forklare skepsis til organisasjoner som samarbeider med myndighetene (Espegren mfl., 2022).

Barns deltakelse i fritidsaktiviteter

Å ha mulighet til å delta og være aktiv på fritiden er en grunnleggende rettighet alle barn og unge har, jf. barnekonvensjonen artikkel 31. Å få være med på fritidsaktiviteter bidrar til tilhørighet, fellesskap og mestringsfølelse, samt til bedre fysisk og psykisk helse (Eime mfl., 2013). Fritidsaktiviteter er i tillegg en viktig integreringsarena.

Det er forskjeller mellom barn og unge med og uten innvandrerbakgrunn når det gjelder deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter (Myrli og Mehus, 2015; Bakken og Strandbu, 2023). Dette gjelder særlig organisert idrett, som er den aktiviteten som samler flest barn og unge. Tall fra 2023 viser at 63 prosent av ungdom med minoritetsbakgrunn har deltatt i idrett i løpet av tenårene, mens andelen blant ungdom uten innvandrerbakgrunn er 79 prosent. Samtidig har 20 prosent av ungdom med minoritetsbakgrunn aldri deltatt i organisert idrett, sammenlignet med seks prosent blant ungdom uten minoritetsbakgrunn (Bakken og Strandbu, 2023).

Deltakelsen er riktignok høyere blant ungdom med innvandrerbakgrunn som er født i Norge eller kom hit før de fylte fem år. Likevel er det også i denne gruppen en større andel som aldri har deltatt i organisert idrett enn blant ungdom generelt (Bakken og Strandbu, 2023). I tillegg viser forskning at jenter generelt slutter tidligere med organiserte aktiviteter enn gutter. Sosioøkonomisk bakgrunn bidrar til å forklare deler av forskjellene mellom ungdom med og uten minoritetsbakgrunn, særlig blant gutter (Strandbu, Bakken og Sletten, 2019; Bakken og Strandbu, 2023).

Figur 7.6 viser at særlig jenter med innvandrerforeldre er overrepresentert blant de som aldri har deltatt i organisert idrett. Hele 25 prosent av disse jentene har aldri deltatt i organisert idrett, mot seks prosent av jenter med norskfødte foreldre. Blant gutter er forskjellen mellom de med og uten minoritetsbakgrunn mindre, men også her finnes det ulikheter (Bakken og Strandbu, 2023).

Figur 7.7 viser hvor mange jenter og gutter som har deltatt på fritidsaktiviteter siste måned. Dette gir et mer nyansert bilde på deltakelsesnivået blant minoritetsungdom. Både jenter og gutter med innvandrerbakgrunn deltar i et bredere spekter av andre organiserte fritidsaktiviteter enn jenter og gutter uten minoritetsbakgrunn. Blant annet er jenter med innvandrerbakgrunn noe oftere med i religiøse foreninger, musikk- eller kulturskole eller andre foreninger (bokklubb o.l.) sammenlignet med jenter uten innvandrerbakgrunn (Bakken og Strandbu, 2023).

Forskjeller i klassebakgrunn og økonomi er noe av forklaringen på at færre barn og unge med minoritetsbakgrunn deltar i organiserte fritidsaktiviteter (Strandbu, Bakken og Sletten, 2019; Jacobsen mfl., 2021, 2021; Bakken og Enstad, 2023). Som vist i figur 7.8 er det en mye større andel av barn og unge med innvandrerbakgrunn som oppgir kostnad som hinder mot å delta i idrett sammenlignet med barn og unge uten innvandrerbakgrunn – henholdsvis 58 mot 44 prosent (SSB, 2025x). I tillegg peker forskning på faktorer som diskriminering, foreldrenes forutsetninger for å følge opp barnas aktiviteter samt kultur og tradisjoner som barrierer mot deltakelse i fritidsaktiviteter (Strandbu, Bakken og Sletten, 2019). For barn og unge med fluktbakgrunn kan også manglende informasjon om fritidsaktiviteter og manglende støtte til å finne frem til og bli værende i en aktivitet oppleves som en barriere for deltakelse (Mathisen, Seeberg og Skiple, 2023).

 

Holdninger til innvandring og integrering

Med jevne mellomrom gjennomføres det flere omfattende undersøkelser i befolkningen om holdninger til innvandrere og innvandring, blant annet SSBs holdningsundersøkelse (Strøm og Arnesen, 2026) og IMDis integreringsbarometer (Brekke mfl., 2026).

I den siste utgaven av Integreringsbarometeret ser vi at befolkningen gradvis har blitt mer restriktiv i sitt syn på innvandring og integrering (Brekke mfl., 2026). Det er for eksempel færre som ved siste måling synes at innvandring i hovedsak er meget bra eller ganske bra for Norge sammenlignet med forrige måling (figur 7.9).

Holdninger til innvandring påvirkes av både enkelthendelser og bredere samfunnsutvikling. Russlands invasjon av Ukraina ga tydelige utslag i opinionen, med en midlertidig økning i positive holdninger til å ta imot flere flyktninger og et mer optimistisk syn på integrering. Ved utgangen av 2021 mente for eksempel fire av ti i befolkningen at Norge bør ta imot flere flyktninger. I mars 2022 svarte seks av ti det samme. Også andelen som syntes innvandring i hovedsak er bra for Norge, og at integreringen i det store og hele går bra, økte betraktelig i løpet av den samme korte tiden (Brekke og Fladmoe, 2022). Senere målinger viser imidlertid en normalisering til tidligere nivåer.

Befolkningen er delt i synet på hvordan det går med integreringen. Der svarer 49 prosent at integreringen av innvandrere i det norske samfunnet fungerer ganske eller meget dårlig, 30 prosent synes det går verken bra eller dårlig, mens 22 prosent svarer at det fungerer ganske eller meget bra (Brekke mfl., 2026). Det er flere som mener integreringen går bedre i området der de bor, enn med integreringen i Norge som helhet (Brekke mfl., 2026).

Når det gjelder hva som hindrer god integrering legger fortsatt flere vekt på kjennetegn ved, og sammensetningen av, innvandrerbefolkningen enn på diskriminering i samfunnet eller integreringstiltak fra myndighetenes side. De siste par årene har andelen som mener at innvandrere bør bestrebe seg på å bli så like nordmenn som mulig, gått opp, og flere enn før mener manglende integrering skyldes innvandrerne selv (Brekke mfl., 2026; Strøm, Arnesen og Kvalø, 2026).

SSBs holdningsundersøkelse har for tredje år på rad målt en nedgang i positive holdninger til innvandrere og integrering, selv om flertallet fortsatt uttrykker positive holdninger. Et flertall mener at innvandrere bidrar positivt til arbeidslivet og i det kulturelle livet. Samtidig er flertallet uenig i negative påstander som at innvandrere er en kilde til utrygghet eller at de misbruker velferdsordninger (Strøm, Arnesen og Kvalø, 2026).

Andelen som sier seg enig i at innvandrere flest er en kilde til utrygghet i samfunnet har etter noen år med økning gått ned (figur 7.11). Andelen som svarer at innvandrere gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv har gått noe ned fra forrige år, men har jevnt over gått opp siden spørsmålet ble stilt første gang i 2002. Andelen som mener at innvandrere flest beriker det kulturelle livet i Norge, har etter noen år med nedgang gått litt opp (Strøm, Arnesen og Kvalø, 2026).

Samtidig har andelen som mener Norge bør ta imot færre flyktninger og asylsøkere økt de siste par årene. Det er en større andel som mener at Norge bør ta imot flere arbeidsinnvandrere enn som mener Norge bør ta imot flere flyktninger, asylsøkere og familiemedlemmer (Brekke mfl., 2026).

Den generelle nedgangen i positive holdninger gjør at disse nå er på nivå med det de var før Russlands invasjon av Ukraina. Nedgangen de siste tre årene kan derfor sees på som en normalisering (Strøm, Arnesen og Kvalø, 2026). Til tross for nedgangen er det fortsatt et flertall som uttrykker positive holdninger.

Siden starten på målingene har holdningene til innvandring og innvandrere blitt mer positive. I 2026 var for eksempel drøyt to av ti enige i påstanden om at innvandrere er en kilde til utrygghet, mens fire av ti var enige i dette for 20 år siden. Til tross for disse endringene er hovedinntrykket at holdninger til innvandring og innvandrere i stort har holdt seg forholdsvis stabile i et 20-årsperspektiv.

Holdningene til innvandring, integrering og mangfold varierer mellom ulike deler av den norske befolkningen. Kvinner er i snitt mer positive til innvandring enn menn, mens personer med høyere utdanning er mer positive enn personer med lav utdanning. Personer som ofte har kontakt med innvandrere, er jevnt over mer positive i sine holdninger enn de som sjelden har kontakt med innvandrere. Historisk sett har unge voksne vært mer positive til innvandrere enn eldre. Nå er forskjellen mellom de yngre og de eldre redusert. Dette kan delvis skyldes at yngre menn har blitt litt mer negative til innvandring, og ligner mer på eldre menn i sine holdninger enn tidligere (Brekke mfl., 2026). Det er også tydelige forskjeller i holdninger mellom ulike velgergrupper, der personer som stemmer SV, Rødt, MDG, Venstre og Ap er mest positive, velgerne fra Høyre, Sp og Krf er nær gjennomsnittet, og velgerne fra Frp og de mindre partiene er klart mest kritiske (Brekke mfl., 2026).

Holdninger til innvandring, integrering og mangfold ser dermed også ut til å være betinget av hvilken landbakgrunn, innvandringsgrunn eller religion det er snakk om. Forskning viser at religiøse minoriteter, og særlig muslimer, møter en del negative holdninger og fordommer i det norske samfunnet (Moe og Døving, 2022; Friberg mfl., 2026). For eksempel oppgir 44 prosent av befolkningen at de er skeptiske til personer med muslimsk tro, og 59 prosent mener at verdiene i islam ikke er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet (Brekke mfl., 2026). Til sammenligning mener henholdsvis 17 og 28 prosent at kristne og jødiske verdier er uforenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet (Brekke mfl., 2026). Videre har 31 prosent av befolkningen det som kan betegnes som utpregede fordommer mot muslimer, ved å støtte påstander som at «muslimer har selv mye av skylden for økende muslimhets», at «muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur», og at «muslimer passer ikke inn i et moderne vestlig samfunn» (Moe, 2022).

Rasisme og diskriminering

Rasisme og diskriminering er ofte et hinder for gode levekår, inngang til arbeidslivet, utbytte av opplæring og tilgang til boligmarkedet. Dette kan gi negative utslag mellom ulike befolkningsgrupper. Diskriminering kan føre til svekket tilhørighet til fellesskapet og mindre tillit både til samfunnet og til andre mennesker.

Det kan være vanskelig å fange opp og måle diskriminering. I studier av diskriminering benyttes en rekke ulike metoder, blant annet eksperimenter, observasjon og spørreundersøkelser som undersøker innvandreres egne opplevelser.

Hele 68 prosent av personer med innvandrerbakgrunn oppgir at de har opplevd å bli diskriminert i løpet av livet, mot 43 prosent i øvrig befolkning (Friberg mfl., 2026). Med andre ord er innvandrere og deres norskfødte barn betydelig mer utsatt for diskriminering enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn.  Diskrimineringen forekommer på mange ulike samfunnsarenaer. Flest oppgir at de har opplevd diskriminering på arbeidsplassen eller ved jobbsøking som figur 7.12 viser (Friberg mfl., 2026).

Diskriminering anses som et hinder for integrering, både av innvandrere selv og av befolkningen for øvrig (Brekke og Fladmoe, 2022; Dalen, Flatø og Friberg, 2022). Hele åtte av ti i befolkningen mener at diskriminering av innvandrere foregår i Norge. I 2025 svarte 30 prosent i den norske befolkningen at diskriminering forekommer i stor grad. Dette er mer enn en tredobling fra 2013, da ni prosent svarte det samme. I tillegg svarte nærmere halvparten av respondentene i 2025 (48 prosent) at diskriminering forekommer i noen grad (Brekke mfl., 2026). Svarene tilsier at det er en voksende og relativt utbredt oppfatning i befolkningen om at diskriminering av innvandrere forekommer.

Figur 7.13 viser at 77 prosent mener at diskriminering forekommer i stor eller noen grad ved ansettelser og 66 prosent ved utleie av bolig. 36 prosent mener diskriminering skjer i kontakt med politiet, og 24 prosent mener det skjer i stor eller noen grad i kontakt med Nav (Brekke mfl., 2026).

Den vanligste grunnen innvandrere og norskfødte rapporterer som årsak til diskrimineringen er etnisk bakgrunn: blant de som svarer at de har blitt behandlet dårligere det siste året, svarer 23,3 og 30,2 prosent av henholdsvis innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre at forskjellsbehandlingen skyldtes dette (Bufdir, 2025). Personer med innvandrerbakgrunn oppgir at diskriminering i størst grad skjer ved jobbsøking og på arbeidsplassen (Bufdir, 2025). Dette understøttes av forskning som har vist at søkere med innvandrerbakgrunn har betydelig lavere sannsynlighet for å bli innkalt til jobbintervju (Midtbøen, 2015a, 2015b, 2016; Birkelund mfl., 2019). Søkere med navn fra Afrika, Midtøsten og Sør-Asia er ekstra utsatt (Larsen og Midtbøen, 2024).[1] Usaklig forskjellsbehandling av etniske minoriteter skjer på alle stadier i rekrutteringsprosessen – også i offentlige virksomheter (Bjørnset, Sterri og Rogstad, 2021).

Arbeidslivet er en sentral arena for både inkludering og forskjellsbehandling. Diskriminering forekommer blant annet i forbindelse med lønnsfastsettelse og lønnsutvikling. En ny rapport viser at ansatte med bakgrunn fra Afrika og Asia rapporterer mer mobbing, urettferdig behandling og opplevelser av et “glasstak” i karrieren enn majoritetsbefolkningen (Orupabo mfl., 2026).[2] Innvandrere fra land utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika tjener i gjennomsnitt rundt 12 prosent mindre enn befolkningen for øvrig når en tar høyde for utdanning, alder og kjønn. Tallet synker til rundt to prosent når en sammenligner ansatte med samme stillinger (yrkeskoder) på samme arbeidsplass (Orupabo mfl., 2026). Dette indikerer at den største delen av lønnsgapet mellom ansatte med og uten innvandrerbakgrunn oppstår mellom arbeidsplasser. Altså er seleksjonen inn i ulike yrker, næringer og virksomheter styrende for en stor del av lønnsforskjellene.

Diskriminering forekommer også i skolen. I en undersøkelse fra 2023 oppgir 21 prosent av respondentene med foreldre født utenfor Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand at de har blitt utsatt for rasistiske ytringer på skolen det siste året (Proba, 2023). Det er en sammenheng mellom opplevd diskriminering, rasisme og utdanningsprestasjoner. Diskriminering kan føre til redusert faglig selvtillit og mindre tro på å lykkes i skolen, lavere trivsel, svekkede prestasjoner, sosioemosjonelle vansker (for eksempel depresjon) og negative atferdsmessige konsekvenser (for eksempel narkotikabruk og utagerende atferd) (Wollscheid mfl., 2022). Blant barn av innvandrere som tar høyere utdanning, finner en at selv forventningen om å møte diskriminering kan føre til at man senker egne forhåpninger til utdanningsløp og karriere (Orupabo, 2018; Orupabo, Drange og Abrahamsen, 2020).

Diskriminering foregår også på leiemarkedet. Personer med innvandrerbakgrunn leier oftere bolig enn den øvrige befolkningen, men har mindre sannsynlighet for å få tilslag på søknad om boligleie (Andersson, Jakobsson og Kotsadam, 2012; Flage, 2018). Et felteksperiment viser at sannsynligheten for å få positiv respons fra utleiere er over 16 prosentpoeng lavere for søkere med arabiskklingende navn enn for søkere med norskklingende navn og samme jobb, og at diskriminering i dagens leiemarked ikke har blitt mindre enn for ti år siden (Benedictow mfl., 2023).

Norskfødte med innvandrerforeldre opplever i større grad enn innvandrere å bli diskriminert på grunn av etnisk bakgrunn, hudfarge og religion/livssyn. Så mange som 75 prosent i denne gruppen som har opplevd negativ forskjellsbehandling. De svarer at de tror de ble diskriminert på grunn av etnisk bakgrunn, 53 prosent på grunn av hudfarge og 32 prosent på grunn av religion/livssyn (Dalen mfl., 2024).[3]

Rasisme eller andre negative holdninger til folkegrupper kan uttrykkes som hatefulle eller nedsettende ytringer (Dalen, Flatø og Friberg, 2022). Flere innvandrere opplever ulike former for hatytringer og vold sammenlignet med befolkningen ellers.[4] Blant personer med innvandrerbakgrunn oppgir ti prosent at de har opplevd hatefulle ytringer «ofte» eller «en del ganger», mot fem prosent i øvrig befolkning. Innvandrere og norskfødte med bakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika er særlig utsatt (Friberg mfl., 2026). For eksempel oppgir ti prosent av norskfødte med innvandrerforeldre fra denne gruppen at de har opplevd hatefulle ytringer «ofte» eller «en del ganger», mot tolv prosent av innvandrere med samme landbakgrunn, ni prosent av innvandrere fra nye EU-land i Øst- og Sentral-Europa og fem prosent av innvandrere fra Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand (Friberg mfl., 2026).

Politiets rapport om hatkriminalitet i Norge viser at seks av ti anmeldelser om hatkriminalitet i 2025 var kodet med hatmotiv knyttet til hudfarge eller etnisitet. Det har vært en jevn økning i registrering av anmeldt hatkriminalitet på denne kategorien de siste årene (Politiet, 2026).

Unge med etnisk minoritetsbakgrunn opplever oftere hatytringer rettet mot etnisitet, hudfarge eller religion/livssyn enn unge som har foreldre som er født i Norden. Denne gruppen er særlig utsatt dersom en tilhører en annen religion enn kristendom, og om en går på skole med lav andel elever med innvandrerbakgrunn. Risikoen for å bli utsatt for hatytringer øker markant dersom personen tilhører flere ulike minoritetsgrupper, for eksempel dersom man er lhbt+, har familiebakgrunn fra en urfolksgruppe, er en nasjonal minoritet, eller har en synlig fysisk funksjonsnedsettelse (Nadim og Fladmoe, 2021).

 

[11] Se (Birkelund mfl., 2020) om arbeidsgiveres egne refleksjoner rundt det å ansette eller ikke ansette personer med innvandrerbakgrunn.  

[12] Se også kapittel 4.5 om arbeidsmiljø og arbeidshverdag.

[13] Vi vet mindre om omfanget av rasisme og diskriminering mot utenlandsadopterte, men foreløpige funn viser at også dette er en gruppe som opplever diskriminering i et betydelig omfang (Leirvik mfl., 2023).

[14] Se kapittel 7.9 Kriminalitet.

Negativ sosial kontroll

Alle har rett til å leve sine liv i frihet fra negativ sosial kontroll, æresmotivert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Denne retten reflekteres både i vårt nasjonale lovverk og i internasjonale konvensjoner som Norge har forpliktet seg til (NOU, 2024). Arbeidet mot disse alvorlige formene for kontroll og overgrep har lenge vært en del av norsk integreringspolitikk.  Etter hvert har også foreldres bruk av mer diffuse former for kontroll, press, trusler og restriksjoner som går sterkt utover barn og unges autonomi og livsutfoldelse, blitt et sentralt tema (Friberg og Bjørnset, 2019).

Sosial kontroll finnes i alle samfunn og kulturer, og er ikke negativt i seg selv. For lite kontroll kan være skadelig, og grensesetting er en nødvendig del av omsorgen for barnet. Samtidig har barn og unge et rettslig vern som gir rett til medvirkning, selvbestemmelse og privatliv i tråd med alder og utvikling. Hensynet til barnets beste utgjør en grense for foreldrenes rett til å oppdra/kontrollere barnet, jf. Grunnloven § 104 og barneloven §§ 31-33. Disse prinsippene gir også utslag på integreringsfeltet.

Begrepet «negativ sosial kontroll» har blitt kritisert for å være et oppkonstruert begrep, uten en klar definisjon og avgrensning til andre fenomener, som til sosial kontroll (Smette mfl., 2026). Det finnes ingen entydig måte å operasjonalisere begrepet på, og det er derfor vanskelig å gi et tall på forekomst.  Foreldrerestriksjoner kan gi en indikasjon og belyse et aspekt ved begrepet.

Enkelte grupper av unge erfarer langt større grad av restriksjoner og kontroll fra foreldrene enn andre. Graden av foreldrerestriksjoner varierer med kjønn, landbakgrunn, sosioøkonomisk status, botid, kjennetegn ved nærmiljøet, skolekarakterer, religiøs tilhørighet og grad av religiøsitet hos foreldrene (Friberg og Bjørnset, 2019; Smette, Hyggen og Bredal, 2021; Frøyland, Mathisen og Smette, 2025).

En spørreundersøkelse om foreldrerestriksjoner fra 2025 finner at få elever i norsk skole opplever sterke restriksjoner og kontroll fra foreldrene sine (Frøyland, Mathisen og Smette, 2025). Mer enn 95 prosent oppgir at det stemmer godt eller svært godt at de selv får bestemme selv hvilke venner de kan være sammen med på fritiden, hvilken utdanning de vil ta og at de kommer til å få velge selv hvem de skal gifte seg med. Andelen som oppgir at det stemmer godt eller svært godt at de får lov til å ha kjæreste og at de får lov til å ha sex før ekteskapet, ligger på henholdsvis 93 og 89 prosent (Frøyland, Mathisen og Smette, 2025).

Sterke foreldrerestriksjoner kan øke sannsynligheten for psykiske plager og vansker. Eksempelvis viser en undersøkelse blant norske skolelever at mellom 31 og 54 prosent av de som rapporterer om sterke foreldrerestriksjoner på ulike livsområder, også er utsatt for psykiske krenkelser og vold (Frøyland, Mathisen og Smette, 2025). De utsatte rapporterer oftere om et depressivt stemningsleie, søvnproblemer og en dårligere egenopplevd helse enn andre (Frøyland, Mathisen og Smette, 2025). Unge som er utsatt for streng kontroll hjemme, lever ofte et psykisk belastende dobbeltliv. De deltar sjeldnere i fritidsaktiviteter og har flere psykiske helseplager og dårligere selvtillit enn andre ungdommer (Friberg og Bjørnset, 2019). Videre viser en longitudinell studie at skoleelever som i 16-årsalder opplever sterke foreldrerestriksjoner, oftere faller ut av skolen senere i skoleløpet og oftere blir brukere av sosialhjelp i starten av 20-årene enn de som ikke opplever slik kontroll. Jenter som opplever sterke foreldrerestriksjoner, har også økt sannsynlighet for å være gift og ha barn i starten av 20-årene, enn andre jenter (Friberg og Sterri, 2023).

Forskning viser at unge med innvandrerbakgrunn, og særlig jenter med bakgrunn fra Asia og Afrika, er mest utsatt for foreldrerestriksjoner, særlig på områder som gjelder kjærlighet og ekteskap. I sin rapport basert på data fra spørreundersøkelsen UngVold 2023 finner Frøyland, Mathisen og Smette (2025) at 88 prosent av jenter med muslimsk bakgrunn ikke får lov til å ha sex før ekteskapet, 68 prosent får ikke lov til å ha kjæreste og 13 prosent får ikke velge selv hvem de skal gifte seg med. Når det gjelder venner og utdanning, oppgir rundt 10 prosent av jenter med muslimsk bakgrunn at de ikke får bestemme selv (Frøyland mfl. 2025)

Personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet (lhbt+) har også høyere risiko for å bli utsatt for negativ sosial kontroll. Det gjelder både de med og uten innvandrerbakgrunn. Andre utsatte grupper kan være nyankomne flyktninger og innvandrere, enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger, personer med funksjonsnedsettelser, eldre personer som lever i avhengighetsforhold eller personer i enkelte tros- og livssynssamfunn (Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 2025).  

I enkelte tilfeller må personer som lever med negativ sosial kontroll og æresmotivert vold bryte med ektefellen og/eller familien for å komme bort fra volden og kontrollen. Det utsatte individet kan bli stående alene og bli utstøtt av storfamilie og nettverk. Slike brudd oppleves ofte som svært smertefulle (Nadim og Orupabo, 2014; Bråten og Lillevik, 2021). Mange velger å vende tilbake til familien/ektefellen. Statistikk fra krisesentrene i Norge viser at i 2025 endte 16 prosent av oppholdene til beboere med innvandrerbakgrunn på krisesentrene med retur til voldsutøver, en litt større andel enn for oppholdene til beboere uten innvandrerbakgrunn (13 prosent) (Bufdir, 2026).

De siste årene har ufrivillige utenlandsopphold fått økt oppmerksomhet i undersøkelser om negativ sosial kontroll, æresmotivert vold og tvangsekteskap (Lidén, Bredal og Reisel, 2014; Helse- og omsorgsdepartementet, 2020; NOU, 2024). I en spørreundersøkelse fra 2021 oppgir 13 prosent av elever i videregående skole med innvandrerbakgrunn at de er redde for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje. Av disse svarte syv prosent at de har blitt truet med dette. Svært få oppgir at de faktisk har blitt utsatt for et ufrivillig utenlandsopphold (Proba, 2021).  

I akutte situasjoner der personens sikkerhet er truet er det mange som oppsøker landets krisesentre. I 2025 hadde 65 prosent av beboerne på krisesentre innvandrerbakgrunn. 10 prosent av beboerne med innvandrerbakgrunn var utsatt for æresmotivert vold, to prosent var utsatt for menneskehandel og/eller tvangsekteskap. De vanligste årsakene for opphold på krisesenter var psykisk vold, fysisk vold og trusler, både for personer med og uten innvandrerbakgrunn (Bufdir, 2026).

Den mest alvorlige formen for æresmotivert vold er æresdrap. I perioden 2000–2022 er 24 drapssaker identifisert som mulige æresdrap. Sakene utgjør 3,8 prosent av det totale antallet drapssaker i samme periode (Politiet, 2024). Det er sannsynlig at det er store mørketall, og at flere drap blir begått i offerets hjemland.

De særskilte tjenestene mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold (se boks) opplevde i 2025 en økning i antallet saker de veiledet i, sammenlignet med foregående år (Bufdir og IMDi, 2026). Tallene fra de særskilte tjenestene for 2025 viser at tjenestene blir benyttet, og at de har et tilbud som er etterspurt og som det er behov for (Bufdir og IMDi, 2026). Samtidig gir ikke tall på enkeltsaker et fullstendig bilde av kompleksiteten og bredden i sakene.

Kriminalitet

Kriminalitet kan ses på som en indikator på manglende sosial integrering fordi kriminell atferd antyder manglende oppslutning om felles normer og regler for atferd i et samfunn (Proba, 2019). Treffsikre tiltak for å forebygge og forhindre kriminalitet avhenger av et godt kunnskapsgrunnlag om sammenhenger mellom integrering og kriminalitet.

Som vist i figur 7.14 er innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre overrepresentert blant siktede personer – med henholdsvis 16,4 og 14,3 siktede personer per 1 000 innbyggere, mot 9,3 for befolkningen ellers.

Siden 2015 har antall siktede i året totalt gått ned fra omtrent 80 000 personer til om lag 60 000 personer. Andelen siktede med utenlandske statsborgerskap har holdt seg relativt stabil på i overkant av 20 prosent i samme periode (SSB, 2025a). Antall innsatte[15] har gått ned fra omtrent 4 000 personer i 2015 til i underkant av 3 400 i 2024. Denne nedgangen skyldes i hovedsak en nedgang i innsatte med utenlandsk statsborgerskap. I 2024 utgjorde innsatte med utenlandsk statsborgerskap 27 prosent av alle innsatte, mot 34 prosent i 2015 (SSB, 2025c).

Det er store variasjoner når det gjelder landbakgrunn og ulike lovbruddstyper (SSB, 2019). For årene 2020–2023 viser tallene at mannlige innvandrere i alderen 15–24 år fra Irak og Somalia har høyere siktelsesrater enn i befolkningen ellers med nærmere 1 200 siktelser per 1 000 innbyggere for denne fireårsperioden, mot drøyt 280 per 1 000 i befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Unge mannlige innvandrere fra blant annet Filippinene (170 per 1 000) og Thailand (270 per 1 000) har derimot lavere rater (Fossanger, Dyrstad og Mohn, 2024). Innvandrere med fluktbakgrunn har en høyere andel siktede, mens personer som har innvandret på grunn av utdanning, har lavere andel (Andersen, Holtsmark og Mohn, 2017).

Unge menn er overrepresentert blant siktede – både blant de med og de uten innvandrerbakgrunn. Samtidig har det vært en nedgang i siktelser blant unge de siste 20 årene. En nyere studie om lovbrudd blant ungdom i et integreringsperspektiv viser at mens gutter med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i kriminalitetsstatistikken, så har kriminaliteten blant gutter med bakgrunn fra landgruppe 2 sunket med 9 prosentpoeng over de siste 15 årene. Andelen som er siktet for vold har også gått ned (Friberg, 2026). På gruppenivå er det en sterk sammenheng mellom sosioøkonomiske ressurser og kriminalitet hvor landgrupper med høy andel lavinntektsfamilier, trangboddhet og lavt utdannede foreldre også har høyere andel siktede. Faktoren som har klart sterkest sammenheng med sannsynlighet for å bli siktet, er imidlertid ungdommens egne karakterer fra grunnskolen. Selv når det kontrolleres for foreldrenes utdannings- og inntektsnivå har ungdom i den laveste karakterkvartilen i gjennomsnitt hele 21 prosentpoeng høyere sannsynlighet for å bli siktet enn de i den høyeste karakterkvartilen (Friberg, 2026).

I 2022 var over 28 000 innvandrere, over 5 000 norskfødte med innvandrerforeldre og over 114 000 i øvrig befolkning personoffer for anmeldte lovbrudd. I 2015 utgjorde innvandrere 15 prosent, og norskfødte to prosent av alle ofre. I 2022 økte disse andelene til henholdsvis 19 og tre prosent (Fossanger, Fjelldalen og Mohn, 2024).

Det er imidlertid variasjon mellom ulike grupper og ulike typer lovbrudd. Innvandrere er sterkt overrepresentert blant de som er utsatt for vold, mishandling, trusler og bedrageri (Fossanger, Fjelldalen og Mohn, 2024). Av unge innvandrere rapporterer 12,8 prosent at de har vært utsatt for vold eller trusler de siste månedene, sammenlignet med 6,9 prosent av unge i hele befolkningen (Vrålstad og Wiggen, 2017). Blant innvandrere er det imidlertid langt færre registrerte ofre for seksuallovbrudd (Fossanger, Fjelldalen og Mohn, 2024).

Menn med og uten innvandrerbakgrunn er mer utsatt som offer enn kvinner – med unntak av seksuallovbrudd. Innvandrermenn har høyest andel av personer utsatt for vinningslovbrudd. Norskfødte med innvandrerforeldre, både kvinner og menn, har høyest andel utsatt for vold og mishandling i befolkningen (Fossanger, Fjelldalen og Mohn, 2024).

Innvandrerbarn og unge er kraftig overrepresentert som ofre for mishandling i nære relasjoner, sammenlignet med både øvrig befolkning og norskfødte barn av innvandrere (Fossanger, Fjelldalen og Mohn, 2024). I snitt blir 300 mannlige innvandrere registrert som ofre for mishandling i nære relasjoner hvert år, og av disse er ni av ti barn under 18 år. Den tilsvarende andelen for kvinner er 35 prosent. Likevel er overrepresentasjonen for kvinnelige innvandrere størst i 12–16 års alder, hvor antall ofre er over syv ganger så høyt som for jenter i samme alder i øvrig befolkning (Fossanger, Fjelldalen og Mohn, 2024).

Det finnes flere bakenforliggende faktorer som kan forklare kriminalitet blant innvandrere – både som lovbrytere og ofre. Innvandrere og befolkningen for øvrig har ulik befolkningssammensetning, og denne forskjellen kan bidra til de observerte ulikhetene i kriminalitetsstatistikken. For eksempel består innvandrerbefolkningen av en større andel unge menn enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn, samtidig som unge menn er overrepresentert i kriminalstatistikken. Kjønn og alder forklarer imidlertid ikke hele forskjellen. Kriminalitet henger sammen med både sosiale og økonomiske forhold som levekårsproblemer og arbeidsledighet (Andersen, Holtsmark og Mohn, 2017). Personer med lavere utdanning og dårligere økonomisk situasjon er mer utsatt for vold og overgrep enn personer med høyere utdanning og en bedre økonomisk situasjon, og samtidig har personer med innvandrerbakgrunn en høyere andel som er utenfor arbeid og utdanning (Dale mfl., 2023; Fossanger, Fjelldalen og Mohn, 2024).

Det er behov for mer kunnskap om sammenhengene mellom kriminalitet og mulige underliggende faktorer, som arbeidsledighet, økonomiske vansker og levekårsproblemer. Det vil også være viktig å forstå mekanismene som ligger bak det å bli utsatt for, og det å utføre, kriminelle handlinger.

[15] Gjelder alle typer fengslinger (varetekt, fengselsdom, forvaring og bøtesoning).